Den hellige Wulfilak av Trier (d. ~594)

Den hellige Wulfilak (Wulfilaic, Wulfilaich, Wulflaik, Wulflaïc, Walfraye, Valeroic, Wolf, Vulfe, Vulphy, Vulfolaic, Vulfilaïc; fr: Walfroy, Walfroie, Valfroy, Ouflay, Wulphy, Wulpy; lat: Wulfilaicus, Wulfilaïcus, Wulflagius, Wulflaicus, Vulfilaicus, Vulfilaïcus, Vulflagius, Ulfilaicus, Walfredus, Vulsus) ble født tidlig på 500-tallet (noen sier rundt 565, men da ville han ha vært rundt 35 år ved sin død, og alle er enige om at han døde «i høy alder». Ifølge den hellige biskopen og historikeren Gregor av Tours (539-94) kom han fra Lombardia i Nord-Italia, mens andre mener at han ble født i Pannonia, hjemlandet til den hellige Martin av Tours’ (ca 316-97).

Wulfilaks foreldre oppdro ham kristelig og fortalte ham mye fra helgenbiografiene. Et spesielt dypt inntrykk på ham gjorde Martins dyder og mirakler. Han bestemte seg for å etterligne Martins dyder og hellighet, selv om han ikke visste om Martin hadde vært martyr eller bekjenner eller hvilket land han hadde virket i. Men han bestemte seg for at når han ble stor, skulle han valfarte til Martins grav.

Da han var blitt voksen, delte han ut til de aller fattigste det han hadde klart å samle seg av verdslig gods. Deretter dro han til Gallia i etapper. Han kom først til Limoges, hvor han slo seg ned i klosteret Saint-Yrieix like ved og befestet seg i det åndelige liv. Deretter tok klosterets abbed Aredius ham selv med til Tours, hvor begge viste Martins grav stor andakt. Hvor lenge Wulfilak sto under ledelse av abbed Aredius, vet vi ikke. Men på et tidspunkt forlot han Limousin for å dra til bispedømmet Trier (fr: Trèves) i det gamle Gallia Belgica, da i det frankiske kongeriket Austrasia, nå i Tyskland, som strakte seg helt til området ved Reims.

Wulfilak var i Guds planer for å omvende folket i Gallia Belgica sammen med andre modige apostler. Først de to første biskopene av Reims, de hellige Sixtus (ca 260-ca 280) og Sinnicius (ca 280-86), og etter dem de hellige Eucharius av Trier (100/200-t), byens første biskop, og Memmius av Châlons (d. ca 300), som hadde banet veien for omvendelsen av disse vantro, skjønt ikke «fra apostlenes tid», som det heter i legendene. De hellige Valerius og Rufinus av Soissons (fr: Valère et Rufin) (d. ca 287) kom deretter for å utvide disse første erobringer. Selveste Martin av Tours, som med rette kalles «gallernes apostel», som forkynte for folket etter å ha blitt sendt av Theodosius til Trier. Takket være den herlighet av tegn som fulgte hans forkynnelse, hadde han gleden av å se mange hedninger omvende seg og ødelegge avguder som fortsatt eksisterte mange steder. Den hellige Remigius av Reims (ca 437-533) var den mest berømte av alle og døpte frankernes kong Klodvig, som var et fryktelig slag mot avgudsdyrkelsen i Gallia.

Men hedendommen var fortsatt ikke utryddet alle steder, spesielt i området Ardennene. Området lå på grensen mellom bispedømmene Reims, Trier og Tongeren/Tongres, langt borte fra byene, som var sentre for kristendommen. Områdene på landet hadde ikke fått mye av evangeliets lys, og statuer av falske guder ble fortsatt stående og store deler av befolkningen var fortsatt hedenske. Der tok Wulfilak på seg å forkynne evangeliet, med tillatelse fra den hellige biskop Magnerik av Trier (ca 520-ca 596), som viet ham til diakon.

På en høyde, som kildene kaller et «fjell» (350 m.o.h.), hvor toppen var kronet av en enorm statue (immensum simulacrum) av jaktgudinnen Diana (Arduina), bygde han et kloster og en kirke viet til Martin av Tours for å bekjempe overtroen på dens viktigste sted. Han ble hjulpet av kong Kildebert i byggingen av klosteret, og biskop Magnerik av Trier kom for å vigsle det. Stedet tilhører nå bispedømmet Reims og høyden heter Mont Saint-Walfroy. Navnet Ardennene kommer fra Arduina. Ved siden av sin forkynnelse levde han kontinuerlig i bønn og bot for å påkalle himmelens velsignelser over den nye grunnleggelsen.

