Kirkevigselsfesten for egen kirke

Minnedag: 6. januar

Biskop Eidsvig mottar nøklene ved vigslingen av St. Frans kirke i Larvik den 7. oktober 2006

Fra et tidlig tidspunkt i Kirkens historie fant det sted en feiring ikke bare av årsdagen for de døde, spesielt martyrene, men også av årsdagen for valget og konsekrasjonen av biskoper og paver og av konsekrasjonen (vigslingen) av en kirke. Folk snakket om en kirkes eller basilikas natale eller dies natalis (fødselsdag). Det var ikke bare hedenske forbilder for slike minnedager, men også bibelske: den årlige feiringen, innført av Judas Makkabeeren, av re-dedikasjonen av templet i 164 f.Kr: «Juda og brødrene hans og hele Israels menighet bestemte at innvielsen av alteret skulle feires med jubel og glede hvert år på samme tid. Feiringen skulle vare i åtte dager fra den 25. kislev» (2.Makk 4,59). Denne jødiske festen kalles i dag hanukká.

Den berømte kirkehistorikeren Eusebius av Caesarea (ca 260-340) skriver om vigselen av kirker som ble gjenoppbygd etter forfølgelsene under keiser Diokletian (284-305), inkludert kirken i Tyrus i år 314.1 Vigslingen av de to nabokirkene Martyrion, Martyriumskirken, også kalt Ad Crucem, Korskirken, og Anastasiså, Oppstandelseskirken eller Gravkirken på Golgata i Jerusalem i 335 beskrives både av Eusebius og andre kirkehistorikere.

Den eldste beskrivelsen av en kirkevigselsfest stammer fra pilegrimen Egeria, som rundt år 400 beskriver vigselsfesten for Martyriumskirken og Oppstandelseskirken eller Gravkirken i Jerusalem.2 Praksisen med slike årlige minnedager kom trolig til Roma og resten av vesten på 400-tallet. Hvis kirken var viet til en bestemt helgen, ble vigselsdagen ofte senere til helgenens festdag.3

En spesiell vigsling av alteret foreskrives i kanon 14 fra konsilet i Agde i 506 og av kanon 26 fra konsilet i Epaone i 517. Sistnevnte inneholder den første kjente referansen til skikken med å salve alteret med krisma. Bruken av både hellig vann og salve tilskrives den hellige Kolumban, som døde i 615.4

Illustrasjonsfoto: Lade kirke, Trondhjem

Det var årlige minnefester for kirkens opprinnelige vigsel, en fest med en åtte dagers oktav. Den hellige pave Gregor I den Store (590-604) oppmuntret til reisningen av markedstelt og generell folkelig fest for å kompensere for og i noen tilfeller erstatte avskaffete hedenske fester.5.

På et tidlig tidspunkt ble retten til å vigsle kirker reservert til biskoper, som i kanon 37 fra det første konsilet i Bracara i 563, og i den 23. av de irske samlingene av kanoner, en gang tilskrevet den hellige Patrick, men neppe eldre enn fra 700-tallet.6

I det første årtusenet var årsdagen for kirkevigselen en av de betydeligste festdagene i kirkeåret. Mange nåværende fester har også oppstått ved at feiringen av kirkevigselsdager i religiøse sentre spredte seg til resten av Kirken. Opprinnelig ble kirkevigselsfestene feiret bare lokalt. Men det var visse unntak som fortsatt gjelder i dag: Festene for vigselen av Lateranbasilikaen, basilikaene for Peter og Paulus i Roma og for Santa Maria Maggiore.

Selvfølgelig ble kirkevigselsfesten feiret på den egentlige datoen, men det førte også til ulemper. Fremfor alt om høsten var folkeprestene forpliktet til å reise hit og dit for å feire kirkevigsler. Naturlig nok var det knyttet verdslige fornøyelser til kirkevigselsfesten, og da var prestenes og menighetslemmenes vandel truet. Dette fikk mange provinsialsynoder helt fra 1500-tallet til å kreve én felles kirkevigselsfest.7 De kloke overhyrdene og deres synoder rettet da også på dette ved at de la alle kirkevigselsfestene i et bispedømme på en og samme dag. Dermed ble det satt en stopper for enhver vandring fra fest til fest.

Men i nyere tid fant man denne sammenslåingen beklagelig. Betydelige kirker måtte feire en hverdagsmesse på årsdagen for den kjente kirkevigselen, og man hadde ikke noe forhold til fellesdagen for alle kirkevigsler. Derfor skapte den etterkonsiliære lovgivningen den nye løsningen: Der hvor vigselsdagen er kjent for nye eller gamle kirker, blir den feiret på dagen – ellers skjer det på den felles minnedagen, som feires som høytid i hele bispedømmet. Dermed er det igjen blitt mulig med mange ekte kirkevigselsdager.

Vigselsfesten for en kirke blir feiret som høytid i kirken selv.


1
Eusebius, Historia ecclesiastica, liber X, kap 3
2
Adolf Adam, The Liturgical Year: Its History and Its Meaning after the Reform of the Liturgy (Collegeville, Minnesota: Pueblo/The Liturgical Press 1980/1990; original: Freiburg im Breisgau 1979), s 126-28
3
Jf M. Righetti, Manuale di storia liturgica, 2. utgave (Milano 1955), 4:390; H. Frank, Anniversarium, LTK 1:577-79
4
Walahfrid Strabo, Vita S. Galli, kap 6
5
Sozomen, Hist. Eccles., liber II, kap 26; den hellige Beda den Ærverdige, Hist. Eccles., liber I, kap 30
6
Haddon and Stubbs, Councils and Ecclesiastical Documents, bind II. pt. 2, s 329
7
Jf L. Eisenhofer, Handbuch der katolischen Liturgik, 2 bind (Freiburg 1932-33), 1:590
av Webmaster publisert 24.03.2007, sist endret 28.12.2015 - 12:06