Den hellige Willibrord (658-739)

Minnedag: 7. november

Willibrord (658-739) Frisernes apostel. Skytshelgen for Luxembourg, for bispedømmene Utrecht, Haarlem og Luxembourg; mot pest, epilepsi, hudsykdommer, rykninger og St. Veitsdans

Den hellige Willibrord ble født i år 658 i Northumbria i Nord-England. Han var svært ung da hans far Wilgils bestemte seg for å bli eremitt, og før han var sju år ble han overlatt til munkene i klosteret Ripon, og der fikk han sin utdannelse. Den hellige Wilfrid av York, som var biskop av Northumbria, var også abbed av Ripon, og under hans ledelse antok munkene Benedikts regel. Wilfrid var alltid innblandet i kontroverser om slike saker som den romerske kirkens rolle og datoen for påskefeiringen, men likevel utviklet de to et nært vennskap. Willibrord ble beskrevet som Wilfrids filius (sønn), og i følge den hellige Bonifatius avla han munkeløftene allerede som femtenåring.

Da Wilfrids bispedømme ble delt i fire over hans hode og han ble forvist fra Northumbria i 678, dro den 20-årige Willibrord delvis i frivillig eksil, og delvis for videre utdannelse, til det uidentifiserte irske klosteret Rathmelsigi (muligens klosterruinen Mellifont ved Drogheda). Der sluttet han seg til de hellige Egbert og Wigbert, som hadde dratt dit for å studere i klosterskolene og leve et mer perfekt liv blant munkene der. I deres selskap tilbrakte Willibrord tolv år med teologiske studier.

Egbert var ivrig etter å forkynne evangeliet i Nord-Tyskland, men ble advart mot det i en visjon. Hans ledsager Wigbert kom tilbake til Irland i 689 etter å ha brukt to fruktesløse år på misjonen. Willibrord, som da var 31 år og presteviet av Egbert i 688, uttrykte ønske om å få tillatelse til å ta på seg denne arbeidskrevende og farlige oppgaven. Hans samtid beskriver ham som en ideell munk: streng, vis, trofast og utholdende i sitt arbeid. Ytre sett var han liten av vekst, med svart hår og gjennomtrengende blikk.

Willibrord vendte tilbake til England i 690, og der fikk han tillatelse til å reise ut som misjonær. Han dro avgårde samme år med elleve engelske munker som ledsagere, blant dem var de hellige Swithbert og Evald den lyse og Evald den mørke. De gikk i land ved Rhinens munning, dro deretter til Utrecht og så til hoffet til den frankiske hushovmesteren, Pipin II av Herstal (Karl Martells far). Han ga dem sterk støtte og oppmuntret dem til å preke i nedre Friesland, mellom elva Meuse og havet, som han hadde erobret fra den hedenske friserkongen Radbod.

Straks misjonen var etablert, dro Willibrord selv til Roma for å få støtte og oppmuntring fra den hellige pave Sergius I (687-701). For frankerne og friserne ville Roma ha nesten ingen betydning, men for en engelskmann som var seg bevisst sin kirkes romerske opprinnelse, ville denne opprettelsen av forbindelser ha vært viktig. Etter besøket i Roma blomstret Willibrords misjon, og derfra fikk han også med seg relikvier for bygging av kirker.

Under hans fravær hadde en av hans ledsagere, Swithbert, reist til England, hvor han i 693 var blitt konsekrert til biskop uten noe bestemt bispedømme av Wilfrid. Men Pipin likte kanskje ikke dette, for snart dro Swithbert opp Rhinen for å preke for boructuarii mellom elvene Ijssel og Ems. Willibrord vendte tilbake til Friesland og fortsatte som før. I 695 dro han igjen til Roma, denne gangen på Pipins befaling, som sendte med ham anbefalelsesbrev om at paven burde vie ham til biskop. Den 21. november 695 ble han konsekrert til erkebiskop for friserne og fikk palliet av pave Sergius i basilikaen Sta Cecilia, og ettersom den hellige pave Klemens minnedag var den 23., ga paven ham i tillegg navnet Klemens.

Willibrord ble denne gangen bare to uker i Roma før han reiste tilbake - et kort besøk på en tid da selve reisene tok så lang tid. Han hadde mandat til å organisere Kirken i Friesland på vanlig måte, og han brukte Canterbury som modell, med et metropolittsete og suffraganseter andre steder. Pipin ga ham festningen Wiltaberg, senere Utrecht, som sete. Der ble det i likhet med Canterbury bygd en katedral, Kristkirken, og en gammel kirke for St. Martin ble restaurert.

