Den hellige Tove av Tuddal

Den hellige Tove var en norsk lokalhelgen eller bondehelgen i Tuddal i Øvre Telemark.

I tillegg til den store nasjonalhelgenen Olav har den norske Kirke også frembrakt andre hjemlige helgener. Men disses historie er for en stor del like fattig og dunkel som Olavs er rik og glitrende. Bare de færreste har blitt dyrket i hele landet, flere derimot bare i enkelte strøk. Atskillige har også bare hatt et tvilsomt helgenry i kortere tidsrom, og deretter har deres hellighet gått helt i forglemmelse. Om noen vet man ikke mer enn bare navnet, og det hender iblant at man ikke vet hvem det menes av flere historiske personer som het det samme.

Man må også huske at allmuesagnet langt ned i den lutherske tid har tillagt en og annen prest mirakelgaver og umiddelbar forbindelse med åndene. Hyppigst ytrer denne troen seg i de overalt kjente fortellingene om presters evne til å mane bort djevelen, en evne som helst tenkes ervervet i «den sorte skole i Wittenberg», hvor disiplene betalte undervisningen med oppofrelsen av sin egen skygge eller lignende. Som eksempler på slike prester kan man for eksempel nevne Erik Werlauff i Saltdalen (d. 1773), den lærde historikerens bestefar, «der hentedes langveisfra for at bringe Fanden til Raison» (Erlandsen: Tromsø Stifts Geistlighed, s 121) og «Røkenpræsten», hvis bedrifter Asbjørnsen har foreviget (Huldreeventyr og Folkesagn, 3. utgave, s 210-214). Denne «Christian Svartserk» var Christian Holst, sogneprest til Røken (d. 1824), statsråd P. C. Holsts far.

Her er det imidlertid ikke tale om noen personlig hellighet, men kun om høyere krefter som ble tillagt den geistlige oppdragelse, innvielse og verdighet. Noe annerledes forholder det seg derimot med enkelte andre prester, som bonden ved siden av overnaturlige krefter også har tillagt egenskaper som i en tidligere periode rimeligvis ville ha medført et lokalt helgenry. En slik mann er for eksempel dikteren Hr. Petter Dass (d. 1708), som har blitt en sagnfigur i hele det nordenfjelske Norge. Og, om enn i mindre målestokk, Hr. Søren Schive i Bjelland (d. 1705), om hvem i det minste hele Lister og Mandals amt vet å tale (Ludvig Daae: Norske Bygdesagn, I, s 38-42). I Fyresdal i øvre Telemark fortelles om en prest «Lille-Jæger», som tillegges flere hellighetsmerker, således også evnen til å henge vanten på solskinnet (muntlig meddelelse av professor Sophus Bugge). Når denne presten, som ikke finnes i noen presterekke, har levd, er uvisst.

I sin bok Norske Helgener fra 1879 har historieprofessoren Ludvig Daae (1834-1910) et kapittel som omfatter en klasse av hellige menn som han vil kalle bondehelgener. Det er personer som ikke kjennes av historien, men som allmuen i en enkelt bygd eller i en noe videre omkrets har ansett for hellige, og hvis dager kanskje til og med er minnet ved messe i en og annen kirke. De av disse helgener som fortsatt kjennes, synes alle å høre hjemme i Telemark: De hellige Tove, Tarald, Tollef Salemand og Besse på Knaben.

I Tuddal i Hjartdal kommune i Øvre Telemark nevnes i et diplom skrevet i 1369 den hellige Tove. Kirken var på den tiden brent ned ved vådeild, og en Ketil Karlsson hadde kort i forveien slukket lyset i den hellige Toves kove:

«Ketill slökti ljósit í heilaga Tófa kofa, sem hann hafði upp tent um daginn þá, sem kirkjan í Tuthdali (i Telemarken) brann».

(Diplomatarium Norvegicum V, 261, Christiania 1861, s. 197).

Der hvor hellige eneboere og pilegrimer omtales i våre helgensagaer, finnes nettopp ordet kove (gno: kofi) brukt om hytter hvor de hadde bodd i nærheten av kirker, for eksempel en gresk biskop i Compostela (Postola Søgur, s 700) og den hellige Maurus (Heilagra Manna Søgur, I, s 673), jf J. Fritzners Ordbog over det gamle norske Sprog under «kofi».

Der mangler heller ikke trekk av hellig eneboerliv i Norden selv. Således fortelles det at en av de islandske landnåmsmenn, Åsolf Alskik, som var kommet fra Irland, først bodde med noen venner i en hytte eller skåle, hvor det senere ble bygd en kirke, derpå flyttet til en annen hytte ved «Irå» (den irske å) og endelig ble eneboer i en «kove», og at han derfor siden ble ansett for den «helligste mann» (Islands Landnåmabok, I, kap 15-16.)

Om den islandske kvinnen Hild fortelles det at hun, etter først å ha søkt ensomhet i en fjellhule, bodde som nonne i en liten «kove», sønnenfor koret i Hole kirke, hvor hun tjente Gud med bønn og faste natt og dag (Biskupa Søgur, I, s 204 ff). Det er derfor sannsynlig at vi i den hellige Tove må se en lignende from eneboer, som kanskje etter døden er blitt dyrket i sin kove ved Tuddals kirke.

Tuddal het på gammelnorsk Tuvedalir, og en mulighet er at bygda er oppkalt etter de gamle helgenene som hadde sitt tilhold der, for eksempel den hellige Tove: Tovedal eller Tuve-(dalir) kan da senere blitt forvridd til Tud-dal. Tove var et vanlig mannsnavn her i landet i middelalderen (Eivind Vagslid: Norderlendske fyrenamn, Eidsvoll 1988, s. 375f). Det er derfor ikke urimelig at den hellige Tove har vært en helgen med lokal tilknytning.

Men vi kan ikke se bort ifra at den hellige Tove har sitt opphav på De britiske øyer. I år 870 ble de tre hellige eremittene Tancred, Tothred og Tova av Thorney (Torthred, Tortred) (Towa) drept av dansker. De to førstnevnte var brødre, mens Tova var deres søster. De ble alle tre skrinlagt og gjenstand for kult i Thorney. Utover dette er det lite vi veit om dem. På bakgrunn av kontakten Norge hadde med øyene i vest i høymiddelalderen, er det ikke utenkelig at den hellige Tove som omtales i diplomet fra Telemark, er identisk med helgenen Tova på De britiske øyer.

Kilder: Daae, Baklid, museumaust.no - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 16. desember 2018