Biskopen og historikeren Gregor av Tours kom for å besøke Wulfilak i 585, da han returnerte langs ruten fra Trier til Reims etter et oppdrag i Koblenz, hvor kong Kildebert II av Austrasia (575-95) holdt hoff. På veien dro han gjennom Yvois, og ettersom han kjente til Wulfilaks dyder og ry, bestemte han seg for ikke å forlate stedet uten å se eneboerens hjem. Så de gikk sammen til fjellet som nå bærer navnet Mont Saint-Walfroy. Etter å ha besøkt klosteret og kirken, ville den berømte reisende vite alt om den hellige eremitten og alle særegenheter i hans liv. Wulfilak fortalte biskopen om sitt liv og om hvordan han hadde evangelisert regionen, og Gregor skrev ned historien og publiserte den i sitt verk «Frankernes historie». Det er denne forfatteren som har fortalt det vi vet om helgenens liv.

Slik gjenforteller Gregor av Tours i sin «Frankernes historie» (Historia Francorum) (bok 8, kapittel 15) den minneverdige samtalen han hadde med Wulfilak (oversatt fra den engelske utgaven, Penguin 1974):

Da jeg reiste videre, kom jeg til byen Carignan, og der ble jeg vennlig ønsket velkommen av diakon Wulfilak, som tok meg med til sitt kloster. Dette ligger rundt tolv kilometer fra byen, på toppen av en ås. Wulfilak hadde bygget en stor kirke i åssiden og gjorde den berømt for sine relikvier av den hellige Martin og andre helgener. Mens jeg var der, ba jeg ham om å fortelle meg om den lykkelige begivenheten da han ble omvendt og hvordan han, en langobard av fødsel, hadde kommet til å gå inn i Kirkens tjeneste. Først var han uvillig til å fortelle meg sin historie, for han var svært oppriktig i sitt ønske om å unngå berømmelse. Jeg bønnfalt ham med fryktelige eder og tryglet ham om ikke å holde tilbake noe av det jeg spurte ham om, og jeg lovte aldri å avsløre det han fortalte meg, til en levende sjel. Han motsto meg i lang tid, men til slutt ga han etter for mine bønner og min trygling.

Han sa: «Da jeg var en liten gutt, fikk jeg høre om den hellige Martin. Jeg visste ikke engang om han var en martyr eller bare en berømt geistlig, hva godt han hadde gjort i denne verden eller hvilket sted som hadde blitt æret ved å motta hans hellige legeme for begravelse. Likevel pleide jeg å holde våkenetter i hans navn, og når jeg hadde noen penger, ville jeg gi dem som almisser. Da jeg ble litt eldre, gjorde jeg en stor innsats for å lære å skrive. Jeg lærte meg først bare å kopiere bokstavene, og da oppdaget jeg hva de betydde når de ble satt i riktig rekkefølge.

Jeg ble en disippel av abbed Aredius av Limoges (fr: Yrieix) (d. 591), og med hans oppmuntring besøkte jeg kirken Saint-Martin. Da tiden kom for oss å dra, samlet han litt støv fra graven som en hellig relikvie. Han helte det i en liten boks og hengte den rundt halsen min. Ved vår ankomst til hans kloster nær Limoges satte han denne boksen i sitt oratorium (kapell). Støvet økte i mengde til det ikke bare fylte boksen, men tvang seg gjennom skjøtene uansett hvor det kunne finne en åpning. Inspirert som jeg ble av dette miraklet, ble mitt hjerte fylt med glede, med det resultat at alt mitt håp for fremtiden ble overgitt i helgenens mirakuløse makt.

Deretter flyttet jeg til området ved Trier, og i den åssiden hvor du nå står, bygd jeg med mine egne hender den bygningen som du ser foran deg. Jeg fant her en statue av Diana, som den overtroiske lokalbefolkningen tilba som en gud. Jeg selv satte opp en søyle, hvor jeg ble stående med bare føtter, uansett hvor vondt det gjorde. Når vinteren kom til sin tid, frøs den meg slik med sin iskalde frost at den bitende kulden fikk mine tånegler til å falle av, ikke én gang, men flere ganger, og regnet frøs til is og hang fra mitt skjegg som voks som smelter fra et lys. Dette distriktet er kjent for sine harde vintre».

