Frans – pave nr 266

Født: Jorge Mario Bergoglio ble født den 17. desember 1936 i Buenos Aires i Argentina. Han var den eldste av fem barn av jernbanearbeideren Mario José Bergoglio (1908-59) og hans hustru Regina María Sívori (1911-81). Hans far var født i Portacomaro i provinsen Asti i regionen Piemonte i Nord-Italia og utvandret til Argentina i 1929 sammen med familien. Hans mor var født i Buenos Aires i en familie som hadde utvandret til Argentina noen år tidligere fra Lavagna ved Genova i Liguria i Nord-Italia. Jorges mormor Maria Gogna ble født i 1887 i Cabella Ligure i provinsen Alessandria i regionen Piemonte. Foreldrene møttes i Buenos Aires i 1934 og giftet seg.

Unge Jorge var helt fra barndommen en tilhenger av fotballklubben San Lorenzo de Almagro. Som tenåring fikk han en infeksjon som gjorde at deler av den ene lungen måtte fjernes.

Han utdannet seg opprinnelig til kjemitekniker og fikk sin diplom ved industrihøyskolen E.N.E.T Nº 27 Hipólito Yrigoyen, men da han bestemte seg for å bli prest, begynte han på seminaret Villa Devoto i Buenos Aires. Han sluttet seg den 11. mars 1958 til jesuittordenen (Societas Iesu – SJ), 21 år gammel. Utdanningstiden for jesuittprester varer som regel i ti eller tolv år. Han gjennomførte sitt toårige novisiat og studerte humaniora ved jesuittenes seminar i retretthuset San Alberto Hurtado i Santiago de Chile, hvor han utdypet sine studier i historie, litteratur, latin og gresk før han avla sine enkle løfter om fattigdom, kyskhet og lydighet. Da han i 1960 vendte tilbake til Buenos Aires, tok han lisensiatgraden i filosofi ved Colegio Máximo de San José i San Miguel. Mellom 1964 og 1965 var han professor i litteratur og psykologi ved Colegio de la Inmaculada i Santa Fe, og i 1966 underviste han i de samme fagene ved Colegio del Salvador i Buenos Aires. Fra 1967 til 1970 studerte han teologi ved Colegio Máximo de San José i San Miguel, hvor han tok en lisensiatgrad. Ved siden av sitt morsmål spansk snakker han også foreldrenes språk italiensk samt noe tysk.

Prest: Han ble presteviet den 13. desember 1969, fire dager før sin 33-årsdag, av Ramón José Castellano (1903-79), erkebiskop emeritus av Córdoba (1958-65) og titularerkebiskop av Iomnium (1965-70). Deretter tilbrakte han et år i et såkalt professhus og studerte videre fra 1969 til 1971. I 1971 gjennomførte han sitt tertiarat eller «tredje prøve» (tercera probación), som er jesuittnovisiatets tredje år, i Alcalá de Henares i Spania, og den 22. april 1973 avla han sine evige løfter. De tre evige løftene viser at vedkommende akter å holde ut i ordenen inntil døden. Bare noen få jesuitter, de som har utmerket seg ved fromhet og lærdom, kan avlegge et fjerde løfte om «lydighet mot paven», det vil si at de akter alltid og i alle ting å adlyde paven hvor som helst han vil bruke dem i Kirkens tjeneste.

Bergoglio ble tidlig sett på som en oppadgående stjerne i ordenen. Han var novisemester i residensen Villa Barilari i San Miguel (1972-73) og professor ved det teologiske fakultet, konsultor for jesuittprovinsen og rektor for sitt gamle seminar Colegio Máximo. Den 31. juli 1973 ble han valgt til provinsial for den argentinske jesuittprovinsen, et verv han hadde til 1979, og han deltok på generalkongregasjonene 32 (1974-75) og 33 (1983). I 1985 var han på et studieopphold i Tyskland, hvor han tilbrakte noen måneder ved jesuittenes filosofisk-teologiske høyskole i St. Georgen ved Frankfurt for å planlegge en doktorgradsavhandling, men avhandlingen ble aldri fullført. Faktisk planla han å ta den opp igjen når han ble pensjonist…

Da han vendte tilbake til hjemlandet, ble han av sine overordnede sendt til Colegio del Salvador, hvor han også var åndelig veileder og skriftefar ved jesuittenes kirke i byen Córdoba. Mellom 1980 og 1986 var han direktør for Colegio Máximo de San Miguel og fakultetene for filosofi og teologi samme sted.

På denne tiden satt en militærjunta ved makten i Argentina (1976-83), og mange prester, inkludert ledende jesuitter, ble trukket mot den progressive frigjøringsteologi-bevegelsen. Som jesuittenes provinsial insisterte Bergoglio på en mer tradisjonell tolkning av ignatiansk spiritualitet, og han bestemte at jesuitter skulle fortsette å drive sogn og tjene som kapellaner heller enn å flytte inn i «basiskommuniteter» og bedrive politisk aktivisme.

