Den salige Teodor Jurij Romza (1911-1947)

Den salige Teodor Jurij Romza [Romzha] ble født den 14. april 1911 i landsbyen Velikij Byckiv (Velykyj Bychkiv) i distriktet Maramorosh i Rutenia eller Karpato-Ukraina. Det er et område mellom Karpatene og elva Tisza som er bebodd av rutenere. Den viktigste byen er Uzhorod. Området var inntil 1919 ungarsk, deretter en del av Tsjekkoslovakia til 1938. Aksemaktene innlemmet det igjen i Ungarn 1939-45. Tsjekkoslovakia måtte i 1945 avstå området til Sovjetunionen, som innlemmet det som Det transkarpatiske område (Zakarpattia) i sovjetrepublikken Ukraina.

Teodor kom fra beskjedne kår som sønn av jernbanefunksjonæren Pavlo og hans hustru Marija. De tilhørte den rutenske (nå også kalt den rutensk-ukrainske) Kirken – en kirke av bysantinsk ritus, men i kommunion med Roma («unert»). Teodors morsmål var rutensk, en dialekt av samme språk som ukrainsk. Han var en from og begavet ung gutt, og hans eneste mål var å bli prest. Han gikk på gymnaset i Khust, og på grunn av sitt vennlige vesen og faglige dyktighet ble han en av de mest populære elevene. Hans popularitet ble enda større da han viste seg som en allsidig idrettsmann som særlig utmerket seg i fotball.

Etter eksamen overrasket han alle ved å kunngjøre at han aktet å bli prest. På slutten av 1920-tallet hadde han blitt kjent med den franske p. Vassili (Ch. Bourgeois SJ), som siden 1927 med stor suksess hadde misjonert i landsbyen Tereblja blant rutenere som hadde gått over til den ortodokse kirke. Biskop Petro Gebej sendte Teodor til Roma, hvor han studerte filosofi (1930-33) og teologi (1933-37).

Han bodde de to første årene ved det tysk-ungarske kollegiet (Collegium Germanicum-Hungaricum), men i 1932 flyttet han over til det pavelige russiske seminaret, kjent som «Russicum», for å forberede seg til misjonsarbeid i det sovjetiske Russland. Der underviste den erfarne Russlandskjenneren Philippe de Regis SJ. Et av fagene var kommunistisk ateisme og dens ideologi, og dermed forberedte Teodor seg uten å vite det på den sovjetiske okkupasjonen av sitt hjemland. Han avsluttet studiene med en lisensiatgrad i teologi, og han ble presteviet den 11. desember 1936 av biskop Evreinov i basilikaen Santa Maria Maggiore i Roma.

Sommeren etter kom han hjem for å feire sin første liturgi i hjemlandet. Han aktet å vende tilbake til Roma for å fullføre en doktorgrad, men i stedet ble han innkalt til militærtjeneste og sendt for å beskytte landet (Tsjekkoslovakia) mot den truende tyske invasjonen. Til en venn i Roma skrev han: «Jeg drar til fronten med en dyp overbevisning om å gjøre Guds vilje. Derfor frykter jeg ikke hva som kommer til å skje med meg».

Dette var turbulente tider i Europa. Selv om p. Romza ble dimittert fra hæren i august 1938, var faren like stor, og krigen nærmet seg. Av den grunn fikk han ikke tillatelse av biskop Alexander Stojka av Uzhorod (1932-43) til å forlate landet, men i stedet utnevnte biskopen ham til administrator for et glemt sogn i fjellandsbyene Berezevo og Nizna Bystra (Nyzhnii Bystryi) i distriktet Khust, hvor religiøs likegyldighet og overtro var vidt utbredt.

