Den salige Vilhelm Apor (1892-1945)

Minnedag: 2. april

Den salige Vilhelm Apor de Altorja (ung: Vilmos; lat: Guilielmus) ble født den 29. februar 1892 i Segesvár (ro: Sighişoara; ty: Schässburg) i grevskapet Nagy-Küküllő (nå Comitatul Târnava-Mare) i Transilvania (Erdély/Siebenbürgen), som da tilhørte Ungarn, men som nå er rumensk. Familien Apor de Altorja hadde sin opprinnelse i Transilvania, hvor medlemmer av familien gjennom århundrene hadde spilt en viktig rolle i det offentlige liv. Vilhelm var den syvende av åtte barn i en fornem ungarsk familie. Hans foreldre var baron Gabor Apor og hans tolv år yngre andre hustru, grevinne Fidelia Pálffy ab Erdöd. Fire av barna døde i ung alder. Vilhelms bror, baron Gabor Apor, var Ungarns ambassadør til Den hellige stol fra 1939 til 1944, da han gikk av i protest mot tyskernes okkupasjon av hjemlandet.

Vilhelms far Gabor var Föispán (øverste embetsmann) for Nagykukollo, og han var opptatt av å bygge jernbaner og andre prosjekter. Etter å ha lidd av diabetes i lang tid, døde han i 1898 i Baden ved Wien, bare 47 år gammel, da Vilhelm var seks år gammel. Ved begravelsen ble han hyllet som en av de ledende personlighetene i Transilvania. Hans livsmotto hadde vært: «La oss glemme oss selv for andres sak», og dette ble fulgt av hans familie, slik at mennesker i nød, de fattige og barna alltid kunne regne med deres hjelp. Moren, som var en svært from katolikk, oppdro familien med dyp religiøs varme. Da de eldste barna forlot hjemmet for å studere, ble Vilhelm og hans lille søster Henrietta igjen hos moren. Som barn tjente Vilhelm regelmessig som ministrant i messen, og det fortelles at han en gang ønsket seg en kalk og et missale til jul.

Fra Vilhelm var åtte år gammel, gikk han på jesuittiske skoler, først fra 1900 på middelskolen i Kalksburg i Wien i Østerrike i henhold til familietradisjonen. Etter seks år der begynte han i 1906 på jesuittenes gymnas i Kalocsa i Ungarn. Hans prestekall meldte seg tidlig, allerede i Kalksburg. I 1909 tok han eksamen artium. Han ba da sin mor om å få begynne på seminaret, og etter å ha spurt om hans læreres mening, ga hun sin tillatelse i julen 1909. Han var sytten år gammel.

Vilhelm begynte på presteseminaret i bispedømmet Győr, hvor en slektning var kansler. Hans biskop, grev Miklós Széchenyi de Salvar-Felsővidék (1868-1923), biskop av Győr (1901-11), sendte ham i 1910 til Innsbruck i Østerrike (dette var mens Østerrike og Ungarn var forent som et dobbeltmonarki) for å studere ved det jesuittiske fakultetet der. Først gikk han to år på det gamle teologiske instituttet Nikolaihaus, og deretter flyttet han til det nye Canisianum. Vilhelm tilbrakte fem lykkelige år i instituttets internasjonale atmosfære, hvor hans horisont utvidet seg og hans kjærlighet til Gud og Kirken økte ytterligere. I Innsbruck tok han bachelor-graden i teologi.

László Marton (1925-2008): Statue av Vilhelm Apor på Apor Vilmos tér i Budapest XIIHan ble viet til subdiakon den 22. august 1915, til diakon dagen etter, og den 24. august 1915 ble den 23-årige Vilhelm presteviet i Nagyvárad (ty: Grosswardein; nå Oradea Mare i Romania) som sekularprest for dette ungarske bispedømmet. Han ble viet av biskop Sigmund Waitz (1864-1941), som han hadde kjent i Innsbruck og som da var hjelpebiskop i Brixen/Bressanone (1913-34), senere erkebiskop av Salzburg (1934-41). Vilhelm feiret sin første messe sammen med sin nærmeste familie den 25. august. Hans mor og søstrene Henrietta og Gizella hadde kommet til prestevielsen fra slagmarken i Kärnten, hvor de pleide de sårede, men broren Gabor kunne ikke forlate fronten og var ikke til stede.

