Den salige Valentin Palencia Marquina og fire ledsagere (d. 1937)

De salige Donatus Rodríguez García, Germanus García y García, Sakarias Cuesta Campo og Emilius Huidobro Corrales

Denne martyrgruppen på fem besto av p. Valentin Palencia Marquina (1871-1937), prest fra erkebispedømmet Burgos, og hans fire ledsagere, unge legmenn. De ble drept av hat til troen under Den spanske borgerkrig den 15. januar 1937 nær Suances i provinsen og regionen Cantabria i Spania.

1) Den salige Valentin Palencia Marquina (sp: Valentín) ble født den 26. juli 1871 i Burgos i provinsen av samme navn i regionen Castilla y León i Spania. Han var sønn av skomakeren Cipriano Palencia og hans hustru Victoria Marquina. Han ble døpt i sognet San Esteban den 27. juli og fermet (konfirmert) i San Nicolás den 9. november 1871. Han var akolytt (ministrant) i katedralsognet Santiago (St Jakob). I noen år levde han i huset til foreldrene i Huerto del Rey i provinsen Burgos.

Som trettenåring påbegynte han sine prestestudier på seminaret San Jerónimo (humaniora, filosofi og teologi), hele tiden som ekstern elev (dagelev) på grunn av mangel på økonomiske midler. I løpet av de ti skoleårene (1884-94) oppnådde han bemerkelsesverdige gjennomsnittskarakterer, og i to år fikk han karakteren «enestående». Hans sogneprest kalte ham «en eksemplarisk ung mann, glad i Kirkens saker, svært glad i barn, som han søkte å instruere og gi trosopplæring».

Valentin ble presteviet tidlig i 1896 som sekularprest for erkebispedømmet Burgos, 24 år gammel. Han begynte sin prestetjeneste i Susinos del Páramo den 1. februar 1896, hvor han var i to år frem til 1898. Da begynte han sin karitative og sosiale aktivitet i hovedstaden Burgos, hvor han samlet foreldreløse, marginaliserte og underprivilegerte barn. Det var erkebiskop Gregorio Maria Aguirre Garcia OFM (1835-1913) av Burgos (1894-1909), kardinal fra 1907 og senere erkebiskop av Toledo (1909-13), som utnevnte ham til direktør, kapellan og professor i «Patronatet av St. Josef for undervisning og utdanning av fattige barn» (Patronato de San José para la enseñanza y educación de niños pobres) som lå i den nåværende kirken San Esteban.

Dette senteret ga ly til 110 gutter, førti interne og seksti eller sytti eksterne, samt en spisesal om vinteren. Han anstrengte seg noen ganger, men hadde stor tillit til Forsynet. Han ble næret i sin spiritualitet av sitt forbilde, hjemmet i Nasaret, og tilbød de mest sårbare og de mest lovende barna instruksjon og hengivenhet. Til tross for svakhetene avviste han aldri noen i Patronatet. Hans eneste krav var at de virkelig hadde behov. I perioder med problemer gjentok han «San José har ikke glemt meg». Elevene husket hans vennlige tjeneste og hans høye skikkelse. Det ble sagt at han «var nåde».

Med utholdenhet og en imponerende arbeidsomhet klarte han å omgå problemene og gi prestisje til skolen. I takknemlighet til Don Andrés Manjón sluttet den seg til Las Escuelas del Ave María, som har dype røtter i Den hellige families spiritualitet. Hans hemmelighet i å lede så mange barn var en aktiv pedagogikk og en utdanning i ansvar. Han sørget for at undervisningen var fylt av glede for å være til nytte for elevene og henvise dem til Guds kjærlighet. Han sov ved siden av barna og ryddet for de minste, lærte dem å be og å studere, lærte dem opp i håndverk og lekte med dem. Han drømte om en yrkesskole, men måtte nøye seg med et lite verksted.

Han styrket skoleundervisningen med opplæring i manuelle ferdigheter, med et teater for å lære elevene å uttrykke seg, med tegning for å forbedre fingerferdigheten og musikk for å utvide deres ånd. Han hadde etablert et kor og et orkester, som opptrådte med konserter og i prosesjoner. Han ga mange av sine elever musikalsk opplæring, og for eksempel ble Donatus Rodríguez leder for orkesteret. Don Valentin forberedte barna for ulike bransjer og plassere dem ut i verksteder og bedrifter når de nådde myndighetsalderen.

