Den salige Vincent Soler y Munárriz (1867-1936)

Den salige Vincent Soler y Munárriz (sp: Vicente), ble født den 14. april 1867 i Malón i bispedømmet Tarazona i provinsen Zaragoza i Aragón i Spania. Dagen etter ble han døpt i sognekirken San Vicente. Hans foreldre, Luis Soler og Dominica Munárriz, var enkle og ærlige borgere i Malón og ga sin sønn en kristen utdannelse og lærte ham å elske de fattige. Av foreldrene lærte han den ærlighet, edelhet og fromhet som skulle karakterisere ham hele livet.

Nær Malón hadde augustiner-rekollektene fra 1828 et kloster hvor de utdannet de unge misjonærene som skulle til Filippinene. I kirken ved siden av klosteret var det et høyt æret gammelt bilde av La Virgen de Camino som var kjent i hele regionen og gjenstand for valfarter fra de omliggende byene. Vincent hadde ofte anledning til å komme til denne kirken og å snakke med de mange unge mennene som var omtrent på hans egen alder. Uten tvil var det her hans kall til å bli misjonær våknet.

Han var bare tolv år gammel da han bestemte seg for å vie seg til Gud i ordenslivet. Men først måtte han forberede seg gjennom studier i latin og grammatikk. Derfor studerte han i tre år ved seminaret i Tarazona. Som 15-åring trådte han i 1882 inn hos augustiner-rekollektene i klosteret i Monteagudo, og etter å ha gjort ferdig novisiatet, avla han sine første løfter den 15. mai 1883. Han tok ordensnavnet Vincent av St. Aloysius Gonzaga (de San Luis Gonzaga).

Etter løfteavleggelsen studerte han i to år filosofi og naturfag i klosteret i Monteagudo. Deretter studerte han dogmatisk teologi i to år i San Millán i provinsen Logroño (1885-87) og moralteologi, kirkehistorie og kirkerett i Marcilla i provinsen Navarra. Den 20. januar 1888 ble han ordinert til subdiakon i klosteret i Marcilla, og den 15. juni 1889 ble han viet til diakon.

Han ble utsett til misjonen til Filippinene, og den 18. september 1889 forlot han Marcilla med misjon LXXXVIII, som seilte den 20. september om bord på dampbåten «San Ignacio de Loyola» med kurs for Manila. Dit kom de den 25. oktober samme år. Han ble i Manila i åtte måneder mens han forberedte seg på prestevielsen. Han ble presteviet den 31. mai 1890 i kirken Santo Domingo.

Den 1. juni 1890 ble han sendt til Antipolo ved Manila for å studere språket tagalog. Etter ni måneders intense studier behersket han språket i en slik grad at hans overordnede bedømte ham som tilstrekkelig forberedt. Han ble den 7. mars 1891 sendt som assisterende misjonær til Sablayan på øya Mindoro, og den 21. april samme år ble han overflyttet til Mamburao, hvor han ble eneste misjonær.

I de syv årene han var i Mamburao utviklet han et intenst apostolat og etterlot seg spor av sin glød og totale hengivenhet til de fattige. Han tok seg ikke bare av de innfødtes menneskelige og åndelige utvikling, men fikk også bygd en kirke delvis i stein og med ståltak, og han fikk også forbedret den enkle klosterbygningen som både var residens, skole og klinikk.

Den 18. april 1898 ble p. Vincent overført til sognet Taysan i provinsen Batangas på øya Luzón, og dit kom han i begynnelsen av mai. Han hadde ikke engang vært der i en måned da opprørerne den 29. mai tvang alle misjonærene til å forlate regionen. Sammen med to andre augustiner-rekollekter gikk han om bord på en liten dampbåt og tok tilflukt i Looc på øya Tablas. Munkene trudde de hadde funnet et trygt sted, fordi øya var administrert av augustiner-rekollektene og i tillegg var den sør for Luzón, langt unna opprørerne. Men der hadde de forregnet seg, for opprøret spredte seg som ild i tørt gress.

Den 30. juli 1898 ble p. Vincent og hans ledsagere tatt til fange av opprørerne. Deretter satt de fengslet i nitten lange måneder, og i denne tiden led de under alle slags ydmykelser og avstraffelser. De ble dømt til døden og ble stilt opp for å skytes, men i siste øyeblikk ble de benådet. I 1900 skrev p. Vincent om tiden i fengselet, men det skriftet er gått tapt. En nyttig erfaring var at lærte å drive sjelesorg blant dem som satt i fengsel, noe p. Vincent skulle få bruk for i august 1936.

