Den salige pave Urban V (1310-1370)

Minnedag: 19. desember

Pave Urban V (1310-1370) Den salige Urban V het opprinnelig Guilleaume (Vilhelm, Gigliamo) de Grimoard og ble født i 1310 i en adelsfamilie på borgen Grisac ved Mende i Lozère i Languedoc. Hans mor var søster av den hellige Elzear de Sabran, som Guilleaume skulle kanonisere når han ble pave. Etter studier i Montpellier og Toulouse avla han løfter som benediktiner i Saint-Victor i Marseille. Etter å ha tatt doktorgraden i 1342, ble han professor i kirkerett i Montpellier og Avignon. Etter å ha tjent som generalvikar i Clermont og Uzès, ble han abbed av Saint-Germain i Auxerre i 1352 og så av Saint-Victor i Marseille i 1362. I tillegg var han administrator av bispedømmet Avignon. I 1352, 1354, 1360 og 1362 skaffet han seg grundig kjennskap til politiske affærer som pavelig legat for Lombardia, Napoli og Roma.

Etter at Innocent VI døde den 12. september 1362, samlet kardinalene seg til konklave i Avignon den 24. september. De to siste pavene hadde begge vært fra Limousin, et område rundt Limoges, og kreerte en mengde kardinaler fra samme område. De andre kardinalene sto mot denne gruppen, og gemyttene var så hete at det var lite håp om et raskt valg.

Men til allmenn forbløffelse ble det i første valgomgang tilstrekkelig flertall (2/3) for Hugo Roger, limousiner og en bror av Klemens VI. Men han avslo, og kardinalene kunne ikke bli enig om noen innen egne rekker. På konklavets femte dag, den 28. september 1362, valgte de derfor enstemmig den 52 år gamle Guillaume de Grimoard til ny pave. Han var da på et oppdrag i Napoli. Den 27. oktober kom han til Marseille, den 31. oktober ble han satt på tronen som Urban V og den 6. november ble han kronet i Avignon, karakteristisk nok uten den vanlige pomp og prakt.

Urban var den sjette av Avignon-pavene og den første til igjen å flytte kurien til Roma i en periode. Han var streng, oppriktig from og uverdslig. Hans egen livsførsel var streng, og som pave levde han som en benediktiner, beholdt sin svarte drakt og fant tid til bønn og studier ved siden av administrasjon. Han hadde selv aldri vært kardinal, og han var ofte usikker overfor kollegiet av mektige magnater. Han fortsatte Innocents reformer, reduserte luksusen og forbød bruk av spisse sko ved hoffet. Dette gjorde ham ikke elsket av kardinalkollegiet. Han tøylet også tjenestemennenes grådighet og satte en stopper for pluraliteten (skikken med å ha flere kall).

Urban tok også sterke forholdsregler mot åger og prestelig konkubinat, slo ned på den dårlige moralen og livsførselen hos presteskapet, og hevet utdannelsesstandarden for prester. Han motarbeidet på det sterkeste den simoni og nepotisme som hersket. Han halverte satsene for tienden og oppmuntret til å holde regionale konsiler, men utvidet Avignon-pavenes sentraliseringspolitikk. I 1363 reserverte han utnevnelsen til alle patriark- og bispeseter samt alle større klostre til Den hellige Stol.

Urban var selv en studert person, og viste seg som en særlig støtte for vitenskapene og universitetene. Han ga stipendier til hundrevis av fattige studenter, opprettet fakulteter i Montpellier, reformerte statuttene til flere universiteter og grunnla nye i Orange, Kraków og Wien. Sammen med et generøst byggeprogram og hans beskyttelse av kunst, «vant alt dette ham bihagsytringer, men uttømte hans skattkammer.»

Urbans utenrikspolitikk var vendt mot øst, med gjenforening med den bysantinske kirke som hovedmål. Beveget av Pierre de Lusignan, konge av Kypros (1359-69), som kom rett fra suksesser mot tyrkerne i Kilikia, kunngjorde paven et nytt korstog mot dem i april 1363 og satte kong Johan II av Frankrike (1350-64) i ledelsen for det. Da det kom til stykket, hadde det liten suksess, ettersom Urban ikke klarte å mønstre den brede støtten som var nødvendig. Johan døde i 1364, og selv om Pierre erobret Alexandria i oktober 1365, kunne han ikke holde byen.

Urban prøvde å organisere en pavelig liga av forskjellige makter for å føre krig mot Viscontiene, men han måtte gjøre en ydmykende fred i februar 1364 med Barnabò Visconti av Milano (1323-85), Kirkens aggressive fiende i Nord-Italia, som hans legat kardinal Gil de Albornoz (ca 1295-1367) ledet et suksessrikt felttog mot og som Urban først satte under bann. Det som førte til denne endringen av taktikk, som medførte betaling av enorme summer til Barnabò for å trekke seg tilbake fra Bologna, var pavens overbevisning om at fred var nødvendig for hans korstog, og hans naive tro på at leiesoldatkompaniene som dermed ble frigjort, i stedet for å plyndre landsbygda kunne mobiliseres mot tyrkerne.

