Den salige Vilhelm Arnaud og hans 10 ledsagere (Toulouse-martyrene) (d. 1242)

Minnedag: 29. mai

Vilhelm skytshelgen mot neuralgi (nervegikt)

Den salige Vilhelm Arnaud (fr: Guillaume) ble født i Montpellier i Frankrike. Vi vet ingenting om hans tidlige liv, men han ble dominikaner (Ordo Fratrum Praedicatorum – OP).

Sent på 1100-tallet og på 1200-tallet var korstogsideen også utvidet til å gjelde ekspedisjoner mot kjettere. Dette hadde skjedd i Sør-Frankrike, hvor det politiske formålet var det franske ønsket om å utvide sitt faktiske herredømme til områdene Toulouse og Carcassonne. Dette målet ble nådd med militærmakt i 1229, da grev Raimund VII av Toulouse ba om fred.

Aksjonen mot katarene (albigenserne) forsatte med at nye bosettere ble flyttet til områdene og kjettere fordrevet, og fra 1233 ble også inkvisisjonen satt inn. Denne langsomme undermineringen av katarene ble betraktet som nødvendig, og den ble ofte sammenlignet med å hindre spredningen av sykdommer. For katarenes lære betydde i sin bokstavelige form tro på to guder, en som skaper av den åndelige verden og en som skaper av den materielle verden, hvor sjelen var fengslet.

Det må imidlertid understrekes at Kirken ikke henrettet kjettere, men når de motsto alle overtalelser til å avsverge kjetteriet (katarene avviste troen på Kirken og dens autoritet), ble de overlevert til de verdslige myndigheter for straff. Den pavelige inkvisisjonen, som må skjelnes fra inkvisisjonen på bispedømmenivå, ble i 1233 overlatt til dominikanerne av pave Gregor IX, samme år som universitetet i Toulouse formelt ble grunnlagt etter modell fra Paris. Dette skjedde tolv år etter den hellige Dominikus' død. Den hellige Thomas av Aquinas' balanserte syn viste seg å være det beste svaret på katarenes hat mot mat, drikke, seksualliv og andre menneskelige aktiviteter.

I 1234 fikk Vilhelm Arnaud og to andre medbrødre i oppdrag av pave Gregor IX (1227-41) å bekjempe albigenserne i Languedoc i Sør-Frankrike (bispedømmene Toulouse, Albi, Carcassonne og Agen). Der hadde Grev Raimund VII kommet til makten igjen, og i løpet av kort tid fikk han kontroll over Toulouse og flere væpnede støttepunkter i nærheten.

Inkvisitorene utgjorde en omreisende rett og besto av to dominikanerpatre, lederen Vilhelm Arnaud og hans nestkommanderende, Bernhard av Roquefort OP (fr: Bernard); to fransiskanerpatre, assessoren Stefan de Saint-Thibéry (av Narbonne) OFM (fr: Étienne) og hans ledsager Raimund av Carbonier OFM (fr: Raymond); to medlemmer av presteskapet i Toulouse, erkediakonen Raimund de Cortisan [Escriban] og hans skriver, sekularpresten Bernhard Fortanier; notaren og legmannen Peter Arnaud (fr: Pierre) og de to sekularpresten Fortanerius (fr: Fortanier) og Ademarus (fr: Aymard, Admer). To andre personer som ikke tilhørte inkvisisjonsgrippen, ble involvert i massakren bare fordi de var på feil sted til feil tid. Det var dominikanerlegbroren og predikanten Garcia d'Aure OP, som var på pilegrimsreise eller på vei til et kapittel, og benediktinerprioren og sognepresten av Avignonet, munk i Saint-Michel de la Cluse i Piemonte (kirken i Avignonet var underlagt dette klosteret).

Da Vilhelm og hans ledsagere kom til området, fant de at alle dører var stengt for dem. Ingen av byene som var under kontroll av Raimunds tropper, tillot dem å komme inn, og de ble drevet ut av Toulouse, Narbonne og flere andre byer. Etter ordre fra den kjetterske kommandanten fikk borgerne av Toulouse forbud mot å gi mat til noen i inkvisitorenes følge, under trussel om dødsstraff. Vilhelm og hans ledsagere pådro seg albigensernes bitre hat, men de sang Salve Regina og Credo mens de ble drevet ut.

Den omreisende inkvisisjonsretten kom til Avignonet sørvest for Toulouse i mai 1242. De tok tilflukt på en gård utenfor Avignonet og prekte rundt på landsbygda en tid sammen med lokale prester. Fordi det hadde en viss suksess, intensiverte kjetterne anstrengelsene for å fange og drepe inkvisitorene. Medlemmene av kommisjonen forsto at de var bare et skritt unna døden. De kunne ha rømt og dratt til en annen del av landet om de ville, men i stedet ble de i lydighet der de var blitt sendt.

