Den hellige Wulfram av Sens (~640-703)

Frisernes apostel. Skytshelgen for Abbeville og Grantham; for (små) barn; mot havets farer

Den hellige Wulfram (Wolfram, Wulfran, Wolfran, Wulfrann, Vuilfran, Vulfran, Vulphran, Eufran, Oufran, Offran, Suffrain; lat: Wulfrannus, Wulframnus, Vulfrannus, Vulframnus, Wilfranus, Wolframus) ble født rundt 640 (flere kilder sier 647) i Milly nær Fontainebleau i Neustria, nå Milly-la-Forêt i departementet Essonne (før 1968 i Seine-et-Oise) i regionen Île-de-France i Frankrike. Han var sønn av den aktede offiseren i hæren og hoffembetsmannen Fulbert (Fuldert, Wolbert, Nutbert) hos frankerkongene Dagobert I (629-39) og Klodvig II av Neustria (639-58).

Wulfram viste en begavelse for akademisk kunnskap og han fikk en god utdannelse og ble presteviet. Han ønsket å leve et avsondret liv, men så ble han kalt til hoffet til kong Teoderik II av Neustria (Theoderik; fr: Thierry) (670-87). Da Wulfram mistet sin far, forlot han hoffet, solgte det han eide og ga pengene til de fattige og ga sine landområder til klosteret Fontenelle.

I 682 ble han utnevnt til erkebiskop av Sens. 684 (690, 692). [på bispelisten står han fra 690 til 696] Han var til stede ved en bispeforsamling i Valenciennes i 693.

Han ble munk, og gjennom sine forbindelser ved hoffet ble han rundt 690 tilbudt erkebispesetet Sens, noe han aksepterte. Men han styrte sitt bispedømme i bare 2 ½ år (på bispelisten står han som biskop fra 690 til 696), og han gikk av, delvis fordi den tidligere erkebiskopen, den hellige Amatus, fortsatt var i live og i eksil. Men hans forgjenger som biskop var Lambert (680-90). Det var krøniken fra Auxerre som kaller Amatus biskop av Sens (Senonensis), men det riktige er at Amatus var biskop av Sion (Sedunensis) i Valais, den hellige Amatus av Sion (d. ca 690). Denne feilen ble fulgt av mange, selv bollandistene, så derfor finnes Amatus som Wulframs forgjenger fortsatt i flere biografier. Wulfram ble etterfulgt som biskop av Gaugericus (Gorik, Gau; fr: Géry, Juéry, Goéric).

Wulfram trakk seg tilbake til klosteret Fontenelle i Normandie, hvor han mottok drakten som benediktiner og ble en enkel munk. Han hadde også trukket seg som biskop delvis fordi han ønsket å evangelisere friserne. Frankerne under ledelse av hushovmesteren Pipin av Herstal hadde kort tid i forveien beseiret friserne i slaget ved Dorestad i 689 og gjenerobret de tidligere frisiske områdene omkring Utrecht sør for den gamle Rhinen med Utrecht og Dorestad fra frisere. Det tidligere hoffet for de frisiske kongene i det gamle romerske fortet Traiectum (nå Utrecht), ble gitt til misjonæren Willibrord som støtte for sin misjon blant frisere.

Wolfram dro sammen med noen få andre munker, blant annet fra Fontenelle, og diakonen Wandon på vei til Friesland. Det frisiske territoriet omfattet dagens nederlandske provinser Noord og Zuid Holland, Zeeland, Utrecht (delvis), Friesland og Groningen og i Tyskland Øst-Friesland. Det antas at Wolfram først dro til Willibrord i Utrecht. Derfra dro han videre dypere inn i Friesland og arbeidet for det meste i nærheten av Medemblik, hvor frisernes konge, Radbod, holdt hoff.

Det nøyaktige hendelsesforløpet i Friesland er ikke fullstendig klart. Han og hans ledsagere hadde en viss suksess og fikk i stand noen få konversjoner, men som ellers i Europa på denne tiden var det kongens holdning som sannsynligvis ville bli avgjørende. De omvendte sønnen til kong Radbod, Frieslands siste hedenske konge, og de fikk tillatelse til å forkynne evangeliet. Men det var et rått og hedensk land hvor barn ble ofret til hedenske guder ved henging eller drukning i sjøen. Folk pleide å kaste lodd ved fester for å plukke ut et offer, og taperen ble straks hengt eller kuttet i småbiter. Wulfram appellerte til kong Radbod om å stanse denne nedslaktningen, men kongen sa at det var deres skikk og at han ikke kunne endre den. Han utfordret Wulfram til å redde ofrene om han kunne, og Wulfram vasset da ut i sjøen for å berge to barn som var blitt bundet til påler og etterlatt for å dø når tidevannet steg.

