Om julen 2014

Sr. Anne Bente Hadland om kristenforfølgelse, norsk julefeiring og alvoret i julens budskap.

Les mer
Advent

4. uke i advent

 

Den salige Vilmos Apor (1892-1945)

Minnedag: 2. april

Den salige Vilmos Apor (1892-1945)

Den salige Vilmos Apor (Vilhelm; lat: Gulielmus) ble født den 29. februar 1892 i Segesvár (ro: Shigishoara; ty: Schässburg) i området Nagykukollo i Transilvania (Erdély/Siebenbürgen), som da lå i Ungarn, men som nå er rumensk. Han var den syvende av åtte barn av baron Gabor Apor og hans tolv år yngre andre hustru, grevinne Fidelia Palffy, en fornem ungarsk familie. Fire av barna døde i ung alder. Vilmos' bror, baron Gabor Apor, var Ungarns ambassadør til Den hellige Stol fra 1939 til 1944, da han gikk av i protest mot tyskernes okkupasjon av hjemlandet.

Vilmos' far Gabor var Föispán (øverste embetsmann) for Nagykukollo, og han var opptatt av å bygge jernbaner og andre prosjekter. Etter å ha lidd av diabetes i lang tid, døde han i 1898, bare 47 år gammel. Moren, som var en svært from katolikk, oppdro familien med dyp religiøs varme. Da de eldste barna forlot hjemmet for å studere, ble Vilmos og hans lille søster Henrietta igjen hos moren. Som barn tjente Vilmos regelmessig som ministrant, og det fortelles at han en gang ønsket seg en kalk og et missale til jul.

Fra Vilmos var åtte år gammel, gikk han på jesuittiske skoler, først fra 1900 på middelskolen i Kalksburg i Østerrike i henhold til familietradisjonen. Etter seks år der begynte han i 1906 på gymnaset i Kalocsa i Ungarn. Hans prestekall meldte seg tidlig, allerede i Kalksburg. I 1909 tok han eksamen artium. Han ba da sin mor om å få begynne på seminaret, og etter å ha spurt om hans læreres mening, ga hun sin tillatelse i julen 1909.

Vilmos begynte på seminaret i Györ, hvor en slektning var kansler. Hans biskop, grev Gyorgy Széchényi, sendte ham i 1910 til Innsbruck i Østerrike (dette var mens Østerrike og Ungarn var et dobbeltmonarki) for å studere ved det jesuittiske fakultetet der. Først gikk han to år på det gamle teologiske instituttet Nikolaihaus, og deretter flyttet han til det nye Canisianum. Vilmos tilbrakte fem lykkelige år i instituttets internasjonale atmosfære, hvor hans horisont utvidet seg og hans kjærlighet til Gud og Kirken økte ytterligere. I Innsbruck tok han bachelor-graden i teologi.

Han ble viet til subdiakon den 22. august 1915, til diakon dagen etter, og den 24. august 1915 ble den 23-årige Vilmos presteviet i Nagyvarad (ty: Grosswardein; nå Oradea Mare i Romania) som sekularprest for dette ungarske bispedømmet. Han ble viet av Sigmund Waitz, som han hadde kjent i Innsbruck og som da var hjelpebiskop av Brixen/Bressanone. Vilmos feiret sin første messe sammen med sin nærmeste familie den 25. august. Hans mor og søstrene Henrietta og Gizella hadde kommet til prestevielsen fra slagmarken i Kärnten, hvor de pleide de sårede, men broren Gabor kunne ikke forlate fronten og var ikke til stede.

Biskopen av Györ sendte Vilmos som kapellan til Gyula, en ungarsk by tre kilometer fra den nåværende rumenske grensen. Dit reiste han den 31. august 1915, og der ble han kjent for sitt engasjement i sosialt arbeid, spesielt blant de fattige. Dette var under Første verdenskrig, og den 4. januar 1917 sendte biskopen Vilmos som militærkapellan på togene som fraktet sårede fra den russiske fronten. Han ble først sendt til Transilvania, deretter til den italienske fronten og til slutt til Østerrike og det østlige Ungarn. Den lidelsen og elendigheten han så i løpet av disse to månedene, gjorde et sterkt og varig inntrykk på ham.

