Den salige Thomas av Tolentino og hans tre ledsagere (d. 1321)

Den salige Thomas (it: Tommaso) ble født rundt 1260 i Tolentino i provinsen Macerata i regionen Marche i Midt-Italia. Tolentino er en by som er mest kjent for sin store helgen Nikolas av Tolentino. Svært ung ble Thomas fransiskaner og sluttet seg til grenens strengeste gren, observantene (Ordo Fratrum Minorum Observantiae – OFMObs). De ville holde seg til den hellige Frans av Assisis opprinnelige regel, og lå i stadig disputt med de såkalte «minorittene», som fulgte den mildere varianten av regelen som Den hellige Stol hadde forordnet.

Thomas var en av tilhengerne til Angelo Clareno og de såkalte spiritualene, hvis syn på absolutt fattigdom ble fordømt, og som en konsekvens tilbrakte Thomas en tid i fengsel. Da han ble løslatt i 1289, var han inspirert av den samme misjonsglød som drev de første fransiskanerne til å spre evangeliet så vidt som mulig.

Hans første misjon var Armenia, hvor han sammen med fire andre fransiskanere arbeidet med suksess for å styrke Kirken og omvende mange som var falt i skisma. Der virket fransiskanerne med vekslende fremgang i hele 30 år for å gjenopprette unionen mellom den armenske, monofysittiske kirken og Roma. På den tiden var landet truet av de muslimske tyrkerne, og Thomas reiste til Europa for å samle støtte til et korstog mot dem. Men han mislyktes og vendte tilbake til Armenia for å fortsette sin forkynnelse, denne gangen med en gruppe på tolv ledsagere. Deretter dro han lenger øst inn i Persia (Iran) og planla en ekspedisjon til India og Kina.

Han var i Europa under pontifikatet til pave Klemens V (1305-14) og møtte paven i Frankrike. Som et resultat av hans misjonsrapporter utnevnte paven en erkebiskop og pavelig legat for østen med syv fransiskanske suffraganbiskoper. Armenia hadde på den tiden livlige handelsforbindelser med det fjerntliggende Kina, dels med karavaner langs den berømte «silkeveien», dels sjøveien over Det indiske Hav. Thomas og hans ledsagere bestemte seg da for å reise til «Midtens rike» for å forkynne Kristi evangelium der. Det er et hull i våre opplysninger for årene 1308 til 1320, og det er mulig at Thomas var i India eller Kina en del av denne tiden.

Vi vet at han dro av sted mot India og Kina i 1320 sammen med to medbrødre, italienerne Peter av Siena og Jakob av Padova, og den georgiske legmannen Demetrius av Tbilisi (Tiflis), som var deres tolk. De sluttet seg til en karavane til Persia, og i Ormuz ved Den persiske golf gikk de om bord på en båt som seilte langs kysten til Ceylon (nå Sri Lanka). Derfra ville de ta seg til Kina.

Men langt tidligere hadde allerede muslimske misjonærer virket i øyverdenen i Det indiske Hav, og mange øygrupper hadde antatt deres tro. En storm ved øya Salsette utenfor Bombay gjorde at båten forliste, og misjonærene klarte så vidt å redde sine liv ved å komme seg inn til øya. De ble først gitt ly i byen Tana av noen nestorianske kristne. Men den muslimske befolkningen viste de skipbrudne kristne misjonærene stadig større mistro og etter hvert fiendtlighet. De var ikke klar over faren, så de begynte å forkynne Kristus.

Da ble de brakt for retten. Der forsvarte Thomas sin kristne tro, men angrep også islam og Muhammed, og det var for dette han ble dømt. De fire ble pisket og torturert, og til slutt tok de oppbrakte muslimene og halshogde alle fire den 9. april 1321.

Den salige Oderik av Pordenone hadde i 1313 lagt ut på en av de mest bemerkelsesverdige reiser som en europeer gjennomførte i middelalderen. Fra Venezia reiste han via Egypt og Det hellige Land til Trapezunt. Derfra fortsatte han til fots gjennom Armenia via Bagdad og Persia til Hormuz ved Persia-golfen. Der tok han på nytt en båt og seilte til Malabarkysten i India. Der berget han i 1326 relikviene etter de fire som var martyrdrept ved halshogging kort før hans ankomst. Han ga dem en kristen begravelse, og overførte dem senere til Xaitou i Kina, men tok deres kranier med til Europa. Thomas' hode inngår nå i relikvieskatten som finnes i Tolentinos domkirke.

Thomas ble saligkåret den 23. juli 1894 ved at hans kult ble stadfestet av pave Leo XIII (1878-1903). I dekretet nevnes ikke hans tre ledsagere, og i Helligkåringskongregasjonens Index ac status causarum står det ingen ting om dem, men alle fire ble æret og nevnt i tidlige fransiskanske martyrologier. En kilde skriver at Jakob av Padovas kult skal ha blitt anerkjent allerede i 1809, men det sier Index heller ingen ting om. Deres minnedag er dødsdagen 9. april, men 4. og 5. september nevnes også.