Biskopen av Ordea var den tidligere biskopen av Győr Miklós Széchenyi de Salvar-Felsővidék (1911-23). Han sendte Vilhelm som kapellan til Gyula, en ungarsk by tre kilometer fra den nåværende rumenske grensen. Dit reiste han den 31. august 1915, og han holdt sin første preken den 8. september 1915. I Gyula ble han kjent for sitt engasjement i sosialt arbeid, spesielt blant de fattige. Dette var under Første verdenskrig, og den 4. januar 1917 sendte biskopen Vilhelm som militærkapellan på togene som fraktet sårede fra den russiske fronten. Han ble først sendt til Transilvania, deretter til den italienske fronten og til slutt til Østerrike og det østlige Ungarn. Den lidelsen og elendigheten han så i løpet av disse to månedene, gjorde et sterkt og varig inntrykk på ham.

Fra 1917 arbeidet han i et år som lærer i dogmatikk og som prefekt på seminaret i Nagyvárad etter at en lærer der var død. Han hadde ikke spesielt lyst til å bli lærer og i sin dagbok skrev han: «Min biskop vet hvor knyttet jeg er til pastoralt arbeid og hvor små ambisjoner jeg har til å bli lærer. Derfor var han vennlig nok til å utnevne meg til prefekt, og jeg trenger bare å undervise i dogmatikk noen få timer i uken».

Etter denne erfaringen vendte han tilbake til Gyula som sogneprest, med sine 26 år den yngste i Ungarn. Under den kortvarige rådsrepublikken i 1919 demonstrerte han mot forbudet mot religionsundervisning. Østerrike/Ungarn var blant taperne i Første verdenskrig, og etter krigen ble Transilvania (Erdély/Siebenbürgen) overført som «krigsbytte» til Romania, som ble regnet som en av «seierherrene». Dette skapte sterke revisjonistiske stemninger i Ungarn, noe som ga grobunn for fascisme og nazisme.

En tid var også Gyula okkupert av rumenske tropper, og da ungarske soldater ble deportert til Romania i mai 1919, skyndte Vilhelm seg til den rumenske hovedstaden Bucuresti for å gå i forbønn for dem hos den britiskfødte dronning Marie von Sachsen-Coburg-Gotha. Han hadde hell med seg og fikk dem løslatt, og de kom hjem til Gyula før ham. Den rumenske okkupasjonen var over den 30. mars 1920.

Andre etterkrigsproblemer virket vanskeligere å ta seg av. Antallet kirkegjengere var fallende, og det var en voksende fiendskap mot religionen. Selv om Vilhelm var ung, viste han klokskap og pastoral nidkjærhet. Han etablerte i 1920 en månedsavis, «Den katolske kirkekorrespondenten i Gyula». For å fremme den religiøse utdannelsen av de unge etablerte han et kollegium og inviterte religiøse kongregasjoner til byen for å styrke de troendes religiøse liv. En genuin prestekommunitet ble skapt i hans sogn. Vilhelm ble også kjent for sitt økumeniske sinnelag og strebet etter å bevare gode forbindelser til prester og troende av andre konfesjoner.

Da Gyula ble hardt rammet av den økonomiske depresjonen, flokket de arbeidsløse og lutfattige seg rundt sogneprestens dør, som var åpen dag og natt. Det fortelles en historie om at en viktig besøkende fant Vilhelm sittende ved skrivebordet barbeint fordi han hadde gitt bort sitt eneste gode par sko til en lutfattig syvbarnsfar.

