Den salige Teresa Bracco (1924-1944)

Den salige Teresa Bracco ble født den 28. februar 1924 i den lille landsbyen Santa Giulia di Dego i bispedømmet Acqui i regionen Piemonte i Nord-Italia. Hun var den nest yngste av syv barn av Giacomo Bracco og Anna Pera, beskjedne og dypt katolske bønder. De oppkalte datteren etter den hellige Teresa av Lisieux, som var blitt saligkåret året før, men hun ble kalt Ginin. Hun var svært reservert og beskjeden, men en svært vakker jente. I løpet av tre dager i 1927 døde to av hennes søsken, ni og femten år gamle.

Teresa viste tidlig tegn på stor fromhet, spesielt en kjærlighet til eukaristien og en øm hengivenhet for Jomfru Maria. Etter en lang dags slitsomt arbeid pleide faren å lede familien i resiteringen av rosenkransen. Teresa lærte å be ved å følge foreldrenes eksempel. Oppdragelsen hun fikk hjemme, ble styrket av den katekesen som ble gitt av en ekstraordinær sogneprest, p. Natale Olivieri, som ga henne mange religiøse bøker å lese, men enda viktigere var at han inspirerte henne gjennom sitt hellige liv.

På skolen var lærerne forundret over hennes eksemplariske oppførsel. Hun måtte begynne å arbeide som gjeterjente for å bidra til familiens økonomi. Som ung jente og opp gjennom oppveksten fant man henne ofte i kirken med øynene festet på tabernaklet, urørlig og nesten ekstatisk i nærværet av Det hellige sakrament. Hun skydde intet offer for å nære sin kjærlighet til Kristus i eukaristien og sto tidlig opp på morgenen og gikk over en kilometer for å delta i messen og motta kommunionen. Hun tilbrakte resten av dagen i arbeid og bønn og hadde rosenkransen i hånden hver gang hun hadde anledning.

Men en av hennes mest slående dyder var hennes beskjedenhet i tale og klesdrakt. Hun rømte instinktivt unna triviell konversasjon. Et vitne sa senere at hun var annerledes enn de andre jentene. I augustnummeret av Bollettino Salesiano 1933 så den niårige Teresa et bilde av den senere salige Dominikus Savio med overskriften «Heller døden enn synden». Hun utbrøt: «Det gjelder meg!» Hun klippet ut bildet, limte det på kartong og hengte det over sengen. Det ble hennes favorittfromhetsgjenstand resten av livet.

Etter at Mussolini ble styrtet den 25. juli 1943, inngikk Italia en våpenstillstandsavtale med de allierte. Den skulle tre i kraft den 8. september. Men før de allierte kunne dra fordel av den, hadde tyske tropper okkupert Italia og de italienske okkupasjonssonene i Jugoslavia, Albania, Hellas og Frankrike. Nazistene gikk særlig brutalt frem mot sine tidligere allierte. Titusener av italienske soldater ble myrdet, for eksempel på den greske øya Kaphallinia/Cefalonia, eller sendt til konsentrasjonsleirer. Blant ofrene var også dusinvis av katolske prester og ordenssøstre som møtte martyrdøden sammen med sine menigheter.

Høsten 1943 intensiverte geriljakrigføringen seg i området rundt Acqui. Fjellene og skogene inneholdt mange gjemmesteder for partisanene og dem som hadde flyktet fra militærtjeneste for fascistene. I mai 1944 døde Teresas far, og moren og de fem døtrene måtte drive gården midt i all uroen.

Den 24. juli 1944 var det en voldsom trefning mellom partisanstyrker og tyske tropper på veien mellom Cairo Montenotte og Cortemilia. Dagen etter vendte tyskerne tilbake for å ta med seg sine døde, og de brente da gårder, plyndret hjem og terroriserte folket. Den tyske Wehrmacht utvidet aksjonen til hele området, og den 28. august gjennomførte de en aksjon mot italienske partisaner i nærheten av Acqui. De kom til Santa Giulia, som de trodde var et støttepunkt for partisanene, selv om disse i virkeligheten hadde forflyttet seg til andre steder.

Tyskerne tok tre jenter, hvorav den ene var Teresa. En soldat, muligens en offiser uten fullmakt, tok henne med til et øde sted i skogen. Teresa hadde allerede tidligere overfor venner gjort det helt klart at hun heller ville dø enn å la seg voldta. Hun prøvde å løpe ut av skogen i håp om å få hjelp fra en familie som bodde i nærheten. Men soldaten grep henne og kastet henne i bakken. Hun gjorde heftig motstand, og da ble han så rasende at han kvalte henne. Etterpå skjøt han to kuler inn i liket og knuste deler av hodeskallen hennes med støvelen. Det var i Zerbi nær Sanvarezzo den 28. august 1944, og Teresa var tyve år gammel. De to andre jentene ble senere forent med sine familier.

På hjemstedet ble hun etter kort tid æret som en forbilledlig kristen på grunn av sin fromhet og sin modige motstand. Hvert år samlet folk seg på hennes dødsdag for å ære henne og hennes offer.

Den 7. juli 1997 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente hennes død som et martyrium in odium fidei – «av hat til troen», noe som ga henne tittelen Venerabilis, «Ærverdig». Hun ble saligkåret som martyr av paven den 24. mai 1998 under hans besøk i Torino. Hennes minnedag er dødsdagen 28. august.