Den unge p. Romza ble en fattig hyrde blant fattige mennesker. Til tider hadde han bare råd til ett måltid pr dag mens han prøvde å hjelpe sine trengende sognebarn. Men han klaget ikke. Tvert imot, han var alltid villig til å hjelpe. Til sin nysgjerrige venn i Roma skrev han: «Jeg lever her som et fattiglem og likevel føler jeg meg lykkelig og tilfreds». P. Romza var en god og hengiven prest. Han lærte sine sognebarn til ikke bare å kjenne sin tro, men også å leve den. Sognebarna ble igjen stolte av sin lille kirke, og de kom aldri til å glemme ham, for han var den beste hyrde de noen gang hadde hatt.

I området var det også stridigheter mellom ulike språk og dialekter, og med tanke på enheten i egen kirke og fellesskapet med den ekspanderende ortodokse (russiskvennlige) kirken i Transkarpatia, gikk p. Romza derfor ofte over til russisk som det språk som ble forstått av alle. Han snakket også fremragende ungarsk. I sin kulturelle orientering beveget han seg konservativt mellom de ungarsk- og russiskvennlige holdningene som fremfor alt hersket på 1900-tallet. På 1930-tallet var rutenskvennlige eller ukrainskvennlig holdninger utbredt etter den kortvarige statsdannelsen Karpato-Ukraina (1938/39), men disse retningene klarte ikke å begeistre ham, i det minste ikke med tanke på enheten i Kirken.

I mars 1939 okkuperte ungarerne igjen Rutenia med makt, og store politiske og kirkelige endringer fulgte. Biskop Stojka ble tvunget av den ungarske regjeringen til også å reorganisere seminarets stab. Derfor ble p. Romza høsten 1939 utnevnt til åndelig veileder og professor i filosofi ved eparkiets seminar i Uzhorod. En av hans studenter mintes senere: «Han var streng og krevende som professor, men som åndelig veileder var han faderlig og snill. Han visste hvordan han skulle inspirere oss og få frem det beste i oss. Han sto i nær kontakt med oss, hans studenter, og han var i stand til å overføre til våre hjerter hovedtrekkene i hans sterke prestelige karakter, hans hengivenhet, genuine fromhet og hjertets sjenerøsitet».

Selv ved seminaret fant p. Romza tid til noe pastoralt arbeid ved å hjelpe til i de omliggende sognene. Han trivdes med å lede misjoner og retretter for unge studenter, og alt han tjente, delte han sjenerøst ut til de fattige. Til den gamle vennen i Roma skrev han: «Jeg lever svært upretensiøst, men likevel er mine lommer alltid tomme. Men jeg er ikke motløs, siden jeg ikke arbeider for penger, men for å glede Gud». Biskop Stojka satte stor pris på p. Romzas hengivne arbeid, og i 1942 sørget han for at hans unge medarbeider fikk tildelt den pavelige hederstittel Monsignore. Men likevel fortsatte Teodor å være en ydmyk og hengiven prest som inspirerte og vant beundring og respekt fra alle som møtte ham. Han var kjent som dannet og engasjert, men politisk tilbakeholdende.

Midt under de kritiske krigsdagene døde biskop Stojka plutselig den 31. mars 1943. På grunn av de usikre tidene utnevnte Den hellige Stol den basilianske biskop Nikolas Dudash OSBM av Hajdudorog til administrator ad interim (midlertidig) av eparkiet Mukachevo (Mukachevo-Uzhorod). Den sovjetiske hæren nærmet seg raskt Karpatene, og Teodor ville trekke seg tilbake til Russicum i Roma for å fortsette sine studier. Men i stedet utnevnte Den hellige Stol Msgr Romza til å etterfølge biskop Dudash som apostolisk administrator av eparkiet Mukachevo. Den 24. september 1944 ble han bispeviet i katedralen i Uzhorod av biskop Nikolas Dudash, bare 33 år gammel. Han valgte som sitt bispemotto: «Herre, du er min styrke, jeg har deg hjertelig kjær. Herren er min klippe, min borg og min befrier» (Sal 18,2-3). Samtidig ble biskop Janos Settler av Satu Mare i Romania (latinsk ritus) og biskop István Madaras av Kosice bispeviet.

