Den hellige Vilhelm av Vercelli (1085-1142)
Minnedag: 25. juni
Den hellige Vilhelm ble født i 1085 i Vercelli nord for Torino i regionen Piemonte i Nord-Italia. Han kom fra en adelig familie fra Piemonte. Han ble tidlig foreldreløs, og selv om han ble oppdratt av vennlige slektninger, ser det ut til at han tidlig bestemte seg for et liv i bot. Som 14-åring avsto han fra sin arv og dro på pilegrimsreise til Santiago de Compostela i Spania. Han var ikke fornøyd med reisens strabaser, så i tillegg bandt han to jernbånd rundt kroppen. Han hadde overtalt en smed til å lage dem slik at han ikke kunne ta dem av. Vi vet ikke hvor lenge han ble i Spania, og noen kilder sier at han reiste videre derfra og til Det hellige Land. Men da hadde han en åpenbaring som viste ham at han ville yte Gud større tjenester ved å bli i Italia.
Neste gang vi hører om ham, er i Melfi i Basilicata i 1106, da han var tidlig i tyveårene. Der traff han en hellig eneboer ved navn Peter som gjorde så stort inntrykk at han ble eneboer hos ham på Monte Solicoli ved Napoli. Der ble han i to år. Til denne perioden hører Vilhelms første mirakel, da han ga en blind mann synet tilbake. Helbredelsen gjorde ham berømt, og for å unngå å bli kjent som undergjører, forlot han området for å bo sammen med den hellige Johannes av Matera i Basilicata i kongedømmet Napoli. De var åndelige tvillingsjeler og ble nære venner.
Vilhelm ville igjen reise til Det hellige Land, selv om Johannes forsikret ham at Gud hadde annet arbeid for ham. Men han kom ikke langt før han ble overfalt av røvere og ble liggende halvdød i veikanten. Han innså da at Johannes hadde rett og at det var Guds vilje at han skulle leve som eremitt.
I 1114 trakk han seg tilbake til det høye fjellet Monte Virgiliano ved Avellino mellom Nola og Benevento. Det hadde muligens navn etter den store Virgil, som er sagt å ha oppholdt seg der. Her bygde Vilhelm en celle og i 1124 en Maria-kirke som fra da av ga fjellet navnet Monte Vergine (Montevergine).
I 1118 sluttet flere disipler seg til ham, både prester og legmenn, og han fant det nødvendig å bygge et kloster på fjellet. Han ga dem en regel som var basert på den hellige Benedikts regel, og det hersket et strengt regime: Kjøtt, vin, smør og ost var forbudt, og tre dager i uken var den eneste maten grønnsaker og tørt brød. Etter at den første iveren hadde lagt seg, fant munkene i 1124 regimet for hardt og krevde lettelser. Vilhelm hadde ikke noe ønske om å tvinge de misfornøyde, men for ham selv var enhver lettelse utenkelig. Derfor utnevnte han en prior for å lede kommuniteten, og han stilte dem senere under Benedikts regel.
Legenden forteller at da Vilhelm begynte å hogge stein og grave fundamentene for kirken på Montevergine var hans eneste medhjelper et esel. En kveld kom en ulv ut fra skogen, og den drepte og spiste eselet. Da ga Vilhelm ulven ordre om å ta eselets plass. Ulven forsto at han hadde avbrutt Guds verk, så han bøyde hodet og begynte å frakte steinen. Tradisjonen forteller at denne ulven fortsatt er i fjellet, klar til å hjelpe den som er i fare og påkaller Jomfru Marias navn.
Selv flyttet Vilhelm i jakt på større ensomhet sammen med fem trofaste følgesvenner. Sammen med Johannes av Matera, som nå sluttet seg til ham, prøvde han på nytt med en liten kommunitet på Monte Laceno i Apulia, men de fysiske betingelsene var for harde. Jorden var for skrinn, og stedet lå for høyt og for utsatt for vær og vind, og bare de sterkeste kunne overleve vinteren. Munkene ba Vilhelm om at de flyttet til et sted som lå mer i ly, men han nektet. Men så ble hyttene deres ødelagt av brann, så de flyttet derfra. Johannes dro østover og grunnla et kloster i Pulsano på Monte Gargano, mens Vilhelm dro til Monte Cegnato i Basilicata.
Da kommuniteten var vel etablert, utnevnte Vilhelm igjen en prior og flyttet selv videre til Conza i Apulia, hvor han grunnla en kommunitet for menn. I Guglietto ved Nusco etablerte han to kommuniteter, en for menn og en for kvinner. Roger II (1130-54), den mektige normannerkongen av Napoli og Sicilia, var så imponert av Vilhelms personlighet at han inviterte ham til Salerno og utrustet Vilhelms andre klostre. Han ville bruke Vilhelm som rådgiver, men noen av mennene ved hoffet motsatte seg Vilhelms innflytelse.
Fra denne perioden av hans liv stammer legenden om den prostituerte som ble sendt fra hoffet for å forføre ham. Han mottok henne høflig, og deretter delte han de brennende kullene i ildstedet sitt med sine bare hender og inviterte henne til å ligge ned med ham blant dem. Han var uskadd, hun ble omvendt og gikk i kloster, mens de som bakvasket ham var satt i forlegenhet. Kvinnen er kjent som den salige Agnes av Venosa. Vilhelm grunnla et kloster i Salerno overfor palasset til kong Roger.
Ut fra alle Vilhelms grunnleggelser gikk det ut en kongregasjon, «Benediktinerkongregasjonen Montevergine – OSBMont», som også kalles benediktinereremitter eller vilhelmitter, og han regnes som deres grunnlegger. Han etterlot seg ingen skriftlig konstitusjon, men en rekke reguleringer som brakte kongregasjonen i samsvar med Benedikts regel, ble skrevet av den tredje generalabbeden, Robert. Kongregasjonen ble godkjent av pave Celestin III (1191-98) i en bulle den 4. november 1197. I 1611 var det 26 større eller mindre i kongregasjonen. Pave Benedikt XIV (1740-58) godkjente nye konstitusjoner i 1741, som skulle føyes til erklæringen om Benedikts regel som ble foreskrevet av pave Klemens VIII (1592-1605).
Ingen av Vilhelms grunnleggelser har overlevd, bortsett fra benediktinerklosteret på Montevergine, som siden 1879 har tilhørt den benediktinske kongregasjonen av Subiaco. Det er et svært populært valfartssted på grunn av sitt høyt ærede bilde av Vår Frue av Konstantinopel. Selv om munkene er benediktinere, har de bevart sine hvite drakter. Det eksempte sognet Monte Vergine omfatter 27 km².
Etter et liv i rastløst arbeid i Guds og medmenneskenes navn døde Vilhelm den 25. juni 1142 i dobbeltklosteret San Salvatore i Guglietto. Hans kult ble godkjent for kongeriket Napoli i 1728 og for hele Kirken i 1785 med minnedag 25. juni. Men dette nevnes ikke i Helligkåringskongregasjonens Index ac status causarum, som er en fortegnelse over alle salig- og helligkåringer mellom 1588 og 1999. Hans relikvier ble i 1807 overført til krypten i kirken på Montevergine, og der befinner de seg ennå. Pave Pius XII (1939-58) utnevnte Vilhelm til første skytshelgen for Irpinia.
Hans minnedag er 25. juni med translasjonsfest den 2. september. Siden 1969 er kulten henvist til lokale kalendere. I kunsten avbildes han i mørk tunika eller i hvit drakt, ofte som pilegrim, knelende foran Jomfru Maria. På noen bilder ses han sammen med en ulv.