Fra 1917 arbeidet han i et år som lærer i dogmatikk og prefekt på seminaret i Nagyvarad før han vendte tilbake til Gyula som sogneprest, med sine 26 år den yngste i Ungarn. Under den kortvarige rådsrepublikken i 1919 demonstrerte han mot forbudet mot religionsundervisning. Østerrike/Ungarn var blant taperne i Første verdenskrig, og etter krigen ble Transilvania (Erdély/Siebenbürgen) overført til Romania. En tid var også Gyula okkupert av rumenske tropper, og da ungarske soldater ble deportert til Romania i mai 1919, skyndte Vilmos seg til den rumenske hovedstaden for å gå i forbønn for dem hos den britiskfødte dronning Maria. Han hadde hell med seg og fikk dem løslatt, og de kom hjem til Guyla før ham. Den rumenske okkupasjonen var over den 30. mars 1920.

Andre etterkrigsproblemer virket vanskeligere å ta seg av. Antallet kirkegjengere var fallende, og det var en voksende fiendskap mot religionen. Selv om Vilmos var ung, viste han klokskap og pastoral nidkjærhet. Han etablerte en månedsavis, «Den katolske kirkekorrespondenten i Gyula». For å fremme den religiøse utdannelsen av de unge etablerte han et kollegium og inviterte religiøse kongregasjoner til byen for å styrke de troendes religiøse liv. En genuin prestekommunitet ble skapt i hans sogn. Vilmos ble også kjent for sitt økumeniske sinnelag og strebet etter å bevare gode forbindelser til prester og troende av andre konfesjoner.

Da Gyula ble hardt rammet av den økonomiske depresjonen, flokket de arbeidsløse og lutfattige seg rundt hans dør, som var åpen dag og natt. Det fortelles en historie om at en viktig besøkende fant Vilmos sittende ved skrivebordet barbeint fordi han hadde gitt bort sitt eneste gode par sko til en lutfattig syvbarnsfar.

Vilmos Apor (nr 2 f.h.) ved Den 34 eukaristiske kongress i Budapest i 1938 I 1938 fikk Ungarn felles grense med Nazi-Tyskland etter annekteringen av Østerrike (Anschluss), og med det fikk nazistene også større innflytelse i Ungarn. Sogneprest Apor var blant dem som sto frem og advarte mot denne faren for den ungarske nasjon og for kristenheten. Seks uker etter Anschluss ble Den 34. eukaristiske kongress holdt i Budapest. Den tyske regjeringen betraktet den som en internasjonal demonstrasjon mot nasjonalsosialismen og hindret rundt 30.000 østerrikske og tyske legfolk og prester fra å delta.

Den 21. januar 1941 utnevnte pave Pius XII (1939-58) Vilmos til biskop av Györ. Hans navn hadde også tidligere versert på regjeringens lister, først anbefalte de ham som hjelpebiskop i 1936 og deretter som biskop av Veszprém i 1939, men Vatikanet hadde valgt andre kandidater. Da bispestolen i Györ ble ledig, var han bare nummer tre på listen, men paven valgte ham, trolig etter anbefaling fra nuntius Angelo Rotta.

Den 25. februar 1941 holdt bystyret i Gyula et ekstraordinært møte og utnevnte enstemmig Vilmos Apor til æresborger av den byen han hadde tjent i 25 år. Han ble bispeviet den 24. februar i sognekirken i Guyla, og Ungarns fyrsteprimas, kardinal Seredi, og biskopene Czapik og Glattfelder kom til konsekrasjonen. Vilmos' bror Gabor betalte for messeklærne. Da koret på slutten av seremonien sang Te Deum og den nye biskopen velsignet den menigheten han hadde undervist, hjulpet og elsket, gråt alle, inkludert ham selv, triste fordi han skulle reise, men glade over at han hadde blitt biskop.

Györ var en stor by i det nordvestre Ungarn, nær grensene til Østerrike og Slovakia, med 500.000 katolikker. Det var et bispedømme som var grunnlagt av den hellige Stefan av Ungarn selv. Vilmos tok bispedømmet i besittelse den 2. mars, da han ble innsatt i katedralen som den 72. biskop av Györ. Som bispemotto valgte han Crux firmat mitem, mitigat fortem, «Korset styrker de svake og gjør de sterke milde». Til tross for den pågående verdenskrigen arbeidet han med stor entusiasme. Han elsket sine prester, de svake og de trengende. Han benyttet enhver anledning til å lindre andres uro og lidelser. Han viet seg energisk til å styrke moralen og den religiøse utdannelsen av unge mennesker.

