Biskop og kommandør

Fra et intervju i Broen nr. 3/2006, av Ågot Kermit

Biskop Gerhard Goebel ble i slutten av mars i år utnevnt av HM Kongen til Kommandør av Den Kongelige Norske Fortjenstorden for sin innsats for kirke og samfunn i Norge.

Ordensinsignier og diplom ble overrakt biskop Goebel den 9. juni av Fylkesmann Svein Ludvigsen, under en tilstelning i Vår Frues menighet i Tromsø. Tildelingen av denne hedersbevisningen er uttrykk for alt biskop Goebel som tysk statsborger har gjort og stått for i sitt virke som prest og biskop i Norge. I begrunnelsen for tildelingen av Fortjenstordenen, nevnes biskop Goebels virke for å skape forsoning mellom den Nordnorske befolkningen og Forbundsrepublikken Tyskland etter krigen, og for hans innsats for å skape et godt kirkelig samarbeid. Ordensrådet har også vektlagt hans innsats med å reise kirkebygg i Nord-Norge og spesielt byggingen av Karmelklosteret i Tromsø.

Gerhard Goebel er født i 1933 i Scheuerfeld i bispedømmet Trier i Tyskland og ble i 1960 presteviet i Ravengiersburg. Etter ønske fra sin orden, Den hellige Families kongregasjon (MSF), kom han allerede to år senere til Nord-Norge. Her virket han som prest i Hammerfest, Mo i Rana og Tromsø inntil han i 1976 ble utnevnt til apostolisk administrator og i 1979 ble viet til biskop av pave Johannes Paul II i Peterskirken.

Biskop Goebel, du kom som ung prest i 1968 til Finnmark, hvor minnene fra krigen ennå var levende etter at tyskerne ved den brente jords taktikk hadde ødelagt hele landsdelen under tilbaketrekkingen av troppene før russerne rykket inn fra øst. Hvordan ble du tatt imot av befolkningen?

- De tyske katolske prestene som hadde vært i Nord-Norge under krigen, hadde gjort en stor innsats i krigsårene for menighetene og befolkningen. Da jeg kom til Tromsø i 1962, kom jeg inn i en beskyttet krets av prester som folk respekterte. Jeg ble ikke utsatt for hatefulle reaksjoner, men opplevde ikke så rent sjeldent at det ble ropt "nazist" etter meg. I Hammerfest merket jeg det ikke, selv om byen ble totalt nedbrent da tyskerne trakk seg ut i 1945. Byen hadde under krigen hatt katolsk kirke med tysk sogneprest og St. Vincent hospital, som ble drevet av tyske og polske Elisabethsøstre. Søstrene delte samme skjebne som resten av Hammerfests befolkning da de ble tvunget til å evakuere sørover. Kirken ble brent og sykehuset sprengt i luften.

- Jeg merket ikke så meget til hatet på de stedene som hadde hatt tyske prester og ordenssøstre i okkupasjonsårene.

- Mest motforestillinger mot det å være tysk, møtte jeg der hvor det ikke hadde vært katolske prester i krigsårene. I Mo i Rana opplevde jeg en ny måte å være tysk prest på da jeg kom dit som prest i 1967. Der hørte jeg skjellsord og ble spurt om hva jeg hadde gjort under krigen. Jeg var 6 år da tyskerne besatte Norge og var bare et barn på den tiden.

Hvordan har du konkret bidratt til å forbedre forholdet mellom den nordnorske befolkning og Forbundsrepublikken Tyskland?

- Gjennom sosial kontakt, fordi jeg har snakket med folk, både de som hadde noe å si i samfunnet og andre. I et personlig møte med en tysk person har folk opplevd at en tysker kan være annerledes enn slik de har forestilt seg ham: brautende og høyrøstet. Som biskop har jeg hatt en veldig stor kontaktflate på flere nivåer. Jeg er blitt invitert til forskjellige anledninger, for eksempel til mottakelser ombord i tyske og utenlandske krigsskip og snakket med mange om krigen og dens følger.

- Bispegården i Tromsø har vært et hyppig anløpssted både for tyske passasjerer fra hurtigruten og de veifarende. De ville høre om Den katolske kirke, om folk og land. Mange ganger har jeg talt til tyske og andre turister om den norske befolkning og Norge.

- I årenes løp har det vært holdt katolske gudstjenester både i Domkirken og Ishavskatedralen i Tromsø. Den norske kirke har vært sjenerøs nok til å gi rom for store tyske reisegrupper som vår egen kirke ikke kunne benke.

