Den salige Zefyrinus Jiménez Malla (1861-1936)

Den salige Zefyrinus Jiménez Malla (1861-1936)

Den salige Zefyrinus Jiménez Malla [Giménez] (sp: Ceferino), kjent som «El Pelé», var sigøyner og ble antakelig født den 16. august 1861 i Benavent de Segria i provinsen Lleida (sp: Lérida) i Catalonia eller i Fraga i provinsen Huesca i Aragón i Spania. Hans foreldre var Juan Jiménez og Teresa Malla og familien var nomadiske sigøynere. Hans dåp ble utsatt, slik at han kunne unngå militærtjeneste, og han ble døpt i Fraga den 26. august 1861, som var minnedag for den hellige pave Zefyrinus (199-217). Zefyrinus vokste opp sammen med en bror og to søstre. I regionen Los Monegros møtte han røveren Cucaracha, som ble drept av Guardia Civil i 1875.

Da han var nesten 20 år, giftet han seg rundt 1880 i en sigøynerseremoni med den to år eldre Teresa Jiménez Castro, en sigøyner fra Lleida. De bosatte seg i Barbastro i provinsen Huesca. De fikk ingen barn, men de adopterte Teresas niese Pepita, som var født i 1906. El Pelé var en dyktig rytter og likte å ri med Pepita stående på hesteryggen bak seg. Han pleide å gå til «corridas» i sine beste klær, med sin kone pyntet med smykker og kledd i sine «mantones de Manila». Snegler var en del av hans kosthold, han snakket sine forfedres sigøynerspråk og var stolt over å være sigøyner.

Den 9. januar 1912, da han var 51 år gammel, giftet han og Teresa seg kirkelig i kirken San Lorenzo i Lérida etter 30 års sigøynerekteskap. El Pelé la frem sin dåpsattest, og etter å ha skriftet mottok de eukaristien under seremonien. Arkivene viser at begge den 3. januar var kommet til generalvikaren av Barbastro med to vitner for de nødvendige forberedelsene. Det er sikkert at de hadde mottatt fermingens sakrament.

Deres kirkelige bryllup var resultatet av en lang åndelig reise, som startet minst to år tidligere, etter at Pepita var blitt en del av familien og ble skrevet inn i førskolen hos Søstrene av St. Vincent de Paul. I Barbastro var han til alles forbløffelse en fast gjest i huset til Don Nicolás Santo de Otto Escudero, universitetsprofessor i sivil- og kirkerett. De ble kjent i 1915, og vennskapet og tilliten mellom sigøyneren og professoren var så sterk at Don Nicolás brukte bokstavene P-E-L-E som kode på pengeskapet sitt.

El Pelé ble en eksemplarisk kristen og pleide å delta i alle seremonier som kirkene i Barbastro arrangerte. Han var med i alle prosesjoner, deltok i vandringen til El Pueyo påskemandag, han ledsaget presten som brakte viaticum (vandringsbrødet) til de syke, og ba rosenkransen sammen med de gamle på gamlehjemmet i Amparo. Han samlet barna rundt seg, lærte dem bibelhistorie, bønner og salmer og fulgte dem til kapellet for San Ramón. Når han gikk forbi, pleide folk å si: «Slutt å banne! El Pelé kommer!»

Ved slutten av Første verdenskrig ble El Pelé uventet rik gjennom å kjøpe og selge muldyr fra den franske hæren. Han var da i stand til å kjøpe det huset han leide. El Pelé var streng mot seg selv og sjenerøs overfor andre. Han ga penger til de trengende, men uten å la det bli kjent. Han mistet sin elskede hustru Teresa den 4. desember 1922, og da solgte han hjemmet og leide seg et annet hus.

Samme år hadde han blitt anklaget urettmessig for tyveri og kastet i fengsel. Da ble veien mellom Barbastro og El Pueyo fylt med sigøynere som hadde kommet for å følge rettssaken. Til slutt ble han erklært uskyldig dømt. Som hans forsvarsadvokat da sa: «El Pelé er ingen tyv, han er 'San Ceferino', sigøynernes vernehelgen».

