Den hellige Turibius av Mogrovejo (1538-1606)

Minnedag: 23. mars

Den hellige Turibius av Mogrovejo (1538-1606)
Perus nasjonalhelgen, skytshelgen for Lima; for biskopene i Latin-Amerika (1983); for indianerne og for de innfødtes rettigheter

Den hellige Turibius Alfons de Mogrovejo [Mogrobejo] (Turibio, Toribio Alfonso) ble født den 16. november 1538 i Mayorga de Campos i bispedømmet Oviedo i Léon i Nordvest-Spania. Han kom fra en adelig familie og var sønn av guvernøren i Mayorga, Don Luis Alfonso de Mogrovejo, og hans hustru Doña Ana Morán y Robledo. Turibius viste sine religiøse tilbøyeligheter allerede som barn, men han tenkte aldri på å bli prest. I stedet valgte han jus, enten av genuin interesse eller for å etterligne sin onkel, Juan Pérez de Mogrovejo, som var en berømt jurist på den tiden.

Han studerte på universitetene i Valladolid (til 1562) og Salamanca, og i 1571 vant han et stipend til Colegio Mayor de San Salvador i Oviedo. Han spesialiserte seg i jus, og i 1573 tok han lisensiatgraden i både sivil- og kirkerett. Han begynte å undervise var juridisk professor ved universitetet i Salamanca og høyt respektert innen sitt fag da han tiltrakk seg oppmerksomheten til kong Filip II av Spania (1556-98), enkemann etter dronning Maria Tudor av England. I 1575 ble Turibius først utnevnt til rådgiver og senere på året utnevnt til sjefsdommer for Inkvisisjonsdomstolen i Granada av kong Filip, selv om han fortsatt var legmann.

I 1575 døde Jerónimo de Loaiza, den første erkebiskop av Lima i Peru, og det gjorde det nødvendig for kong Filip å finne en erstatter. Hans valg falt på Diego Gómez de la Madrid, inkvisitor i Cuenca. Imidlertid ønsket dronningen at Diego Gómez skulle bli i Spania, så han ble i stedet utnevnt til biskop av Badajoz. Kongens neste valg falt overraskende på Turibius, selv om han fortsatt var legmann og bare hadde mottatt tonsuren. I 1578 ble han utnevnt til erkebiskop av Lima i Peru. Erkebispedømmet var opprettet i 1548, og var en meget vanskelig post, religiøst og geografisk. Det var svært uvanlig at legmenn ble utnevnt til både embetene som sjefsdommer og som erkebiskop, og Turibius protesterte og hevdet at han var uegnet og at utnevnelsen dessuten var i strid med kirkeretten. Men han talte for døve ører.

For hans høye intellektuelle og moralske kvaliteter var ikke ukjent, og i sitt virke som biskop kunne han sammenlignes med sin samtidige, den hellige Karl Borromeus: Ivrig for reform av Kirken, pastoralt opptatt av presteskap og folk, samvittighetsfull, men alltid diplomatisk, ydmyk og langmodig, en god organisator og totalt viet til oppgaven han sto overfor. Den hellige pave Pius V (1566-72) ga dispensasjon slik at Turibius kunne motta de lavere og høyere vielser innen et relativt kort tidsrom. Han ble presteviet i 1578/79 i Granada og konsekrert til Limas annen erkebiskop i august 1580 i Sevilla.

Han seilte av sted i 1580 og kom til Panama på nyåret 1581. Derfra tok han et nytt skip til Paita på den nordlige delen av den peruanske kystlinjen, og derfra reiste han til lands til Lima. Bispedømmet var uhyre stort og uveisomt og strakte seg fra Panama til Argentina, med over 60 mils kystlinje, fjell og jungel helt inn til Andesfjellene. Dette var den første av hans mange reiser gjennom landet som han skulle bruke all sin energi på. Han kom frem til sitt sete den 24. mai 1581.