I mai 1242 fikk de en himmelsk advarsel om at de snart skulle motta martyrkronen. Vilhelm var fraværende fra resten av gruppen da komplottet for å drepe dem ble lagt. Men han fikk høre fra en av brødrene om en visjon om et martyrium, så han skyndte seg tilbake for å slutte seg til gruppen. Imens gjorde kjetterne ferdig planen om å massakrere hele gruppen. Albigensergruppen planla omhyggelig, og de satte opp fellen på et av slottene til grev Raimund. Det ble drevet av en forvalter, Raymond d'Alfar, et av de rikeste medlemmene av gruppen. For å være sikre på å få inkvisitorene i fellen, sendte de beskjed til Vilhelm om at de kjente en kjetter som ønsket å avsverge sitt kjetteri og vende tilbake til troen. Vilhelm skjønte at det var en felle, men han kunne ikke avslå.

Kvelden før Kristi himmelfartsdag, den 29. mai 1242, dro Vilhelm og hans ti ledsagere til grev Raimunds slott. En albigensisk militærpatrulje fra grevens hær under ledelse av Roger de Mirepoix var gjemt i den store hallen. Da inkvisitorene skulle til å trekke seg tilbake for natten, kastet soldatene seg over den hjelpeløse gruppen. De drepte alle unntatt fire av medlemmene. Disse ble hentet av venner som hadde kjent til planen, og de skyndte seg til kirken. Vilhelm Arnaud og Stefan av Narbonne ble drept i kirken mens de sagt Te Deum. Vilhelm fikk kraniet knust, og Guillaume de Plaigne skrøt til og med av at han hadde revet ut tungen på ham.

Dette var en forbrytelse nesten uten sidestykke i middelalderen, da retten til asyl i kirker var en av de få forsvarsverk mot barbarismen. Martyrenes lik ble kastet i en dyp kløft og steiner ble rullet over dem. Men om natten, få timer etter martyriet, strålte det ut et klart lys fra martyrenes kropper, og de troende kunne samle sammen deres relikvier.

Kirken i Avignonet ble satt under interdikt på grunn av vanhelligelsen, og i førti år ble det ikke lest noen messer der. Dørene forble lukket. Endelig, da interdiktet ble fjernet, begynte klokkene i følge legenden å ringe av seg selv for å la folk vite at Avignonet igjen var en del av den levende Kirken.

Kort etter at interdiktet var fjernet, dukket det en dag opp en temmelig stor statue av Jomfru Maria på kirketrappen. Hvem som hadde satt den der, har aldri blitt avslørt. Det er vanskelig å se hvordan noen i en så liten by kunne ha holdt skjult en statue av en slik størrelse, for småbyer er notorisk dårlige steder å holde på hemmeligheter. Statuen dukket opp på høylys dag, likevel så ingen den bli plassert der. Folk tok det som et tegn på at de var tilgitt for sin del i forbrytelsen, og også et tegn på at de skulle bygge opp hengivenheten til Jomfru Maria, som dominikanerne hadde forkynt. Statuen fikk navnet «Vår Frue av Mirakler», og de ba om tillatelse til en spesiell fest til ære for sin egen mirakuløse Frue.

Inntil svært nylig ble det hver 29. mai holdt en merkelig liten seremoni i kirken Vår Frue av Mirakler. Det var en kveldsseremoni til minne om martyriet til Vilhelm Arnaud og hans ledsagere, og den ble kalt «Løftets seremoni». Med tente lys i hendene krøp folket på knærne over hele kirkens bredde og ba om tilgivelse for dem som begikk massakren.

Det ble snart meldt om mirakler ved martyrenes graver, men deres kult som salige ble ikke godkjent av Den hellige Stol før over 600 år etter deres død. Graven ble ødelagt av revolusjonære på slutten av 1700-tallet. De ble saligkåret den 6. september 1866 ved at deres kult ble stadfestet av den salige pave Pius IX (1846-78). Deres minnedag er dødsdagen 29. mai. Den salige Vilhelm Arnaud påkalles av mennesker som lider av neuralgi (nervegikt), til minne om en mirakuløs helbredelse han utførte på en av søstrene i dominikanerinneklosteret i Prouille.

Det var mange som arbeidet sammen med Vilhelm i de lange og vanskelige årene i Toulouse, men de ti som led martyrdøden sammen med ham ved Avignonet, var alle direkte eller indirekte tilknyttet inkvisisjonen som ble etablert av synoden i Toulouse i 1228 for å bekjempe albigenserne og andre falske lærere i Languedoc. Vilhelms ti ledsagere var:

1. Den salige Bernhard av Roquefort, prest OP

2. Den salige Garcia d'Aure, legbror OP

3. Den salige Stefan de Saint-Thibéry (av Narbonne), prest OFM

4. Den salige Raimund av Carbonier, prest OFM

5. Den salige Raimund de Cortisan, prest

6. Den salige Bernhard Fortanier, sekularprest

7. Den salige Peter Arnaud, notar og legmann

8. Den salige Fortanerius (fr: Fortanier), sekularprest

9. Den salige Ademarus (fr: Aymard, Admer), sekularprest

10. Ukjent prest og prior OSB i Avignonet

av Webmaster publisert 09.11.2006, sist endret 22.02.2016 - 10:09