Biskop Apor ønsket velkommen og støttet aktivt de mange katolske legorganisasjonene som sprang frem i Ungarn i kjølvannet av de pavelige sosialencyklikaene Rerum Novarum (1891), Ubi arcano (1922) og Quadragesimo anno (1931), med det formål å sette læren ut i praksis. Spesielt etter 1940, som en effekt av Den eukaristiske kongress og krigsutbruddet, hadde disse nye katolske organisasjonene vokst i antall og blitt mer aktive. Flertallet av dem hadde kontakter med hierarkiet, og biskop Apor støttet dem og var åpne for dem. Han var en av de første biskopene i Ungarn som etablerte et senter for å koordinere arbeidet til alle slike grupper i bispedømmet, og han ba Katolsk Aksjon ta sag av dette. Han støttet spesielt organisasjoner for unge mennesker, blant dem var KALOT (katolske unge agrarmenns nasjonale råd), KIOE (Den nasjonale organisasjonen for unge kristne arbeidere), KALASZ (Føderasjonen av katolske unge agrarkvinner), DLE (Selskapet av unge arbeiderkvinner) og Federatio Emericana, oppkalt etter den hellige Emerik, kong Stefan Is sønn, som var dannet med det primære mål å bli en katolsk studentorganisasjon.

I 1941 gikk Ungarn med i Andre verdenskrig på Tysklands side. Vilmos Apor var den yngste av biskopene, og det første året i embetet lå han ganske lavt i terrenget, men de andre biskopene forsto snart at han noen ganger hadde andre meninger enn dem når det gjaldt politikk. Likevel valgte de i 1943 Vilmos til visepresident for Katolsk folkealliansen, som var en både politisk og sosial institusjon. Det var en av Kirkens eldste foreninger og møtestedet for konservative katolske politikere. Den hadde god økonomi og støtte fra biskopene, men medlemmene var gamle og deres program var ikke lenger populært. Vilmos begynte å reorganisere alliansen, men han måtte gi opp da intern politisk strid brøt ut. Men han fortsatte som visepresident.

I 1944 okkuperte tyskerne landet, og tyskinspirerte raselover ble innført i Ungarn. I sine ulike skrifter og prekener fordømte biskop Apor forfølgelse og brutale aksjoner, selv om han dermed satte sin egen sikkerhet i fare. Han talte uredd mot behandlingen av jødene, gikk mot etableringen av en getto i Györ og ga selv husly for jødiske flyktninger. Da forfølgelsene ble intensivert i 1944 og jødene ble sendt til dødsleirer, skrev Vilmos til innenriksminister Andor Jaross og protesterte. Da jødene i hans bispedømme begynte å bli sendt til dødsleirene, ba han flere ganger om tillatelse til å besøke dem og gi dem åndelig hjelp, men han fikk avslag.

Györ var et jernbaneknutepunkt og senter for krigsproduksjonen, og byen ble stadig hyppigere bombet av russerne. Under bombeangrepene nølte Vilmos ikke med å komme ofrene direkte til hjelp. Da den russiske fronten nærmet seg Györ høsten 1944, huset han flyktninger i bispepalasset og trakk seg tilbake til et lite rom. Han regnet med at Györ ville bli beleiret lenge, så han hamstret holdbar mat og fikk satt inn generatorer i den enorme kjelleren i bispepalasset, bygd av tyrkerne på 600-tallet. Gradvis ble kjelleren fylt med folk inntil det opphold seg en 3-400 personer der.

Kampene i Györ mellom tyske og russiske tropper begynte den 28. mars 1945, dagen før skjærtorsdag. Da biskopen hørte de fryktelige nyhetene om hvilke farer som truet kvinnene, erklærte han at han var villig til å forsvare dem med sitt eget liv. Det fikk han demonstrere på langfredag ettermiddag 1945 da noen fulle russiske soldater kom til bispepalasset for å ta med seg til forlegningen de hundre kvinnene og jentene som hadde søkt tilflukt i bispepalassets kjeller. Biskopen avviste dette kategorisk.