Vilmos Apor (nr. 2 f.h.) ved Den 34. eukaristiske verdenskongress i Budapest i 1938I 1938 fikk Ungarn felles grense med Nazi-Tyskland etter annekteringen av Østerrike (Anschluss), og med det fikk nazistene også større innflytelse i Ungarn. Sogneprest Apor var blant dem som sto frem og advarte mot denne faren for den ungarske nasjon og for kristenheten. Seks uker etter Anschluss ble Den 34. eukaristiske verdenskongress holdt i Budapest. Den tyske regjeringen betraktet den som en internasjonal demonstrasjon mot nasjonalsosialismen og hindret rundt 30 000 østerrikske og tyske legfolk og prester fra å delta.

Diktatoren og «admiralen» (uten flåte) Miklós Horthy, som var Ungarns statsoverhode fra 1920 til 1944, hadde siden 1930-tallet knyttet seg stadig nærmere Nazi-Tyskland av revisjonistiske grunner. I 1939 vedtok den ungarske regjeringen antijødiske lover, som også rammet døpte jøder. For å beskytte døpte jøder, ble «Foreningen av Det hellige kors» grunnlagt, og fra 1942 var Vilhelm Apor foreningens beskytter og støttet den også økonomisk. I januar 1942 skrev foreningen et memorandum til statsminister Miklós Kállay (1887-1967), hvor de krevde at de døpte jødene skulle unntas de antijødiske lovene. Gjennom intervensjonen klarte de å oppnå et det ble opprettet en egen kristen-jødisk avdeling for døpte jøder.

Den 21. januar 1941 utnevnte den ærverdige pave Pius XII (1939-58) Vilhelm Apor til biskop av Győr etter István Breyer (1933-40). Hans navn hadde også tidligere versert på regjeringens lister, først anbefalte de ham som hjelpebiskop i 1936 og deretter som biskop av Veszprém i 1939, men Vatikanet hadde valgt andre kandidater. Da bispestolen i Győr ble ledig, var han bare nummer tre på listen, men paven valgte ham, trolig etter anbefaling fra nuntius Angelo Rotta.

Den 25. februar 1941 holdt bystyret i Gyula et ekstraordinært møte og utnevnte enstemmig Vilhelm Apor til æresborger av den byen han hadde tjent i 25 år. Vilhelm Apor var konventualkapellan ad honorem i Malteserordenen. Han ble bispeviet den 24. februar i sognekirken i Gyula av Ungarns fyrsteprimas, kardinal Jusztinián Győrg Serédi OSB (1884-1945), erkebiskop av Esztergom (1927-45), assistert av Gyula Glattfelder (1874-1942), biskop av Csanád (1911-43), og Gyula Czapik (1887-1956), biskop av Veszprém (1939-43). Da koret på slutten av seremonien sang Te Deum og den nye biskopen velsignet den menigheten han hadde undervist, hjulpet og elsket, gråt alle, inkludert ham selv, triste fordi han skulle reise, men glade over at han hadde blitt biskop. Vilhelms bror Gabor betalte for messeklærne, og den nye biskopen selv betalte gjelden til barnehjemmet St Stefan i Gyula av egen lomme.

Győr var en stor by i det nordvestre Ungarn, nær grensene til Østerrike og Slovakia, med 500 000 katolikker. Det var et bispedømme som var grunnlagt av den hellige Stefan av Ungarn selv. Vilhelm tok bispedømmet i besittelse den 2. mars, da han ble innsatt i katedralen som den 72. biskop av Győr. Som bispemotto valgte han Crux firmat mitem, mitigat fortem, «Korset styrker de svake og gjør de sterke milde». Til tross for den pågående verdenskrigen arbeidet han med stor entusiasme. Han elsket sine prester, de svake og de trengende. Han benyttet enhver anledning til å lindre andres uro og lidelser. Han viet seg energisk til å styrke moralen og den religiøse utdannelsen av unge mennesker.

