Vår Frue av Tårene (1953)

Madonna delle Lacrime

Gjennom alle århundrene hvor kristendommen har eksistert, har Maria vist seg fra tid til annen, nesten som for å følge den menneskeheten som Jesus betrodde henne da han hang på korset, og det ofte vanskelige livet til enkeltmennesker og nasjoner.

Åpenbaringer som er kjent og anerkjent av Kirken, er den i Guadalupe i Mexico for den hellige indianeren Juan Diego i 1548; den fra 1830 i Paris for den hellige sr. Katarina Labouré FdC; den i La Salette i Frankrike i september 1846 for de to hyrdene Maximin Giraud og Mélanie Calvat; den i Lourdes i 1858 til den ydmyke hellige Bernadette Soubirous, de i Castelpetroso i Isernia i 1888, for de to bondejentene Bibiana og Serafina, den i Fátima i 1917 for de tre gjeterbarna Lucia Dos Santos og de hellige Hyacinta og Frans Marto samt åpenbaringen for Mariette i Banneux i 1933.

Også i nyere tid kjenner vi eksempler, men åpenbaringene i Medjugorje i Hercegovina for seks seere fra 1981, er ennå ikke anerkjent av Kirken, og det samme gjelder den lille Madonnastatuen i Civitavecchia som begynte å gråte den 2. februar 1995. Den kalles La Madonnina delle lacrime («Den lille Madonna av tårene»), både fordi den er liten og for å skjelne den fra Vår Frue av tårene i Siracusa.

«Vår Frue av tårene» (Madonna delle Lacrime) er et glasert gipsrelieff av Marias rene hjerte i Siracusa på Sicilia som felte tårer fra 29. august til 1. september 1953. Dette relieffet ble modellert av skulptøren Amilcare Santini i Toscana på tre dager «under artistisk inspirasjon». Han masseproduserte dem ved å helle gips oppløst i vann i en støpeform, som ble satt ut for å tørke i solen. Deretter ble gipsfiguren sprayet med ferniss så den var egnet for maling. Til slutt ble det malte relieffet fastet til en svart opalisert glassplate. Bildet kunne kjøpes i hele Italia, og en av dem ble kjøpt i Siracusa på Sicilia og gitt som bryllupsgave av en brudeparets søsken, som hadde kjøpt det for 3 500 lire i butikken til Salvatore Floresta i Corso Umberto I nr. 28 i Siracusa.

Det unge ekteparet som fikk denne gaven, var arbeideren Angelo Iannuso og Antonina Lucia Giusti, som giftet seg lørdag den 21. mars 1953 i brudens sognekirke Pantheon. Angelo hadde tatt med sin brud for å bo i det beskjedne hjemmet til sin bror i Via degli orti di San Giorgio nr. 11 i Siracusa. På den tiden var de etter eget utsagn lunkne og likegyldige kristne, men de hengte opp relieffet med en viss andakt på veggen bak deres seng.

Antonina ble gravid med sitt første barn, men hun var så uheldig å bli rammet av blodforgiftning, noe som førte til at hun til tider fikk kramper og svekket syn. Det gjorde svangerskapet til en vanskelig periode for henne med mye lidelse. Klokken tre om morgenen den 29. august ble synet svekket så mye at det ble helt borte. Hennes motløshet var total, men klokken 8.30 fikk hun uventet synet tilbake. Hun så opp på gipsrelieffet av Maria over hodeenden av sengen, og vantro og forbauset så hun store tårer renne nedover Madonnaens ansikt. Hun påkalte straks sin manns oppmerksomhet og ropte: «Madonnina gråter». Først trodde de andre i huset at Antonina hallusinerte på grunn av sykdommen, men hun insisterte på at det ikke var en hallusinasjon. Familien så nøyere etter, og da så de tårene renne nedover Madonnaens kinn og ned på sengen. Naboene ble tilkalt, og de bekreftet tårene.