De spanske kolonistene hadde allerede vært i landet i 50 år. Den siste Inkahøvdingen var halshogd i 1571, men systemet med styre av visekonger hadde vært i verk siden 1555 og skulle vare til 1824. Visekongene var underlagt Det indiske råd som satt i Spania, slik at kommunikasjonen var langsom og domsprosessen for de som appellerte til kongen eller rådet, var langtekkelig og tungvint. Kirken var for en stor grad i visekongens makt, men til syvende og sist i kongens, for hans grep på kirkelige saker var mye tettere i Den nye verden enn i moderlandet. Imidlertid gikk de spanske kongene med glød inn for spredningen av kristendommen og beskyttelse av indianerne mot undertrykkende kolonister. Hvis det fantes misforhold i et slikt avsidesliggende hjørne av verden, var det mye den nye erkebiskopen kunne bygge på.

Turibius fant sitt bispedømme i en skandaløs tilstand: Svært mange av de spanske kolonister og ikke minst deres geistlighet var bukket under for fristelsene ved sine stillinger, og mangel på veier i Peru og avstanden til Spania gjorde forandringer nesten umulig når tjenestemenn var involvert. Et stort antall av døpte indianere visste lite eller ingen ting om kristendommen, delvis på grunn av mangel på kompetente prester. Fremfor alt viste de spanske conquistadorene ofte rystende eksempler på tyranni, undertrykkelse og kynisk mangel på respekt for kristen morallære, ettersom de var der for å gjøre sin lykke med alle midler som sto til deres rådighet. Turibius viste seg som en utrettelig og energisk reformator, uten persons anseelse, og han fant seg ikke i misforhold, selv om det var blitt sedvane og de det gjaldt hevdet at det dermed hadde samme gyldighet som en lov. Turibius svarte: «Kristus kalte seg selv Sannheten, ikke Sedvane». Han fikk disiplinert notoriske misbrukere blant presteskapet og fikk rettet på de verste misforholdene.

De fleste av de peruanske indianerne tilhørte et bondesamfunn og hadde vært bofaste under inkaherskerne lenge før spanjolene kom. For dem var det et spørsmål om å erstatte de gamle herskere med noen nye. Men indianerne i periferien var voldelige og aggressive, og evangelisering, som var relativt enkelt blant de fastboende, viste seg å være mer vanskelig og langtrukkent hos disse. Et system med indianske sogn, kjent som doctrinas, var på plass og bemannet hovedsakelig av ordensfolk. Ved sin ankomst fant Turibius fransiskanere, som var den første ordenen som kom til Peru, mercedariere, dominikanere, augustiner og jesuitter, som allerede hadde ytt et betydelig bidrag til oppgaven med å evangelisere. I 1565 ba dominikanerne kongen om midler til å etablere et universitet. En augustinereremitt hadde lærestolen i innfødte språk, etablert av visekongen i 1569, og bøker ble allerede utgitt på aymara og quechua, de to mest brukte indianske språkene.

Lima, sentret for den spanske kolonimakten i Sør-Amerika, var gjort til metropolittsete i 1546, opprinnelig med jurisdiksjon over hele det spanske Sør-Amerika. Et tredje konsil i Lima for å se på hele den kirkelige administrasjonen, hadde blitt brakt på bane under Turibius' forgjenger en tid tidligere. Turibius' første handling, etter å ha konsultert sitt kapittel og provinsialsuperiorene, var å innkalle dette konsilet til 1582. I mellomtiden satte han i gang med å visitere erkebispedømmet, og startet med en reise til regionen sør og sørøst for Lima. Han vendte tilbake i fasten, da han holdt en lokal synode for å sette i gang forberedelsene til konsilet. Etter påske satte han ut igjen over Andesfjellene til provinsen Huánuco, som aldri tidligere var besøkt av noen prelat, og han vendte tilbake 15 dager før konsilet.

Dette provinskonsilet, det tredje konsilet i Lima (1582-83), var for biskoper fra hele Latin-Amerika, der de trakk opp retningslinjer for den fremtidige utviklingen av Kirken i Latin-Amerika og gjorde store fremskritt i planleggingen av forkynnelsen blant indianerne. 44 konstitusjoner ble vedtatt på konsilet, det første under Turibius, og mange av dem handlet om kirkelig administrasjon. Som man kunne ha ventet, ble ikke reformene fra Tridentinerkonsilet ønsket velkommen av hele presteskapet, og Turibius fant seg anmeldt til både kongen og Roma. Sistnevnte forkynte noen modifikasjoner, men støttet konsilet i dets fordømmelse av fraværende sogneprester og dem som drev med handel med indianske slaver.

