Den hellige Theofilos av Novgorod (d. 1482)

Den hellige Theofilos (Theophilus; ru: Feofil; Феофил) ble født tidlig på 1400-tallet i Russland. Han ble munk i klosteret Otnja (ru: Отня) i villmarken fem mil fra Novgorod («Store Novgorod», Velikij Novgorod), ikke å forveksles med Nizjnij-Novgorod, som nå er Russlands fjerde største by. Etter at den hellige erkebiskop Jonas av Novgorod (1458-70) døde i 1470, ble Theofilos valgt ved loddtrekning til ny biskop. Han ble konsekrert i Moskva den 15. desember 1472.

Men en barsk skjebne var tildelt Theofilos i styringen av flokken i Novgorod. Borgermesteren Marta Boretskaja og hennes tilhengere hisset opp folket mot storfyrsten av Moskva, Ivan III Vasiljevitsj (1462-1505). Munken Pimen, en tilhenger av Boretskaja, fremkalte fiendskap mot erkebiskopen i flokken. Noen av befolkningen i Novgorod var tilbøyelige til å ville gå over til Litauens side. Og når de ikke var tro mot fyrstedømmet Moskva, var de rede til å falle i apostasi.

Theofilos stanset de opprørske novgorodianerne ved å si: «Ikke forråd ortodoksien eller bli en flokk av apostater. Jeg vil dra tilbake til min beskjedne celle, som dere trakk meg ut av for det skammens opprør». Dette avstandstakende brevet, som Theofilos skrev i 1479, er bevart. Det kortsynte folket lyttet ikke til hyrdens ord, og det brøt ut borgerkrig mellom Moskva og Novgorod. De beseirede novgorodianerne ble tvunget til å be om nåde, og mange av dem reddet livet takket være erkebiskopens forbønn.

I 1480 ble Theofilos sendt av storfyrst Ivan III til fengsel i klosteret Tsjudov i Moskva, og der satt han «i tre fulle år og døde der». Hans død skal ha inntruffet i 1482 eller 1484. Tradisjonen forteller at da Theofilos lå syk i klosteret Tsjudov, viste den hellige erkebiskop Nifon av Novgorod (1130-56), som er gravlagt i Antonios-hulene i Huleklosteret i Kiev, seg for ham i en drøm. Han minnet Theofilos om hans løfte om å ære undergjørerne i Kiev. Det fortelles at erkebiskopen dro til Kiev, og da han nærmet seg elven Dnjepr, forverret hans sykdom seg. Han fikk en åpenbaring som fortalte at selv om han ikke ville komme frem til hulene i live, ville hans legeme hvile i dem. Dette ble oppfylt.

Huleklosteret ble grunnlagt i 1051 av den hellige Antonios Petsjerskij (983-1073). Klosteret ligger på en bratt skråning på vestbredden av elven Dnjepr sør for dagens bysentrum, og består av et forgrenet system av huler og underjordiske kirker. Klosteret består av to områder. Den eldste delen kalles nå «Nedre lavra» eller «De fjerne hulene». Da Antonios i 1057 trakk seg tilbake til en nærliggende hule hvor han gravde seg en ny celle, ble dette starten på «Øvre lavra» eller «De nære hulene» (ru: Blizjnie pesjtsjery), som også kalles St. Antonios-hulene. De fjerne hulene kalles også St. Theodosios-hulene etter klosterets andre hegumen, den hellige Theodosios Petsjerskij (ca 1008-74). I 1926 stengte sovjetregjeringen Huleklosteret, og først i 1992 vendte de ortodokse munkene tilbake.

Theofilos feires som helgen av den russisk-ortodokse kirken med minnedag 26. oktober. I tillegg feires han den 28. august, som er synaxis (= fellesfest) for de hellige fra «De fjerne hulene» i Huleklosteret i Kiev. I tillegg feirer Den ortodokse kirke på andre søndag i fastetiden en «Synaxis for alle de monastiske fedre i Huleklosteret».