Biskop Apor ønsket velkommen og støttet aktivt de mange katolske legorganisasjonene som sprang frem i Ungarn i kjølvannet av de pavelige sosialencyklikaene Rerum Novarum (1891), Ubi arcano (1922) og Quadragesimo anno (1931), med det formål å sette læren ut i praksis. Spesielt etter 1940, som en effekt av Den eukaristiske kongress og krigsutbruddet, hadde disse nye katolske organisasjonene vokst i antall og blitt mer aktive. Flertallet av dem hadde kontakter med hierarkiet, og biskop Apor støttet dem og var åpne for dem. Han var en av de første biskopene i Ungarn som etablerte et senter for å koordinere arbeidet til alle slike grupper i bispedømmet, og han ba Katolsk Aksjon ta sag av dette. Han støttet spesielt organisasjoner for unge mennesker, blant dem var KALOT («katolske unge agrarmenns nasjonale råd»), KIOE («Den nasjonale organisasjonen for unge kristne arbeidere»), KALASZ («Føderasjonen av katolske unge agrarkvinner»), DLE («Selskapet av unge arbeiderkvinner») og Federatio Emericana, oppkalt etter den hellige Emerik, den hellige kong Stefan Is sønn, som var dannet med det primære mål å bli en katolsk studentorganisasjon.

I 1941 gikk Ungarn med i Andre verdenskrig på Tysklands side. Vilhelm Apor var den yngste av biskopene, og det første året i embetet lå han ganske lavt i terrenget, men de andre biskopene forsto snart at han noen ganger hadde andre meninger enn dem når det gjaldt politikk. Likevel valgte de i 1943 Vilhelm til visepresident for Katolsk folkeallianse, som var en både politisk og sosial institusjon. Det var en av Kirkens eldste foreninger og møtestedet for konservative katolske politikere. Den hadde god økonomi og støtte fra biskopene, men medlemmene var gamle og deres program var ikke lenger populært. Vilhelm begynte å reorganisere alliansen, men han måtte gi opp da intern politisk strid brøt ut. Men han fortsatte som visepresident.

Da det i 1943 ble opprettet en getto for jøder i Győr, skrev biskop Apor et protestbrev til innenriksministeren Andor Jaross. Den 19. mars 1944 okkuperte tyskerne Ungarn og tvang gjennom innsettelsen av Döme Sztójay som regjeringssjef, noe som forverret situasjonen for jødene ytterligere, og tyskinspirerte raselover ble innført i landet. Biskop Apor protesterte mot at jøder måtte bære den gule jødestjernen, og han protesterte også forgjeves i det tyske hovedkvarteret da forfølgelsene ble intensivert i 1944 og deportasjonen av jøder til utryddelsesleirer begynte.

I sine ulike skrifter og prekener fordømte biskop Apor forfølgelse og brutale aksjoner, selv om han dermed satte sin egen sikkerhet i fare. Han talte uredd mot behandlingen av jødene og ga selv husly til jødiske flyktninger. Da jødene i hans bispedømme begynte å bli sendt til dødsleirene, ba han flere ganger om tillatelse til å besøke dem og gi dem åndelig hjelp, men han fikk avslag. Győr var et jernbaneknutepunkt og et senter for krigsproduksjonen, og byen ble stadig hyppigere bombet av russerne. Under bombeangrepene nølte Vilhelm ikke med å komme ofrene direkte til hjelp.

I mai 1944 fikk den ungarske primas, kardinal Serédi, gjennom en utsmuglet beretning vite om det som skjedde i konsentrasjonsleiren Auschwitz i Oświęcim i Polen og skrev utkast til et hyrdebrev om dette temaet og informerte de andre biskopene om Auschwitz. Den reformerte biskop Laszlo Ravasz (1882-1975) og generalsekretæren for «Foreningen av Det hellige kors», Jozsef Cavallier (1891-1970), fikk biskop Apor til å skrive et brev til kardinal Serédi, hvor han ba kardinalen om en felles protestaksjon fra både den katolske og den protestantiske kirke. Ved bispekonferansen den 17. mai 1944 avviste kardinal Serédi protestaksjonen, fordi den ville ikke få noen resultater og at man måtte regne med gjengjeldelse fra regjeringen.

