LESETIPS

AdventslysAdvent – Kirkens: "Kom, Herre!"

Pater Arnfinn Haram om advent og viljen til å gjenoppdage Kirken som en motkultur i samfunnet.

Les mer
Advent

3. uke i advent

 

Den hellige Vilhelm den Store av Maleval ( -1157)

Minnedag: 10. februar

Alterbilde av Simone Wobrek (1566) i kirken Sant'Agostino i Palermo
Skytshelgen for blikkenslagere

Den hellige Vilhelm (fr: Guillaume) ble født i første halvdel av 1000-tallet i Frankrike. Lite er kjent om hans tidligste liv, men det synes som om han etter noen år med bekymringsløst militærliv ble omvendt, selv om vi ikke kjenner noen detaljer, og han dro til Roma for å besøke apostlenes graver. Han ba også den salige pave Eugenius III (1145-52) både om tilgivelse og om en bot for sine synder. Han ble bedt om å foreta en valfart til Det hellige Land, noe han også gjorde. Men Vilhelm var ikke fornøyd med dette, så han brukte de neste åtte årene med å gjennomføre andre valfarter, blant annet til Santiago de Compostela. Da han kom tilbake til Italia i 1145, var han en forandret mann.

Han slo seg i 1153 ned som eremitt i en ødemark ved det nåværende badestedet Castiglione della Pescaia i bispedømmet Grosseto ved den toskanske middelhavskysten og forsøkte å leve som eremitt. Men han må allerede ha fått et ry for hellighet, for han ble hele tiden oppsøkt av disipler og mennesker som ønsket å bli ordensfolk. Til slutt ble han overtalt til å bli superior for et kloster ved Pisa. Men han fant munkenes liv alt for slapt, og da han ikke klarte å holde disiplin der, flyttet han til Monte Bruno like i nærheten.

Også der sluttet disipler seg til ham og han grunnla et kloster for dem, men de viste seg å ikke være stort bedre enn munkene han hadde flyttet fra. Derfor flyttet han nok en gang i 1155, denne gangen til en villmark ved Siena, den avsidesliggende og avskrekkende dalen med det latinske navnet Stabulum Rhodis, på italiensk Malavalla (Maleval), «den onde dalen».

Der begynte han et liv som eremitt, først i en hule eller et hull i bakken. Etter noen måneder i fullstendig ensomhet hvor han levde på urter og frukt, ble han oppdaget av den lokale greven av Buriano, som bygde en celle til ham over jorden. En disippel sluttet seg til ham den 6. januar 1156, festen for Herrens åpenbaring. Det var den salige Albert av Siena, og han skrev senere Vilhelms biografi, spesielt en øyenvitneskildring av de siste tretten månedene av hans liv. Her beskrev han den helliges hårskjorte og manuelle arbeid, hans bønn, kontemplasjon og profetier og hans botsøvelser. I likhet med mange av de tidlige eremittene ila Vilhelm seg ekstreme botsøvelser for å sone for sitt tidligere syndefulle liv. Han sov rett på bakken, spiste lite, og da bare den groveste føde, og drakk begrensede mengder vann. En annen disippel, en lege ved navn Rinaldo, sluttet seg til dem like før Vilhelm døde.

Vilhelm døde den 10. februar 1157 i Maleval etter å ha forutsagt sin død. De to disiplene gravla ham i hagen, og over graven bygde de senere en liten kirke med tilknyttede eneboercelle. Kommuniteten vokste, Albert fortsatte Vilhelms praksis og hans munker ble kalt «Eremitter av St. Vilhelm» eller gulielmitter (vilhelmitter). De spredte seg etter hvert til Italia, Frankrike, Flandern, Ungarn og Tyskland. Etter Vilhelms død ga pave Gregor IX (1227-41) kongregasjonen den mer moderate regelen til den hellige Benedikt. Andre antok den hellige Augustins regel. Da pave Alexander IV (1254-61) i 1256 samlet mange eremittordener og grunnla augustinereremittene, nektet mange av vilhelmittene å gå inn i unionen, og derfor fikk de tillatelse til å eksistere som en uavhengig enhet. De fulgte Benedikts regel med tillegget Regula Sancti Guillelmi samt Consuetudines, skrevet av Albert.

I 1435 fikk ordenen, som da talte 54 klostre i provinsene Toscana, Tyskland og Frankrike, bekreftelse av sine privilegier av konsilet i Basel. De italienske klostrene led under krigene i landet, mens de to siste franske husene, i Cambrai og Ypres ble overtatt av regelbundne kanniker, mens i Tyskland forsvant de fleste etter Den franske revolusjon. Kongregasjonen besto til begynnelsen av 1800-tallet og viet seg sykepleie, sjelesorg og undervisning. Den eksisterer ikke lenger.

Ved Vilhelms grav skjedde mange mirakler, og folk begynte å valfarte dit fra Toscana, Lazio og Umbria. Noen av dem ble værende i Maleval for å imitere Vilhelms eremitt- og botsliv. Vilhelm ble en av de første som ble formelt helligkåret etter at paven forbeholdt seg eneretten til dette; det skjedde den 8. mai 1202 med bullen Ex litteris fra pave Innocent III (1198-1216). Pave Alexander III (1159-81) skal også ha stadfestet kulten en gang mellom 1174 og 1181. Hans minnedag er dødsdagen 10. februar, men 16. oktober nevnes også. Hans relikvier ble spredt i krigene mellom Siena og Grosseto. Deler av dem befinner seg i Castiglione di Pescaria, mens hans hode befinner seg i Antwerpen.

Vilhelm av Malevals vita blir ofte blandet sammen med biografiene til andre hellige ved samme navn, for eksempel ble han allerede på 1200-tallet forvekslet med den hellige Vilhelm av Gellone (av Aquitania). Derfor fremstilles han ofte som ridder med rustning og hjelm. Ellers fremstilles han som eremitt eller munk med pilegrimsstav og rosenkrans. Til forskjell fra Vilhelm av Gellone bærer han aldri hertugkrone.