Jeg var svært nysgjerrig etter å vite hvilken mat og drikke han inntok, og hvordan han lyktes i å ødelegge avgudsbildene i åssiden. Han svarte: «Alt jeg hadde til mat og drikke var litt brød og rå grønnsaker med litt vann. Menneskemengder begynte å strømme til meg fra godsene i regionen, og jeg fortalte dem gang på gang at Diana var maktesløs, at hennes statuer var ubrukelige og at ritene som de praktiseres, var fåfengte og tomme. Jeg gjorde det klart at de besvergelsene som de sang når de var beruset og midt i deres utskeielser, var ganske uverdig av dem. I stedet burde de foreta et tilbørlig offer av tilbedelse av Gud den allmektige, som har skapt himmel og jord. Natt og dag ba jeg om at Herren ville nedlate seg til å kaste ned statuen og frigjøre disse menneskene fra deres falske avgudsdyrkelse. Gud i sin nåde beveget deres bondske sinn, med det resultat at de begynte å lytte til hva jeg hadde å si, å forsake sine avgudsbilder og å følge Herren.

Da kalte jeg sammen en forsamling av noen av dem, og med deres hjelp var jeg i stand til å ødelegge det selv. Jeg hadde allerede veltet de mindre avgudsbildene, som var lettere å håndtere. En stor folkemengde samlet seg ved Diana-statuen: de bandt tau rundt den og begynte å trekke, men all deres innsats var til ingen nytte. Jeg skyndte meg til kirken og prostrerte meg på bakken og gråt og ba til Gud om hjelp, om at Han i sin guddommelige makt ville ødelegge det som menneskelige styrke var for svak til å velte. Da jeg var ferdig med å be, kom jeg ut igjen, gikk opp til arbeiderne og tok tak i tauet. Ved det aller første rykket som vi gjorde, styrtet avgudsbildet i bakken. Jeg fikk det slått i stykker med jernhammere og deretter redusert det til støv.

Da jeg dro hjem for litt mat, fant jeg hele min kropp fra toppen av hodet til fotsålene dekket med ondartede sår, slik at det ikke var mulig å finne en plass på størrelse med en eneste fingertupp som var uten sår. Jeg gikk alene inn i kirken og kledde meg naken ved det hellige alteret. Det var der jeg oppbevarte en flaske full av olje som jeg hadde tatt med meg hjem fra den hellige Martins kirke. Med mine egne hender salvet jeg hele kroppen med denne oljen, og deretter gikk jeg for å sove. Det var nesten midnatt da jeg våknet. Da jeg reiste meg opp for å si de foreskrevne bønnene, fant jeg at kroppen var fullstendig kurert, akkurat som om jeg aldri hadde hatt noen sår i det hele tatt. Da skjønte jeg at disse pustlene var forårsaket av det hatet som djevelen hadde til meg. Han er så full av trass at han gjør alt han kan for å skade dem som søker Gud.

Det kom til meg visse biskoper som hadde som klar plikt å formane meg om å fortsette med klokskap med den oppgaven som jeg hadde begynt på. I stedet sa de til meg: ʽDet er ikke riktig det du forsøker å gjøre! En slik obskur person som du kan aldri bli sammenlignet med den hellige Simeon stylitten (ca 390-459) av Antiokia. Klimaet i denne regionen gjør det umulig for deg å holde på med å pine deg selv på denne måten. Kom ned fra din søyle og lev sammen med de brødrene som du har samlet rundt deg’. Nå, det er ansett som en synd å ikke adlyde biskoper, så selvfølgelig kom jeg ned og gikk bort sammen med disse brødrene og begynte å innta mine måltider med dem. En dag kom en viss biskop og overtalte meg til å gå bort til en herregård et stykke unna. Så sendte han arbeidere med kiler, hammere og økser til den søylen som jeg pleide å stå på, og de knuste den. Da jeg kom tilbake neste morgen, fant jeg den fullstendig ødelagt. Jeg gråt bittert, men jeg har aldri våget å sette opp igjen den søylen som de ødela, for det ville være å være ulydig mot biskopenes ordre. Som et resultat har jeg vært fornøyd med å leve blant brødrene, og her har jeg blitt værende til denne dag. Lydighet er mer dyrebart for Gud enn offer».

