Den hellige Tikhon av Zadonsk (1724-1783)

Den hellige Tikhon (ru: Тихон) ble født som Timotheos Saveljevitsj (ru: Timofej; Тимофей Савельевич) i 1724 i landsbyen Korotsk nær Novgorod i Russland. Han kom fra en fattig familie og var sønn av landsbyens kirketjener og kantor, Sabellius Kirillov. Hans far døde mens Timotheos var barn, og hustruen og de seks barna ble etterlatt i en slik fattigdom at de knapt fikk endene til å møtes. Timotheos' mor ville overgi ham til en nabo som var kusk for å la ham vokse opp hos ham, men hans bror Peter nektet å tillate dette. Timotheos arbeidet ofte en hel dag sammen med landarbeiderne for et stykke svart brød.

Da Timotheos var tretten år gammel, ble han sendt til det kirkelige seminaret i Novgorod for å unngå å bli utskrevet til militærtjeneste. Seminaret lå nær hjemmet til erkebiskopen av Novgorod, og han tjente til oppholdet ved å jobbe sammen med gartnerne i grønnsakshagen. I 1740 ble han opptatt på seminaret med et statlig stipend som var etablert for seminaret i Novgorod. Rektoren der ga ham det nye etternavnet Sokolov eller Solokovskij (ru: Соколовский). Unge Timotheos utmerket seg som en svært dyktig student.

Da han var ferdig på seminaret i Novgorod i 1754, ble han selv professor der, først i gresk og senere i retorikk og filosofi. I 1758 mottok den 34-årige professoren tonsuren og ble prestemunk med navnet Tikhon. Han tok trolig sitt navn fra den hellige Tikhon av Amathus, en tidlig kypriotisk biskop. Samme år ble han utnevnt til prefekt for seminaret. I 1759 ble han overført til Tver og forfremmet til arkimandritt for klosteret Zjeltikov. Senere ble han utnevnt til rektor for seminaret i Tver, og samtidig ble han overhode for klosteret Otrotsj.

Metropolitt Demetrius, som presiderte over Den hellige synode, hadde planer om å overføre den unge arkimandritten til den hellige Sergius av Radonezjs (ca 1314-1392) Treenighetskloster (Troize-Sergijevo-lavraen). Men påskedag 1761 i St. Petersburg var arkimandritt Tikhon en av åtte kandidater som ble vurdert for embetet som hjelpebiskop for Novgorod. Loddet falt på ham tre ganger. Den 13. mai 1761 ble han konsekrert til biskop av Priozersk (Kexholm) og Ladoga, det vil si hjelpebiskop for bispedømmet Novgorod.

I 1763 ble han utnevnt til biskop for det vanskelige bispedømmet Voronezj. Tilstanden i hans flokk, både blant geistligheten og legfolket, var svært dårlig, og hans anstrengelser for å forbedre den fikk en nedslående respons. Men i de fire og et halvt år han administrerte bispedømmet Voronezj, sørget Tikhon for konstant oppbyggelse, både gjennom sitt liv og sine utallige pastorale veiledninger og bøker. Han skrev en rekke bøker for sogneprester. Han så det som essensielt at alle prester, diakoner og munker hadde et Nytestamente og leste i det daglig. I et rundskriv formante han prester til å feire de hellige mysterier med ærbødighet, gudsfrykt og nestekjærlighet.

I Voronezj utryddet biskop Tikhon en gammel hedensk skikk, nemlig feiringen av Jarila, en hedensk gud som var forbundet med fruktbarhet for avling og kveg. Til de omkringliggende distriktene hvor det var forlagt militære enheter av donkosakker, sendte han ut en misjonærkommisjon for å bringe sektmedlemmer tilbake til Den ortodokse kirke. I 1765 omdannet han den slavisk-latinske skolen i Voronezj til et seminar. Han inviterte erfarne lærere fra Kiev (ukr: Kyjiv) og Kharkov (ukr: Kharkiv, den nest største byen i Ukraina) og planla kursene for seminaret. Han viet mye oppmerksomhet og krefter til å bygge opp både kirkene og skolen og til å få prestene til å forstå nødvendigheten av utdannelse. Han ga bort alt han eide til de fattige, og selv utførte han manuelt arbeid i klosterhagen. Han sendte almisser til fengsler og fattighus, og noen ganger kledde han seg som munk og gikk personlig med almisser og trøstende ord til de nødlidende.

Biskop Tikhon var utrettelig i sine anstrengelser for å administrere det enorme bispedømmet, og han tilbrakte ofte nettene uten å sove. Men hans helse sviktet, og i 1767 fikk han tillatelse til å trekke seg fra embetet. Han trakk seg tilbake til det avsidesliggende klosteret Tolsjevsk, førti versts fra Voronezj, for å hvile ut. Verst er en foreldet russisk lengdeenhet som er definert som 500 sazhen lang, det vil si at en verst er 3500 fot (1066,8 meter).

I 1769 flyttet han til klosteret for Guds Mor i byen Zadonsk nord for Voronezj, ikke langt fra St. Petersburg, og der bodde han som munk resten av livet. Etter å ha slått seg ned i klosteret, ble Tikhon en fremstående lærer i det kristne liv. Med dyp innsikt la han frem idealene for et ekte klosterliv i sin «Regel for monastisk liv» og hans «Veiledning i å vende bort fra verdens tomhet», og i sitt eget liv levde han disse idealene i praksis. Han holdt seg strengt til Kirkens forordninger, og så godt som daglig var han i kirken, hvor han ofte sang og leste i koret. Med tiden og av ydmykhet sluttet han helt med å delta, men sto bare ved alteret og korset seg ærbødig. Han elsket å lese helgenbiografier og kirkefedrenes verker, og han kunne Salmenes bok utenat og leste eller sang vanligvis salmene på sine reiser.