Valentin var kapellan i kapellet for Santo Ecce Homo y San Enrique i katedralen og spiritualbror for brorskapet Santa Lucia og brorskapet San José del Círculo. I Patronatet grunnla han brorskapet av La Sagrada Familia. Som med at det nødvendig var han ekstremt sjenerøs. For hans humanitære arbeid tildelte regjeringen ham i 1925 La Cruz de Beneficiencia con distintivo blanco. Da bygningen brant, gjenoppbygde han den ved hjelp av almisser på mindre enn et år. I sitt testamente av 19. mars 1927 skriver han: «Min sjel har alltid lengtet etter å gi mitt liv for Ham».

Sommeren 1936 hadde en gruppe av hans musikere og de minste barna ikke noe sted å dra på sommerferie, så p. Valentin tok dem med en periode til stranden i Suances i regionen Cantabria i Nord-Spania, noe de mottok med glede. Dette var en forløper for sommerkolonier for hjemløse barn. Men den 18. juli 1936 brøt borgerkrigen ut. Kirken ble omgjort til en garasje og det ble forbudt å feire messe fra festen for Marias opptakelse i himmelen (15. august), så han feiret eukaristien i et hjørne av sitt rom. Han tjenestegjorde også for de syke og brakte kommunion til Trinitariernonnene. På den tiden rådet noen troende don Valentin til å ta av seg sutanen for å unnslippe anarkistene, som drepte alle prester de fikk tak i. Men presten ville ikke legge bort sin sutan og kunne ikke drømme om å skjule sin stand.

En uregjerlig student som ikke hadde fått sine lommepenger på en sølvpeseta, anga ham til Folkefronten i Torrelavega. Kvelden før reserverte han en vigslet hostie for å konsumere før han ble drept. Seks eldre gutter ble innkalt for å vitne, og fire av dem ønsket å gå med ham. Valentin og de fire unge mennene ga sitt liv for Kristus på fjellet Tramalón de Ruiloba nær Suances i Cantabria den 15. januar 1937 og ble dumpet på et øde sted. Det var samme dag som den salige Paulus Merillas Fernández (p. Carlos de Alcubilla de Morales OFMCap) også ble drept på fjellet Tramalón de Ruiloba. Da nyheten nådde Burgos, beklaget kommunen drapet på «den dydige presten og apostelen for kristen nestekjærlighet», og i 1941 oppkalte de en gate etter ham i byens historiske sentrum.

Valentin ble kalt «prest for de fattige guttene» (cura de los niños pobres). Hans arbeid som utdanner av fattige barn er en av de viktigste årsakene til hans anerkjennelse og den fremste årsaken til hans saligkåring. «Selv om han ikke hadde blitt myrdet, hadde han hatt store muligheter til å bli saligkåret også for det han utrettet», sier Saturnino López Santidrián, professor i spirituell teologi ved Universitetet i Burgos, forfatter av biografien om Valentín Palencia Marquina.

 De fire unge martyrene var:

2) Den salige Donatus Rodríguez García (sp: Donato) led martyrdøden tolv dager før sin 26-årsdag. Ifølge hans dåpsattest ble han født i byen Santa Olalla de Valdivielso den 27. januar 1911. Han ble døpt i sognet San Isidoro i samme by med navnet Donatus og fikk San Feliciano som skytshelgen. Ifølge uttalelsen fra hans foreldre ble han født i Calle Real nr 6.

Han var legitim sønn av Diego Rodríguez Fernández, født på samme sted, og Basilia García Valderrama, opprinnelig fra Tova de Valdivielso, hvor de inngikk ekteskap. Hans farmor og farfar var fra Santa Olalla og hans mormor og morfar fra Villalaín. I margen i dåpsboken er hans ferming (konfirmasjon) innført, og den mottok han den 19. desember 1923 i La Casa de Asilo i Burgos, i henhold til melding fra kapellan don Mariano Herrero.

Om Donatus vet vi at han gikk med krykker på grunn av polio i barndommen. På grunn av hans funksjonsnedsettelse ble han mottatt i La Casa de Asilo i Burgos, muligens for å studere musikk, og han viste en skarp intelligens for å tilegne seg ny kunnskap. Da han forlot dette stedet, interesserte don Valentin seg for ham og ga ham rollen som maestro. «Barna er veldig fornøyd med ham», ifølge Valentin Palencias eget vitnesbyrd.

Den 19. november 1934 mottok han diplom som pianolærer av Conservatorio Nacional de Música y Declamación. Han ble leder for orkesteret som p. Valentin opprettet i Patronato de San José. En av hans elever ved Patronato sa om ham: «Han var en god pedagog, og når han underviste i musikk, så han ut til å bli hypnotisert, og han formidlet sin entusiasme til oss. Han underviste i musikkteori og instrumentering, slik at vi i en alder av tolv år med stor letthet leste partituret ved første blikk. Han var svært kjærlig med barna og irettesatte oss ikke hvis han så at vi ble distrahert».