Nyheten om fenomenet spredte seg raskt over hele byen, noe som gjorde at folk strømmet til i store mengder. Hjemmet til familien Iannuso ble et pilegrimsmål, noe bilder fra denne tiden dokumenterer, fordi alle ønsket å se «Madonnina som gråt». Noen tvang seg inn i huset, mens resten samlet seg i gatene rundt huset. Med ekteparets tillatelse hengte sikkerhetsoppsynsmannen opp relieffet på utsiden av huset for å tilfredsstille folkets nysgjerrighet. Men ettersom menneskemengden ikke viste noen tegn til å bli mindre, ble relieffet tatt med til politistasjonen i et forsøk på å redusere uordenen. Madonnaen gråt da hun hang utenfor huset og under transporten, men etter førti minutter hos politiet hvor hun ikke gråt, ble relieffet brakt tilbake til ekteparet Iannusos hjem.

En av de mange besøkende som undersøkte relieffet på nært hold, var Mario Messina, som var høyt aktet i området. Etter å ha observert den langsomme dannelsen av tårene, tok han ned relieffet fra veggen, gransket den nøye og slo fast at tårene ikke var et resultat av en indre beholder. Etter at relieffet ble tørket, kom to nye tårer straks til syne. Søndag den 30. august klokken to om morgenen ble det gråtende bildet plassert på en pute og vist frem for de nysgjerrige som hadde blitt værende i gatene hele natten. På mandag ble relieffet spikret opp over hoveddøren, og tårene ble samlet opp av folket på tøystykker og bomullsdotter. På denne tiden ble skeptikere overbevist, og mange av de syke ble helbredet. For å beskytte relieffet mot å falle ned, ble den samme mandag brakt til et improvisert alter utenfor hjemmet til familien Lucca, som bodde på den andre siden av gaten. Etter resitasjon av rosenkransen ble den returnert. På denne andre dagen filmet fotografen Nicola Guarino fra Siracusa et av øyeblikkene da Madonnaen gråt.

Tre prester besøkte huset i løpet av denne tiden, og en av dem meldte fra til den erkebiskoppelige kurien, som samlet en gruppe som skulle utgjøre en undersøkelseskommisjon. Den besto av fire menn med vitenskapelig bakgrunn fra provinsens laboratorium for hygiene og profylakse, og tre geistlige som aktverdige vitner. Kommisjonen ble ledet av den lokale sognepresten, p. Giuseppe Bruno, og ekspertmedlemmene var dr. Francesco Cotzia, dr. Michele Cassola, ingeniør Luigi D’Urso og dr. Roberto Bertin. Av dem var dr. Michele Cassola en erklært ateist, og han ble senere leder for den vitenskapelige kommisjonen. På uttrykkelige instruksjoner fra erkebispedømmets kansler, Mgr. Giuseppe Cannarella, dro gruppen til familien Iannusos hjem tirsdag den 1. september klokken elleve sammen med Giuseppe Bruno, for å studere fenomenet og samle opp en prøve av tårer for analyse.

Relieffet ble undersøkt mens Madonnaen gråt og mens væsken samlet seg i hulrommet som dannet seg av hånden over hjertet. Kommisjonen undersøkte den glatte overflaten og fant ingen porer eller irregulariteter på overflaten. Bakplaten av svart glass ble fjernet, og man kunne se at relieffet besto av gips i tykkelse fra en til to centimeter. Den upolerte gipsen på baksiden ble gransket nøye og funnet å være tørr, selv om tårer ble samlet på baksiden. Det ble funnet seks lag av nitrocellulosefarger på relieffet, og disse var dekket av ferniss. Ved hjelp av en sterilisert pipette ble en prøve på rundt 1 cm³ av tårene samlet og plassert i en steril ampulle, som ble brakt til provinslaboratoriet for å bli undersøkt av leger og kjemikere.

Etter denne grundige undersøkelsen fortsatte bildet å gråte i enda 51 minutter, men klokken 11.40 på formiddagen stanset tårene, for aldri mer å bli gjentatt. Da hadde tårene blitt gjentatt minst 58 ganger. Prøven av tårene ble vitenskapelig sammenlignet med tårer fra en voksen og et barn på to år og syv måneder. Etter en detaljert analyse kom legene frem til denne konklusjonen:

«Den undersøkte væsken viser seg å bestå av en vannholdig oppløsning av natriumklorid (koksalt) med spor av protein og kjerner av en blanding av utskillingssubstanser av kvaternetypen, det samme som ble funnet i de menneskelige sekresjonene som ble brukt som sammenligning under analysen. Utseendet, alkaliteten og sammensetningen får en til å betrakte den undersøkte væsken som sammenlignbar med mennesketårer».