Gregor av Tours fortsatte med å fortelle om noen mirakler som skjedde i basilikaen Saint-Martin på Mont Saint-Walfroy. En døvstum sønn av en franker fra en fornem familie ble brakt til kirken av sine foreldre. Wulfilak lot ham ligge på en seng som var satt inn i kirken, sammen med en diakon og en tjener. I løpet av dagen deltok han i bønnene og om natten sov han i kirken. Gud ble grepet av medlidenhet, og i en drøm viste den hellige Martin seg for Wulfilak og sa: «Send lammet ut av kirken, for han er leget». Abbeden hadde ikke flere drømmer, men om morgenen kom den unge mannen til ham og begynte å snakke og takke Gud. Deretter vendte han seg til abbeden og sa: «Jeg ofrer min takknemlighet til den allmektige Gud som har gitt meg talens og hørselens evne».

En viss mann som ofte var involvert i tyveri og andre forbrytelser, hadde for vane å renvaske seg ved å sverge falske eder. Han ble anklaget av visse personer for å ha begått et ran. Han sa: «Jeg vil gå til kirken Saint-Martin og bevise min uskyld ved de edene som jeg vil sverge der». Da han kom inn gjennom døren, mistet han øksen han bar i hånden, og selv falt han på gulvet med en voldsom krampe i hjertet. Deretter tilsto det stakkars kreket sin forbrytelse med den samme munnen han hadde planlagt å sverge at han var uskyldig med.

En annen mann ble anklaget for å ha brent ned huset til sin nabo. Han sa: «Jeg vil gå til kirken for Saint-Martin og sverge på at jeg er uskyldig, og deretter vil jeg gå hjem, frikjent for anklagen. Det var ingen tvil i det hele tatt om at han faktisk hadde brent ned huset. Da han skulle til å komme inn og avlegge eden, gikk Wulfilak ham i møte og sa: «Dine naboer hevder at uansett hva du sier, kan du ikke bli frikjent for denne forbrytelsen. Men Gud er overalt, og hans makt er like stor utenfor kirken som inne i den. Hvis du har en slags villedet overbevisning om at Gud og hans helgener ikke vil straffe deg for mened, se på hans hellige tempel som står foran deg. Du kan sverge din ed dersom du insisterer, men du vil ikke bli tillatt å tre over terskelen til denne kirken». Han løftet sine hender mot himmelen og ropte: «Ved den allmektige Gud og den mirakuløse makten til hans prest St Martin, benekter jeg at jeg var ansvarlig for denne brannen».

Så snart han var ferdig med eden, snudde han seg for å gå, da han plutselig selv ble innhyllet i en ild. Han falt umiddelbart til jorden og begynte å rope at han ble brent opp av den hellige biskopen. I sin smerte fortsatte han å rope: «Gud er mitt vitne på at jeg så en flamme komme ned fra himmelen! Den omhyller meg fullstendig og den brenner meg opp med sin bitre røyk». Da han hadde sagt dette, døde han. Dette var en advarsel til mange mennesker om ikke å sverge falskt på dette stedet.

Resten av livet levde Wulfilak blant sine medbrødre i sitt kloster, hvor han sammen med sine brødre på fjellet henga seg til de fromme øvelser som hører til i det monastiske liv, da Gud kom for å besøke ham med en ny og siste prøve. For i disse ulykkelige tidene var dalen Chiers og juvene av dens sideelver stadig åsted for blodige og ødeleggende kriger. De austrasiske adelsmennene, som nesten alltid var i opprør mot kong Kildebert, hadde nettopp møttes i Bastogne for å danne et nytt komplott mot sin monark. Blant disse konspiratørene var hertug Ursion. Det antas vanligvis at hertugen sto bak ødeleggelsen av det første klosteret som Wulfilak hadde bygd på fjellet. Forfulgt av Godegisel (fr: Godégésile), general hos kongen av Austrasia, søkte han tilflukt hos sine medsammensvorne inne i klosteret. Der ble de beleiret, men forsvarte seg desperat. Forgjeves oppfordrer general Godegisel hertugen til å overgi seg, så han ble tvunget til å angripe de hellige murer og bære ild og sverd inn i helligdommen for St Martin. Wulfilak hadde den ulykke å se, før han døde, sitt kloster fullstendig ødelagt og lagt i ruiner. Men til tross for sin høye alder, fant han nok energi til å få bygd et nytt kloster på samme sted.