- Både Den katolske kirken og bispegården har, ved sin sentrale beliggenhet nær ved torvet, vært stoppested for folk som er kommet i vanskeligheter på grunn av sykdom eller egen utilstrekkelighet, og som informasjonssenter for norsk kultur og egenart.

Hvordan bedømmer du din innsats som du nå blir dekorert for?

- Min mor brukte å si: "Hestene som fortjener havren, de får den ikke." Det er mange andre som enda mer enn jeg hadde fortjent en orden, de får den ikke. Fordi jeg er en offentlig person, er valget falt på meg. Andre som ikke har de muligheter som jeg har, får Kongens Fortjenstmedalje - og jeg en orden. Hvilken innsats som er størst, er en annen sak. En hærfører vinner ikke et slag alene. Hannibal med sine elefanter var ikke kommet så nær Rom uten et brukbart mannskap.

En av begrunnelsene for at du får ordenen er at du har gjort mye godt for kirke og befolkning?

- Ja, men det var jo min oppgave. Jeg har også hatt mange muligheter som jeg i min stilling har utnyttet, for eksempel å kunne bygge kirker eller kapeller, og å kunne få prester hit.

- Jeg har hatt støtte fra mange både på det åndelige og det materielle plan. Under en samtale med priorinnen i Karmel i Rödelmaier i Tyskland, sa hun: "Du skal få prester. Det sørger vi for." Hva deres forbønn bevirket, har vi sett.

- Uten storstilt økonomisk hjelp utenfra hadde vi ikke klart å bygge nye kirker og grunnlegge klostre. Finansieringen fra utlandet har gjort det mulig.

Ditt arbeid for å etablere Karmel kloster i Tromsø er også vektlagt i utnevnelsen av deg som Kommandør av Fortjenstordenen.

- Det har bestandig vært mitt ønske å få den kontemplative delen av Kirkens liv til Nord-Norge, fordi kontemplasjon er så viktig. Pater Wojciech Egiert var en viktig mellommann mellom karmelittsøstrene på Island og meg i denne prosessen.

- Det viktige er at det gjelder å holde seg åpen for å kunne ta imot. Denne grunnholdning er uhyre betydningsfull. De fleste vet at jeg for eksempel var svært skeptisk til å starte en katolsk skole i Bodø, men jeg var villig til å støtte dette da sogneprest Torbjørn Olsen ville gå inn for det. Jeg ga råd underveis og brukte mitt skjønn. Jeg var ikke den store skoleentusiast, men prøvde allikevel å være med på planleggingen og ikke drepe initiativet hos en annen.

- Nå ser det ut som om alt går bra. I det hele og store må du også ha en porsjon hell med deg for å lykkes.

Hvorfor er Karmel så viktig?

- Den kontemplative siden av religionen er den viktigste, slik Jesus sier til Marta: "Du gjør deg strev og uro med mange ting. Men ett er nødvendig. Maria har valgt den beste del, og den skal ikke tas fra henne." Det betyr vel at det dypeste i religionen ikke bare er aktivitet.

Hvordan har du arbeidet for å skape et godt kirkelig samarbeid?

- Først og fremst gjennom personlig kontakt og deltakelse i fellesarrangementer hvor bekjentskap og vennskap er utdypet, men også ved at både Den katolske kirken og Den norske kirken her nord har lang tradisjon i å åpne kirkerommet for hverandre ved behov. Døvemenigheten har i over 20 år lånt den katolske kirken i Tromsø til sine gudstjenester inntil de nå har fått sin egen kirke, og i Vadsø, som plutselig fikk 50 nye katolske medlemmer så å si over natten, har Frelsesarmeen i byen stilt sine lokaler til vår disposisjon.

- At båndet mellom prester i Den norske kirke og katolske geistlige er en følge av dette, viste seg blant annet om kvelden etter kringkastingen av min bispeutnevnelse, hvor 10-12 prester troppet opp for å lykkønske meg. Det var ingen andre katolske prester til stede på det tidspunktet. Jeg var alene katolsk prest i byen, og de andre prestene var 350 til 500 km vekk. Den nærmeste katolske presten var i Harstad.

Hvilke ønsker har du for Kirken i fremtiden?

- Mine ønsker for Kirken er at den må vokse innad og utad, at den må bli mer rotfestet blant våre katolikker og stå sterkere i det norske folk.