Så tidlig som 23. mai 1363 hadde Urban informert romerne om sitt oppriktige ønske om å overføre sitt hoff til Roma straks visse alvorlige hindre var ute av veien. Et slikt hinder, Barnabò Visconti, var for øyeblikket fjernet av freden i februar 1364, og Albornoz' strålende felttog hadde tvunget Kirkestaten til lydighet. Men andre hindre besto fortsatt, ikke minst at Roma lå i ruiner og Vatikanet var ubeboelig. Men heller ikke i Avignon var han trygg, blant annet trengte det stadig inn røvere i pavepalasset.

Det hadde blitt stadig mer klart for Urban at bare med Roma som base, kunne han realisere sine store mål - først og fremst sitt elskede korstog og gjenforening med østkirken, for bare i gamle Roma kunne paven forhandle behørig med nye Roma, men også sitt andre mål; ødeleggelsen av de lovløse og plyndrende såkalte Frie kompanier av leiesoldater i Frankrike, Savoia, Lombardia og de pavelige besittelser, som han forgjeves forsøkte å organisere en liga mot.

Han sendte ut to bannbuller i 1364: Cogit nos og Miserabilis nonullorum mot kompaniene. De marsjerte mot Avignon og slo leir under pavens palass. Dit sendte paven en skjelvende kardinal for å si dem «at jeg som har Guds og alle helgeners, englenes og erkeenglenes makt, vil ekskommunisere hele kompaniet om de ikke straks forlater stedet». Kompaniet skulle dra til Granada mot muslimene og bønnfalt paven om syndsforlatelse og 200.000 franc i reisepenger. Paven innvilget syndsforlatelsen og samlet inn skatt fra borgerne i Avignon, men kompanileder Bertrand du Guesclin ville bare ha penger fra pavens skattkiste, og anklaget den hellige Kirke for griskhet. Han forlangte at pengene måtte returneres til borgerne. De ble erstattet av 200.000 franc fra pavens skattkammer, noe paven snart kompenserte ved å pålegge det franske presteskap en tiende. Denne hendelsen gjorde nok at Urban fant det lettere å forlate sitt elskede Avignon.

Keiser Karl IV (1355-78), som hadde en levende interesse i å fjerne pavedømmet fra fransk innflytelse, besøkte Avignon i mai 1366. Her prøvde han med kraftige overtalelser og tilbød å eskortere paven til Roma. Flere andre sterke personligheter, for eksempel dikterne Giovanni Boccaccio og Francesco Petrarca, men særlig Birgitta av Sverige, ba stadig om at paven måtte vende tilbake til Roma. Skismaet hadde svekket pavedømmets indre kraft, og også dets ytre anseelse var sunket.

Til slutt viste Urban personlig mot og bestemte seg for å vende hjem til Roma. Han sto imot både de fornuftsbegrunnede bønnene fra det franske hoffet og de voldsomme protestene fra de franske kardinalene, som klaget høylytt: «Å, onde pave! Å, gudløse bror! Hvor drar han sine sønner hen?»

Men den 30. april 1367 forlot Urban Avignon. Bare fem kardinaler dro sammen med ham i utgangspunktet, de andre var lite lystne på å forlate luksuslivet i Avignon. Paven gikk i land den 3. juni i Corneto (nå Tarquinia) i Kirkestaten, hvor han ble møtt av kardinal Albornoz, som bare ved sine militære og administrative prestasjoner hadde gjort returen mulig. Han ble også møtt av Giovanni Agnello, dogen av Pisa, fulgt av leietroppsføreren Sir John Hawkwood og tusen soldater i skinnende panser. Paven skalv ved synet og nektet å gå i land.

Sir John Hawkwood (ca 1320-94) var en opprinnelig fattig engelsk ridder som hadde tjent seg rik på de uopphørlige krigene. Giovanni Acuto, som han ble kalt i Italia, tilbrakte 35 år av sitt liv som condottiere (leietroppsfører) i Pisa, Milano, Padova og Firenze. Han var revnende likeglad med hvem han tjente, bare det ikke var mot kongen av England.

Først etter et flere måneder langt, urolig opphold i pavepalasset i Viterbo, hvor han samlet en midlertidig hær, dro Urban den 16. oktober 1367 inn i Roma eskortert av 16 adelsmenn under befolkningens jubel. Ettersom Lateranet var ubeboelig og bare fullt av flaggermus og ugler, tok han opp sin residens i Vatikanet, som han hadde sørget for at ble restaurert mens han fortsatt bodde i Avignon. Roma var i pavedømmets fravær sunket ned i fattigdom og kronisk uorden. Befolkningen var sunket fra 50. 000 før Svartedauden til 20.000. Her bodde i paven i tre år, han flyttet bare under den verste sommervarmen til Viterbo og Montefiascone.