Rapporten var datert den 9. september 1953 og undertegnet av kommisjonens medlemmene og presidenten, dr. Cassola, som selv om han var ateist og ikketroende, ikke kunne forklare fenomenet vitenskapelig. Rapporten bemerket også fraværet av gips-bestanddeler og fargestoffer.

Kirkens holdning på dette tidspunktet var en avventende forsiktighet, som er det vanlige når det blir meldt om et ukjent fenomen. Kirken har det nemlig aldri travelt med å bedømme slike hendelser og med å kunngjøre en konklusjon. Kirken handler med største varsomhet og klokskap og vil stadfeste mirakler først etter at positive og udiskutable bevis har blitt lagt frem. Men åpenbart ble det i dette tilfellet fremlagt tilstrekkelige bevis, siden en positiv bedømmelse ble presentert etter relativt kort tid.

Erkebiskopen av Siracusa besøkte familien Iannusos hjem for å undersøke bildet og vendte tilbake en annen dag for å resitere Rosenkransen sammen med menneskemengden. Ulike monsignori besøkte bildet, og noen av dem bevitnet tårene, og mange kardinaler uttrykte interesse. Tre måneder etter publiseringen av granskningskommisjonens rapport, samlet alle biskopene på Sicilia seg den 12. desember 1953 til den vanlige konferansen i Bagheria i Palermo under forsete av sin leder, erkebiskopen av Palermo (1945-67), kardinal Ernesto Ruffini (1888-1967). Etter å ha lyttet til den omfattende redegjørelsen fra erkebiskop Ettore Baranzini av Siracusa, vedtok de følgende erklæring:

«Etter en omhyggelig og nøye granskning av de mange rapportene, og etter å ha merket oss de positive resultatene av den omhyggelige kjemiske analysen som de oppsamlede tårene ble gransket med, har vi enstemmig kunngjort at vår bedømmelse er at realiteten av disse faktaene ikke kan trekkes i tvil».

Fenomenet med den gråtende Madonnaen i Siracusa ble raskt kjent. Dette var før fjernsynets tid, men radio, filmaviser og trykk ga Madonnaen stor berømmelse, som ble spredt over hele Italia og i verden. Et år senere sa den ærverdige pave Pius XII (19139-58) i et radiobudskap til verden den 17. oktober 1954 etter at han hadde deltatt i en mariansk konferanse på Sicilia:

«Vi anerkjenner den enstemmige erklæringen fra bispekonferansen holdt på Sicilia om hendelsens realitet. Vil menneskene forstå disse tårenes mystiske språk? Å, Marias tårer!»

Den medisinske kommisjonen som ble utnevnt den 7. oktober 1953 for å undersøke vitenskapelig de 290 tilfellene av rapporterte helbredelser frem til midten av november 1953, avgjorde at 105 av disse ble bedømt til å være av «spesiell interesse», eller sannsynlige mirakler, som ble rapportert i løpet av få år etter hendelsen. Den første personen som erfarte en helbredelse, var også den første til å observere gråtingen. Fra den tiden Antonina Iannuso først så tårene, kom hun seg fullstendig fra den alvorlige blodforgiftningen og fødte en frisk og sunn sønn den 25. desember 1953. Noen av vitnesbyrdene ble samlet i et dokument fra november 1953, som også bærer den kirkelige godkjenningen av kannik Salvatore Cilia, som da var generalvikar erkebispedømmet Siracusa.

Barnet Salvatore Aliffi fra Siracusa var nesten to år gammel og hadde blitt diagnostisert med kreft i endetarmen. Etter at de desperate foreldrene hadde tydd til Marias forbønn, var barnets somatiske lidelser borte.

Barnet Enza Moncada fra Siracusa var tre år gammel, og fra han var ett år gammel, led han av en lammelse i høyre arm. Etter at han ble gnidd med velsignet bomull foran relieffet, begynte han å bevege armen.

Den 38-årige Caterina Ferracani fra Siracusa ble rammet av en cerebral trombose (blodpropp i hjernen) og ble lammet og stum. Da hun kom tilbake fra et besøk til Madonnina, og etter å ha gnidd seg med den velsignede bomullen, gjenvant hun sin stemme.