Da p. Vincent var satt fri den 1. mars 1900, ble han sendt til klosteret San Sebastián utenfor Manila, hvor han ble til den 19. juli 1902. Der viet han seg til prekenvirksomhet og arbeid i skriftestolen, men også til å fremme andakten for Vår Frue av Carmen og styrke et brorskap som var opprettet. Den 19. juli 1902 ble han utnevnt til sekretær for provinsvikaren og forflyttet til klosteret San Nicolás inne i Manila. Denne stillingen hadde han til 1905. I disse årene kombinerte han arbeidet i sekretariatet med et aktivt apostolat samt virksomheten som forfatter. Han offentliggjorde flere artikler i tidsskriftet «Estrella de Antipolo».

Den 17. juli 1905 ble han utnevnt til prior i klosteret San Nicolás, et av de viktigste prioratene i provinsen. Men han, som avviste all heder og ære og ønsket å leve ydmykt som en ukjent munk, gikk av fra denne posten den 8. november 1906. Han tilbrakte mer enn 17 år på Filippinene, og i størstedelen av tiden arbeidet han som misjonær på avsidesliggende steder utenfor all sivilisasjon. Hans innsats i alle posisjoner ble verdsatt og beundret av alle.

I 1906 sendte hans overordnede ham tilbake til Spania. Han kom til klosteret i Marcilla i Navarra i slutten av 1906. I januar 1907 ble han forflyttet til Puente la Reina i Navarra, hvor han viet seg til prekenvirksomhet og forberedelsen av unge aspiranter til ordenslivet. I september 1907 ble han forflyttet til Granada, og der bodde han i 14 måneder mens han prekte og skrev. Under pseudonymet V. Rosel var han medarbeider i magasinet «Santa Rita y el pueblo cristiano». Fra denne tiden stammer to av hans viktigste verker: «Un mártir de la Independencia – Fr. José de la Consolación» (Granada 1908) og artikkelen «El R. P. Fr. Manuel Tarazona del Pilar». Av kjærlighet til sin orden viet han seg til å fremme deres tredjeorden og brorskapet for La Virgen de Consolación og å revitalisere St. Rita-foreningen, som drev sosialt arbeid for fattige.

Den 15. oktober 1907 ble Den spansk-amerikanske provinsen Nuestra Señora del Pilar gjenopprettet med en rekke klostre, blant annet det i Motril. Munkene i disse klostrene ble overført til denne provinsen. To år senere la ordensledelsen ned denne provinsen og opprettet provinsen San Tomás de Villanueva. Som en konsekvens ble også p. Vincent medlem av denne provinsen. I 1908 ble han utnevnt til superior for residensen i Granada.

Deretter ble hans apostolat utført i Andalucía, hovedsakelig i Motril. I desember 1908 ble han utnevnt til superior for residensen i Motril. Han var rik på erfaring, og hans apostoliske glød og sosiale initiativ ga nytt liv til residensen. De overtok minorittenes gamle kloster og grunnla den berømte St. Rita-foreningen. Den ble utvidet til å omfatte andre sosiale aktiviteter, som åpningen av en kveldsskole for arbeiderklassen og etablerte nattlig tilbedelse i 1912. Ordenen fikk i 1910 kirken Nuestra Señora de la Victoria for bruk «til evig tid» (ad usum perpetuum).

I april 1912 avholdt ordenen sitt provinskapittel, hvor p. Vincent ble valgt til provinsdefinitor med residens i Motril. I 1914 grunnla han en katolsk arbeiderforening i Motril, og der fortsatte han å utfolde sitt apostolat. Han viet stor oppmerksomhet til nonnekommunitetene, spesielt de klausurerte augustiner-rekollektene Nasareerne, som han var åndelig veileder for. I 1915 ble han valgt til provinsial for treårsperioden 1915-18, og deretter trakk han seg tilbake til sin elskede residens i Motril, hvor han ble utnevnt til superior for treårsperioden 1921-24. Ved provinskapitlet i 1924 ble han igjen valgt til provinsial for perioden 1924-27.

