Den hellige Valeria av Limoges (200-t?)

Den hellige Valeria (fr: Valérie) skal ha levd på 200-tallet (?) i Augustoritum i Aquitania i det nåværende Frankrike, den nåværende byen Limoges. Det eksisterer imidlertid ingen sikre overleveringer om hennes liv. Hun skal ha vært datter av den keiserlige romersk senatoren Leocadius. Hennes legende oppsto sannsynligvis på 900-tallet.

Ifølge denne legenden ble hun døpt på midten av 200-tallet av den hellige biskop Martial av Limoges (d. ca 250). Fordi hun nå ville leve i kyskhet, brøt hun forlovelsen med den hedenske hertug Stefan av Guyenne (Aquitania), som trodde at hun hadde forelsket seg i en annen. Han ble så rasende at han sørget for at hun ble halshogd. Ifølge denne legenden skal Valeria deretter ha gått med sitt avhogde hode i hendene, ført av en engel, til Martial i Puy Saint-Etienne, hvor han akkurat da feiret en messe ved alteret. Denne hendelsen skal ha gjort at hertug Stefan (Étienne) omvendte seg til kristendommen.

Dette skal ha skjedd i år 46 i regjeringstiden til keiser Claudius (41-54), men det var basert på legenden om at biskop Martial levde i det første århundret. Den hedenske hertugen hadde det kristne navnet Stefan, men det finnes ingen kjente hertuger av Aquitania med dette navnet, og heller ingen hedenske hertuger av Aquitania. Legenden kaller henne den første martyren i Aquitania. I virkeligheten ble Valerias legende oppfunnet av munken Adhémar av Chabannes (ca 989-1034), som var ute etter å gjøre Martials ry enda større.

Legenden gjør altså Valeria til en av den helgenkategorien som kalles kefalofori eller cephalophori («hodebærere») (fra gresk: kefalē, κεφαλή = hode og forein, φορειν = bære; foros, φορος = bærende). Andre helgener i denne kategorien er de hellige Dionysius av Paris (fr: Denis) (d. ca 258?), Emygdius av Ascoli Piceno (it: Emidio) (ca 279-304), Desiderius av Langres (fr: Didier) (ca 315-407?), Domninus av Fidenza (it: Donnino) (d. 304), Minias av Firenze (it: Miniato) (d. ca 250), Gemolus av Ganna (it: Gemolo), Livarius av Marsal (fr: Livier) (ca 410?-451?), Justus av Beauvais (fr: Just) (d. 303) og Regulus av Piombino (it: Regolo) (d. ca 545). En martyr som bærer sitt eget hode i hendene, er en tradisjonell ikonografi av en helgen som led martyrdøden ved å bli halshogd.

Valerias levninger ble bisatt i krypten i klosterkirken Saint-Martial i Limoges ved siden av Martials grav. Den opprinnelige helligdommen ble ødelagt i en brann midt på 900-tallet og en ny bygning ble reist. Valerias antatte grav under denne bygningen var blant dem som ble avdekket ved utgravninger under Place de la République i Limoges i 1960-62. Etter ødeleggelsen av klosteret i Limoges ble de gjenværende relikviene av Valeria samlet sammen brakt til kirken Saint-Michel-des-Lions sammen med relikviene av Martial og den hellige Lupus av Limoges.

I 857 grunnla munkene i klosteret Saint-Martial i Limoges et kloster i Chambon-sur Voueize nordøst for Limoges, i det nåværende departementet Creuse i regionen Limousin (fra 2016: regionen Aquitaine-Limousin-Poitou-Charentes, som er Frankrikes største region og kalles nå Nouvelle-Aquitaine), hvor de kunne oppbevare Valerias relikvier i trygghet for normanniske streiftog. Klosteret Saint-Martial beholdt bare hodet av Valeria. Rundt 985 bygde munkene i Chambon-sur Voueize et kapell for å motta relikviene, og den romanske kirken Sainte-Valérie ble bygd litt senere. Denne kirken ble senteret for hennes kult. Klosteret tilhørte den benediktinske Cluny-kongregasjonen, og på 1200-tallet ble det et abbedi. Det ble plyndret og ødelagt på 1400- og 1500-tallet, før det ble gjenoppbygd på midten av 1800-tallet. Etter Den franske revolusjon ble kirken en sognekirke.

Valerias kult oppsto da man en dag ved siden av biskop Martials gravsted i kirken Saint-Pierre-du-Séculpre i Limoges fant en grav som var tilskrevet en Valeria. Senere ble relikvier av Valeria overført fra Saint-Martial i Limoges til andre steder, og også i Paris fantes tegn til en kult for Valeria. Hennes minnedag i det førkonsiliære Martyrologium Romanum var 9. desember:

Lemovicis, in Aquitania, sanctæ Valeriæ, Virginis et Martyris.

I Limoges i Aquitania [nå i Frankrike], den hellige Valeria, jomfru og martyr.

Hun står ikke lenger i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004). Valeria fremstilles oftest som adelig jomfru, ofte med et smalt diadem i håret. På mange avbildninger bærer hun sitt avhogde hode i hendene. Hun avbildes også sammen med biskop Martial. Gravene til Valeria og hertug Stefan er fortsatt synlige i krypten i Saint-Martial i Limoges. Basilikaen Sainte-Clotilde-et-Sainte-Valère i Paris er vigslet til henne under navnet Valère. Et «brorskap» (confrérie) bestående utelukkende av kvinner ble opprettet i 2002 for å videreføre kulten for Valeria. Kirken Saint-Michel-des-Lions i Limoges har hennes underkjeve. Klosterkirken i Chambon-sur-Voueize har resten av Valerias hodeskalle, som ligger i et relikvieskrin av sølv fra 1400-tallet og er utsmykket med et halsbånd laget av sølvmynter som ble gitt av kong Karl V (1364-80), hans hustru Jeanne de Bourbon, kronprinsen, hertug Ludvig II de Bourbon og Jean I av Bourbon.

I middelalderen ble tekster om helgeners liv lest (legenda) som en del av liturgien i munkenes officium. På 800-tallet begynte folk å sette sammen disse tekstene i samlinger. Bernard Gui skrev den første samlingen om helgener fra Limousin mellom 1322 og 1329. Men den inneholdt bare noen få utvalgte: Leonard av Noblac (fr: Léonard), Lupus av Limoges (fr: Loup), Junian av Comodoliac (fr: Junien), Martial av Limoges, Valeria av Limoges (fr: Valérie), Sacerdos av Limoges (fr: Sadroc), Prosper av Orléans, Pardulf av Guéret (fr: Pardoux), Aredius av Limoges (fr: Yrieix) og hans mor Pelagia av Limoges (fr: Pélagie).

Valeria spiller en aktiv rolle i Les Ostensions («fremvisningene», fra lat: ostentare = stille til skue), en religiøs og folkelig tradisjon, dypt forankret i Limousins historie siden 900-tallet. De blir holdt i Limoges og i mer enn femten omliggende kommuner, hovedsakelig i Haute-Vienne, men også i departementene Creuse, Charente og Vienne. De finner sted hvert syvende år, sist i 2016. Denne tradisjonen har siden 2013 stått på Unescos liste over verdens kulturarv. De består av storslåtte seremonier og prosesjoner for utstilling og venerasjon av relikvier av katolske helgener som oppbevares i kirker i Limousin.

Kilder: Benedictines, Bunson, Schauber/Schindler, CSO, CatholicSaints.Info, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, fr. wikipedia.org, nominis.cef.fr, zeno.org, heiligen-3s.nl - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 14. august 2017