Den 38 år gamle Bernardo Tranchida fra Trapani var blitt lammet etter en ulykke på arbeidsplassen. En dag han ble innlagt i Livorno, snakket en kvinne og en mann om hendelsene i Siracusa. Bernardo ble involvert i samtalen, men var skeptisk og sa at han ville tro på mirakler hvis han så at hans lammelse gikk over. Kvinnen tilbød da Tranchida et stykke velsignet bomull. Om ettermiddagen telegraferte Tranchida hjem og sa at han var helt helbredet. Historien ble også trykt i avisen Corriere della Sera i Milano. Tranchida kom senere til Siracusa for å ære Maria.

Anna Gaudioso Vassallo fra Francofonte i provinsen Siracusa, som vitnet sammen med sin mann som var lege, hadde forsonet seg med at hennes liv snart var slutt på grunn av en ondartet svulst i endetarmen, et resultat av metastaser fra en tumor som var fjernet fra livmoren. Hun ble sendt hjem uten håp om bedring, og hennes mann bestemte seg for å gå og be ved foten av det mirakuløse bildet. Etter sin håpefulle bønn tok han med et stykke velsignet bomull hjem til sin syke hustru. Om natten den 30. september kjente signora Anna det som om en hånd tok av hennes bandasje, og om morgenen fant hun den løsnet. Hun var usikker på om hun skulle sette den på igjen, men hennes niese på fem år ba henne om ikke å gjøre det, for Madonna hadde snakket hennes lille hjerte og fortalt henne at hun hadde gjort et mirakel for hennes tante. Flere etterfølgende medisinske undersøkelser fant kvinnes svulster var helt forsvunnet.

Dette er all den spesifikke kjennskapen vi har til miraklene. Men vi vet at den gråtende Madonnaen forårsaket en sensasjon over hele verden. At denne interessen var resultat av en kollektiv hallusinasjon, avvises av de ansvarlige ved helligdommen hvor bildet nå oppbevares. Bortsett fra de separate gruppene som observerte tårene på flere steder, fantes det håndgripelige bevis i de mettede tøystykkene og bomullsdottene. Utallige vantro eller skeptikere smakte selv de salte tårene, noe som utelukker hallusinasjoner hos overentusiastiske troende. I tillegg fantes det filmopptak av gråtingen. Spørsmålet om kondensering kan elimineres fordi det ville nødvendigvis måtte inkludere hele relieffet og gjenstander i nærheten, men det var bare Madonnaens øyekroker som utstedte tårene.

Det kunstneriske og kostbare relikvaret som ble gitt til erkebiskop Ettore Baranzini (1881-1968) av Siracusa (1933-68) i anledning femtiårsjubileet for hans prestevielse den 27. mars 1954, er av spesiell interesse siden det inneholder de tårene som ble samlet av kommisjonen. Relikvaret består av tre «etasjer», hvor den nederste inneholder tøystykker mettet med tårene, en ampulle med tårer og noe bomull som hadde absorbert tårene. Et av tøystykkene er en del av en brodert klut som ble brukt av Antonina Giusto Iannuso for å dekke og holde bildet, som ofte var helt vått av tårer. I tillegg  er det halvparten av et lommetørkle som også var impregnert med tårer, donert av Signora Lisetta Toscano Piccione. Ampullen med tårer samlet av den vitenskapelige kommisjonen den 1. september (ca 30 dråper), ble donert av arvinger til dr. Francesco Cotzia.

Den andre etasjen har fire paneler som avbilder hendelsene, og den øverste etasjen, bevoktet av fire engler, har et krystallskrin som inneholder en annen ampulle med tårer, som nå er krystallisert. Relikvaret er et verk av professor Biagio Poidimani (1910-2001) fra Siracusa, professor ved kunstakademiet i Roma. I relikvarets fire hjørner ved foten står det statuer av de hellige Lucia, skytshelgen for Siracusa, Marcian, byens første biskop, og apostlene Peter og Paulus. Peter og Paulus er knyttet til historien om den første kristne kommuniteten i Siracusa: Paulus fordi han ifølge Apostlenes gjerninger ble tre dager i Siracusa, Peter fordi han ifølge tradisjonen da han var biskop av Antiokia, sendte sin disippel Marcian (Marziano) som den første biskopen av byen Siracusa. Den 8. mai 1954 ble relikvaret forseglet og et pergament som bekreftet dets autentisitet, ble signert. På relikvarets sokkel er det en inskripsjon på latin som kan oversettes til: «Å, Jomfru av Tårene, riv ut av hardheten i vårt hjerte tårer av omvendelse – 29. august 1953».