Urban hadde forlatt et stort administrativt byråkrati i Avignon, og dette fortsatte å styre Kirkens økonomiske affærer. I Roma hadde paven det travelt med reparasjon og utsmykning av forfalne kirker og andre bygninger. Særlig påbegynte han en fullstendig gjenoppbygging av Lateranbasilikaen, som hadde brent ned i 1360. Han tok også skritt for å reformere den sivile administrasjonen. Men da han utnevnte åtte kardinaler i september 1368, viste hans valg av seks franskmenn og bare én romer (og en engelskmann) at hans hjerte fortsatt var i Frankrike.

Men det var en tid full av håp. De to store begivenhetene under pavens opphold i Roma var besøkene av keiser Karl IV i oktober 1368, og av den bysantinske keiseren Johannes V Palaiologos (1354-91) i juni 1369.

Keiser Karl kom til Roma for å få sin dronning Elisabeth kronet til keiserinne, og demonstrerte dermed enheten mellom pavedømmet og keiserdømmet. De holdt lange diskusjoner om situasjonen i Nord- og Midt-Italia. Keiseren forsøkte uten hell å gi det sønderrevne Italia freden tilbake, og paven anerkjente Karl IVs keiserlige overhøyhet.

Men et enda større øyeblikk kom i 1369, og det gamle målet om gjenforening med østkirken syntes å være innen rekkevidde da den bysantinske keiseren Johannes V Palaiologos kom til Roma . Keiserens mål, som var resultatet av forhandlinger som gikk tilbake til 1364, var å rekruttere vestlig hjelp til Konstantinopel og hans rike, som var omringet av muslimske tyrkere. For å oppnå dette, var han rede til personlig å underkaste seg Den hellige Stol. Dette gjorde han i en praktfull seremoni i Peterskirken den 18. oktober 1369. Han avsverget høytidelig den gresk-ortodokse tro foran paven på terskelen til kirken og ble latinsk katolikk.

Men det var ingen bysantinske geistlige til stede, og det ble ikke oppnådd noen gjenforening av kirkene. Dessverre klarte ikke keiseren å få sitt folk til å følge ham, og paven var ute av stand til å skaffe vestlig makt for å redde østen fra de fremadstormende osmanerne. De østlige kirkelederne ønsket et økumenisk konsil, men Urban satte seg kraftig imot forslaget, for han foretrakk å organisere en latinsk kirke i det greske imperiet og å sende tiggermunker østover som misjonærer.

Men idyllen varte ikke lenge. Albornoz døde samme år som Urban vendte tilbake til Roma, og uten hans sterke hånd brøt det snart ut ny uro i Roma, de ulike partiene bekjempet igjen hverandre og folket ble urolig. Paven forsøkte med lite hell å opprettholde roen, men Perugia gjorde opprør og måtte settes under interdikt. Våren 1370 sluttet romerne seg til dem, og Urban måtte søke tilflukt i Viterbo og deretter Montefiascone. Dessuten var han truet av Toscana, og leiesoldatene til Barnabò Visconti truet igjen Kirkestatens grenser. Leietroppsføreren Sir John Hawkwood angrep Kirkestaten med sine frie kompanier. Det siste korstoget, som paven begeistret hadde oppfordret til, endte også i en tragedie.

Allerede før 1370 hadde den desillusjonerte paven begynt å tenke på å vende tilbake til Avignon. Han var også utsatt for en konstant press fra de franske kardinalene. Da Hundreårskrigen mellom England og Frankrike brøt ut på nytt i 1369, fikk han det påskuddet han ønsket. Fred var avgjørende for hans korstog, og han mente at han kunne forhandle den frem mer effektivt fra Avignon.

Nå var han overbevist om at Den Hellige Ånd, som hadde ført ham til Roma, kalte ham tilbake til Avignon. Han vendte det døve øret til appellene fra romerne, som tryglet sin Far om ikke å svikte dem, tryglingen fra Francesco Petrarca og Katarina av Siena og de illevarslende advarslene fra den fromme Birgitta av Sverige. Hun oppfordret ham inntrengende ham til å bli, og truet med at om han vendte tilbake til Avignon, ville han dø snart etter, for å ha forrådt Moderkirken. Dermed mislyktes dette første alvorlige forsøket på å få slutt på eksilet i Avignon, og for flere samtidige var pavens tilbakevending til Frankrike en stor skuffelse.

Den 26. august 1370 forlot den ulykkelige og skuffede Urban Montefiascone, og den 5. september dro han fra Corneto. Den 16. september nådde han Marseille og den 27. september gjorde han sitt høytidelige inntog i Avignon.

Men i november ble Urban V alvorlig syk, og to måneder etter sitt inntog, den 19. desember 1370, døde han av en uspesifisert sykdom. Kanskje dens navn var fortvilelse. Han ble gravlagt i katedralen i Avignon, men hans bror, kardinal Anglico, overførte hans jordiske rester til abbediet Saint-Victor i Marseille den 5. juni 1372, hvor han fikk et praktfullt gravmæle. Men både monumentet og pavens ben ble ødelagt under den franske revolusjon.

Urbans grav ble snart senter for en kult, men det var først den salige pave Pius IX som saligkåret ham, den 10. mars 1870. Hans minnedag, 19. desember, blir særlig feiret i Provençe.

av Webmaster publisert 01.02.2000, sist endret 22.02.2016 - 10:09