Den hellige Wandregisel av Fontenelle (~600-668)

Minnedag: 22. juli

Den hellige Wandregisel, glassmaleri fra kirken Saint-Vincent-de-Paul i ClichySkytshelgen for klosteret Saint-Wandrille

Den hellige Wandregisel (Wandregisil, Wando; fr: Wandrille, Vandrille; lat: Wandregisilus, Vandrigisilus, Vandrigisillus) ble født rundt år 600 (flere kilder sier rundt 605) nær Verdun (in territorio Verdunensium) i det frankiske kongeriket Austrasia, nå i departementet Meuse i regionen Lorraine i Frankrike. Han kom fra en adelig familie som var i slekt med den salige Pipin av Landen (580-640), hushovmester i Austrasia (en slags statsminister). Noen kilder sier at Wandregisel var Pipins nevø. Hans far var grev Walchisus av Verdun (fr: Walechise), som noen kilder feilaktig sier at var sønn av den hellige biskop Arnulf av Metz (582-640).

Genealogiene gir noen ganger Arnulf en tredje sønn, Walchisus, som ble far til den hellige Wandregisel av Fontenelle (fr: Wandrille) (ca 600-68). Dette er i strid med flere andre tekster, som det første Vita Arnulfi og Paulus diakonen, som presiserer at Arnulf hadde bare to sønner. I virkeligheten er dette tillegget til familien et resultat av en feiltolkning av Vita Ansberti, som nevner princeps Pipinus Ansegisili filius som consobrinus (…) beati patris Wandragisili («fyrst Pipin sønn av Ansegisel er fetter av den salige p. Wandregisel»). Consobrinus ble tatt for å bety «fetter», og historikerne utledet av dette at Ansegisel var bror til Walchisus, far til Wandregisel. Faktisk var slektskapet litt fjernere, for Wandregisel var barnebarn av Waldrada, søster av Pipin av Landen (den eldre), Ansegisels svigerfar. Altså betyr consobrinus også en fjernere «fetter».

Wandregisel fikk sin opplæring ved det austrasiske hoffet til kong Klotar II i Metz, konge over hele frankerriket (613-28), hvor han ble en av en gruppe bemerkelsesverdige menn som inkluderte seks eller syv fremtidige helgener, blant dem de hellige Audoenus av Rouen (fr: Ouen) (ca 602-84), Eligius av Noyon (fr: Eloi) (ca 588-660) og Desiderius av Cahors (fr: Didier) (ca 590-ca 654). Han ble en fremtredende tjenestemann ved hoffet til kong Dagobert I (628-39), som fra 623 var konge av Austrasia, men som fra 628 i likhet med sin far styrte hele frankerriket. Dagobert skattet ham svært høyt og ga ham viktige embeter, og han utnevnte ham til «palassgreve» (Comes Palatii). Wandregisel rettet seg etter foreldrenes ønsker og giftet seg, men det var mot sine egne ønsker. Hustruens navn nevnes ikke i noen av de to biografiene om Wandregisel. Etter en valfart til Roma skilte han og hans hustru seg i 628 etter gjensidig overenskomst for å vie seg til et monastisk liv på hver sin kant.

Wandregisel gikk i kloster i 629 og ble opplært som munk av den hellige Balderik av Montfaucon (d. ca 640) i benediktinerklosteret Montfaucon (Mons Falconis) i Champagne. Men få måneder senere dro han for å leve som eremitt i fullstendig ensomhet i en tømmerhytte ved Saint-Ursanne (St Ursitz) i Jurafjellene i den nåværende kantonen Jura i Sveits. Der ble han i rundt fem år. Hans regime var sterkt inspirert av de irske munkene, spesielt den hellige Kolumban av Bobbio (ca 542-615) og hans disippel, den hellige Ursicinus av Jura (ca 552-ca 625), som hadde arbeidet i området og etablert klostre der.