Den 19. september 1953 ble bildet restaurert i sin helhet og plassert i en stående hvit steinplate på Piazza Euripide. Den store kulten som utviklet seg gjennom årene, gjorde at millioner av troende kom strømmende til, og over tid ble det nødvendig å bygge en verdig helligdom til bildet. Bildet ble værende på Piazza Euripide til 1968, da det ble flyttet til alteret i krypten i helligdommen som var under bygging. Der ble det værende fra 1968 til 1987 og fra 1. mai til 4. november 1994.

Den nye helligdommen, Santuario della Madonna delle Lacrime, ble tegnet i 1957 av de unge franske arkitektene Michel Andrault (f. 1926) og Pierre Parat (f. 1928), som vant den internasjonale arkitektkonkurransen. Byggingen ble påbegynt i 1966. Helligdommen består av basilikaen i hovedetasjen og krypten. Den dristige bygningen er ekstraordinær i strukturen i datidens stil med en konisk kropp som dannes av ribber i armert betong med en total høyde på 103 meter. Formen ser ut til å indikere en tåre som faller fra himmelen.

På grunn av prosjektets ekstreme modernitet var det i begynnelsen mye polemikk fra innbyggere som syntes at bygget var et «monster av armert betong». Denne polemikken forsinket byggearbeidene slik at helligdommen var ferdig først etter 28 år i 1994. Under utgravningene før fundamentene ble støpt ble det funnet et boligområde fra 500-tallet f.Kr., og det ble avdekket et stykke vei som tidligere var hovedgaten i distriktet Akradina. Utgravningene forsinket prosjektet ytterligere. Helligdommens arkitektoniske form har også blitt kritisert av berømte liturgikere og byplanleggere. Den store betongkroppen har påvirket Siracusa urbane landskap negativt og oversett gamle og viktige kultsteder som Santa Lucias katakomber og San Marcianos krypt.

Helligdommen har kapasitet til 11 000 stående eller 6 000 sittende og har seksten kapeller. Krypten har atten innganger og en kapasitet på 3 000 seter. I krypten er det flere kapeller, blant annet for den salige Konrad Confalonieri (it: Corrado) og de hellige Agathe av Catania (it: Agata), Frans av Assisi, Padre Pio av Pietrelcina og andre. I kapellet for Santa Lucia finnes graven til erkebiskop Calogero Lauricella, biskop av Siracusa fra 1973 til sin død i 1989.

Helligdommen ble høytidelig vigslet av den hellige pave Johannes Paul II (1978-2005) den 6. november 1994. I 2002 opphøyde samme pave helligdommen til en Basilica minor, og det offisielle navnet er nå Basilica santuario Madonna delle Lacrime. I sin tale ved vigslingen sa han blant annet:

«Madonnaens tårer tilhører tegnenes klasse: de vitner om Morens tilstedeværelse i Kirken og i verden. En mor gråter når hun ser sine barn bli truet av noe ondt, åndelig eller fysisk».

Det lille huset i Via degli orti di San Giorgio nr. 11, hvor Madonnaen først gråt, er nå et oratorium (kapell) hvor det ofte feires messe. Bildet selv er innglasset over hovedalteret i helligdommen, som ble bygd spesielt for å huse de folkemengdene som fortsetter å samle seg for å be foran det hellige bildet. Helligdommen ønsker hvert år en million pilegrimer fra hele verden velkommen. Bildet ble kronet av kardinal Salvatore De Giorgi (f. 1930), erkebiskop av Palermo (1996-2006), på femtiårsdagen for den gråtende Madonna i 2003.

Da dr. Cassola lå på dødsleiet i 1973, ba han om å få brakt relikvaret dit. Han la det på brystet, og etter en stund med hulking ba han om en skriftefar og sa: «Før så jeg en uoverstigelig mur foran meg. Nå er den muren kollapset, takket være Madonnaens tårer».