Han deltok på de nattlige tilbedelsene av Alterets hellige sakrament og på de eukaristiske torsdagene som ble arrangert. I 1926 sluttet han seg til legfransiskanerne, som kapusinerne i Barbastro hadde gjengrunnlagt. Hans kjærlighet til Kristus, Jomfru Maria og naturen gjorde ham til en sann disippel av den hellige Frans. Hans ry som en barmhjertig og from mann var viden kjent, og selv om han ikke kunne lese, så utdannede mennesker opp til ham på grunn av hans ærlighet og visdom. Han var medlem av flere religiøse foreninger.

Han gjorde det svært godt som hestehandler og hadde en respektabel posisjon i samfunnet. Han ble medlem av byrådet, og biskopen rådførte seg jevnlig med ham. Han hadde aldri lurt noen i sin handelsvirksomhet. Hans anseelse førte til at mange sigøynere kom til ham for hjelp til å bilegge de konflikter som fra tid til annen flammet opp blant dem.

Borgerkrigen i Spania brøt ut den 18. juli 1936 med Francos militærkupp. For bakgrunn, se Martyrer fra Den spanske borgerkrigen. Da var El Pelé blitt 75 år gammel. Han hadde en sterk personlighet og var ikke redd for folkemeningen. En dag i slutten av juli så han en ung prest bli slept over rådhusplassen i Barbastro, og da klarte han ikke å la være å rope: «Hjelp, Jomfru Maria! Så mange mennesker mot bare en, og det attpå til en uskyldig mann!» Han ble da pågrepet, ransaket og arrestert, for i lommen hadde han en lommekniv og sin rosenkrans. Det er usikkert hvem som arresterte ham, trolig var det regjeringens politi, regjeringsstyrker eller en tilknyttet milits.

Han ble tatt med til fengselet i rådhuset og låst inne i en celle som bare var fem kvadratmeter stor og hadde et veldig lite vindu. Før ett døgn var gått, var det femten personer i cellen. Han nektet å levere fra seg rosenkransen, og derfor ble han sammen med andre legmenn og prester overført til kapusinersøstrenes kloster, som var blitt omgjort til fengsel. Der ble han i femten dager. En anarkist som var medlem i revolusjonskomiteen og en av hans bekjente, prøvde å overtale ham til å gi fra seg rosenkransen i bytte med friheten, men forgjeves.

El Pelé ble skutt ved tretiden om morgenen søndag den 2. august – man er imidlertid ikke helt sikker på datoen, det kan også ha vært søndag den 9. august. Det skjedde mot muren rundt kirkegården i Barbastro, opplyst av lysene fra lastebilen som hadde brakt ham dit. Han døde med rosenkransen i hendene og mens han ropte: ¡Viva Cristo Rey! («Lenge leve Kristus Kongen!»)

De revolusjonære tok av ham klærne og la liket i en fellesgrav sammen med andre, helte kalk over og dekket dem med jord. Etter krigen ønsket man å gravlegge El Pelé ved siden av hans hustru, men da var det umulig å identifisere hans levninger. Den 27. november 1993 ble hans saligkåringsprosess åpnet i Barbastro. Dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente hans martyrium, ble underskrevet den 17. desember 1996 av pave Johannes Paul II (1978-2005). Han fikk dermed tittelen Venerabilis, «Ærverdig».

Han ble saligkåret som martyr den 4. mai 1997 i Roma sammen med Florentinus Asensio Barroso, biskop av Barbastro, som ble drept den 9. august 1936. El Pelé er den første sigøyner som er blitt saligkåret. Begges minnedag er 9. august.

Saligkåringen på Petersplassen var en av de mest fargerike seremoniene i Vatikanet i senere tid, med alt fra sigøynermusikk til tradisjonell gregoriansk sang. Omkring 40.000 mennesker deltok i messen, blant dem 4.000 sigøynere fra hele Europa. Paven selv bar en usedvanlig fargerik messehagel i rødt, gult og oransje. Han sa i sin preken El Pelé sådde harmoni og solidaritet blant sigøynerne og meglet i konflikter som forsuret forholdet mellom sigøynere og ikke-sigøynere. Han var et eksempel på at alle mennesker kan nå frem til hellighet, sa paven, og saligkåringen av ham var fra Kirkens side er skritt for å få slutt på intoleranse.