En måned senere var hele eparkiets territorium okkupert av Den røde hær. Flygeblad kunngjorde at man ville gjenopprette Tsjekkoslovakia med grensene fra 1918, men den 29. juni 1945 ble det transkarpatiske området offisielt innlemmet i sovjetrepublikken Ukraina. Dermed fant den unge og uerfarne biskop Romza seg og sin flokk under sovjetisk ateistisk styre. Journalistisk agitasjon og provokasjon kom straks med falske beskyldninger om at biskopen som gresk-katolikk støttet innlemmelsen i sovjetisk Ukraina. Etter det viste han seg aldri i noen politisk forsamling, men fremfor alt nektet han å sette den underskriften som ble forlangt av ham på det såkalte manifestet av Mukachevo av 26. november 1944, som sovjeterne hadde utarbeidet og som kunngjorde innlemmelsen i Ukraina.

Biskop Romza ville verken la Kirken bli brukt til et politisk instrument eller støtte en sovjetisk fremtid. Men i begynnelsen prøvde han å ikke støte fra seg de sovjetiske myndighetene, selv om han fikk rapporter om grove og voldelige handlinger begått av sovjetiske soldater mot presteskapet. Men i området Khust, som hadde et flertall av ortodokse, ble gresk-katolske kirker allerede i desember beslaglagt og overlevert til de ortodokse. Den transkarpatiske ortodokse kirke, som hittil hadde vært underlagt den sterkt ekspanderende tsjekkoslovakiske kirken under serbisk hierarki (Sremski Karlovci), stilte seg samtidig under patriarken av Moskva, Aleksij I (Simanskij).

Da de sovjetiske myndighetene vilkårlig begynte å utvise prestene fra deres sogn og konfiskere Kirkens eiendom, ble biskop Romza tvunget til å protestere. Sovjeterne hadde svaret klart: «Siden Vatikanets holdning er fiendtlig mot Sovjetunionen, kan den sovjetiske regjeringen innenfor sine grenser ikke tolerere den gresk-katolske Kirke, lojal mot Vatikanet. Derfor er det bare en løsning for dere: Dere må anerkjenne og underkaste dere jurisdiksjonen til patriarken av Moskva». Biskop Romza svarte øyeblikkelig: «Jeg vil heller dø enn å forråde min Kirke!» Dette ga signalet til den åpne forfølgelsen av den gresk-katolske (rutenske) Kirken i Transkarpatia.

Den 22. oktober 1945 utnevnte patriark Aleksij av Moskva biskop Nestor Sydoruk av Umany til leder for det ortodokse eparkiet Mukachevo. Nestor ble hyllet av den sovjetiske pressen som den eneste lovlig utnevnte biskopen, og han fikk full støtte av de sovjetiske myndighetene. Deretter fulgte trusler, fjerning med makt og fengsling av ledende rutenske prester og troende. Det ble klart at biskop Nestor var utnevnt for å likvidere det rutenske eparkiet Mukachevo. Samtidig var protestene fra de ukrainsk-katolske geistlige og legfolk mot at deres kirke i Galicia med hovedsete i Lviv våren 1946 ble tvangsinnlemmet i den ortodokse kirke, like forgjeves. Ved å konsentrere seg om sine oppgaver som biskop viste biskop Romza seg faktisk som en dyktig diplomat.

Men presset mot Kirken økte. Katolske kirkelige eiendommer ble ekspropriert og den ortodokse biskopen grunnla «Det transkarpatiske broderskap for de gresk-katolskes tilbakevendelse til den russisk-ortodokse kirkes favn». Den 5. juni 1946 forsøkte G. Katunin, medlem av det regionale «Rådet for den ortodokse kirkes religiøse anliggender», å få biskop Romza til å gå over til den ortodokse kirken. Men beskyldninger om samarbeid med Ungarn (anklager om separatisme) og antisovjetisk virksomhet klarte ikke å skremme biskopen. Han fulgte heller ikke oppfordringene om å avstå fra anti-ortodoks propaganda, ikke besøke «ortodokse» menigheter og slutte med undervisning på skolene og i presteseminaret.