Relikvaret blir vanligvis vist frem inne i en utstillingsmonter i krypten for venerasjon av de troende som kommer til helligdommen på søndager og helligdager. På forespørsel kan det sendes til andre kirkelige kommuniteter i Italia og i utlandet, og det har allerede vært i Malta, Polen, Kroatia, Australia og USA.

Hvorfor gråt Madonnaen? Mange teorier har blitt foreslått som minner oss om de tårene Maria felte ved foten av korset og de hun felte i La Salette. Under en av visjonene som den hellige Katarina Labouré hadde den 18. juli 1830, merket hun seg at jomfruen så trist ut og hadde tårer i øynene. Noen påpeker at fenomenet skjedde midt under den kalde krigen og at Maria gråt for den forfulgte «Taushetens Kirke» bak jernteppet. Kanskje vi skulle be den bønnen som er inngravert på relikvarets sokkel og undres med pave Pius XII om menneskene vil forstå tårenes mystiske språk.

Den gråtende Madonnaen i Siracusa er et av de mest uvanlige av de godkjente mirakuløse avbildningene av Jomfru Maria, og en av de seneste. Det har blitt sagt at aldri har et mirakel blitt undersøkt mer nøye eller blitt godkjent så raskt. Det mirakuløse underverket i Siracusa skiller seg fra alle andre eksepsjonelle hendelser med Madonna som hovedperson og stimulator for menneskeheten. For det først snakket hun ikke, som hun heller ikke gjorde i åpenbaringene i Guadalupe og Castelpetroso. Men i Siracusa gråt hun, og ingen ord kan overgå veltalenheten i hennes taushet kombinert med tårer.

Det må sies at Jomfru Maria i sine åpenbaringer aldri har blitt sett munter med latter eller smil, men hun er alltid trist og sørgmodig, og i La Salette gråt hun også. Som regel kommer hun med formaninger til omvendelse for ikke å krenke sin sønns Hjerte med synd og fornærmelser, eller hun kommer med advarsler om at globale og ideologiske omveltninger nærmer seg.

Men om hun i Fátima, Lourdes, Paris La Salette og Banneux viste sin sorg og kom med formaninger om omvendelse gjennom seere og ydmyke barn, talte hun i Siracusa med sin gråt til tusenvis av mennesker, og som for å bekrefte mirakelet så hun kunne bli trodd, gjennomgikk hun kalde vitenskapelige analyser og laboratorieundersøkelser, for i motsetning til alle de andre visjonene og åpenbaringene er mirakelet i Siracusa også bevist av vitenskapen.

I sin studie fra 1978 sa den italienske teologen og internasjonalt berømte mariologen p. Stefano De Fiores (1933-2012): «Maria gråter for å slynge en siste advarsel mot samfunnet om ikke å avvise Guds rike, og ikke hardnakket å forkaste de profetiske budskapene til sine ydmyke seere. Hennes rop er ekstremt alvorlig, fulle av triste forutsigelser, et kall om ikke å forkaste de guddommelige innbydelser, for på den måten ikke å pådra seg katastrofe».

Minnedagen for Vår Frue av tårene i Siracusa er 29. august, den første av de fire dagene Madonnaen gråt. Hvert år feirer årsdagen for Marias tårer i Siracusa. På søndagen før 29. august blir bomull velsignet, og når glassmonteren som inneholder bildet åpnes, legges bomull på bildet, som det ble gjort i 1953. Dagene fra 29. august til 1. september er sentrum for jubileet. Klokken åtte om morgenen feires messe i Via degli orti di San Giorgio nr. 11, hvor Madonna gråt i 1953. Om ettermiddagen følger en pilegrimsvandring som starter fra Via degli Orti og går til helligdommen med en kopi av det mirakuløse bildet. Deretter følger den høytidelige messen klokken syv om kvelden, ledet av en erkebiskop som blir invitert til Siracusa. Feiringen den 1. september ledes av en kardinal – i 2017 var det prefekten for Kleruskongregasjonen, kardinal Beniamino Stella.

Kilder: santiebeati.it, it.wikipedia.org, madonnadellelacrime.it, catholictradition.org, tanogabo.com, medjugorje.altervista.org, ricerca.repubblica.it – Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 29. juni 2018