Den salige Teresius Olivelli (1916-1945)

Minnedag: 17. januar

Den salige Teresius Olivelli (it: Teresio) ble født den 7. januar 1916 i Bellagio i provinsen Como i regionen Lombardia i Nord-Italia i det daværende kongeriket Italia. Hans foreldre var Domenico Olivelli og Clelia Invernizzi og hans eldre bror var Carlo Ettore, kalt Carlettore (1912-84). Hans onkel på morssiden var presten Rocco Invernizzi, sogneprest i Tremezzo, som tjente som Teresius’ åndelige og moralske referansepunkt. I 1926 flyttet han og familien tilbake til sitt opprinnelsessted i Lomellina, en historisk region sørvest i regionen Lombardia. Der var han aktiv i sognet San Lorenzo i Mortara i provinsen Pavia og bispedømmet Vigevano.

Teresius fikk sin første utdannelse på skolen i Mortara, hvor han var god i latin. Etter gymnasstudier i Vigevano begynte han i 1934 å studere jus ved universitetet i Pavia. Hver uke gikk han til sognet San Lorenzo for å skrifte og motta eukaristien. På denne tiden var han medlem av l’Azione Cattolica (Katolsk Aksjon), «Det italienske katolske forbundet av universitetsstudenter» (Federazione Universitaria Cattolica Italiana – FUCI) og den fascistiske studentgruppen Gruppi Universitari Fascisti (GUF). Dette var regimets organisasjon etter at fascistene under Benito Mussolini (Il Duce) hadde tatt makten i Italia i 1922. GUF hadde monopol på sosiale og sportslige arrangementer for studentene. De som ønsker å studere og drive med sport, måtte bli medlemmer av GUF, ellers ble de utestengt. Medlemskap i GUF trengte altså ikke å bety fascistiske synspunkter.

Familien Olivelli, fra venstre Teresius’ foreldre, ham selv, hans onkel Msgr Invernizzi og hans bror Carlettore, Tremezzo 1935I tillegg til studier og idrett fikk han også tid til arbeid for de fattige. I 1936 meldte han seg frivillig til å kjempe i Den spanske borgerkrigen (1936-39) på general Francos side. I Pavia tok han i 1938 juridisk eksamen med utmerkelse ved kollegiet Ghislieri, 22 år gammel. I 1939 ble han assistent i forvaltningsrett ved kollegiet i Torino og vant en konkurranse i Trieste i 1939 for oratorisk dyktighet og la frem en avhandling om menneskelig verdighet for alle, uansett rase. Han skrev også artikler om tidens sosiale og juridiske spørsmål i universitetsavisen Libro e Moschetto og i magasinet Civiltà Fascista. Mens han var i Torino, hjalp han de fattige og foreldreløse. Han lærte også å snakke flytende tysk. Deretter flyttet han på grunn av utdannelsen til Berlin, hvor han var fra 1939 til 1941.

Teresius ville ikke skille sin tro fra det offentlige liv, og derfor deltok han i ulike menneskelige aktiviteter, selv fascismen (og deretter i motstanden) for å være et vitne for fruktbare evangeliske handlinger og å gjøre sitt bidrag som en troende i byggingen av samfunnet. Det ville ha vært langt mer behagelig å sitte som en tilskuer i tider med uro og voldsomme kontraster. Han var temmelig modig som gikk inn i den sosiale og politiske arena, fast bestemt på ikke å mislykkes i en plikt for den kristne tilstedeværelse i samfunnet. Han våget å ta modige og tvilsomme valg, men aldri selge renheten i sin egen identitet og sin religiøse etikk. Formålet var ikke politisk, men å danne en kristen samvittighet i mennesker, spesielt de unge. Hans tilnærming til fascismen var åndelig og psykologisk, ikke ideologisk, han var katolsk først og deretter fascist. Han drømte om å konvertere den til en gjennomtrengende kristen humanisme. Han aksepterte og forsvarte fascismen i den opprinnelige form før den utartet. Da den over i krigersk vold og en total underdanighet til nazistene, avviste han den og gjorde opprør. Siden ble det sagt at en «katolsk fascist» var en «unormal fascist».

