De hellige Thyrsus og Bonifatius av Trier og deres ledsagere (d. ~291)

De hellige Thyrsus (Tyrsus, Tirsus) og Bonifatius er apokryfe martyrer fra Trier i det vestlige Tyskland. Siden 1000-tallet har det vært hevdet at de var medlemmer av Den tebanske legion under kommando av den hellige Mauritius, som led martyrdøden i forfølgelsene rundt 287 under keiser Diokletians (284-305) medregent i vest, Maximian Herculeus (286-305). De tilhørte den delen av legionen som den hellige Gereon av Köln skal ha ledet.

Det regnes som historisk at Mauritius og mange andre soldater virkelig led martyrdøden i Sveits på denne tiden, men detaljene i deres legender er nok utbrodert en smule. Den hellige biskopen og historikeren Gregor av Tours (d. 594) forteller om femti martyrer fra Den tebanske legion som var gravlagt i Köln. Detaljene tilhører legenden, skrevet på 1200-tallet av den hellige cistercienseren Helinand av Froidmont (ca 1160-ca 1230). I sitt Martyrium beskriver han de hellige Gereon, Viktor, Cassius og Florentius som martyrer fra Den tebanske legion.

Da Maximian med sin store hær, deriblant legionen fra Theben, var kommet over fjellet og slo leir i Sveits, hørte han at en fyrste ved navn Carausius i området mellom Gallia og saksernes land reiste seg mot det romerske imperiet. Da caesar Maximian hørte om Carausius’ oppstand i nord, sendte han en del av sin hær i forveien over Rhinen. Også noen tropper fra Den tebanske legion ble sendt sammen med fortroppen, og de sto under ledelse av Gereon, Viktor, Cassius, Florentius og Mallosus (Mallusius). Men så nektet de kristne soldatene i hovedhæren å ofre til gudene, og resultatet var blodbadet i Agaunum. Deretter sendte Maximian sine bødler ut for å finne de kristne i fortroppen og gi dem valget mellom å ofre eller å dø.

En tropp fra Den tebanske legion under Thyrsus hadde marsjert til Trier, mens en kohort på 318 mann under Gereon og en maurisk kohort på 360 mann under Gregor (Gregor Maurus) fortsatte til Köln. Men Maximians bødler dro først til Verona (dagens Bonn). Der fant de en gruppe på ni soldater under ledelse av Cassius og Florentius, og de drepte dem på grunn av deres tro. Deretter satte bødlene av gårde til Agrippina (Köln).

Legenden forteller at Thyrsus kom til Trier sammen med størstedelen av legionen, og de slo leir på Marsmarken nord for Porta Nigra mellom St. Paulin og St. Marien. Der ble de ønsket velkommen vennlig og gjestfritt av Triers kristne senatorer. De fortalte senatorene at de var flyktet for å unngå å ofre til de romerske avgudene og ba om deres råd og hjelp. Det endte med at både borgere og legionærer alle var enige om at det var bedre å lide martyrdøden for Kristus enn å dyrke avguder og bekjempe de kristne.

På samme tid kom den mytiske og trolig fiktive Rictiovarus (Rictius Varus, Rixius Varus), som keiser Maximian hadde utnevnt til prefekt for Trier, til byen med en stor hær. Straks tilkalte han soldatene fra Den tebanske legion, som var kristne, og spurte om de var villige til å tilbe de romerske gudene og å slå ned deres motstandere med våpenmakt. Thyrsus svarte at av kjærlighet til Kristus ville han og hans kristne kamerater og soldater heller dø enn å bli besmittet av blasfemi. Da befalte Rictiovarus at alle kristne soldater skulle dø og deres lik kastes til villdyrene og fuglene. Et så stort antall led martyrdøden at elven Mosel ble farget rød fra Trier til Neumagen av alt blodet. Henrettelsesstedet fikk senere navnet «Martyrstranden», og senere bygde man kirken Maria ad Martyres der. Rictiovarus begikk denne massakren på Thyrsus og hans soldater den 4. oktober 291. En av Thyrsus’ ledsagere het Bonifatius. Likene ble kastet i Mosel, men ble gjenfunnet og ærefullt gravlagt ved St. Saturnin.

Dagen etter, den 5. oktober, lot Rictiovarus henrette byens borgermester og patricius, den hellige prokonsulen Palmatius, sammen med elleve rådsherrer, etter at de hadde nektet å ofre til gudene. Den tredje dagen, den 6. oktober, laget prefekten et fryktelig blodbad blant byens kristne av lavere stand, uansett kjønn og alder. Overalt i byen kunne man se likene av drepte kristne. Andre versjoner av legenden sier at blodbadet fant sted i 286 eller 302.

Den kurfyrstelige gullsmeden Simon Joseph Hermand brukte sine ledige stunder i rundt 26 år av sitt liv, fra 1756 til rundt seks måneder før sin død i 1783, til å avbilde scener fra martyriene i Trier. Det dreide seg om utallige små voksfigurer som var anbrakt i en kiste. Dette fortelles av Philipp Laven i hans lille bok Trier und seine Umgebungen in Sagen und Liedern (Trier 1851). Den første delen inneholder over 130 figurer som fremstiller scenene for retten og slakteriet. Laven forteller i den sammenheng også om en ung kvinne ved navn Agnes som led martyrdøden sammen med sine to barn, i likhet med datteren av borgermesteren Palmatius. Philipp Laven forteller historien i diktform.

Laven forteller at caesar Maximian i 286 sendte Rictiovarus som prefekt til Trier, og at på samme tid flyktet Carausius, som hadde tjent Maximian som general mot frankerne og sakserne som angrep Gallia, til Britannia for å møte Maximians reaksjoner. I Britannia fikk Carausius seg utropt til keiser. Maximian sendte en hær mot opprøreren, og i denne hæren var det fire kohorter fra Den tebanske legion. Disse ble sendt i forveien til Trier under kommando av Thyrsus, Secundus, Bonifatius, Cassius, Florentinus, Gereon og Viktor, alle tapre offiserer.

Om Den tebanske legion finnes det mange legender, og i det tyske området finnes legender og/eller relikvier i Augsburg, Bonn, Köln, Mainz, Regensburg, Trier og Xanten, og i Sveits i Genève, Sion/Sitten, Solothurn og Zurzach.

Martyrene i Trier minnes den 5. oktober, men 4. oktober nevnes også.

Kilder: Benedictines, Bunson, Gorys, CSO, zeno.org, heiligen-3s.nl, Copt-Net, t-online.de, Treveris-Timetravel - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 4. april 2004