Wandregisel fikk ry for streng askese før han i 635 dro for å leve en tid som munk i Kolumbans kloster Bobbio i Nord-Italia. Derfra ville han reise til Irland, men kom ikke lenger enn til klosteret i Romainmôtier (Romain-Moûtier) ved elven Isère i dalen Tarentaise i Savoia, nå i kantonen Vaud/Waadt i Sveits, hvor han tilbrakte ti år. Han bygde opp et blomstrende klosterliv og utvidet kirken. Et opphold i Roma nevnes bare i den andre biografien fra rundt 825. Da han reiste videre, kom han først til Rouen, hvor han vigslet til subdiakon av erkebiskop Audoenus av Rouen og til diakon og prest av den hellige Audomarus av Thérouanne (fr: Omer) (ca 595-ca 670). Han evangeliserte deretter i området ved Rouen, som på den tiden fortsatt var hedensk, men han ønsket å fortsette å leve et klosterliv.

Derfor grunnla han snart etter, den 1. mars 649 (bollandistene mener at det skjedde i 654), sammen med sin hellige nevø Godo (fr: Gond) klosteret Fontenelle (Fontanella) på land han fikk fra Erkinoald (Erchinoald; fr: Archambaut), hushovmester (major domus) for Neustria ved palasset til frankerkongen Klodvig II av Neustria og Burgund (639-57) (f. 633), sønn av kong Dagobert I, gjennom innflytelsen til hans venn, erkebiskop Audoenus av Rouen. Klosteret lå i Normandie, nå i kommunen Saint-Wandrille-Rançon nær Caudebec-en-Caux (Calidoheccum) i departementet Seine-Maritime i regionen Haute-Normandie. Han ble selv klosterets abbed og baserte sitt styre på «samhold, kjærlighet og ydmykhet».

I dette klosteret levde de etter en blandingsregel med elementer fra reglene til Kolumban og den hellige Benedikt, men en tid etter hans død ble Benedikts regel innført i klosteret. Klosteret ble et senter for askese, utdannelse, kunst, håndverk og jordbruk og hadde betydelig lokal innflytelse. Klosterkirken ble vigslet i 657 og på kort tid hadde klosteret over 300 munker. Men selv om det var stort, hadde det ikke plass til alle, så Wandregisel måtte bygge flere andre klostre på forskjellige steder. Stedet ble senere hetende Saint-Wandrille.

Wandregisel døde den 22. juli 668 (eller muligens 665, andre kilder sier 657 eller 673) i sitt kloster i Fontenelle. Før han døde beroliget han sine munker om velstanden i klosteret, som ville fortsette dersom de holdt seg trofast til de tradisjonene som han hadde gitt dem: «Herren vil alltid være med dere og vil være deres trøst og hjelpe dere i alle deres behov». Så la han til: «Pass på at dere aldri har splid blant dere». Tradisjonen hevder at han var 96 år gammel, men det er nok en hagiografisk overdrivelse. Han ble gravlagt i kirken Saint-Paul i Fontenelle.

En 31. mars rundt 704 ble hans relikvier skrinlagt første gang i Fontenelle sammen med levningene av de hellige Ansbert (ca 630-ca 695) (klosterets tredje abbed) og Wulfram av Sens (d. 703). Under vikinginvasjonene og normannernes herjinger ble hans relikvier i 858 flyttet i sikkerhet til området ved Boulogne-sur-Mer, og noen ble i 885 overført til området ved Chartres. Til Boulogne kom i 944 grev Arnulf I den store av Flandern, som hadde en stor hengivenhet til relikvier, for å finne legemene til de hellige Wandregisel og Ansbert, og på oppfordring av Gérard av Brogne besluttet han å gi dem til klosteret Saint-Pierre-au-Mont-Blandin (Blandinium) i Gent/Gand, nå i Belgia. Der ble størstedelen i 1566 tilintetgjort av kalvinister. I 1047 og 1062 ble deler av hans relikvier ført tilbake til Saint-Wandrille. Hodeskallen ble brakt til Namur, hvor den i 1877 ble gjenoppdaget. Den ble i 1883 brakt til klosteret Maredsous ved Brogne (i dag Saint-Gérard). Den ble returnert til den nye klosterkirken i det gjenetablerte klosteret Saint-Wandrilles i 1969. Den kan ses i dag i et moderne relikvar.

Fra Gent ble hans fest kjent og ble også feiret i Sør-England før den normanniske invasjonen i 1066. Hans kloster hadde minst tre celler i England, de viktigste var Ecclesfield i South Yorkshire og Upavon i Wiltshire. Hans fest spredte seg til andre engelske sentre som York og Hereford.

