Den salige Thomas Maria Fusco (1831-1891)

Den salige Thomas Fusco (it: Tommaso) ble født den 1. desember 1831 i Pagani i provinsen Salerno og bispedømmet Nocera-Sarno i Sør-Italia, som da fortsatt var en del av kongeriket De to Sicilier (1735-1860). Han var den syvende av åtte barn i den velstående familien til farmasøyten dr. Antonio Fusco og hans hustru Stella Giordano, som kom fra en italiensk adelsfamilie. Thomas ble døpt samme dag som sin fødsel av Don Cesare Pepe i sognet San Felice e Corpo di Cristo.

Denne salige kan lett blandes sammen med den hellige Alfons Maria Fusco (1839-1910), som levde omtrent samtidig og var fra samme provins, deres hjembyer Angri og Pagani ligger bare fire kilometer fra hverandre (se kart). De var ikke i slekt, men ble begge prester og trådte inn i kongregasjonen Misjonærprester fra Nocera («Nocerini») under tittelen St Vincent av Paul (1581-1660), og de grunnla hver sin kongregasjon for ordenssøstre; Alfons grunnla kongregasjonen Suore di San Giovanni Battista – CSSGB, kalt Battistine («baptistinner») (Congregatio Sororum a Sancto Joanne Baptista – CSJB). De ble også saligkåret samtidig av den hellige pave Johannes Paul II (1978-2005) på Petersplassen den 7. oktober 2001, sammen med fem andre, nemlig de salige Ignatios Choukrallah Maloyan (1869-1915), Nikolas Gross (1898-1945), Emilie Tavernier Gamelin SP (1800-51), Eugenia Picco PPFF (1867-1921) og Maria Euthymia Üffing (1914-55).

Men tilbake til Thomas. Hans foreldre var kjent for sin rettlinjede moral og religiøse praksis, og de lærte sin sønn kristen fromhet og nestekjærlighet overfor de fattige. I 1837, da Thomas var bare seks år gammel, døde hans mor i en koleraepidemi. Ettersom hans far på grunn av sitt arbeid ikke kunne ta seg av gutten, ble han betrodd til farens bror Giuseppe, som var prest og folkeskolelærer. Få år senere, i 1841, mistet han også sin far, og onkel Giuseppe adopterte da brorens barn og tok ansvaret for guttens utdannelse.

Siden 1839, det året den hellige Alfons Maria Liguori fra Pagani ble helligkåret, hadde unge Thomas drømt om kirke og alter. Som ung prøvde han å bli jesuitt med intensjon om å dra ut som misjonær, men han ble ikke opptatt og måtte vende tilbake til hjemmet. Ettersom en eldre bror og en onkel allerede var prester, var to kall i et hjem ansett som mer enn tilstrekkelig. Hans familie ønsket helst at han skulle holde seg hjemme for å bidra til en videreføring av familien, men han følte at Herren ville at han heller skulle vigsle seg selv til å frelse sjeler.

Til slutt kunne han som femtenåring i 1847 begynne på bispedømmet Nocera Inferiores seminar i Nocera, det samme seminaret som hans eldre bror Raffaele skulle forlate etter å ha blitt presteviet i 1849. Den 1. april 1851 mottok Thomas fermingens sakrament (konfirmasjonen). Etter å ha fullført sine studier i filosofi og teologi og ha blitt stadfestet i sitt kall av den ærverdige redemptoristen P. E. Ribera (d. 1874), ble han presteviet den 22. desember 1855 av biskop Angelo Giuseppe D’Auria av Nocera (1834-60). I disse årene hadde han mange sorger, blant annet da onkelen Giuseppe døde i 1847 og broren Raffaele i 1852.

I årene med forberedelser utviklet det seg hos p. Thomas en andaktsform som alltid hadde vært dyrebar i hele familien Fusco, nemlig kjærligheten til den lidende Kristus og hans aller saligste smertefulle mor. Thomas la til sitt dåpsnavn også Maria på grunn av sin personlige hengivenhet til Jomfruen. Helt fra begynnelsen av sin prestetjeneste var p. Thomas opptatt av oppdragelsen av gutter, og for dem åpnet han en formiddagsskole i sitt eget hjem. Han var også opptatt av å styrke voksnes og ungdommers menneskelige og kristne dannelse, og for dem satte han i stand kveldskapellet for de unge og voksne ved sognekirken San Felice e Corpo di Cristo, og der organiserte han kveldsbønner. Det ble et sant sted for samtale og bønn, som det også hadde vært i Alfons Maria Liguoris tid. Liguori skattes og æres i Pagani for sitt apostolat.