Biskop Tikhon gjennomgikk mange prøvelser fordi han hadde måttet forlate sin flokk. Da han hadde gjenvunnet sin helse, tenkte han på å vende tilbake til bispedømmet Novgorod, hvor metropolitt Gabriel hadde invitert ham til å lede klosteret Valdajskij Iveron. Men da hans celletjener nevnte dette til eldste Aaron, erklærte han: «Er du gal? Guds Mor ber ham ikke om å flytte bort herfra». Celletjeneren fortalte dette til biskopen, som svarte: «Hvis det er slik, skal jeg ikke flytte herfra». Deretter rev han i stykker metropolittens invitasjon. Noen ganger reiste han til landsbyen Lipovka, hvor han feiret liturgien i Bekhtejevs hus. Han reiste også til klosteret Tolsjev, som han elsket for dets avsondrethet.

Biskop Tikhons stille og lite spektakulære innflytelse vises gjennom hans skrifters popularitet. Hans lærere var Bibelen og kirkefedrene, spesielt den hellige Johannes Krysostomos, men også den lutherske teologen Johann Arndt og den anglikanske biskop Joseph Hall av Norwich. Hans mål var forklarende og pastoralt, å hjelpe mennesker i alle samfunnslag til å leve «i Kristus», både i dette livet og i det neste. Han var vennlig, moderat og vidsynt, men temperamentsfull, en dyktig observatør av personer og ting, en fiende av det autoritære og av forskjellige standarder for presteskap og legfolk. Hans interesse for vestlig tenkning gikk hånd i hånd med en dyp kjærlighet til ortodoks spiritualitet og askese. Virkeliggjørelsen av hans åndelige liv var de bøkene som han skrev etter at han hadde trukket seg tilbake, «Et åndelig skattkammer, samlet fra verden» (1770) og «Om sann kristendom» (1776).

Biskop Tikhon levde svært enkelt, og han sov på et leie av strå, dekket av et saueskinn. En gang var det en tilbakestående mann ved navn Kamenev som slo biskopen på kinnet og sa: «Ikke vær så hoven». Biskopen aksepterte dette med takknemlighet og ga mannen tre kopek hver dag i resten av sitt liv. Han elsket spesielt alminnelige mennesker og brukte mye av sin tid til folk som trengte hjelp, både åndelig og materielt. Han ga bort sin lille pensjon og gaver fra beundrere til de fattige.

Selv om biskop Tikhon var streng mot seg selv, var han tålmodig overfor andre. På fredag før palmesøndag trådte han inn i cellen til sin venn, skjemamunken Metrofanes, og han så ham ved bordet sammen med Kosmas Ignasjevitsj, som han også var glad i. Det sto fisk på bordet, og hans venner ble beskjemmet, for fisk er ikke tillatt i fastetiden, bortsett fra på festdager. Biskopen sa: «Sitt ned, for jeg kjenner dere. Kjærlighet er viktigere enn faste». For å roe dem ned ytterligere, spiste han litt av deres fiskesuppe.

Statue av den hellige Tikhon i Zadonsk

Til dem som unnskyldte sin ufullkommenhet med at de ikke var munker, svarte biskop Tikhon: «Mine kjære, alle disse ordene som oppfordrer til kjærlighet og fattigdom og tjeneste, ble uttalt lenge før det fantes noe slikt som klostre». Han hadde også evnen til fyndige observasjoner, som da han advarte de måteholdne mot selvgodhet, «for Satan drikker heller aldri».

Biskop Tikhon hadde stor fremgang i kontemplasjon av himmelen og kunne forutse fremtiden. I 1778 hadde han en visjon av Maria mens han sov, og året etter så han igjen Maria på himmelen omgitt av flere andre. Han spådde også fremtidige hendelser, spesielt russernes seier mot franskmennene i 1812. Ofte ble han observert i ekstase, men han forbød brødrene å nevne dette. De siste tre årene av sitt liv ba han hver dag om å få vite om sin død, og en dag sa en stille stemme ved daggry: «Det vil skje på en søndag». Samme år hadde han en drøm om et vakkert palass hvor han ville gå inn, men da kom en stemme: «Om tre år kan du gå inn. Inntil da, fortsett med ditt arbeid». Etter dette isolerte Tikhon seg i sin celle og tillot bare noen få venner å komme inn. Både likklærne og en grav ble gjort klar, og han kom ofte for å gråte over sin kiste, men skjult for de andre.

Tikhon døde som han hadde fått vite, søndag den 13. august 1783 i Zadonsk, 59 år gammel. Den første avdekkingen av hans relikvier skjedde den 14. mai 1846, under byggingen av en ny katedral i Zadonsk. Hans levninger ble da funnet intakte. Han ble helligkåret av den ortodokse kirkes hellige synode søndag den 13. august 1861. Hans minnedag er dødsdagen 13. august etter den julianske kalender (26. august etter den gregorianske), mens en sekundær minnedag er 14. mai. Han fremstilles kledd som biskop, ofte med en evangeliebok eller en skriftrull, mens han hever høyre hånd til velsignelse.