Den salige Torellus av Poppi (1202-1282)

Minnedag: 16. mars

Skytshelgen for Poppi

Den salige Torellus (it: Torello) (Victorellus) ble født i 1202 i Poppi i Casentino-dalen i provinsen Arezzo i regionen Toscana i Midt-Italia. Han kom fra en fattig familie, kanskje i eksil fra Ferrara. Han mistet snart begge sine foreldre, så han ble oppdratt av slektninger som var like fattige. Ifølge hans gamle anonyme Vita planla han å vie sitt liv til å hjelpe de fattige, men kanskje førte alle de triste hendelsene i livet til at den unge Torellus slo inn på lastenes vei. og fordrev sine dager viet til lediggang, tyverier, slagsmål, til dårlig selskap og til løsaktige kvinner. Til tross for den gode utdannelsen han hadde fått, ble han ført på villspor av dårlige venner og levde et ørkesløst liv sammen med to unge menn og en elskerinne som erobret hans hjerte.

En dag, da han ennå ikke var tyve år gammel, satt han som vanlig i skyggen av et tre og spilte terninger med sine ledsagere. Da fløy en hane opp og satte seg på skulderen hans, og der gol den tre ganger. Hans venner lo, men de tre øredøvende galene, som sikkert var Guds verk, syntes for Torellus som en kategorisk ordre: «Våkn opp fra din sjels søvn». Det fikk ham til å tenke seg om, og i likhet med den hellige apostelfyrsten Peter besinnet han seg etter at hanen gol.

Snart etter gikk han til abbeden for klosteret St Fidelis (San Fedele), som tilhørte vallombrosanerne (Congregatio Vallis Umbrosae Ordinis Sancti Benedicti – CVUOSB eller Ordo Sancti Benedicti Vallombrosae – OSBVall). Der ba han om å få skrifte sine utskeielser og å bli opptatt som legbror. Etter at dette var innvilget, ønsket han for bedre å sone for sine synder, å trekke seg tilbake til et vilt område som var kjent som Avellaneto, rundt halvannen kilometer fra Poppi. Han valgte med abbedens samtykke en ensom klippehule som sitt fremtidige oppholdssted. Han mottok eremittdrakten av abbeden i klosteret.

Relikvar i San FedeleTorellus ble inkluser (lat: inclusio = innesperring), det vil si frivillig innemurt munk, og han levde et liv i ensomhet og askese med våking, faste og bønn innemurt i sin celle i seksti år. Hans eneste klær var en hårete svinehud med busten inn mot kroppen. Han spiste bare brød og vann og sov bare tre timer hver kveld rett på jorden mens han lente hodet på en stein og kroppen på en hard madrass av tornete busker. Når han ble fristet, rev han seg i skjegget og håret for å motstå fristelsen.

Da Torellus følte at hans død var nær, vendte han tilbake til abbeden av San Fedele for å be om sakramentene og for å gi uttrykk for sitt ønske om å bli gravlagt i klosterkirken. Deretter vendte han tilbake til sin celle sammen med sin disippel Peter. Torellus døde i sin celle, liggende på kne, ifølge tradisjonen den 16. mars 1282, åtti år gammel. Noen kilder sier at han levde fra 1201 til 1281. Hans død ble annonsert for innbyggerne i Poppi og Casentino med lyden av kirkeklokkene, som begynte å ringe uten menneskelig inngripen. Innbyggerne skjønte at eneboeren hadde steget opp til himmelen for å motta sin evige belønning.

Etter Torellus’ død kjempet de vallombrosanske munkene og ulike grupper av de troende om Torellus’ legeme for begravelse, for alle ønsket å begrave ham i deres egen kirke. Munkene vant denne striden, slik at Torellus’ levninger ble høytidelig gravlagt i «hans» kloster San Fedele, hvor han selv etter døden fortsatte å utføre mirakler. Mot slutten av 1400-tallet oppsto det en ny tvist om den avdøde salige, da han ble gjenstand for stridigheter mellom vallombrosanerne og fransiskanerne. Hver av disse to ordrene hevdet at Torellus hadde tilhørt deres orden. Vallombrosanernes krav var basert på den ubestridte avtalen mellom Torellus og abbeden av San Fedele, mens fransiskanernes krav bare var basert på det faktum at Torellus mens han levde hadde båret en eneste drakt i likhet med dem, og han hadde levd en type liv som var lik de første fransiskanere. Det synes imidlertid at Torellus ikke hadde tilhørt noen av disse to ordenene, selv om det synes sikkert at han i alle fall var oblat hos vallombrosanerne. Men problemet har aldri blitt løst.

Flere kilder sier at Torellus’ kult som salig ab immemorabili («i uminnelige tider») ble stadfestet av pave Benedikt XIV (1740-58), men dette nevnes ikke i Helligkåringskongregasjonens Index ac status causarum, som er en fortegnelse over alle salig- og helligkåringer mellom 1588 og 1999. Det er imidlertid trolig at paven stadfestet hans kult for et avgrenset område. Fortsatt avventer Poppi en endelig og offisiell helligkåring. Men innbyggerne i Casentino har likevel alltid kalt ham San Torello og feirer ham stolt som sin offisielle skytshelgen. De minnes ham høytidelig hver 16. mars. Hans minnedag står ikke i Martyrologium Romanum. Det fransiskanske martyrologiet minnes Torellus den 16. mars, og samme dag blir han feiret i bispedømmene Forlì og Arezzo samt i vallombrosanernes kongregasjon. Denne minnedagen faller nesten alltid i fastetiden, noe som er svært passende i samsvar med hans asketiske liv.