Han er den eneste av de fire ungdommene vi har et fotografi av. Det viser ansiktet til en ung mann med tynne, klare briller, kultivert og med et skarpt blikk. Vitnesbyrdene vi har mottatt om ham beskriver ham som «en normal gutt som lekte og hadde det gøy som en venn blant sine venner. Han ble aldri satt utenfor til tross for polio og krykker. Han var en god student, den fremste i sin klasse». Andre har sagt at «han var veldig smart og en veldig god person, også svært sjenerøs og uselvisk og ga bort alt han hadde». «Han hadde en god karakter, svært god mot alle».

Han ble også tatt til fange under sommerturen til Suances sammen med Valentín Palencia og andre gutter fra Patronato de San José. Ifølge dokumentene fra den tiden «ble han drept for å bære et krusifiks rundt halsen». «Militsmennene sa til ham: ʻHvis du fjerner krusifikset, skal vi ikke drepe deg’, men han sa at han ikke ville fjerne det. Han ønsket å være trofast mot don Valentin og ville lide samme skjebne som ham».

3) Den salige Germanus García y García (sp. Germán) var 24 år gammel da han led martyrdøden. Han ble født den 30. oktober 1912 i Villanueva de Argaño i provinsen Burgos i regionen Castilla y León i Spania. Hans foreldre var Alejandro García og Marcelina Garcia, som var født i samme by og var bønder. Gutten ble beskrevet som svært religiøs (muy, muy religioso).

I 1923 trådte han som elleveåring inn som junior i kollegiet til Los Hermanos Maristas de la Enseñanza (Marist-skolebrødrene) (Institutum fratrum Maristarum a Scholis – FMS) i Arceniega i provinsen Álava (ba: Araba) i Baskerland (ba: Euskadi; sp: País Vasco). Året etter ble han overført til kollegiet i Gruliasco i provinsen Torino i regionen Piemonte i Nord-Italia. I 1927 gjennomførte han postulatatet og novisiatet, og i 1929 var han i skolastikatet. I 1930 ble han sendt til Rio de Janeiro i Brasil, hvor han underviste helt til han ble rammet av sykdom. Han dro da tilbake til Burgos.

På grunn av sine språkkunnskaper begynte han i 1933 å arbeide på et hotell i hovedstaden, og i 1934 meldte han seg frivillig for å tjene i Patronato de San José, som ble ledet av don Valentin Palencia. Hans søster Benita García sa om ham: «Jeg kjente min bror Germanus svært lite. Han reiste bort fra far og mor da han var bare elleve år gammel. Min far døde da jeg ble født. Min bror hadde trådt inn i maristskolebrødrenes hus, og jeg møtte ham ikke før han kom tilbake og arbeidet som tolk på et hotell i Los Soportales de Antón, for han var god i språk. Senere dro han for å arbeide med don Valentin, som han ble hjulpet av, og han var svært god, men med litt svak helse».

«I løpet av sommeren 1936 gjorde don Valentin som han hadde gjort i tidligere år og tok med seg noen av guttene for å tilbringe sommeren i Suances, hvor han blir overrasket av utbruddet av borgerkrigen den 18. juli. Den 15. januar 1937 ble han drept sammen med don Valentin og hans ledsagere Donatus, Emilius og Sakarias. Jeg gjorde tjeneste i Burgos da jeg fikk nyheten om at min bror hadde blitt drept».

Vi har også et vitnesbyrd fra don Victoriano Reguero García, som var bror av Germanus’ mor. Han fremhever Germanus’ dype religiøse følelser og hans ønske om å være til hjelp for trengende: «Jeg møtte Germanus, for da han dro for å gå på skole, var jeg tolv år gammel. Han måtte forlate maristenes institutt av helsemessige årsaker, men han var fortsatt veldig, veldig religiøs. Dette var grunnen til at han ikke fant arbeidet på hotellet tilfredsstillende og dro til don Valentin. Jeg har hørt at Germanus var en bra fyr. Jeg tror han likte musikk. Don Valentins gutter spilt flere ganger i vår landsby. Jeg husker at Germanus lagde et fly av ståltråd og rosa papir for en nevø. Germanus sto don Valentin svært nær, og selv om han ville blitt gjort til hakkemat, ville han aldri ha forlatt ham. I vår familie har vi levd med det inntrykk at Germanus var en martyr, som det sto på en plakett som ble plassert i landsbyens kirke».