Han døde ikke lenge etter i høy alder, og det skal ha skjedd en 21. oktober mellom årene 590 og 600 (594?). Han ble gravlagt i den nye kirken han hadde bygd like før sin død, og der er plasseringen av hans grav fortsatt synlig. Folket i Yvois, særlig de som hadde omvendt seg, var de første som kom for å ære graven hvor hans dyrebare levninger hvilte, for alle betraktet ham som en salig i himmelen som ba som en hellig. Miraklene som snart skjedde i kirken, levnet ingen tvil om at han var en venn av Gud. Nyheten spredte seg vidt omkring, og det strømmet mennesker til fra alle kanter til det hellige fjellet. Det var opprinnelsen til den berømte valfarten som selv etter tolv århundrer ikke har blitt svekket.

Hans relikvier ble den 7. juli 980 (mange kilder sier 979) under erkebiskop Egbert av Trier flyttet for å sikre dem mot normannernes fiendtlige overfall. De ble brakt til kollegiatskirken i den lille byen Ivoy (Ivodium) eller Yvois, avledet fra det latinske Eposium, nå den lille byen Carignan i departementet Ardennes i regionen Champagne-Ardenne i Nordøst-Frankrike (fra 2016: regionen Alsace-Champagne-Ardenne-Lorraine), helt på grensen til Belgia. Carignan fikk dette navnet i 1662, da kong Ludvig XIV ga dette landet til Eugène-Maurice av Savoie-Carignan, greve av Soissons. Helt fra romertiden var Yvois en viktig stasjon på veien fra Reims til Trier.

Men heller ikke Wulfilaks andre kloster fikk noen lang historie. Eberwin sier at på hans tid (slutten av 1000-tallet) ble kirken ødelagt av en brann, men levningene av Wulfilak ble funnet intakt. De gikk imidlertid fort tapt, noen sier at det skjedde under Den franske revolusjon, men dom Morin antar at de med stor sannsynlighet forsvant rundt 1060, røvet eller ødelagt av soldater under Eustacius av Boulogne.

Stedet for hans kloster ble senere kalt Saint-Walfroy etter ham. På forskjellige steder i Frankrike æres han under navnet Saint-Wulphy. Wulfilak er den eneste stylitt som historien kjenner i Vesten. Abbed Eberwin av St. Martin i Trier skrev på 1000-tallet biografien om biskop Magnerik, hvor han har med noen opplysninger om Wulfilak. Ifølge ham var Magnerik den biskopen som beordret helgenen til å komme ned fra sin søyle.

Etter ham levde flere eneboere på hans sted, og klosteret ble underlagt klosteret Orval i det nåværende Villers-devant-Orval in Belgia. I 1060 kom relikvier også til Rue i det franske departementet Somme.

Festen for Wulfilak feires høytidelig den 21. oktober, årsdagen for hans død (Metz og Trier), men 7. og 17. juli nevnes også. Festen den 7. juli minnes translasjonen av hans relikvier og ble feiret som hovedfest frem til 1711. Som ortodoks minnedag nevnes 17. november. På alle dager umiddelbart etter novenen for denne festen kan pilegrimene delta i den hellige messe, skrifte og høre på instruksjoner. Selv om valfarten er åpen hver dag hele året, er det dager med spesielle valfarter som er: 24. juni, festen for Johannes Døperens fødsel, skjærtorsdag og langfredag, påskedag og pinse, de tre Rogasjonsdagene, 7. juli, dagen for translasjonen av helgenens relikvier til Yvois, alle onsdager og fredager i året og spesielt onsdager og fredager i fastetiden.

I Carignan ble det i 1869 reist et monument for ham bestående av en søyle med en statue på toppen. Han er ikke identisk med den Saint-Wulphy som æres i Rue og i Montreuil-sur-Mer, og heller ikke med den Walfridus som æres i Welferdingen i Tyskland.

Kilder: Schauber/Schindler, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, fr.wikipedia.org, lb.wikipedia.org, nominis.cef.fr, zeno.org, heiligen-3s.nl, catholique-reims.cef.fr, orthodoxe-kirche.de, amdg.be, home.scarlet.be - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 19. januar 2016