Biskop Romza bestemte seg for å kjempe. Som Den gode hyrde var han rede til å gi sitt eget liv for sine får. Selv om de sovjetiske myndighetene konfiskerte hans bil, reiste han over lange distanser med hest og vogn for å berolige sine troende og oppmuntre den til å stå fast inntil døden. Han sa: «De tar fra oss våre prester og kirker, men de vil aldri klare å ta fra oss vår tro». Under sine omfattende visitasjoner prøvde biskop Romza å styrke de svakes tro, å berolige de vaklende og å bønnfalle de skremte: «Troen er vår største skatt på jorden. For å bevare vår tro, må vi til og med være rede til å ofre våre liv. Hvis vi må dø, da la oss dø som sanne martyrer, i forsvar for vår tro. En ting er sikkert: Vi vil aldri avsverge vår tro eller forråde vår Kirke».

De troende, støttet av et hengivent presteskap, svarte med entusiasme og sto forent bak sin fryktløse hyrde. Selv noen ortodokse sogn som så volden og urettferdigheten som ble forøvd av sovjeterne, ba biskop Romza om å la dem få vende tilbake til sine gresk-katolske røtter. Både presteskap og legfolk sto mot det sovjetiske presset for å få dem til å konvertere, og de stilte seg bak sin biskop. I 1945 foretok 50.000 troende den tradisjonelle valfarten til Cerneca Hora på Kristi Himmelfartsdag for å høre ham preke. I 1947, da sovjeterne prøvde å manipulere befolkningen ved å ta kontroll over Cerneca Hora og installere underdanige ortodokse prester der, var det bare 3.000 som foretok valfarten. I stedet møtte 80.000 frem til biskop Romzas feiring nær Mukachevo.

I disse dagene med vold og åpen forfølgelse ofret biskop Romza sine bønner og lidelser for sine presters og troendes standhaftighet. Han ble holdt oppe av sin urokkelige tiltro til Guds forsyn, og dypt i sitt modige hjerte følte han levende Guds Mors beskyttelse. Ingen kraft kunne rokke hans lojalitet til Den hellige Stol. I hans sinn var det bare «én, hellig, katolsk og apostolisk Kirke», grunnlagt av Kristus på klippen Peter og ledet av hans vikar på jorden, paven av Roma. For denne sannheten var biskop Romza villig til å ofre sitt eget liv.

Langfredag 1947 fordømte han offentlig i katedralen i Uzhorod sovjeternes tiltak mot den rutenske Kirken som «helvetes mørke makters lovløshet». Etter at sovjetiske myndigheter den 24. mars 1947 hadde fordrevet basilianermunkene, som for øvrig var ukrainskvennlige, fra klosteret Uzhoroder Mykola, sendte biskop Romza sin generalvikar Oleksandr Punyko til Moskva for å legge frem et protestmemorandum til «Rådet for religiøse spørsmål» der. En gjenforeningsforsamling i klosteret som var planlagt til 6. august, ble dermed forpurret. Til slutt skulle imidlertid tvangsinnlemmelsen i Moskvapatriarkatet skje i 1949.

Det viktigste hinderet for innlemmelsen av den rutenske Kirken i den russisk-ortodokse var nå biskop Romza. I Galicia hadde man arrestert og fengslet alle de gresk-katolske (ukrainsk-katolske) biskopene, men i Rutenia gikk man enda mer brutalt frem. For ettersom sovjeterne var ute av stand til å skremme biskop Romza, bestemte de seg for å likvidere ham. Den daværende lederen for det ukrainske kommunistpartiet, Nikita Khrutsjov, som senere skulle bli partisjef for hele Sovjetunionen, henstilte personlig til Stalin om å organisere mordet på biskopen.

