Nye titler på St. Olav Forlag

To nye utgivelser i serien "St. Olav klassikere"

G.K. Chestertons "Orto­doksi" og Thérèse av Lisieux' "En sjels historie".

Les mer
 

Den hellige Veronika (1.årh)

Minnedag: 12. juli

Den hellige Veronika. Bilde av Skytshelgen for husholdersker i prestegårder, vaskeriarbeidere, linvevere, linhandlere; for en god død; ved alvorlige skader og blødninger

Den hellige Veronika (Veronica) er en høyst legendarisk person. Men hennes legende har blitt en av de mest populære i den vestlige Kirken, spesielt siden den på 1800-tallet fikk innpass i korsveien, en andaktsform som ble fremmet av fransiskanerne. (6. stasjon: Veronika rekker Jesus svetteduken). Legenden forteller at da Jesus bar korset på vei til Golgata, følte en kvinne i mengden medynk med ham og rakte ham et tøystykke som han kunne tørke av svetten med. På denne svetteduken ble det etterlatt et nøyaktig bilde av hans ansikt. Kvinnens navn var Veronika. Svetteduken ble et objekt for stor venerasjon, spesielt i senmiddelalderen, da hengivenheten til Kristi menneskelighet og lidelse økte, og sammen med den andakten til Det hellige Ansikt.

Å se Kristi ansikt på svetteduken ble en forventning om å se ham i herligheten. Petrarca lar for eksempel i et av sine dikt en gammel mann legge ut på pilegrimsferd til Roma «siden lengselen bød ham å se på portrettet av ham som han håpet snart å få se i himmelen», mens Dantes pilegrimer drar til Roma «for å se dette mirakuløse bildet som Jesus Kristus har etterlatt seg til oss som bevis på sitt vakre ansikt, som min lady Beatrice beskuer i herligheten». Tusenvis av kopier av bildet ble laget, og pilegrimer til Roma fikk dem sydd på hattene sine, noe som beskrives av for eksempel Chaucer. De anledningene hvor svetteduken ble fremvist for venerasjon, var blant de mest populære tidspunktene å besøke byen, og praksisen fortatte helt til 1800-tallet.

Det har blitt gjort forskjellige forsøk på å gi Veronika en personlig historie ved å identifisere henne med kvinner som blir nevnt i Det nye testamentet. «Pilatus' gjerninger» inneholder den tidligste versjonen av legenden og daterer seg fra 300- eller 400-tallet, og der identifiseres hun med kvinnen som Jesus helbredet for blødninger (Matt 9,20-22). En fransk tradisjon gjør henne til hustru av Sakkeus (Luk 19,2-10) og hevder at hun reiste sammen med ham først til Roma og så til Quiercy i Gallia. Der ble Sakkeus eneboer og tok navnet Amadour (dette området kalles nå Rocamadour). Da sluttet Veronika seg til Martial av Limoges og hjalp ham i hans misjonsarbeid. Andre har identifisert henne som Marta, søster av Lasarus og Maria, eller en datter av kvinnen fra Kanaan (Matt 15,22-28), eller en syrisk prinsesse, eller hustruen til en romersk (eller gallo-romersk) armeoffiser som tjenestegjorde i Jerusalem på den tiden da Jesus døde.

En annen fransk legende kommer fra området rundt Bordeaux, og forteller at Veronika kort etter Kristi himmelfart ankom med skip til munningen av elven Gironde, nærmere bestemt til Soulac, og hadde med seg relikvier etter Jomfru Maria. Hun forkynte for folkene der, og ble gravlagt enten i Soulac eller i dagens kirke Saint-Sernin i Bordeaux. En variasjon av legenden blander henne sammen med en annen legendarisk kvinne som hadde vært tilstede da Johannes Døperen ble halshogd, og tok med seg noen dråper av Døperens blod til Frankrike.

Veronikas navn har også forårsaket debatt. Det har lenge vært populært antatt at navnet er satt sammen av de to ordene vera (latin: sant) og eikon (gresk: bilde), og at navnet på det «sanne bildet» av Jesu ansikt deretter har gått over på kvinnen som ga ham duken. Dette ble hevdet av Giraldus Cambrensis (ca 1147-1223). Men det er interessant at ble kvinnen med blødninger kalt Berenike før det fantes noe forslag om å knytte henne til noe mirakuløst bilde av Kristus, og det er mulig at Berenike ble til Veronika i senere vestlige versjoner.

Bilder av Kristi ansikt ble kjent som veronicas, eller på gammelengelsk: vernicles. Det fantes et stort antall av dem i middelalderen, men de fleste har nå forsvunnet eller vist seg å ha vært enkle malerier på duk. Noen ble tilskrevet evangelisten Lukas, som også skulle ha malt Jomfru Marias portrett. Det mest berømte tidlige eksemplet var mandylion (et håndkle eller lommetørkle) fra Edessa i Syria (i dag Urfa i Sørøst-Tyrkia). I følge legenden ga Jesus selv dette bildet til Abgar, kongen av Edessa. Tidligere versjoner av legenden sier at det var et maleri laget av Abgars budbringer mens han ventet på et svar på et brev som inviterte Jesus til å komme til Edessa for å helbrede kongen. Senere versjoner forandrer dette menneskelige bildet til å bli et mirakuløst bilde laget av Jesus ved å presse duken mot ansiktet og deretter sende den til kongen. Denne duken eksisterte med sikkerhet på slutten av 500-tallet, og det ble flyttet til Konstantinopel på 900-tallet. Det ble laget mange kopier, men ingenting er kjent om dens skjebne etter plyndringen av Konstantinopel i 1204, selv om østkirken fortsatt hevder å ha den.