I 1857 ble Thomas opptatt i kongregasjonen «Misjonærer av Nocera» (Congregazione dei Missionari Nocerini) under tittelen St Vincent av Paul (1581-1660), som da blomstrer i bispedømmet, med navnet Thomas Maria av St. Vincent av Paul. Hans oppgave der var misjonsprekener, fremfor alt i regionene i Sør-Italia. I 1860 ble han utnevnt til kapellan ved helligdommen for Vår Frue av Karmel, kjent som «Vår Frue av hønsene» (Madonna delle Galline) i Pagani, hvor han bygde opp katolske manns- og kvinneorganisasjoner og etablerte alteret for Den korsfestede Kristus og Unionen for tilbedelsen av Jesu dyrebare blod. I dette arbeidet var han inspirert av eksempelet til de hellige Vincent Pallotti (1795-1850) og Kasper del Bufalo (1786-1837).

I 1861 ble formiddagsskolen for barn stengt, og i 1862 åpnet han en skole i moralteologi i sitt eget hjem for å utdanne prester for tjenesten som skriftefedre og for å skape entusiasme for kjærligheten til Kristi blod. Samme år grunnla han med tillatelse fra sine overordnede et fellesskap for prestemisjonærer, «(Preste-) selskapet for Det katolske apostolat» (Compagnia (sacerdotale) dell'Apostolato Cattolico) som et middel for å støtte misjoner blant vanlige folk, og i 1874 fikk han formell pavelig godkjennelse fra den salige pave Pius IX (1846-78). Samtidig var han stadig underveis for å preke folksmisjoner.

Dypt berørt av en ulykke med et foreldreløst barn, som falt som offer for en bilulykke, grunnla han på Helligtrekongersdag den 6. januar 1873 etter en samvittighetsfull forberedelse i bønn, kongregasjonen Figlie della Carità del Preziosissimo Sangue («Barmhjertige døtre av Det dyrebareste blod») (Filiarum a Caritate Pretiosissimi Sanguinis – FCPPS). Dette instituttet ble åpnet ved kirken Vår Frue av Karmelberget i nærvær av biskop Raffaele Ammirante, som med ikledningen av de tre første søstrene velsignet det første barnehjemmet for syv små foreldreløse jenter fra området. Det varte ikke lenge før den nye religiøse familien og barnehjemmet også etter egen anmodning mottok pavens velsignelse.

1870. Thomas fortsatte å vie seg til prestetjenesten og holdt åndelige retretter og folkemisjoner, og ut fra hans apostoliske reiser sprang det mange grunnleggelser av hus og barnehjem som monumenter over hans heroiske nestekjærlighet, som var enda sterkere i de siste tyve årene av hans liv fra 1870. I tillegg til sine forpliktelser som grunnlegger og apostolisk misjonær var han mellom 1874 og 1887 sogneprest ved kirken San Felice e Corpo di Cristo i Pagani, ekstraordinær skriftefar for de kontemplative nonnene i Pagani og Nocera, og i de siste årene av sitt liv var han åndelig leder for legkongregasjonen ved helligdommen for Vår Frue av Karmelberget.

Men p. Thomas ble også utsatt for misunnelse på grunn av alt det gode han oppnådde i sin tjeneste og for sitt liv som en eksemplarisk prest, og han ble utsatt for ydmykelser og forfølgelse. I 1880 ble han også offer for baktalelser fra en prestekollega. Men han bar all motgang i stillhet. Situasjonen skulle vare i mange år, inntil baktalere offentlig måtte bekjenne sin ugudelighet og den kirkelige domstolen erklærte ham fullstendig uskyldig. Don Fusco led av en leversykdom, og han døde den 24. februar 1891 i Pagani, bare 59 år gammel, etter at han hadde tilgitt dem som hadde voldt ham så mye smerte.

Den nye kongregasjonen ble anerkjent som en institusjon av bispedømmelig rett av biskopen i Nocera den 17. juli 1886. De mottok den 17. mai 1911 Decretum laudis («rosende dekret») fra den hellige pave Pius X (1903-14) og ble godkjent av Den hellige stol den 5. august 1912. Instituttet ble offisielt approbert som en institusjon av pavelig rett i 1921. Den hadde som spesifikke oppgaver utdannelse av unge samt pleie av gamle og syke. P. Fusco skrev regelen for søstrene, og den dag i dag fortsetter søstrene trofast i grunnleggerens karisma. Søstrene virker i dag i Italia (Sicilia, Calabria, Puglia, Campania, Ciampino og Roma), USA, Brasil, Nigeria, India, Indonesia og på Filippinene, mens generalatet er i Roma. Den 31. desember 2005 hadde instituttet 496 søstre i 61 hus.