Den 15. juni 1944 skrev biskop Apor enda et brev til sin primas og støttet en katolsk-protestantisk protestaksjon mot behandlingen av jødene. Ettersom også andre biskoper gikk inn for denne aksjonen, og ikke minst at selveste pave Pius XII utøvde press mot kardinalprimas Serédi og oppfordret ham til å skrive et hyrdebrev fra de ungarske biskopene mot jødeforfølgelsen, godkjente kardinalen det hyrdebrevet som biskop Apor hadde skrevet utkast til Det ble datert den 29. juni 1944. Regjeringen grep inn mot primas Serédi og ville forhindre en utbredelse av hyrdebrevet, fordi de fryktet gjengjeldelsestiltak fra tyskerne. Det ble oppnådd et kompromiss: statsminister Sztójay ville gå inn for overfor tyskerne at deportasjonen av jødene fra Budapest ble stoppet. Til gjengjeld ble en videre spredning av hyrdebrevet stanset.

Biskop Apor var ikke enig i dette, ettersom regjeringens innrømmelser var for vage. Han foreslo også å sende et memorandum til statsministeren og anbefalte å skrive et hyrdebrev hvor det skulle henvises til det ukristelige i rasediskriminering. Ved bispekonferansen høsten 1944 klarte primas Serédi ikke å overtale de andre biskopene til å gå med på et protestbrev. Bare biskop Apor protesterte mot diskrimineringen av jødene. Med hjelp fra sveitsiske venner og slektninger grunnla biskop Apor en hjelpeorganisasjon for jødene. Biskop Apor appellerte også til Gestapos hovedkvarter i Berlin i et forsøk på å befri jødene i Győr fra gettoen, og han forhandlet med nazistenes militærkommando for å spare byen for en beleiring.

Etter Den røde armes innmarsj i det østlige Ungarn i oktober 1944, forkynte admiral Horthy den 15. oktober en våpenstillstand med Sovjetunionen. Det gjorde at han måtte trekke seg tilbake, og en nasjonalsosialistisk regjering under ledelse av Pilkorsbevegelsens Ferenc Szálasi (1897-1946) kom til makten i det vestlige Ungarn, som ennå ikke var besatt av russerne. Szálasi ble hengt etter krigen for forbrytelser mot menneskeheten.

Guds tjener biskop József Mindszenty (1892-1975), siden 25. mars 1944 biskop av Veszprém (1944-45) og fra 1945 erkebiskop av Esztergom og ungarsk primas, fra 1946 kardinal, skrev den 31. oktober et memorandum, hvor han appellerte til regjeringen om ikke å la det vestlige Ungarn bli utgangspunkt for tilbaketogskamper. Biskop Apor, biskop Lajos Shvoy av Székesfehérvár (1927-68) og erkeabbed Chrysostomus Kelemen av Pannonhalma skrev også under. Andre biskoper kunne de ikke få tak i, og to biskoper avviste å underskrive. Biskop Mindszenty, som overleverte memorandumet i Budapest, ble av den grunn arrestert den 26. november og innesperret i Sopronkőhida. Gjennom intervensjon fra biskop Apor ble biskopene Mindszenty, Shvoy og andre fanger fra den 31. desember satt i husarrest i et kloster i Sopron.

I mars 1945 nådde de russiske troppene byen Győr. Allerede høsten 1944 hadde biskopen begynt å huse flyktninger i bispepalasset og trakk seg tilbake til et lite rom. Han regnet med at Győr ville bli beleiret lenge, så han hamstret holdbar mat og fikk satt inn generatorer i den enorme kjelleren i bispepalasset, som var bygd av tyrkerne på 600-tallet. Gradvis ble kjelleren fylt med mennesker inntil det opphold seg en 3-400 personer der.