En vanskeligere sak var den til biskopen av Cuzco, en åpent simonistisk prelat. Forsamlingen var delt i spørsmålet om hva som skulle gjøres. Erkebiskopen bestemte seg for å sende saken til Roma, men dette motsatte biskopens tilhengere seg. Stilt overfor deres uforsonlighet forlot han forsamlingen, men de fortsatte å møtes uten ham. Han hadde da ikke noe annet valg enn å fordømme disse møtene som ugyldige, og han tilkalte den sivile myndighet for å gripe inn og redde papirene som angikk biskopen. Visekongen nektet å hjelpe ham, og han ekskommuniserte fire dissiderende biskoper. Myndighetene forlangte da at erkebiskopen skulle heve ekskommunikasjonene. I fredens interesse og for å unngå uforsonlighet for sin egen del, gjorde han senere det og offisielt gjenåpnet konsilet, men utsatte seg for dissidentenes fornærmelser, som bestred hans presidentskap og behandlet ham som om han var den som var ekskommunisert. Situasjonen ble løst ved at biskopen av Cuzco døde og en reprimande fra kongen adressert til de fire biskopene det gjaldt.

Konsilet var viktigere for sine instruksjoner når det gjaldt den pastorale omsorgen for indianerne. Det insisterte på at alle som holdt et sogn, ikke bare noen få vitenskapsmenn, skulle lære det indianske språket for å gi adekvat katekeseundervisning og høre skriftemål. Det var på oppdrag av denne synoden at de første bøker i Sør-Amerika ble trykket, det var kateketiske bøker på quechua og aymara. Denne katekismen, som i tillegg var trykket på spansk, ble godkjent av erkebiskopen i 1584, og det viste seg at dette direktivet var det viktigste som ble vedtatt på konsilet. Andre dokumenter angående skriftemål, hindre for ekteskap, omsorgen for de døende og plassen for indianske riter skulle settes opp for å sikre ensartet instruksjon og praksis. Indianere fikk lov til å bli kantorer, sakristaner og kateketer, selv om de fortsatt ikke fikk lov til å bli prester. Det kvarte århundret Turibius var biskop hadde hans arbeid i Peru en gagnlig innflytelse på andre søramerikanske land. Han avholdt også to andre provinskonsiler og 10-13 bispedømmesynoder. Det het at han skal ha fermet 800.000 personer.

Turibius selv lærte seg quechua og han gjorde seg store anstrengelser for å lære så mange indianske språk og dialekter som han klarte, for å kunne snakke direkte med menneskene uten tolk. I dette arbeidet samarbeidet han med den hellige Frans Solano fra 1590. Dette gjorde han for å lette sitt apostolat, som i henhold til India-lovene av 1542 skulle rettes hovedsakelig mot den indianske befolkningen. Som misjonær hadde han betydelig suksess, Den neste nødvendigheten var å få kontakt med sin vidt spredte flokk. I løpet av sine 24 år med pastoral aktivitet foretok han tre visitasjonsreiser. Den første av dem tok ham syv år (1584-90), men han klarte å besøke alle deler av bispedømmet til tross for farene og de elendige veiene. Han krysset Andesfjellene og oppsøkte indianerlandsbyene i høyfjellsdalene og ved den fuktige kysten, og krysset flomstore elver og øde sletter. Etter sin tredje reise i 1598 skrev han til pave Klemens VIII (1592-1605) og beskrev forholdene.

For å undervise sin flokk ble han ofte boende på et sted i to eller tre dager, uten noe sted å sove eller tilstrekkelig mat. Han bodde vanligvis i prestegårdene, men der hvor det ikke fantes noen, aksepterte han indianernes gjestfrihet. Han tok i mot alle som ønsket å treffe ham med stor vennlighet. Når hans arbeid var gjort, dro han straks for ikke å være en byrde for de lokale kristne. Han aksepterte ingen gaver. I 1503 begynte han å føre dagbok hvor han noterte tilstanden til hvert enkelt sogn. Erkebiskop Turibius tok positive skritt for å forbedre forholdene ved å bygge kirker og grunnlegge institusjoner som sykehus og ordenshus. Det kollegium han organiserte i Lima i 1591, var det første seminar i Amerika for utdannelse av prester, og han satte det under beskyttelse av sin egen vernehelgen, den hellige Turibius av Astorga (d. ca 460).