Vendepunktet i misjonen kom med redningen av en viss Ovo (fr: Ovon). Han hadde blitt utvalgt gjennom loddtrekning til å ofres ved henging. Wulfram bønnfalt kong Radbod om å stanse drepingen, men folket ble rasende over denne helligbrøden. Wulfram klarte til slutt å oppnå en avtale om at dersom Wulframs Gud berget Ovos liv, kunne Wulfram og hans Gud få mannen. Ovo ble hengt og dinglet i tauet i to timer mens Wulfram ba. Da hedningene bestemte seg for å forlate Ovo i den tro at han var død, brast tauet, Ovo falt – og var i live. Ovo ble Wulframs slave, deretter hans disippel, så en munk og deretter prest i Fontenelle. Misjonærenes tro og deres evne til å utføre mirakler skremte folket og fylte dem med ærefrykt, og de omvendte seg fra sine gamle skikker og ble døpt.

Selv kong Radbod omvendte seg, for han var svært imponert over både misjonærene og deres mirakler, og det ble gjort klar for hans dåp. Men i siste øyeblikk, da han sto med en fot i døpefonten (de praktiserte dåp med full neddykking), kom han med et siste spørsmål: hvor var hans forfedre nå? Wulfram svarte da at helvete var skjebnen for alle avgudsdyrkere, og da uttalte Radbod sine berømte ord: «Jeg vil heller være i helvete sammen med mine forfedre enn i himmelen uten dem». Dermed gikk han ut av døpefonten og begynte å kle på seg igjen. Denne hendelsen har vært et yndet motiv for kunstnere. Senere, da Radbod lå for døden, sendte han bud på Willibrord for å døpe ham, men han døde før helgenen kom frem.

Etter at Wulfram mislyktes i forsøket på å omvende kongen, vendte han tilbake til Fontenelle. Noen kilder skriver om et andre og lengre opphold i Friesland, men ettersom verken den hellige Beda den ærverdige eller den salige Alkuin av York nevner hans misjonsarbeid der, er dette knapt mulig. De ble sagt at da den hellige Bonifatius avbrøt sitt misjonsarbeid i Friesland for å besøke Roma for andre gang, vikarierte Wulfram for ham i Friesland. Men Bonifatius’ første og avbrutte misjon til friserne begynte rundt 716, og da var trolig Wulfram for lengst død.

Han døde i klosteret Fontenelle den 20. mars 703 (andre sier at han døde rundt 700, Mabillon sier 720 og Odilos krønike sier 740). Han ble gravlagt i kapellet Saint-Paul En 31. mars rundt 704 ble hans relikvier skrinlagt i Fontenelle sammen med levningene av de hellige Wandregisel (ca 600-68) og Ansbert (ca 630-ca 695), klosterets første og tredje abbed, og deres skrin ble flyttet til hovedkirken (derfor er dødsår fra 700 til 703 mest sannsynlig). I 1058 ble hans relikvier overført med stor pomp og prakt til klosterets hovedkirke Saint-Wandrille. Hans relikvier ble i 1158 overført til kirken Notre-Dame i Abbeville ved Somme, som straks fikk navnet Saint-Wulfram. Denne kirken er i dag sognekirke, hvor hans relikvier fortsatt æres etter å ha kommet seg uskadd gjennom revolusjonen.

Omtrent på samme tid, kanskje da hans relikvier igjen ble flyttet, denne gang til Rouen, ble hans arm brakt som en relikvie til klosteret Croyland i Lincolnshire i England. Interessen for ham der kan ha hatt sin opprinnelse fra deres abbed Ingulf (1086-1109), som hadde vært munk i Fontenelle. Ingulf var sekretær for kong Vilhelm erobreren, som utnevnte ham til abbed av Crowland i 1086.

Etter at bygningen i Crowland ble skadet av brann, var klosteret ikke lenger et egnet sted for å oppbevare relikvien, så den ble brakt til Grantham for trygg forvaring. I 200 eller 300 år ble den oppbevart i kryptkapellet under Lady Chapel. senere, rundt 1350, ble armen brakt til det spesielt påbygde kapellet over det nordre våpenhuset. På et eller annet stadium i den lange prosessen med den engelske reformasjonen, gikk denne relikvien tapt. I 1641 fikk kirken i Sens noen ryggvirvler av sin tidligere biskop.