Kampene i Győr mellom tyske og russiske tropper begynte den 28. mars 1945, dagen før skjærtorsdag. Da biskopen hørte de fryktelige nyhetene om hvilke farer som truet kvinnene, erklærte han at han var villig til å forsvare dem med sitt eget liv. Det fikk han demonstrere på ettermiddagen på langfredag den 30. mars 1945 da noen fulle russiske soldater kom til bispepalasset for å ta med seg de hundre kvinnene og jentene som hadde søkt tilflukt i bispepalassets kjeller, til forlegningen for å «more seg» med dem. Biskopen avviste dette kategorisk.

Etter en lang krangel begynte en russisk offiser å true med en pistol. Biskopen gikk langsomt fremover og prøvde å få offiseren til å forlate kjelleren. Da snudde russeren seg og skjøt. Hans syttenårige nevø Sándor Pálffy hoppet foran onkelen og tok imot tre kuler. Biskop Apor ble også truffet av tre kuler, et streifsår i pannen, et skudd som gikk gjennom ermet på hans sutan og ett skudd i magen, som skulle bli fatalt. De skremte russiske soldatene flyktet, mens biskopen falt til bakken. Han var fortsatt i live, og foreløpige undersøkelser ble foretatt. Gatekampene gjorde at han ikke kunne bringes til et sykehus med en gang, så det gikk betennelse i hans sår.

Om natten ble han transportert til sykehuset og operert i magen uten bedøvelse, og operasjonen skjedde i vinkjelleren i lys fra oljelamper. Da han våknet etter operasjonen, takket han Gud for at ingen av kvinnene var blitt utsatt for noe. Han takket også Gud for å ha akseptert hans offer. Mens han forberedte seg på døden, uttalte han sine siste ord. Han ba da for sine prester, de troende, det ungarske folk, de statlige myndighetene og sitt land. Om ettermiddagen første påskedag skriftet han og mottok de siste sakramentene. Han døde andre påskedag den 2. april 1945 i Győr, 53 år gammel.

Katedralens tak var ødelagt, så hans legeme kunne ikke legges der. Derfor ble det lagt foran alteret i kapellet for Vår Frue. Det var blitt bestemt at han skulle gravlegges i Héderváry-kapellet i katedralen, men at han midlertidig skulle gravlegges i krypten i karmelittkirken. En magistrat, dr. Andor Weiss, tilbød gravstedet som var reservert for ham selv til dette formålet. Onsdag den 4. april ble biskopen gravlagt i en ytterst enkel seremoni.

Hans skriftefar, en karmelitt, skrev straks til bispedømmemyndighetene og ba dem innlede saligkåringsprosessen, fordi biskopen i sannhet var en helgen og martyr. En kult utviklet seg snart, spesielt blant flyktninger i Wien, Köln og Roma. Den nye biskopen av Győr, Károly Kalman Papp (1946-66), utnevnte i november 1946 medlemmene av komiteen som skulle starte forberedelsene til saligkåringsprosessen.

Den salige Vilmos Apors grav i katedralen i Győr av den ungarske kunstneren Boldogfai Farkas Sándor (1907-70)Snart ble det bestemt at kapellet St Ladislas (Szent Lajos) i katedralen skulle bli Vilhelm Apors siste hvilested. Presteskapet og de troende samlet til tross for etterkrigstidens prøvelser inn et stort beløp for å skaffe en marmorsarkofag med et liggende bilde av biskopen i bispeskrud på toppen og scener fra hans liv utskåret på sidene. Men Kontoret for kirkelige spørsmål avlyste begravelsen med den begrunnelse at den ville ha vært «i strid med landets interesser og dets utenrikspolitikk».

Men til tross for det kommunistiske regimets press og motstand spredte biskopens kult seg over hele landet. Mennesker kom for å be foran den tomme graven. Myndighetene kapitulerte i 1986, men de forbød fortsatt en høytidelig begravelse. Så i nærvær av noen få gamle prester ble biskopens jordiske levninger den 23. mai 1986 plassert i sarkofagen midt på natten, og ungarerne fikk ikke vite om det før lenge etterpå. Biskop Apor hviler nå i sin marmorsarkofag i det gotiske Héderváry-kapellet i katedralen i Győr.