Erkebiskopen feiret messe daglig, selv under de vanskeligste forhold, og hver morgen skriftet han for sin kapellan. Men hans kamp for de troendes rettigheter skapte opposisjon og til og med forfølgelse fra de sivile myndigheter og en del spanske prester, som ikke forsto hans holdning til indianerne. Men ved tålmodig iherdighet klarte han å overvinne dem.

Turibius' omfattende karitative arbeid inkluderte ikke bare indianerne, men også de spanjolene som var sunket ned i fattigdom, men var for stolte til å be om hjelp. Han viste en fin hensyntaken til deres følelser og hjalp dem uten at de fikk vite at han gjorde det. Han åpnet et hjem for separerte kvinner som ikke hadde noen midler, og i 1594 et hospital for syke prester. Han var også opptatt av kvaliteten på klosterlivet og grunnla i 1605 klarisseklosteret Santa Clara etter den strenge regelen. Han ble venn med den hellige Rosa av Lima, som han fermet. Han døde som den første av de to, men ble ikke helligkåret før 55 år etter henne. Tre andre helgener bodde også i Lima under hans jurisdiksjon: de hellige dominikanerne Martin de Porres og Johannes Macías og fransiskaneren Frans Solano.

Turibius var i virksomhet til like før sin død. I 1605 la han ut på en ny visitasjonsreise til avsidesliggende indianerbosetninger. Etter 14 måneder ble han syk i Pacasmayo langt nord for Lima, men han kjempet seg videre siden han ønsket å feire påsken i Santa Clara (Santa eller Saña). Han var åpenbart døende da han kom dit. Da hans kapellan fortalte ham om hans tilstand, utbrøt han: Laetatus sum in his quae dicta sunt mihi; in domo Domini ibimus! (Jeg frydet meg da de sa: «Vi går opp til Herrens hus».) (Salme 122 (V121),1).

Skjærtorsdag morgen ble han tatt til kirken for å motta viaticum, vandringsbrødet, for han fant det upassende at sakramentet skulle bringes til ham. Da han kom tilbake, fikk han sykesalvingens sakrament. Presten var så beveget at han ikke klarte å finne frem i ritualet, men erkebiskopen fant det for ham. Etter å ha fornyet sin trosbekjennelse, døde Turibius fredfullt da de rundt ham var kommet til verset fra salme 31 (V30): «I dine hender overgir jeg min ånd». Dette var den 23. mars 1606 og erkebiskopen var 68 år gammel, etter å ha blitt båret til kirken og mottatt sakramentet. I sitt testamente ga han alle sine personlige eiendeler til sine tjenere, og alt han eide skulle komme de fattige til gode.

Han ble gravlagt i Santa, men i 1606 brakte dekanen og kapittelet hans legeme til Lima, det var da ikke gått i forråtnelse. Han ble gravlagt i den daværende katedralen i Lima i påvente av at byggingen av den nye katedralen skulle bli ferdig. Ved hans grav skjedde flere undre.

Han ble saligkåret den 2. juli 1679 (dokumentet (Breve) var datert den 28. juni) av den salige pave Innocent XI (1676-89) og helligkåret den 10. desember 1726 av pave Benedikt XIII (1724-30). I 1983 utropte pave Johannes Paul II ham til skytshelgen for de latinamerikanske biskopene. Fra før er han også regnet som de amerikanske indianernes vernehelgen. Han er nasjonalhelgen for Peru.

Hans kult har lenge vært sterk i Nord- og Sør-Amerika, med en fest som tidligere var 27. april. Men i forbindelse med kalenderrevisjonen i 1969 ble han valgt ut til feiring i hele Kirken som representant for pionermisjonærer og reformbiskoper, men også for Latin-Amerika, hvis enorme kristne befolkning ofte blir glemt. Hans minnedag i Universalkirken er nå den 23. mars. Hans navn står i Martyrologium Romanum. I kunsten avbildes han knelende ved et alter, omgitt av engler.

av Webmaster publisert 26.08.2005, sist endret 22.02.2016 - 10:09