På slutten av 1939 kunne den som ville, se risikoen for en storkrig som i verste fall ville føre til at hele Europa ble nazistisk. Teresius’ tanke var at dette ikke kunne tillates av Italia, som mer enn noe annet land var bærer og forvalter av det kristne budskapet som var den europeiske sivilisasjonens røtter. Han var selvfølgelig for fred, men han mente at man for all del måtte unngå at Europa «blir utsatt for en tysk fred». Dermed måtte Italia gripe inn hvis det var nødvendig. For Teresius handlet det om å redde den kristne tro som var truet av nazismen.

Den 10. juni 1940 gikk Italia inn i krigen på Tysklands side mot Frankrike og Storbritannia, og dette ble en sår prøvelse for Teresius Olivelli. Med angrepet på Frankrike begynte hans indre opprør mot fascismen. Men mens han begynte sin løsrivelse fra fascismen, syntes hans holdning å uttrykke det motsatte. Faktisk avviste han i januar 1941 å få en utsettelse av militærtjenesten og meldte seg i stedet frivillig til å dra til Russland for å kjempe i Andre Verdenskrig (1939-45). Dette valget var langt fra noen handling av tillit til regimet, men han ønsket å dele skjebne med de mest sårbare guttene i de lavere sosiale klasser, som var bestemt for det russiske felttoget. I løpet av våren 1941, mens han deltok på et kurs for rekrutter i Aosta, foretok han sin moralske løsrivelse fra fascismen. Han innså at Mussolinis regime ikke ville bygge et mer rettferdig og kristent Italia, tvert imot ville det føres til randen av nederlag. I mellomtiden ble hans tenkning stadig rettet mot de fattige og ydmyke. Blant dem var soldatene, særlig de som var ment for det russiske felttoget, hvor Italia led betydelige tap. Teresius tjente som fenrik i den italienske alpejegerbrigaden Brigata Alpina «Tridentina» Der ba han sammen med og trøstet de svake og redde. I Russland pådro han seg forfrysninger på grunn av det ekstremt kalde klimaet.

Teresius Olivelli i mars 1942I 1943 ble han utnevnt til rektor ved det prestisjetunge kollegiet Ghislieri i Pavia, bare 27 år gammel. 1943 var et dramatisk år i Italia. Den 28. august 1943 begynte den allierte invasjonen av det italienske fastlandet. Nederlagene ved frontene, de økende flyangrepene og den stigende nøden i landet hadde da ført til en indre krise, og den 25. juli ble Mussolini tvunget til å gå av. Etter noen uker i fangenskap ble han frigitt av tyske fallskjermtropper. Han dannet en marionettregjering i det tyske lydriket Repubblica Sociale Italiana med sete i den lille byen Salò ved Lago di Garda. I resten av Italia ble det fascistiske partiet oppløst. Det ble inngått våpenstillstand med de allierte og Italia erklærte Tyskland krig den 13. oktober. Tyskerne fortsatte å holde Nord- og Midt-Italia.

Under krigsdeltakelsen hadde Olivellis følelser for regimet kjølnet, og han begynte å bli kritisk til fascismen, som han lenge hadde ment at kunne forbedres gjennom et mer kristent budskap. Men etter å ha sett situasjonen med deportering av jøder etter nyinnførte raselover, brøt han med fascismen, og i 1943 ønsket han ikke å sverge troskap til den nye Salò-republikken (Repubblica di Salò), hvor Pavia lå. Derfor ble han den 9. september 1943 deportert til Innsbruck i Østerrike, inntil han klarte å flykte og slå seg ned i Milano natten mellom 20. og 21. oktober.

Olivelli ble med i den lombardiske katolske motstandsbevegelsen i Brescia, Milano og Cremona, men han deltok aldri i den væpnede motstanden. Han drev opplæring og spredning av opprørets moralske verdier – hans våpen var nestekjærlighet, og selvoppofrelse. Han var i kontakt med medlemmer av motstandsbevegelsen som Peppino Pelosi og p. Carlo Manziana mens han var i Brescia. Olivelli arbeidet hardt for å skape avisen Il ribelle, og den første utgaven den 5. mars 1944 var dedisert til Astolfo Lunardi og Ermanno Margheriti, som begge var henrettet en måned tidligere. Hans avis var undergrunnsavis for partisangruppen Brigate Fiamme Verdi («De grønne flammers brigade»). Carlo Bianchi og Claudio Sartori hjalp ham med å etablere avisen i februar 1944. Olivellis kodenavn på denne tiden var «Agostino Gracchi».