Willibrord oppnådde gode og varige resultater i de områdene som frankerne styrte, ikke minst på grunn av sterk støtte fra den frankiske høyadelen, men i andre distrikter var effekten mer sparsom. Hele livet var han avhengig av beskyttelse og støtte fra de verdslige herskerne. Han dro rundt i landet, prekte og underviste, bygde kirker og kapeller og klostre og innsatte prester og munker, og konsekrerte biskoper til nye seter. Men hans viktigste anliggende var alltid folkets åndelige velferd.

Men på samme måte som bispedømmet Maastricht på denne tiden trakk seg tilbake til Liège, så flyttet også Willibrord sitt støttepunkt. I år 698 fikk han land av den hellige Irmina av Öhren, som var gift med Pfalzgreven Hugobert under frankerkongen Klodvig III og var Pipins svigermor. Senere ble hun abbedisse. Der grunnla han et viktig misjonssenter, klosteret Echternach i det nåværende Luxembourg. Willibrord ledet det en tid som abbed.

Willibrord kunne som den første evangelist dra til Danmark, hvor han kjøpte fri tretti slavegutter, oppdro dem som kristne og tok dem med seg, men det kom ikke noe mer ut av forsøket. På vei tilbake gjorde dårlig vær at han havnet på øya Helgoland ved Elbens munning, som ble holdt for et hellig sted av danskene og friserne. Det ble betraktet som helligbrøde å drepe noe levende vesen, spise noe som vokste eller trekke opp vann fra brønnene uten fullstendig stillhet.

For å demonstrere at dette var overtro, grep Willibrord til det som synes å ha vært hans vanlige taktikk i slike situasjoner: direkte konfrontasjon. Han drepte noen hellig kyr som hans følgesvenner trengte til mat, og han døpte tre personer ved en kilde og uttalte ordene som hørte til, med svært høy stemme. Da han verken ble gal, som de ventet, eller falt død om, var tilskuerne usikre på om det var fordi deres gud var tålmodig eller fordi hans makt hadde forlatt ham. Men Radbod tok saken i ene hender, han trakk lodd og en av Willibrords ledsagere ble ofret for å blidgjøre guden.

Ting gikk bedre på øya Walcheren mellom Rotterdam og Brugge, hvor Willibrord klarte å omvende mange. Han ødela også et gudebilde, men klarte å parere den hedenske presten som forsøkte å drepe ham, og han kom seg trygt tilbake til Utrecht. I disse to tilfellene hjalp det faktum at han slapp unna uten gudenes gjengjeldelse ham betydelig i hans apostoliske aktiviteter.

Pipins død i 714 brakte med seg en svekkelse av den frankiske makten. Året etter ble Willibrord drevet ut av Utrecht av Radbod, den hedenske frisiske kongen, under hans oppstand mot frankerne. Kirker ble ødelagt og prester drept, området gjenerobret av hedningene og Willibrords arbeid så ut til å være ødelagt. I 716-17 virket Willibrord i det østlige Franken og i Thüringen.

Men etter at Radbod ble drept i 719, kunne Willibrord vende tilbake, ikke bare til den vestlige delen av landet som han tidligere hadde evangelisert, men også til den østlige delen, som han aldri hadde trengt inn i. I 714 ble den nye hushovmesteren Karl Martells sønn Pipin den Lille født, og han ble døpt av Willibrord. Han ble senere frankernes konge og far til Karl den Store.

I disse årene fikk Willibrord en tid sterk støtte i sitt arbeid fra den hellige Bonifatius, som han ønsket som sin etterfølger. Men etter tre år sammen med Willibrord dro Bonifatius til Tyskland i stedet. På grunn av de usikre forholdene var det vanskelig å opprette faste bispeseter og menigheter, så derfor skapte de to sammen institusjonen chorepiscopii, korbiskoper eller vandrebiskoper i Vest-Europa, som uten bispedømmer dro fra sted til sted for å hjelpe misjonærene i deres arbeid.

