Den hellige Werburga av Chester (650-~700)

Den hellige Werburga (Werburgh, Werbyrgh, Werburh, Wereburg, Wereburga, Verbourg) ble født i 650 i Stone i Staffordshire i England. Tradisjonelt sies det at hun var datter av kong Wulfhere av Mercia (657-74), sønn av den beryktede kong Penda av Mercia (632-54), og hans hustru, den hellige Ermengild av Ely. Dermed kom hun fra en familie full av helgener, for Ermengild var datter av kong Erkenbert (Erconbert) av Kent og hans hustru, den hellige Sexburga av Ely, som var søster av de hellige Etheldreda av Ely, Ethelburga av Faremoutier og Withburga av Dereham og halvsøster av den hellige Sethrida av Faremoutier. Ermengilds søster var den hellige Erkengota av Faremoutier. Werburgas bror var Kenred (Coenred), som ble konge av Mercia (704-09), men som trakk seg tilbake for å bli munk i Roma.

Det meste av det materialet som finnes om denne tidlige kongelige abbedissen, er imidlertid legender. Hun skal ha blitt lært opp i troen av sin hellige mor, og hun ble from og full av dyder. Hennes skjønnhet tiltrakk seg mange friere, blant annet en pris fra Wessex, men hun nektet å gifte seg fordi hun ville bli nonne, i strid med foreldrenes ønsker.

Etter kong Wulfheres død i 674 ble Werburga benediktinernonne (Ordo Sancti Benedicti – OSB) i Ely under Etheldreda, som var morens tante, mens moren Ermengild ble nonne i Minster på Sheppey Island utenfor nordkysten av Kent (Minster-in-Sheppey), som var grunnlagt av hennes mor Sexburga. Samme åra gikk Sexburga av som abbedisse for å dra til Ely, som var grunnlagt av søsteren Etheldreda, og da innsatte hun Ermengild som abbedisse i Minster. Da Sexburga døde i Ely rundt 699, ble Ermengild ny abbedisse der – den tredje kongelige abbedisse på rad.

Etter Wulfheres død ble hans bror, Werburgas onkel Ethelred, konge av Mercia (675-704). Han kalte henne tilbake til sitt kongerike og ga henne ansvaret for alle kvinneklostrene i hans rike, og hun fikk i oppgave å etablere en streng observans i dem. Blant disse klostrene som ble grunnlagt eller reformert av henne, var Weedon i Northamptonshire, som var et kongelig hus og hvor hun tilbrakte en tid og som hun kan ha gjort om til et nonnekloster, Threckingham i det søndre Lincolnshire og Trentham og Hanbury nær Tutbury i Staffordshire. Bare Threckingham og Hanbury sto direkte under henne.

Werburga sikret også Ethelreds interesser ved å etablere kollegiatskirken St. John the Baptist i Chester og ved å gi land til den hellige biskop Egwin av Worcester til det store klosteret i Evesham. Hun spiste bare ett måltid om dagen, og da bare den simpleste mat, og hver dag resiterte hun knelende alle salmene. Hun var kjent for å kunne lese andres samvittighet, og ennå mens hun levde var hun æret for mirakler.

I Ely var Werburgas mor Ermengild abbedisse i bare rundt et år, og da hun døde rundt 700, skriver noen kilder at Werburga muligens etterfulgte sin mor som abbedisse der. Men i tilfelle kan heller ikke hennes styre ha vart lenge, for hun døde selv rundt år 700. Ikke alle kildene nevner noe om at hun var abbedisse i Ely.

Før Werburga døde, reiste hun rundt til alle sine klostre og avla avskjedsbesøk i dem alle. Deretter trakk hun seg tilbake til Threckingham, hvor hun døde en 3. februar rundt 700, men etter eget ønske ble hun gravlagt i Hanbury. En kilde skriver at hun døde i Weedon den 3. februar 699.

Legenden forteller at Werburga visste hvor hengivne alle hennes kommuniteter var til henne og hvordan de alle ville prøve å sikre seg hennes levninger etter at hun var død, så hun bestemte å komme slik from rivalisering i forkjøpet ved å velge Hanbury som begravelsessted. Men da hun døde i Trentham [sier denne versjonen], bestemte nonnene der seg for å beholde hennes legeme. Ikke bare nektet de å utlevere det til dem som kom fra Hanbury, men de låste også kisten inne i en krypt og satte ut vakter for å passe på den. Folket i Hanbury sendte da en stor gruppe for å kreve sin rett. Da de nådde Trentham ved midnatt, ga alle låser og slåer etter når de tok på dem, mens vaktene ble overmannet av søvn og merket ikke at kisten ble båret ut og tatt med til Hanbury.

I Hanbury skjedde det mange helbredelser ved hennes grav, så derfor ble hennes legeme i 708 høytidelig overført til en mer prominent plass i kirken. Det skjedde i nærvær av hennes bror Kenred, som hadde overtatt som konge. Til tross for at Werburga hadde ligget ni år i graven, var hennes legeme helt intakt, og det skal ha gjort så stort inntrykk på Kenred at han bestemte seg for å frasi seg kronen og følge i sin søsters fotspor, og i 709 dro han til Roma for å bli munk der. En annen versjon sier at hennes legeme ble overført til et kostbart skrin i Leicester med stort seremoniell og i nærvær av kong Ethelreds sønn, kong Coelred av Mercia (709-16) [Kenreds etterfølger] og mange biskoper, og skrinet trakk til seg mange pilegrimer.