På avbildninger har Torellus gjerne en ulv ved sin side. Dette skyldes en legende som sa at mens Torellus var opptatt med å be i sin hule, ble innbyggerne i Poppi og omegn terrorisert av en flokk ulver, ledet av et dyr som på grunn av sin appetitt på kjøtt av fattige kristne, var kjent som Lupo Humanino eller Manino. Med grusom regularitet hadde den slukt fattige barn i landet.

En dag gikk en fattig bondekone fra Poppi ned til elven for å vaske klær, slik skikken var, og hun tok med seg sitt eneste barn, en gutt på tre år. Men den blodtørstige ulven Manino lå på lur, og den tok barnet i kjevene og løp bort. Den uheldige moren skrek av fortvilelse og begynte å jage dyret, i håp om å være i stand til å få tilbake sin sønn i live, selv om hun visste at intet menneske noensinne hadde overlevd Maninos angrep.

Ulven Manino var nå godt inne i skogen og siklet allerede i forventning om sitt fremtidige måltid, da den snublet inn i eremitten Torellus’ hule. Uten å vise noen frykt påberopte Torellus seg straks Guds autoritet og kommanderte dyret til å sette gutten ned. Ulven la gutten ved Torellus’ føtter, og eremitten kommanderte den til aldri mer å angripe noen igjen. Mirakuløst nok ble dyret føyelig som en hund, saktmodig og ufarlig, og den dro innover i skogen. Deretter ba Torellus over den nesten livløse gutten. Da den desperate moren nådde frem til hulen, fant hun sin sønn hel og frisk og uten noen merker av ulvetenner.

Torellus fikk henne til å love ikke å fortelle noen hva som hadde skjedd. Men kvinnen kunne ikke i sin overveldende glede dy seg, og hun fortalte hele landet om eremittens mirakel. Deretter fant han seg som det alltid skjer beleiret av horder av folk som kom langveis fra for å spørre ham om noen nåde eller mirakuløs helbredelse. Men dette endret ikke på noen måte Torellus’ livsstil.

De høye herrer i Poppi, de stolte grevene Guidi, ghibellinere som støttet keiseren mot guelferne, som var pavetro. De ble berørt av historien og sendte en kurv full av kjøtt og all slags mat til eremitten. Han aksepterte merkelig nok gjerne denne gaven, satte alle Guds gode gaver i sin trange celle og ga den tomme kurven til mannen som hadde brakt den til ham. Han spurte eneboeren hvordan han hadde tenkt å spise alt sammen. Torellus svarte at en venn skulle komme for å treffe ham straks mørket falt på og gi ham en hjelpende hånd, og det var best at budbringeren dro tilbake. Det er unødvendig å si at mannen ble fylt av en intens nysgjerrighet, så han gjemte seg i nærheten og ventet på mørkets frembrudd. Stor var hans overraskelse da han så hvem som ankom, ingen ringere enn den forferdelige ulven Manino, som begynte å skrape på døren til cellen. Da eremitten åpnet døren, kom den inn og hadde en riktig fest og spiste all den maten de hadde fått.

Ifølge noen kilder ser det ut til at det mellom Torellus og ulven var en høytidelig avtale som sa at Manino og hans flokk ikke skulle spise menneskekjøtt på et område som minst var like stort kom de som hørte lyden av klokken i klosteret i Poppi. Dyrene fulgte alltid avtalen med stor nøyaktighet, og de fikk utløp for sine morderiske instinkter andre steder. En dag angrep de en gruppe bønder som var opptatt med innhøsting av korn nær Lucignano, blant disse var det fire personer fra Poppi. Og utrolig nok, mens ulvene ikke hadde noen skrupler med å bite andre, rørte de i hvert fall ikke gruppen av Torellus’ medborgere, som de faktisk slikket av glede.

Ved en annen anledning kastet en mor med to alvorlig syke sønner seg for Torellus’ føtter og tryglet ham om å be for dem. Torellus ba: «Allmektige Gud, hjelp disse guttene og få slutt på deres hjemsøkte mors sorg, og på grunn av hennes tro trøst hennes sorg og befri hennes sønner». Begge guttene ble helbredet.

Blant kildene for hans biografi er det anonyme Vita, som ble publisert i bollandistenes Acta Sanctorum i Paris i 1865, et resymé av Hieronymus fra Raggiuolo og en biografi skrevet på folkespråket på 1300-tallet, tilskrevet disippelen Peter. I noen tekster kalles Torellus hellig. Mange betror fortsatt sine håp til den ydmyke eremitten som klarte å temme den glupske ulven Manino.

Om man går inn i klosteret San Fedele via sidedøren, blir man møtt av den salige Torellus i form av hans byste i forgylt kobber. Innbyggerne i Poppi har et spesielt forhold til klosteret San Fedele, som er hovedsete for La Compagnia di San Torello, «den hellige Torellus’ selskap». I kirkens krypt er hans levninger bevart.

Kilder: Attwater/Cumming, Benedictines, KIR, CSO, CatholicSaints.Info, Infocatho, Heiligenlexikon, santiebeati.it, nominis.cef.fr, zeno.org, ilbelcasentino.it, diocesiarezzo.it, santitoscani.it, tuscany.travel - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 6. april 1998 – Oppdatert: 19. september 2016

av Webmaster publisert 06.04.1998, sist endret 19.09.2016 - 19:55