Selv om vi ikke har noen fotografier av ham, sa et av barna som kjente ham, Martín Izquierdo, at han var «lav og rolig og 24 år gammel». Andrés Martínez, en annen ung mann som kjente ham, sa om ham at «han var medlem av orkesteret og spilte klarinett».

4) Den salige Sakarias Cuesta Campo (sp: Zacarías) var tyve år gammel da han led martyrdøden. Han ble født den 10. juni 1916 i Villasidro i provinsen Burgos i regionen Castilla y León i Spania. Han var sønn av Basiliano Cuesta og Aquilina Campo. Han var i Patronato de San José som ble ledet av don Valentin Palencia. Der lærte han yrket som skomaker og hjalp også til med omsorg for andre barn i Patronato. Han var «vennlig, glad og svært trofast til don Valentin».

Hans bror Elpidio Cuesta sa om ham at «han ble halt da han var fem år gammel. Min mor behandlet don Valentin som en i familien, og han inviterte henne til å ta sønnen til Patronato de San José for å lære yrket som skredder. I Patronato lærte han musikk. Lederen for orkesteret gikk med to krykker og min bror med en stokk». «Min bror var veldig god. Jeg husker at han hadde mye styrke i hendene, kom hjem en gang og om sommeren dro til Suances». «Min bror var seriøs og ansvarlig, og når guttene ertet jentene og jaget dem, forsvarte min bror dem alltid. Min bror hadde gode følelser, som hele familien. Som barn gikk vi til rosenkransen, og han var vennlig og munter».

Hans søster Herminia minnes at han var «høy, sterk og halt», og hans andre søster, Restituta, innrømmer: «Min bror og jeg ønsket oss mye» mens hun beskriver ham som «alltid halt, med et tynnere ben som hadde dårlig blodsirkulasjon og fikk åpne sår om vinteren og ga ham mye sorg». «Jeg kan ikke huske når han dro til Burgos. Jeg dro til Madrid da jeg var fjorten, men han forlot før. I 1936 fikk jeg et brev fra min bror Sakarias, og han fortalte meg at bestyreren i Patronato [Modesto Maté] hadde lært ham yrket som skomaker. Han fortalte at han nå kunne få arbeid og ikke dra på ferie, men at don Valentin gjentatte ganger hadde bedt ham om å bli med ham til Suances, fordi han sårt trengte hans hjelp».

Brevet sa også at komiteen i Torrelavega hadde innkalt dem, og at «vi vet ikke hva som vil skje med oss». Han sa også at han hadde familie i Madrid i Suances og ba om at jeg skulle sende noen av hans bilder, men de kom ikke frem. Vinteren 1936 skrev jeg et brev, som ble returnert av postmannen fordi min bror var «forsvunnet». Etter at jeg hadde mistet mine foreldre, døde Sakarias også. Min bror var svært trofast til don Valentin, og i Patronato tok han ansvar og unngikk guttenes skøyerstreker».

En annen bror, Restituto, sier om ham: «Min bror var svært flink, observant og munter. Da vi var barn, gikk vi til messe og rosenkransen og deretter ga min mor oss lommepenger. Jeg hørte an kommentar som sa at don Valentin ble drept fordi noen barn anga ham for å lese messe. Og at Sakarias døde fordi han ikke ønsket å forlate ham».

5) Den salige Emilius Huidobro Corrales (sp: Emilio) var nitten år gammel da han led martyrdøden. Han ble født den 9. august 1917 i Villaescusa de Butrón i provinsen Burgos i regionen Castilla y León i Spania. Han ble døpt den 15. august i sognet San Torcuato. Hans foreldre Íñigo Huidobro og Agapita Corrales var begge fra samme landsby. Det finnes ingen fotografier av Emilius. Bildet ble malt av Cándido Pérez Palma.

Hans sterke fysikk og hans lederkarakter gjorde at han virket eldre enn han var. Han var brunhåret, myste med det ene øyet, hadde en svært behagelig karakter og var veldig omgjengelig: «Han likte å leke med alle og var en kontrast til sin bror Aníbal», forteller hans kusine Aurora Corrales. «Jeg så ham delta i religiøse seremonier i landsbyen, spesielt i anledning festen for Santa Teresa i oktober, da han bodde i huset til min bestefar. Han var en god musiker».