Wulframs biografi ble skrevet av munken Jonas i Fontenelle elleve år etter hans død (andre sier rundt 800). En hymne stammer fra 800- eller 900-tallet. Hans minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er dødsdagen 20. mars:

In monastério Fontanéllæ in Néustria, deposítio sancti Vulfrámni, qui, ex mónacho epíscopus Senonénsis eléctus, ad gentem Frisiórum evangélico núntio ditándam se cóntulit; tandem in monastérium Fontanéllæ revérsus ibidem in pace quiévit.

I klosteret Fontenelle i Neustria [nå i Frankrike], dødsfallet til Wulfram, som ble munk og deretter biskop av Sens, viet han seg til å forkynne evangeliet til folket i Friesland; til slutt vendte han tilbake til klosteret Fontenelle, hvor han døde i fred.

Hans translasjonsfest feires den 15. oktober, som minnes translasjonen til Abbeville. Ado av Vienne nevner ham den 23. april, og 15. mars og 1. juni nevnes også som minnedager. Han minnes også den 8. november som en av de salige og hellige fra bispedømmet Évry-Corbeil-Essonnes. De som står på denne listen, er bispedømmets skytshelgen Notre-Dame-de-Bonne-Garde, som æres i Longpont-sur-Orge (31. mai), den salige Isabel av Frankrike (fr: Isabelle) (1225-70), som grunnla klosteret Longchamp (24. februar), den hellige biskop Vilhelm av Bourges (fr: Guillaume) (1150-1209), sønn av grev Baldvin IV av Corbeil (10. januar), Wulfran, født i Milly-la-Forêt, den hellige Vilhelm av Æbelholt (fr: Guillaume) (ca 1127-1203), sogneprest av Brunoy (6. april), den hellige Germanus av Paris (fr: Germain) (496-576) (28. mai), den hellige Exuperius av Bayeux (fr: Spire) (300/400-t), som har sine relikvier i katedralen som bærer hans navn i Corbeil (1. august), den hellige Korbinian av Freising (fr: Corbinien) (ca 675-ca 725), født i Saint-Germain-lès-Arpajon (9. september), den hellige Dionysius av Paris (fr: Denis) (d. ca 258), som evangeliserte en del av Essonne og som æres i Longpont-sur-Orge (9. oktober), den hellige Eligius av Noyon (fr: Eloi) (ca 588-660), som var rådgiver for kong Dagobert og bodde i Chilly-Mazarin (1. desember), og fire av de 191 salige September-martyrene fra 1792: de salige Peter Bonzé (fr: Pierre) (1719-92), sogneprest ved Saint-Sulpice i Massy, Nikolas Gaudreau (fr: Nicolas) (1744-92), sogneprest av Vert-le-Petit, Johannes Baptist Nativelle (fr: Jean-Baptiste) (1749-92), bror av Renatus (nr 71), prest i bispedømmet Versailles, i Saint-Martin i Longjumeau, og hans bror Renatus Nativelle (fr: René) (1751-92), prest i bispedømmet Versailles, i Saint-Denis i Argenteuil.

I tillegg til i Frankrike har Wulfram også en kult i England. Det finnes to gamle engelske kirker viet til ham, en i Grantham i Lincolnshire og en i Ovingdean i Sussex. I Lincolnshire feiret klosteret Croyland begge hans fester. Wulfram hadde trolig en forbindelse med den engelske hellige Willibrord (658-739), den fremste apostelen for Friesland. Han kalles oftest Wulfram av Sens, men også Wulfram av Fontenelle. I tillegg til de engelske kirkene samt kirken i Abbeville har vi kirken Saint-Wulfran i Butot i departementet Seine-Maritime. «St Wulfrans kors» (Croix de Saint Wulfran) finner vi i Villemaréchal i departementet Seine-et-Marne i regionen Île-de-France, hvor det feires enda en årlig fest. Han er skytshelgen for Abbeville og bærer tittelen «frisernes apostel». Han blir æret som beskytter av (små) barn, basert på historiene om at han klarte å redde noen av dem fra døden.

Kilder: Attwater/Cumming, Farmer, Benedictines, Bunson, Schauber/Schindler, MR2004, KIR, CE, CSO, CatholicSaints.Info, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, nl.wikipedia.org, fr.wikipedia.org, Butler 1866, catholicexchange.com, zeno.org, heiligen-3s.nl, nominis.cef.fr - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 19. januar 2016