Werburgas legeme ble på slutten av 800-tallet eller tidlig på 900-tallet overført til Chester, som da var en liten fiskerlandsby, trolig for å redde det fra de plyndrende danskene. Tradisjonen sier at det skjedde den 21. juni 875. Kirken Ss Peter and Paul, som sto der den nåværende katedralen i Chester nå befinner seg, ble vigslet på nytt til de hellige Werburga og Osvald, sannsynligvis i regjeringstiden til kong Athelstan (Æthelstan) av Wessex og England (924-39).

Ulike presteordener tjente som voktere av Werburgas skrin inntil 1050, da benediktinerne overtok ansvaret. Kort etter begynte de å bygge katedralen og et tilknyttet kloster. Den store jarl Leofric av Mercia, som også var jarl av Chester, og hans hustru, Lady Godiva, reparerte og utvidet kirken, og i 1093 utstyrte jarl Hugh Lupus av Chester klosteret og kirken rikt. Han sørget for at Chester, som hadde vært i hendene på sekularkanniker, ble et stort benediktinerkloster. En ny translasjon av Werburgas relikvier i Chester i 1095 ga kronikøren Goscelin av Canterbury anledning til å skrive en biografi om henne. Mormorens kloster Minster-in-Sheppey ble ødelagt av danskene, men gjenoppbygd i 1130 til ære for Vår Frue og den hellige Sexburga.

Werburgas skrin i Chester.

Werburgas skrin i katedralen i Chester var et stort valfartsmål inntil det ble fullstendig ødelagt under reformasjonen av kong Henrik VIII (1509-47). Man vet ikke om hennes legeme ble reddet eller om det også ble ødelagt. Deler av skrinets steinbasis er bevart i Chester, som hun er skytshelgen for. Det er utskåret med figurer av hennes forfedre, de gamle kongene av Mercia. På de fire sidene er de dype nisjene bevart hvor pilegrimene knelte og søkte helbredelse, mens de etterpå mottok et metallmerke for å vise at de hadde besøkt skrinet. Det som er igjen av hennes skrin, har blitt gjort om til bispetrone for biskopene av Chester og er fortsatt i bruk.

Hennes popularitet skyldes hovedsakelig en romantisk legende, som ble gjenfortalt i hennes biografi fra sent på 1000-tallet av Goscelin.

Legenden forteller at Werburga var en vakker ung jente som avviste mange friere, inkludert flere prinser, og sa at det var fordi hun hadde lovet seg selv til Herren Jesus Kristus. Fremst blant frierne var en favoritt ved farens hoff, Werbod. Wulfhere ga ham tillatelse til ekteskap med datteren, på den betingelse at Werbod kunne få Werburgas frivillige aksept. Men Werbod var ikke kristen, så Ermengild og hennes sønner motsatte seg det foreslåtte ekteskapet.

De hellige prinsene Wulfhad og Ruffin hadde fått sin religiøse utdannelse av den hellige biskop Chad av Lichfield som bodde i en skog, slik at brødrene kunne late som om sine besøk hos ham var jaktutflukter. Werbod sladret på dem til kongen, som fikk dem drept. Werbod møtte en nedrig død kort etter og kong Wulfhere ble slått av anger og søkte opplæring av sin dronning og biskop Chad. Dette gjorde at Werburga fikk mot til å be ham om tillatelse til å gå i kloster i Ely, og dette sa han ja til. Wulfhere grunnla et kloster nær sin egen residens i Stone, og der ble hans sønner gravlagt.

En annen legende som gjenfortelles av Goscelin, forklarer hvorfor hennes viktigste attributt i kunsten er en gås.

Legenden forteller at da en flokk med gjess ødela avlingen i Weedon, fikk hun dem stengt inne i et hus. Men en tjener drepte en av dem og kokte den til middag. Neste morgen kom Werburga til dem, og etter å ha irettesatt dem for å stjele andres eiendom, ba hun dem om å fly vekk. Men en av dem manglet, og de gikk rundt henne og klaget som best de kunne og ville ikke fly. Med Guds hjelp oppdaget hun hva som hadde skjedd, og ba tjeneren samle sammen gåsebeina og bringe dem til henne. På mirakuløst vis kom kjøttet igjen på plass på beina og hun vekket gåsen tilbake til livet, og deretter fløy den av gårde sammen med resten av flokken, og den kom aldri mer tilbake for å gå løs på avlingen.

Denne hendelsen har Goscelin imidlertid lånt fra sin egen biografi om den flamske helgenen Amalburga av Gent.

Werburgas minnedag er dødsdagen 3. februar, med en translasjonsfest i Chester den 21. juni. Hun er skytshelgen for katedralen i Chester og trakk pilegrimer fra nær og fjern inntil hennes skrin ble ødelagt. Elleve andre gamle engelske kirker var viet til henne, inkludert Hanbury. Landsbyen Warburton (Werburgton) og dens kirke er viet til henne. Nylige utgravninger i Chester har skaffet bevis for at det sto en saksisk kirke på stedet, og det er gravd ut en stor mengde bein, muligens inkludert hennes. Man mener at de har vært gravlagt under gulvet for å redde dem fra de danske erobrerne.