Etter en lang krangel begynte en russisk offiser å true med en pistol. Biskopen gikk langsomt fremover og prøvde å få ham til å forlate kjelleren. Da snudde offiseren seg og skjøt. Han traff biskop Apor i pannen, hånden og magen. De skremte russiske soldatene flyktet, mens biskopen falt til bakken. Han var fortsatt i live, og foreløpige undersøkelser ble foretatt. Gatekampene gjorde at han ikke kunne bringes til et sykehus med en gang, så det gikk betennelse i hans sår.

Om natten ble han transportert til sykehuset og operert i magen uten bedøvelse i vinkjelleren i lys fra oljelamper. Da han våknet etter operasjonen, takket han Gud for at ingen av kvinnene var blitt utsatt for noe. Han takket også Gud for å ha akseptert hans offer. Mens han forberedte seg på døden, uttalte han sine siste ord. Han ba da for sine prester, de troende, det ungarske folk, de statlige myndighetene og sitt land. Om ettermiddagen første påskedag skriftet han og mottok de siste sakramentene. Han døde andre påskedag den 2. april 1945 i Györ, 53 år gammel.

Katedralens tak var ødelagt, så hans legeme kunne ikke legges der. Derfor ble det lagt foran alteret i kapellet for Vår Frue. Det var blitt bestemt at han skulle gravlegges i Héderváry-kapellet i katedralen, men at han midlertidig skulle gravlegges i krypten i karmelittkirken. En magistrat, dr. Andor Weiss, tilbød gravstedet som var reservert for ham selv til dette formålet. Onsdag den 4. april ble biskopen gravlagt i en ytterst enkel seremoni.

Hans skriftefar, en karmelitt, skrev straks til bispedømmemyndighetene og ba dem innlede saligkåringsprosessen, fordi biskopen i sannhet var en helgen og martyr. En kult utviklet seg snart, spesielt blant flyktninger i Wien, Köln og Roma. Den nye biskopen av Györ, Kalman Papp, utnevnte i november 1946 medlemmene av komiteen som skulle starte forberedelsene til saligkåringsprosessen.

Snart ble det bestemt at St. Ladislas-kapellet i katedralen skulle bli Vilmos Apors siste hvilested. Presteskapet og de troende samlet til tross for etterkrigstidens prøvelser inn et stort beløp for å skaffe en marmorsarkofag med et liggende bilde av biskopen i bispeskrud på toppen og scener fra hans liv utskåret på sidene. Men Kontoret for kirkelige spørsmål avlyste begravelsen med den begrunnelse at den ville ha vært «i strid med landets interesser og dets utenrikspolitikk».

Men til tross for det kommunistiske regimets press og motstand spredte biskopens kult seg over hele landet. Mennesker kom for å be foran den tomme graven. Myndighetene kapitulerte i 1986, men de forbød fortsatt en høytidelig begravelse. Så i nærvær av noen få gamle prester ble biskopens jordiske rester plassert i sarkofagen midt på natten, og ungarerne fikk ikke vite om det før lenge etterpå. Biskop Apor hviler nå i sin marmorsarkofag i det gotiske Héderváry-kapellet i katedralen i Györ. Ved sitt besøk i Ungarn i 1996 ba pave Johannes Paul II (1978-2005) ved hans grav. Vilmos Apor var konventualkapellan ad honorem i Malteserordenen.

Vilmos Apor var den tredje biskopen av Györ som led martyrdøden. De to andre døde i kampene om Muhi mot de invaderende mongolene og Mohács mot tyrkerne. Vilmos var den første ungareren som ble salig- eller helligkåret på 1900-tallet og den 38. ungarske salige/hellige. I november 2001 ble det avduket en minnetavle for ham i Peterskirken i Roma.

Den 7. juli 1997 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente hans død som et martyrium in odium fidei – «av hat til troen», og som ga ham tittelen Venerabilis, «Ærverdig». Han ble saligkåret av paven som martyr den 9. november 1997 i Peterskirken i Roma. Ungarns president Arpad Göncz var til stede ved seremonien. Vilmos' minnedag er dødsdagen 2. april, men 1. april nevnes også.