Partisanen Olivelli ble tatt i Milano den 27. april 1944 og ble straks brakt til fengselet San Vittore, hvor han ble torturert og slått før han den 8. juni ble flyttet til Fossoli. Den 11. juli ble hans navn føyd til en liste på sytti innsatte som skulle skytes, men han flyktet og gjemte seg i en åker til han ble tatt på nytt. Han ble da i august 1944 overført til Bolzano/Bozen før han i september ble sendt til konsentrasjonsleiren Flossenbürg i Bayern og deretter til leiren i Hersbruck i Nürnberger Land i Bayern, en underavdeling av Flossenbürg. Han delte sine matrasjoner med andre fanger og pleide deres sår, og han tilbrakte en tid med den salige Odoardus Focherini (1907-44) for å trøste ham før hans død.

Teresius i leiren Hersbruck, oljemaleri av Augusto Colombo (1902-69)Den 31. desember 1944 skjedde det fatale, da Teresius prøvde å forsvare en ung ukrainsk fange som ble banket opp av en polsk fangevokter. Han stilte seg i veien som et menneskelig skjold og fikk et hardt spark i magen og ble slått 25 ganger av fangevokteren. Han holdt seg i live i mer enn to uker i et smertefullt og langvarig dødsleie. Teresius Olivelli døde om natten tidlig den 17. januar 1945 av sine skader og fikk ikke se slutten av Andre verdenskrig. Han var 29 år gammel. Hans legeme ble brent i leirens krematorium, som alle andre.

Olivellis saligkåringsprosess ble åpnet i bispedømmet Vigevano av biskop Mario Rossi den 29. mars 1987 og avsluttet av biskop Giovanni Locatelli med en høytidelig messe den 16. september 1989. Saken ble formelt åpnet under den hellige pave Johannes Paul II (1978-2005) den 19. januar 1988 da Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet utstedte dekretet nihil obstat («intet hindrer») (nihil obstat ad introductionem Causæ ex parte Sanctæ Sedis), og da fikk han tittelen «Guds tjener» (Servus Dei). Dekretet som anerkjente gyldigheten av bispedømmeprosessen, ble utstedt den 27. mars 1992.

Prosessen var først ment å demonstrere at Olivelli døde av hat til hans tro, noe som ville føre til en raskere saligkåring, men uenighet førte til en forlenget prosess for å bevise at Olivelli levde et liv preget av «heroiske dyder». Sakens Positio ble sendt til Helligkåringskongregasjonen i 2011. Den 14. desember 2015 ble hans «heroiske dyder» anerkjent av pave Frans, og han fikk da tittelen Venerabilis («Ærverdig»).

Men sakens funksjonærer holdt fortsatt hardnakket fast ved at Olivelli ble drept av hat til hans tro, så derfor satte de seg fore å produsere en ny Positio som ville føre til en saligkåring som martyr, noe som ikke krever det ellers obligatoriske mirakelet. Den nye Positio ble sendt til kongregasjonen i 2016, og denne gangen var teologenes kjennelse enstemmig. Den 16. juni 2017 undertegnet pave Frans dekretet som anerkjente hans død som et martyrium «av hat til troen» (in odium fidei), noe som ga grønt lys for en snarlig saligkåring.

Han ble saligkåret den 3. februar 2018 i Palasport i Vigevano i provinsen Pavia i regionen Lombardia i Nord-Italia. Som vanlig ble ikke seremonien ledet av paven selv, men av hans spesialutsending, Helligkåringskongregasjonens prefekt, kardinal Angelo Amato SDB, koncelebrert av atten biskoper, de fremste av dem var biskop Maurizio Gervasoni av Vigevano, erkebiskop Mario Delpini av Milano og militærbiskopen, erkebiskop Sante Marcianò, samt erkebiskop Ludwig Schick av Bamberg, hvor konsentrasjonsleiren Hersbruck lå, og biskop Francesco Cavina av Carpi, bispedømmet til Odoardus Focherini, Teresius’ medfange. En rekke andre prelater og prester koncelebrerte. Til saligkåringen var 3 500 mennesker til stede. Hans minnedag er dødsdagen 17. januar. Han var den første saligkårede italienske partisan.

Kilder: santiebeati.it, en.wikipedia.org, it.wikipedia.org, newsaints.faithweb.com, teresioolivelli.it, en.gariwo.net – Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 3. februar 2018

 

av Per Einar Odden publisert 03.02.2018, sist endret 06.02.2018 - 19:42