Da don Íñigo døde, giftet Agapita seg på nytt med Florentino, «som mishandlet Emilius og Aníbal», ifølge hans kusine. «Da Agapita døde, brakte min bestefar Emilius og Aníbal til skolen. Jeg husker at min mor var glad i Emilius fordi han hadde mistet sin mor og hans stefar ikke behandlet ham godt». Aurora fortsetter: «Emilius var svært glad i don Valentin og takknemlig mot ham. Dette gjaldt ikke den andre broren, Aníbal, som ikke følte seg særlig komfortabel på don Valentins kollegium. Emilius tilpasset seg fullstendig, men ikke Aníbal. Jeg hørte dem si at de skulle til Fuentes Blancas for å spille og ga dem litt lommepenger».

En annen kilde, don Martín Izquierdo Fuente, sa: «Emilius var leder for orkesteret når don Donatus ikke kunne. Han hadde en mørk hudfarge og var sterk og svært snill. Han var en person med stor menneskelighet fysisk og moralsk. Han var svært glad og en fredsmaker, og han roet ned noen diskusjoner. Han ble respektert. Han vikarierte i ledelsen av musikken. Han var svært religiøs. Sannheten er at alle gikk til messe, og de var de viktigste hjelperne i fellesskapet». «Han spilte nesten alle instrumenter: trompet, eufonium (tenortuba, barytonhorn), trombone (...) Han spilte svært bra på alle blåse- og strengeinstrumenter. I tillegg ga han oss leksjoner i geometri».

Doña Felicitas Alonso Campo, som siden barndommen hadde bodd i Suances, forteller om den dagen da en av guttene som bodde hos henne, ble sendt til Folkefronten sammen med de andre guttene til don Valentin: «Den dagen de ble ført til Folkefronten, var en av dem i vår hjem. Han ble sendt for å vitne fordi han som forrådte dem, fortalte at don Valentin ikke overholdt bestemmelsen som sa at det ikke var tillatt å feire eukaristien». Aurora Corrales sier at det tok lang tid å få beskjed om dødsfallet til don Valentin og Emilius: «Når det gjaldt Emilius’ død, tok det lang tid før vi fikk beskjed om den. Vi fikk vite at de hadde drept don Valentin og noen av hans studenter, men så langt visste vi ikke at det var vår Emilius. Selv etter krigen fikk vi ikke mulighet til å finne det ut. Den versjonen vi fikk, var at han ønsket å følge don Valentin hele tiden».

Dekretet nihil obstat («intet hindrer») (nihil obstat ad introductionem Causae ex parte Sanctae Sedis) ble utstedt den 21. august 1996. Informativprosessen på bispedømmenivå ble åpnet i Burgos den 30. september 1996 og avsluttet den 18. mars 1999. Dekretet som anerkjente gyldigheten av prosessen på bispedømmenivå, ble utstedt den 8. november 1999. Sakens Positio ble oversendt til Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet i 2003. Den 30. september 2015 undertegnet pave Frans dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente deres død som et martyrium «av hat til troen» (in odium fidei), noe som ga dem tittelen Venerabilis («ærverdige») og åpnet for en snarlig saligkåring.

De ble saligkåret lørdag den 23. april 2016 i katedralen La Asunción i Burgos, en gotisk katedral som står på Unescos verdensarvliste. Som vanlig under dette pontifikatet ble seremonien ikke ledet av paven selv, men av hans personlige utsending, i dette tilfelle kardinal Angelo Amato SDB, prefekt for Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet, assistert av erkebiskopen av Burgos, Fidel Herráez Vegas (2015- ). Ved feiringen deltok blant andre erkebiskop emeritus av Madrid, kardinal Antonio María Rouco Varela, erkebiskop emeritus Francisco Gil Hellin av Burgos og hjelpebiskop i Madrid, Juan Antonio Martínez Camino. Dette var den første saligkåringen som ble foretatt i bispedømmet Burgos.

Martyrenes lokale minnedag i bispedømmet Burgos er dødsdagen 15. januar, men Den spanske bispekonferansen vedtok høsten 2014 at 6. november skal være datoen for den felles feiringen av alle de helligkårede og saligkårede martyrene som ble drept av hat mot troen i de religiøse forfølgelsene i Spania i årene 1934 til 1939, uavhengig av de individuelle feiringene av dagen for hver enkeltes martyrium.

Kilder: CatholicSaints.Info, newsaints.faithweb.com, es.catholic.net, archiburgos.es, aciprensa.com, religionenlibertad.com, hispaniamartyr.org, elcorreodeburgos.com, sotodelamarina.com, burgospedia1.wordpress.com, catholicherald.co.uk - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 23. april 2016