Den apologetiske formålet med de to legendene om dukens opprinnelse er klar nok: Et levende portrett av Kristus var bevis på hans liv og genuint menneskelige natur, mens det at han ga bildet til kongen, viser at han ønsket at bilder av ham selv skulle sirkuleres og æres.

En versjon av Veronikas legende, slik den gjengis i Pilatus' gjerninger, forteller at Veronika, kvinnen som var helbredet for sine blødninger, reiste til Roma og helbredet keiser Tiberius (14-37) ved å bruke et bilde av Kristus som hun hadde fått malt av takknemlighet for sin egen helbredelse. Deretter fikk hun bo på Kapitol, på samme tid som Peter og Paulus. Da hun døde, etterlot hun kledet til den hellige pave Klemens I (88 [92?] - 97 [101?]). Det har vært oppbevart der siden 707. Imidlertid var det ikke før på 1200-tallet at det i Roma ble snakk om det som ble kjent som «Veronikas slør» med et mirakuløst bilde. Dette ble overført til Peterskirken i 1287 etter ordre fra pave Bonifatius VIII (1294-1303) og hadde opprinnelig vært et billedløst lite tørkle som ble sagt å ha vært brukt av Kristus i Getsemane eller på veien til Golgata. Paver som æret denne relikvien spesielt høyt, var Johannes VII (705-07) og Gregor XIII (1572-85). Under det første hellige år i 1300 ble sløret stilt ut offentlig og ble et av Mirabilia Urbis («Byens mirakler»).

Senere, uten tvil for å settes opp mot fortellingene som var brakt med tilbake fra Konstantinopel om mandylion, ble det sagt å inneholde et bilde og ble knyttet til legenden om Veronika og kombinerte ideen om et ikke-menneskelig bilde med en historisk hendelse. Det var også viktig for Peterskirken å ha sitt eget hellige bilde, for å kunne måle seg med det som ble oppbevart i Laterankirken og ble sagt å ha blitt malt av evangelisten Lukas. Den engelske kronikøren Matthew Paris (ca 1199-1259) skriver at Roma hadde to sanne bilder av Kristus, et malt av Lukas og et gitt til Veronika. Det blir også foreslått at svetteduken kanskje rett og slett var det Likkledet som nå er i Torino, men brettet slik at kun at ansiktet vistes.

En messe og et officium for Det hellige ansikt ble autorisert av pave Innocent III (1198-1216) i 1216. Det ble høyt æret på 1300- og 1400-tallet. Andre romerske kirker hevdet også å ha sanne bilder, for eksempel hevdet San Silvestro in Capite å ha et abgarus, som fortsatt eksisterer i Vatikanet som et svært gammelt (muligens fra 200-tallet) sølvinnrammet ikon. Noen hevder at dette til og med kan være originalen fra Abgars legende. Kopier og angivelige originaler strømmet ut over hele Europa. En variant av legenden sier at duken var brettet sammen tre ganger, og at det dermed oppsto tre originaler, hvorav en kom til Roma, en til Spania og en ble igjen i Jerusalem. En annen variant forteller til og med om at kledet ble brettet fem ganger, og at de fem originalene kom til Torino, Toulouse, Besançon, Compiègne og Sorlat. Alle disse stedene mener å ha originaler. En av de mest berømte er i et kloster i Laon, som ble senteret for valfarter og Hellig-ansiktbrorskap helt til Den franske revolusjon. Da Roma ble plyndret i 1527, blir det sagt at noen lutherske soldater auksjonerte bort Peterskirkens veronica i et vertshus, og det forsvant. På 1600-tallet ble det gjenfunnet i et relikviekammer som Bernini hadde bygd inne i en av pilarene som bærer kuppelen i Peterskirken. Det sløret som oppbevares i Peterskirken i dag, har ikke noe bilde. Selv om hengivenheten for relikvien sank i senmiddelalderen, ble den sist utstilt så ent som i 1933.

Veronika selv opptrer ikke i noen av de tidlige martyrologiene og ble ikke nevnt i Martyrologium Romanum. Den hellige Karl Borromeus fjernet hennes fest og officium fra 1500-tallets Missale i Milano, hvor den var kommet inn. Man kan trygt anta at hun ikke var noen historisk person, men en fiksjon som ble skapt for å forklare relikvien. Hennes minnedag er 12. juli, men i tyske kilder og i gamle norske og danske kalendere er minnedagen 4. februar. Angivelige relikvier finnes i kirken Saint-Sernin i Bordeaux.

En tysk jesuittisk vitenskapsmann, p. Heinrich Pfeiffer, annonserte sommeren 2000 at han hadde funnet Veronikas slør i et lite kapusinerkloster i Manoppello, en liten by i Abruzzi i Italia. Les historien.