Den hellige Alkuin skrev at Willibrords apostolat var basert på virkningsfull prekenvirksomhet og prestegjerning, opplyst av bønn og lesning av hellige bøker. Willibrord var alltid ærverdig, elskverdig og full av glede. Selv om omvendelsen av Nederland og Luxembourg var verken så rask eller så total som noen hagiografer hevder, for senere skribenter overdriver både hurtigheten og antallet av omvendelser, la Willibrords pionerarbeid en solid grunn. Det plantet troen i mange deler av provinsene Holland og Zeeland og andre deler av Nederland hvor de hellige Amandus og Lebuin aldri hadde trengt inn. Det innledet hundre år med engelsk kristen innflytelse på kontinentet og var av stor betydning, og han fortjener sin tittel som Frisernes apostel helt og fullt. Til tross for hans arbeid fantes det også etter hans død betydelige hedenske grupper, og det var frisiske hedninger som myrdet Bonifatius i 754.

Willibrord hadde hele tiden fra tid til annen trukket seg tilbake til Echternach for retretter, og på sine gamle dager gjorde han det til sitt permanente bosted. Han døde i Echternach den 7. november 739, 81 år gammel og ble straks æret som helgen. I 1031 ble hans ben skrinlagt og flyttet til en hvit marmorsarkofag i krypten under høyalteret i den romanske basilikaen i Echternach - en klosterkirke som var blitt bygd spesielt til hans ære. Der ble relikviene frem til Den franske revolusjon. I 1906 ble de returnert til klosterkirken, men på grunn av at den nye sarkofagen som ble bygd, kom i veien for utsikten til høyalteret, ble relikviene returnert til sin originale plassering i krypten.

En spesiell feiring skjer i Echternach hvert år på tirsdag etter pinse, kjent som Springende Heiligen (dansende helgener). Denne gamle festens opprinnelse er uklar, men den har overlevd i beste velgående i hvert fall helt siden 1553, bortsett fra mellom 1786 og 1802. Deltakerne, inkludert biskoper, prester og ordensfolk, danner en rekke med fire eller fem i bredden og beveger seg fremover hånd i hånd eller arm i arm i en timelang prosesjonsdans med formelle trinn - tre trinn fremover og to bakover. Hver gruppe blir akkompagnert av sitt eget blåserensemble. Slik beveger de seg over broen som kysser elva Sure, og de ender opp i Willibrords helligdom. Her slutter seremonien med velsignelse av Det hellige sakrament. Uansett hva opprinnelsen er, har prosesjonen i dag en botskarakter, og den inkluderer spesielle bønner for dem som lider av epilepsi og mentale sykdommer. Etter legenden fikk Willibrord stanset et epidemisk utbrudd av St. Veitsdans.

Tidlig på 700-tallet skrev en munk i Echternach en helgenkalender for Willibrords private bruk, hvor mange av helgenene er forbundet med scener i Willibrords liv. Denne Calendar of St Willibrord er nå i Bibliothèque Nationale i Paris, og den er av stor interesse for forskere av hagiografi (helgenbiografer). Den gir viktig bevis for kulten til northumbriske helgener. Under datoen 21. november 728 er det flere selvbiografiske linjer skrevet av Willibrord selv om hans bispevielse. I Trier i Tyskland oppbevares hans reisealter, som han alltid hadde med seg.

Hans minnedag er 7. november, med en translasjonsfest den 10. november. Hans kult har alltid vært sterkere i Nederland og Luxembourg enn i hans hjemland England. Han avbildes som biskop, gjerne med en kirkemodell eller et barn. Under hans bispestav springer det frem en kilde, og bed staven forvandler han vann til vin. Ved siden av ham står eller ligger vinfat og krukker. Dette henviser til en legende om et vinunder. På noen avbildninger ødelegger han gudebilder. Hans navn står i Martyrologium Romanum.

Det meste av det vi vet om Willibrord, stammer fra den hellige Beda den Ærverdige. Dessverre er ingen av Willibrords brev bevart, og selv om Alkuin skrev to biografier, den ene på vers for undervisning av barna på klosterskolene, er det i begge to alt for mye om mirakler og ikke nok om Willibrords arbeid.

Kilder: Attwater (dk), Attwater/John, Attwater/Cumming, Farmer, Butler, Butler (XI), Benedictines, Delaney, Schnitzler, Schauber/Schindler, Melchers, Gorys, Dammer/Adam - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

av Webmaster publisert 01.02.2000, sist endret 22.02.2016 - 10:09