Men han fikk ikke fullført embetsperioden, for på ordenens generalkapittel fra 18. til 25. mai 1926 i Monachil ble han valgt til ordenens generalprior, deres øverste leder. Selv innrømmet han etterpå at han aksepterte embetet fordi han hvis han straks trakk seg, kanskje kunne tolkes som motstand mot Guds vilje. Men han sa til deltakerne på generalkapitlet at han ikke kom til å sitte lenge i embetet.

Hans hovedanliggende i embetet som generalprior var å kunne konsekrere ordenen til Jomfru Maria. Dette gjorde han den 15. august 1926 med entusiastisk tilslutning fra alle munkene. Men han var overbevist om at han var uskikket til sitt høye embete, og dette sammen med sviktende helse gjorde at han trådte tilbake den 11. desember 1926. Avskjeden ble akseptert av generaldefinitoren i Madrid den 18. desember. Dagen etter skrev han et rundskriv til alle munkene og fortalte dem om sin avgang, og han takket Gud og Jomfru Maria for at han hadde fått den nåde å kunne vie ordenen til henne. Han fortalte om sitt ønske om å kunne trekke seg tilbake til en celle, hvor han fri for alle plikter kunne forberede seg på å møte døden når Gud bestemte.

Han vendte tilbake til residensen i Motril. Han var fortsatt bare 59 år gammel, men viet seg nå til et stille nestekjærlighetens apostolat samt sitt endelige møte med Vårherre.

Etter proklamasjonen av Den andre spanske republikk i 1931 var det sterke utbrudd av antiklerikale følelser i landet. Etter folkefrontens seier ved parlamentsvalget den 16. februar 1936 ble spenningen enda større. Den 1. mai ble gudstjenester i augustiner-rekollektenes kirke forbudt, og en truende folkemengde på 7.000 samlet seg utenfor klosterets port. Den 3. mai var det en lignende demonstrasjon, og de troende ble trakassert og jagd med geværer da de forlot messen. Den 16. juli ble kirkene stengt og den 19. juli ble feiring av messen forbudt. P. Julian Moreno ble kastet ut av rekollekt-søstrenes kloster, hvor han hadde dratt for å feire messen, og de to klostrene ble grundig ransaket. P. Vincent Soler advarte nonnene mot farene, men oppmuntret dem med håpet om fremtidig belønning: «Noen av oss kommer til å dø og bli martyrer, men etter Langfredag kommer Oppstandelsen.»

Den 18. juli 1936 brøt Den spanske borgerkrig ut med Francos militærkupp og skulle herje Spania i nesten tre år. For bakgrunn, se Martyrer fra Den spanske borgerkrigen. For historien om kommuniteten i Motril, se De salige Motril-martyrene.

Klokken seks om morgenen den 25. juli angrep de revolusjonære klosteret og satte fyr på det, og de tvang fem av augustinerne til å forlate bygningen: de salige patrene Deogratias Palacios y del Río, Leo Inchausti y Minteguía, Josef Rada y Royo og Julian Benignus Moreno y Moreno og den salige legbroren Josef Richard Díez Rodríguez. De ble tatt med til en av hovedgatene, og etter at de nektet å avsverge sin tro og slutte seg til de revolusjonæres rekker, ble de skutt ned og drept for øynene på de vettskremte tilskuerne som så den makabre scenen fra sine vinduer. Det skjedde like ved helligdommen for Nuestra Señora de la Cabeza.

Dagen etter ble den salige pater Vincent Pinilla y Ibáñez også skutt sammen med sognepresten i Motril, den salige Emmanuel Martín Sierra. Den 15. august ble så den salige Vincent Soler y Munárriz også skutt, han som har gitt martyrgruppen sitt navn: «Den salige Vincent Soler og hans seks ledsagere».

I oktober 1939 ble levningene av de syv augustiner-rekollektene gravd opp og gitt en høytidelig begravelse. Deres saligkåringsprosess på bispedømmenivå i Granada foregikk mellom 1952 og 1972. Den 8. april 1997 undertegnet paven dekretet fra Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet som anerkjenner deres martyrium in odium fidei («av hat mot troen»). De fikk dermed tittelen Venerabilis, «Ærverdige». De ble saligkåret den 7. mars 1999 sammen med Emmanuel Martin Sierra av pave Johannes Paul II i Roma. Augustiner-rekollektene feirer sine medbrødre den 5. mai.