Den 27. oktober 1947 hadde biskopen vært i landsbyen Lavky nær Mukachevo, hvor han hadde gjenvigslet den restaurerte kirken. Han vendte hjem med hest og vogn sammen med to prester og to seminarister fra landsbyen. På en relativt øde strekning mellom to små byer ble vognen truffet av en militær lastebil i en arrangert «ulykke». Alle i vognen overlevde, men da hoppet soldater ut av lastebilen og slo løs med geværkolbene på mennene som lå på bakken, og de drepte kusken. Seminaristene og prestene fikk lettere skader, mens forbifarende fraktet biskopen til sykehuset i Mukachevo.

Biskop Romza overlevde mordforsøket, men han hadde hodeskader, kjeven var brukket på to steder og nesten alle tennene var slått ut. Dessuten hadde han alvorlige sår over hele kroppen. Han måtte få næring gjennom et rør, og han beklaget at skadene hindret ham fra å motta kommunionen. Men etter få dager begynte han å få styrken tilbake. Da bestilte KGB-offiseren Pavel Sudoplatov en ampulle med indianergiften curare hos lederen for toksikologisk avdeling ved sikkerhetstjenesten. Den kvinnelige agenten Odarka ble smuglet inn på sykehuset med hjelp fra sykehusets kommunistiske direktør, dr. Abraham I. Bergman, mens de basilianersøstrene som våket hos biskopen, ble sendt ut av rommet. Rundt midnatt natt til 1. november 1947 ble direktøren og en fremmed «sykepleierske» sett da de gikk inn på biskopens rom. Der ble biskop Romza forgiftet med curare. Hans siste ord var: «O, Jesus».

Om morgenen den 1. november 1947 ble han funnet død. Denne fremmede sykepleiersken var forsvunnet etter å ha utført sitt oppdrag. De sovjetiske myndighetene kunngjorde at biskop Romza døde av sine skader etter trafikkulykken, men folket visste bedre. De visste at deres uforferdede hyrde var blitt nådeløst drept fordi han hadde nektet å slutte seg til den ortodokse kirke. Den 4. november ble han høytidelig bisatt i katedralen i Uzhorod. Mange av de troende kunne ikke delta i høytidelighetene til minne om sitt åndelige overhode fordi sovjetmyndighetene la hindre i veien for trafikken. Biskopens kiste ble murt inne i en sidenisje i krypten.

Ved tvangssammenslåingen av kirkene i februar 1949 ble katedralen overlevert til de ortodokse, men opplysninger om denne overleveringen er ikke bevart. Det het senere at biskop Romzas bein ble fjernet av sikkerhetspolitiet og flyttet til et ukjent sted. Men etter at katedralen i slutten av 1991 igjen var overgitt til gresk-katolsk bruk, kom biskopens jordiske rester til rette etter undersøkelser i krypten. Basilianersøsteren Teofila, som i sin tid hadde pleid biskopen, identifiserte hans jordiske rester mens antropologer identifiserte hodeskallen.

Da memoarene til den tidligere sikkerhetspolitioffiseren Pavel Sudoplatov ble offentliggjort i 1996, ble omstendighetene rundt giftmordet kjent. Bispedømmets nye presteseminar i Uzhorod er oppkalt etter biskop Romza.

Den 24. april 2001 ble dekretet som anerkjente hans martyrium promulgert i Vatikanet av Helligkåringskongregasjonen i nærvær av pave Johannes Paul II (1978-2005). Dermed fikk han tittelen Venerabilis, «Ærverdig», og veien til saligkåring var åpnet. Samtidig ble martyriet til andre ukrainere også stadfestet (gruppen den salige Nikolas Carneckyj og hans 24 ledsagere). De ble alle saligkåret sammen med to andre gresk-katolske ukrainere og to latinske katolikker den 27. juni 2001 av pave Johannes Paul II (1978-2005) under hans besøk i Ukraina.

Teodors minnedag er dødsdagen 1. november.