Saligkåringssaken for p. Thomas M. Fusco ble igangsatt den 2. april 1955 med en informativprosess på bispedømmenivå. og denne prosessen varte til den 10. desember 1957. Hans saligkåringssak ble offisielt åpnet den 31. juli 1981. Dekretet som anerkjente gyldigheten av informativprosessen og den apostoliske prosessen, ble utstedt den 4. mars 1994. Da var allerede dekretet som anerkjente informativprosessen på bispedømmenivå av et angivelig mirakel på hans forbønn, utstedt den 12. mars 1993. Sakens Positio ble oversendt til helligkåringskongregasjonen i 1995.

Den 24. april 2001 ble hans «heroiske dyder» anerkjent av den hellige pave Johannes Paul II (1978-2005) og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 7. juli 2001 undertegnet paven dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn.

Det gjaldt den mirakuløse helbredelsen av Maria Battaglia den 20. august 1964 i Sciacca i Agrigento på Sicilia. Maria Battaglia fra Sciacca var 23 år gammel og en skrøpelig kvinne da hun i august 1964 ble innlagt på fødestuen i Sciacca for å føde sitt første barn. Hun hadde giftet seg i september 1963 med ektemannen Calcagno. Men sønnen overlevde ikke fødselen. Neste morgen strevde overlegen på gynekologisk avdeling, fødselslegen Pasquale Gismondo, med å sette et drypp. Forgjeves forsøkte han å plassere nålen i venen, og situasjonen forverret seg. Maria Battaglia husker at hennes slektninger og andre som var i rommet ble fjernet, og igjen i rommet var bare dr. Gismondo, avdøde p. Scalici og sr. Maria Angelina FCPPS. Sistnevnte arbeidet senere i Licata, men i 1964 var hun på sykehuset i Sciacca.

Fru Battaglia gikk inn i koma, og etter at hun hadde fått de siste sakramentene av p. Scalici, forberedte hennes familiemedlemmer allerede transporten til kirken Santa Margherita della Signora. Sr. Maria Angelina begynte å gråte for den unge kvinnen, som bare var 23 år gammel. Men p. Scalici sa til henne: «Begynn nå å leve som en søster, i stedet for å gråte .... Be!» Så sr. Angelina tok et bilde av p. Thomas og la under puten, og deretter gikk hun inn i et rom hvor hun var alene. Hun knelte og begynte å be til p. Thomas Maria Fusco. Hun gråt og sa: «Grunnlegger, gi meg denne nåde». Etter mindre enn to timer endret situasjonen seg. Fru Battaglia våknet fra koma og sa til alle: «Hvorfor har jeg ikke fått noe mat?» Det var den 20. august 1964. Dr. Gismondo kom til sykehuset og ba sr. Angelina om å skrive ned alt som hadde skjedd med fru Battaglia. Han sa senere: «Fra det øyeblikket fikk hun ikke mer behandling og ingen injeksjoner». Etter seks dager kunne hun og mannen lykkelige reise hjem». Hun fikk høre at hun ikke kunne få flere barn, men i stedet fikk hun to til.

Anerkjennelsen av dette mirakelet åpnet for en snarlig saligkåring av p. Fusco. Pave Johannes Paul II saligkåret ham den 7. oktober 2001 på Petersplassen i Roma sammen med seks andre.

Hans minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er dødsdagen 24. februar:

Nucériæ Paganórum in Campánia Itáliæ, beáti Thomæ Maríæ Fusco, presbýteri, qui páuperes ægrotosque summa dilectióne curávit et Fílias a Caritáte Pretiosíssimi Sánguinis instítuit, quas ad várias óperas sociáles navándas, præsértim iter iúvenes et ægrótos, destinávit.

I Nocera dei Pagani i Campania i Italia, den salige Thomas Maria Fusco, prest, som var viet til tjeneste blant fattige og syke og grunnla kongregasjonen «Barmhjertige døtre av det mest dyrebare blod», som nidkjært utførte ulike sosiale verk, spesielt blant de unge og de syke.

Kilder: Resch BT5, Wirth (6), Index99, MR2004, CatholicSaints.Info, santiebeati.it, vatican.va, en.wikipedia.org, it.wikipedia.org, nominis.cef.fr, newsaints.faithweb.com, abbaye-saint-benoit.ch, tommasomariafusco.com, biscobreak.altervista.org, diocesisalerno.it, EWTN/OR - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 5. juli 2005 – Oppdatert: 3. juli 2016