Wandregisels første biografi ble skrevet i Fontenelle rundt år 700 av en munk som hadde vært hans disippel, og den er av historisk verdi. En andre biografi ble skrevet rundt 825. En vakker illustrert biografi om Wandregisel fra 1000-tallet er bevart i Saint-Omer. I det minste noen av hans relikvier ble funnet igjen i hans kloster. Hans minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er fortsatt dødsdagen 22. juli:

In monastério Fontanellénsi in Néustria, sancti Wandregísili, abbátis, qui, cum Dagobérti regius cúriam reliquísset, vitam monásticam divérsis in locis duxit et, a sancto Audœno epíscopo Rothomagénsi ad sacerdótium promótus, in silva Gemmeticénsi monastérium fundávit et rexit.

I klosteret Fontenelle i Neustria [nå i Frankrike], den hellige Wandregisel, abbed, som forlot hoffet til kong Dagobert, og levde et klosterliv på forskjellige steder, og forfremmet til prestedømmet av den hellige Audoenus av Rouen, grunnla og styrte et kloster i skogen i Jumièges.

I bispedømmet Lausanne, Genève et Fribourg feires han den 14. juli. Han har en translasjonsfest den 3. mars, som minnes hans relikviers ankomst til klosteret Saint-Pierre-au-Mont-Blandin (Blandinium) i Gent/Gand, nå i Belgia (Translatio Sancti Wandregisili in montem Blandinium). I klosteret Saint-Wandrille feires i tillegg den 31. januar som skrinleggingsdag for hans relikvier. Han er skytshelgen for klosteret Saint-Wandrille.

I 1789 ble klosteret statens eiendom ifølge resolusjon av 2. november 1789 fra den nasjonale grunnlovgivende forsamling, som satte all kirkelig eiendom til disposisjon for nasjonen, det vil si en ren konfiskering. En resolusjon av 13. februar 1790 forbød monastiske løfter og oppløste de religiøse ordener, unntatt de som hadde ansvaret for offentlig utdanning og veldedige institusjoner. I slutten av 1790 måtte munkene i Saint-Wandrille forlate klosteret.

Den 17. januar 1792 ble klosteret, nå nasjonal eiendom, solgt til en privatperson. Klosterkirken ble ansett som et steinbrudd og ble demontert. I 1863 ble klosteret kjøpt av markien av Stackpoole, en irsk aristokrat som planla å gjøre det til sommerbolig og prøvde å restaurere det. Kardinal Leo Thomas, erkebiskop av Rouen, planla å gjenopplive Fontenelle la Sainte, så klosteret ble kjøpt av et sivilt selskap og leid ut til munker fra Ligugé, som var grunnlagt fra klosteret Solesmes. Den 13. februar 1894 var benediktinerne tilbake i Saint-Wandrille. Kommuniteten ble opphøyd til rang av kloster.

Men Den tredje republikk vedtok ved lov av 1. juli 1901 at foreninger og kongregasjoner måtte søke om tillatelse etter loven. Mange forespørsler ble avslått, og mange kongregasjoner måtte dra i eksil. Munkene i Saint-Wandrille forlot sitt kloster den 29. september 1901 og fant tilflukt i prioratet Conques nær Herbeumont i Belgia. I denne perioden ble klosteret igjen privat eiendom. Munkene kom tilbake fra sitt eksil den 26. januar 1931. Da gjenopptok klosteret sin monastiske rytme, og officiet har siden vært kontinuerlig feiret av munkene.

Den 17. juni 1940 ble klosteret plyndret av den tyske hæren, som imidlertid ikke rørte kapellet, sakristiet og biblioteket. Natten fra 9. til 10. august 1944 ble vestfløyen av klosteret fra 1600-tallet skadet av de allierte. I 1969 ble den nye klosterkirken bygd. Klosteret tilhører nå den benediktinske Solesmes-kongregasjonen.

Kilder: Attwater/Cumming, Farmer, Butler (VII), Benedictines, Delaney, Bunson, Schauber/Schindler, MR2004, KIR, CSO, CatholicSaints.Info, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, de.wikipedia.org, fr.wikipedia.org, Butler 1866, zeno.org, heiligen-3s.nl, nominis.cef.fr - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 24. mai 1998 - oppdatert: 11. januar 2016

av Webmaster publisert 24.05.1998, sist endret 27.08.2016 - 18:41