Relieff i det ungarske kapellet i Peterskirken i Roma © Joachim Schäfer – Ökumenisches HeiligenlexikonI 1989 falt kommunistregimet i Ungarn, og samme år ble informativprosessen for hans saligkåring åpnet i bispedømmet Győr. Den ble avsluttet i 1990, og dekretet nihil obstat («intet hindrer») (nihil obstat ad introductionem Causae ex parte Sanctae Sedis) ble utstedt den 5. mars 1991. Den 31. mai 1991 utstedte Vatikanet et dekret som anerkjente gyldigheten av bispedømmets informativprosess, og sakens Positio ble oversendt til Helligkåringskongregasjonen i 1996. Ved sitt besøk i Ungarn i 1996 ba den hellige pave Johannes Paul II (1978-2005) ved hans grav.

Den 7. juli 1997 undertegnet pave Johannes Paul II dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente hans død som et martyrium in odium fidei – «av hat til troen», og som ga ham tittelen Venerabilis, «Ærverdig». Han ble saligkåret av paven som martyr den 9. november 1997 i Peterskirken i Roma. Ungarns president Arpad Göncz var til stede ved seremonien.

Vilhelm Apor var den tredje biskopen av Győr som led martyrdøden. Den første, Gergely (1223-41), falt i slaget ved Muhi den 11. april 1241, som var hovedslaget mellom mongolriket og kongeriket Ungarn, og den andre, Balázs Paksy (1525-26) falt i slaget ved Mohács den 29. august 1526 mot tyrkerne. Ingen av dem har blitt salig- eller helligkåret. Vilhelm var den første ungareren som ble salig- eller helligkåret på 1900-tallet og den 38. ungarske salige/hellige. I november 2001 ble det avduket en minnetavle for ham i Peterskirken i Roma.

Vilhelms minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er dødsdagen 2. april:

Iauríni in Hungária, beáti Guliélmi Apor, epíscopi et mártyris, qui, bello furénte, domum suam trecéntis círciter pérfugis apéruit et, cum íctibus percússus esset véspere fériæ sextæ in Passióne Dómini ob puéllas quasdam a mílitum mánibus defénsas, tribus post diébus ánimam exhalévit.

I Győr [Iaurini] i Ungarn, den salige Vilhelm Apor, biskop og martyr, som under krigen åpnet sitt hjem for omtrent tre hundre flyktninger, og da han om kvelden på langfredag forsvarte noen jenter fra soldatenes hender, ble han slått slik at han døde tre dager senere.

Den 1. april og 23. mai (overføringen av hans legeme til sarkofagen i 1986) nevnes også som minnedager. I dag står det en statue av ham utført av László Marton (1925-2008) i distrikt XII i Budapest i Ungarn, og til ære for ham har hele plassen fått navnet Apor Vilmos tér («Vilmos Apors plass»). Også i Gyula ble en statue av ham, utført av kunstneren Vince Bocskai, innviet i 1998. Det er også en plass oppkalt etter ham i Gyula. Gjennom sin mor, Gabriele Pietzcker (1882-1929), hadde den store sveitsiske teologen Hans Urs von Balthasar (1905-88) en ungarsk bestemor og var i slekt med Vilhelm Apor, som undertegnet brev til ham med «din onkel Vilmos», men vi vet ikke det nøyaktigs slektskapsforholdet. Det var nok fjernere enn onkel og nevø.

Kilder: Butler (IV), Index99, MR2004, CSO, CatholicSaints.Info, Infocatho, Heiligenlexikon, Bautz, santiebeati.it, en.wikipedia.org, de.wikipedia.org, hu.wikipedia.org, catholic-hierarchy.org, nominis.cef.fr, newsaints.faithweb.com, Abbaye Saint-Benoît, EWTN/OR, smom-za.org, stthomasirondequoit.com, holycross.edu, magyar.org, kincseslada.hu, katolikus.hu, magyarkurir.hu - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 3. juli 2005 – Oppdatert: 25. mars 2016

av Webmaster publisert 03.07.2005, sist endret 25.03.2016 - 13:48