1. Barndom

Den 2. Januar 1873 ga Zélie Martin liv til sitt niende barn, en datter som ble døpt Marie-Françoise Thérèse. Familien Martin var en typisk fransk middelklassefamilie, men meget frommere enn hva som var vanlig i datidens Frankrike. Louis Martin, Thérèses far, var urmaker, og Thérèses mor drev en liten kniplingsforretning fra hjemmet i Alençon. Begge foreldrene var svært fromme og hadde i ungdommen følt seg kallet til ordenslivet, men av forskjellige grunner var det ikke blitt noe av. Moren var legfransiskanerinne med en sterk hengivenhet til Frans av Sales. Hun håpet at en av hennes døtre ville tre inn i den ordenen han stiftet, Visitadinneordenen. Det var moren som ga Thérèse den første innføring i den kristne tro. Thérèses far var en usedvanlig snill og god mann. De som kjente ham regnet ham nesten for en helgen. Han levde og åndet for tre ting: Sin kone, sine døtre og Kirken. Han ofret store summer til Kirken og veldedige institusjoner drevet av Kirken, gikk regelmessig til messe, dro på pilegrimsferder, og i tur og orden lot han fire av sine døtre gå i kloster.

Zélie Martin hadde som nevnt født åtte barn da Thérèse ble født, men fire av dem levde aldri opp. Hun var derimot overbevist om at hennes niende barn skulle leve opp. Thérèses fire eldre søstre het Marie, Pauline, Léonie og Céline. Da Thérèse var tre måneder gammel ble moren alvorlig syk og måtte sette Thérèse bort til en amme. Hun bodde hos denne ammen i over et år.

Thérèse var et utadvendt og temperamentsfullt barn. Hun var familiens øyensten, og sin fars lille dronning. Hennes to eldste søstre, Marie og Pauline, lærte henne å skrive da hun var fire. Søsteren Céline var hennes bestevenn, og de to var uatskillelige. Av natur var Thérèse en veldig from og religiøs person som fra barnsben av snakket om Gud. Hun var 4 da hun skrev sitt første brev til en av Paulines venner : "...Hun [Pauline] vil at jeg skal fortelle deg at jeg er en lat liten pike, men det er ikke sant fordi jeg arbeider hele dagen lang med å erte mine stakkars små søstre. Så jeg er en liten uskikkelig unge som alltid ler...".1 Som vi ser av dette brevet, var Thérèse i sine første leveår et lykkelig barn.

Sommeren 1877 ble Thérèses mor alvorlig syk, av brystkreft. Legene kunne intet gjøre for henne, og tross pilegrimsferd til Lourdes, samt flere novener til Vår Frue, ble fru Martin bare dårligere. Den 28. august døde Zélie Martin.

Morens bortgang preget familien Martin. Spesielt gjorde morens død et dypt inntrykk på et lite barn som Thérèse. Hun var ikke lenger så blid og glad overfor fremmede, men ble sky og innesluttet når hun var sammen med andre enn de aller nærmeste familiemedlemmene. Sammen med familien var hun imidlertid like livlig og blid som hun hadde vært før morens død. Etter hvert valgte Thérèse søsteren Pauline (som da var sytten) som sin "lille mor", som hun fortalte alt til. Pauline gjorde til gjengjeld alt for at Thérèse skulle føle seg trygg og lykkelig. Samme år flyttet familien Martin til Lisieux hvor Thérèses tante bodde. Familien flyttet inn i et hus kalt "Les Buissonnets".