Rouen: Hellig Olavs omvendelse

Det offisielle programmet for feiringen i Rouen i oktober 2014.

Les mer
 

Den hellige Tillo av Solignac (~610-~702)

Minnedag: 7. januar

Skytshelgen mot feber og barnesykdommer; for barn som har vanskeligheter med å lære å gå

Den hellige Tillo (Thillo, Thielman, Thielmann, Tilman, Tillmann; belg: Filman, Hilonius; ty: Hillonius; fr: Théau, Tilloine, Tillon) ble født rundt 610 i Sachsen (eller Westfalen?) i Tyskland. Noen kilder kaller ham Tillo Paulus. Han kom sannsynligvis fra en hedensk familie. Han ble kidnappet av røvere og ført til Nederlandene, og derfra solgt som slave til Gallia. Der ble han kjøpt fri og døpt av den hellige Eligius av Noyon (ca 588-660), som da fortsatt var i Paris, og han utdannet Tillo til gullsmed.

Eligius var myntmester og en viktig rådgiver for merovingerkongene Klotar II av Neustria (584-629; frankisk enekonge fra 613), Dagobert I (629-39) og Klodvig II av Neustria og Burgund (639-58). Han tjente så mye penger i sitt embete at han i 632 grunnla benediktinerklosteret Solignac (Solemniacum) i bispedømmet Limoges i det nåværende departementet Haute-Vienne i regionen Limousin, som da var en del av den større regionen Aquitania i Sør-Frankrike. Han grunnla klosteret sammen med den hellige Remaclus på et landområde han fikk av kong Dagobert. Eligius sendte Tillo for å studere i Solignac. Der ble han benediktinermunk (Ordo Sancti Benedicti – OSB) og i 641 presteviet. Han var en stund abbed i Solignac.

I 641 ble Eligius utnevnt til biskop av Noyon ved Oise i Nord-Frankrike og Tournai i Flandern (det nåværende Belgia). De fleste av innbyggerne i hans store bispedømme var ennå hedninger, og i sine nitten år som biskop av Noyon-Tournai la Eligius mest vekt på misjonering blant de germanske stammene i Flandern og Friesland. Til tross for stor motstand omvendte han mange i områdene rundt Antwerpen, Gent og Courtrai (Courtray, Kortrijk).

Eligius kalte Tillo til seg og satte ham til å evangelisere i området rundt Courtrai og Tournai i Nederlandene. Han må ha forkynt i et stort område, for han æres i dag ikke bare i Flandern, men også i Tyskland. Det heter at han sannsynligvis gravla de hellige misjonærene Evald den Lyse og Evald den Mørke, men de døde rundt 695, lenge etter at Tillo hadde forlatt området.

For Eligius døde i 660, og en gang etter det vendte Tillo tilbake til Solignac. Han trakk seg tilbake til en eneboerhytte i Brajac (Brajeac) ved Maurioc i Auvergne. Der ville han leve et liv i bønn og streng bot for å sone det han hadde forsømt i sitt offentlige liv. Han var nå kjent som Paulus eneboeren (ifølge legenden var Paulus hans dåpsnavn).

Til slutt vendte han til tilbake til klosteret Solignac. Der forutså han sin egen død, og en dag sendte han en gutt til biskop Hermenus av Limoges idet han sa: «Min sønn, dra i all hast til byen Limoges og si til hyrden i kirken at kan komme hit i morgen for å anbefale min sjel til Gud og begrave mitt legeme». Deretter mottok han kommunionen og døde. Det skjedde en 16. januar rundt 702 i svært høy alder, over 90 år gammel. Biskop Hermenus som også lå syk, følte i samme øyeblikk at hans krefter kom tilbake, og han kom til klosteret i rett tid til å begrave Tillo. 300 disipler sørget ved hans grav.

Tillos kult er gammel og vidt utbredt i Belgia og Frankrike. Hans minnedag er 7. januar, men dødsdagen 16. januar nevnes også. Hans navn er for første gang tatt med i Martyrologium Romanum i den nye utgaven fra 2001. Mange kirker er viet til ham i Flandern, Limousin og Auvergne og andre områder i Frankrike. Han fremstilles som munk eller som abbed med stav mens han holder en kalk og gullsmedverktøy. Han æres fortsatt høyt i Flandern, spesielt i Izegem, en by i provinsen West-Vlaanderen i Belgia. Der kalles han Tillo av Izegem. Han er skytshelgen for barn som har vanskeligheter med å lære å gå og mot feber.

Tillo står på en liste over helgener1 som har det til felles at det ble sagt at det fra deres graver eller relikvier strømmet ut olje til visse tider.2 Disse helgenene ble gjerne kalt på gresk Myroblýtes («myrrautgytere»). Tillos relikvier i Solignac ble ødelagt av de protestantiske hugenottene under religionskrigene i Frankrike.


1
Catholic Encyclopedia: Oil of Saints
2
Acta Sanctorum, januar, I, s 380