Biskop: Selv om jesuitter generelt ikke oppmuntres til å motta kirkelig heder og forfremmelse, spesielt utenfor misjonsland, ble Bergoglio den 20. mai 1992 utnevnt av den salige pave Johannes Paul II (1978-2005) til titularbiskop av Auca og en av fire hjelpebiskoper i Buenos Aires. Han ble bispeviet den 27. juni 1992 i Buenos Aires av kardinal Antonio Quarracino (1923-98), erkebiskop av Buenos Aires (1990-98), assistert av Emilio Ogñénovich, biskop av Mercedes-Luján, og Ubaldo Calabresi, titularerkebiskop av Fondi og apostolisk nuntius i Argentina. Han valgte som bispemotto Miserando atque eligendo («Ynkelig, men likevel utvalgt»).

Han ble den 6. juli 1992 utnevnt til biskoppelig vikar av Zona Flores og den 21. desember 1993 til generalvikar for erkebispedømmet Buenos Aires. Han deltok på den niende bispesynoden i Vatikanet i oktober 1994.

Han ble den 3. juni 1997 utnevnt til koadjutor-erkebiskop med etterfølgelsesrett av Buenos Aires for å assistere den syke kardinal Quarracino. Han deltok på spesialsynoden for Amerika i Vatikanet høsten 1997. Han overtok den 28. februar 1998 som den ellevte erkebiskop av Buenos Aires da Quarracino døde. Erkebiskopen av Buenos Aires er argentinsk primas, og han ble den første jesuitten i denne stillingen. Den 30. november 1998 ble han også ordinarius for troende av orientalske riter bosatt i Argentina uten egen ordinarius. Han ble utnevnt til medlem av Kleruskongregasjonen og av Liturgikongregasjonen, storkansler for det katolske universitetet i Argentina, andre visepresident for den argentinske bispekonferansen, president for bispekommisjonen for det katolske universitetet i Argentina og medlem av bispekommisjonen for katolsk utdannelse.

Kardinal: Han ble den 21. februar 2001 kreert til kardinalprest av San Roberto Bellarmino av pave Johannes Paul II. Han var den første jesuittiske kardinalen fra Argentina og den yngste av de syv jesuittene som da var kardinaler. Han ble den 15. mai 2001 utnevnt av paven til medlem av Kleruskongregasjonen, Liturgikongregasjonen og Ordenskongregasjonen. Han ble den 18. mai 2001 utnevnt av paven til medlem av Presidentkomiteen i Det pavelige råd for familien. Han deltok på den tiende ordinære bispesynoden i Vatikanet høsten 2001 som assisterende generalrelator.

Hans ledende rolle under den argentinske økonomiske krisen blankpolerte hans ry som en samvittighetens stemme og gjorde ham til et potent symbol på de kostnadene globaliseringen kan påføre verdens fattige. Bergoglios ry for personlig enkelhet hadde også en sterk appell – en kirkefyrste som valgte å bo i en enkel leilighet i stedet for i erkebispepalasset, som ga avkall på sin sjåførdrevne limousin til fordel for å ta bussen på arbeid, og som tilberedte sine egne måltider. Han regnes som en god kokk, elsker opera, de greske klassikerne, Shakespeares og Dostojevskij, og er en god svømmer.

Gjennom årene ble Bergoglio stående nær bevegelsen Comunione e Liberazione som var grunnlagt av den italienske p. Luigi Giussani, og han talte noen ganger på deres massive årlige samling i Rimini i Italia. Dette skapte til tider bestyrtelse internt i jesuittordenen, siden ciellini en gang i tiden ble sett på som den viktigste opposisjonen til Bergoglios medjesuitt i Milano, kardinal Carlo Maria Martini (1927-2012).

Han deltok på konklavet den 18. og 19. april 2005 som valgte pave Benedikt XVI (2005-13). Selv om det er forbudt å lekke opplysninger fra konklavet, har det blitt kjent at Bergoglio var den som fikk nest flest stemmer og at han nådde opp til førti stemmer i tredje valgomgang, da han trakk sitt kandidatur til fordel for kardinal Ratzinger, som dermed fikk det nødvendige 2/3 flertall.

Et tegn på hvor seriøst Bergoglios kandidatur ble tatt i 2005, var den negative kampanjen som ble satt inn mot ham. Det ble satt i gang en e-postkampanje, som hevdet å ha sin opprinnelse blant medjesuitter som kjente Bergoglio da han var provinsial i Argentina, og som hevdet at «han aldri smilte». Tre dager før konklavet leverte en menneskerettighetsadvokat i Argentina inn en klage som anklaget Bergoglio for medvirkning til kidnappingen i 1976 av to liberale jesuittprester under militærregimet, en anklage Bergoglio avviste blankt.

Som jesuittenes provinsial tok Bergoglio av doktrinære årsaker den kirkelige lisensen fra de to patrene Orlando Yorio og Francisco Jalics, som arbeidet i slummen i Buenos Aires. I mai 1976 ble de to tidligere jesuittpatrene bortført av militære, fengslet og torturert. Bergoglio ble tretti år senere beskyldt for å ha latt dem i stikken uten tilstrekkelig ryggdekning overfor regimet og dermed indirekte utlevert dem til de militære. Prestene ble funnet i live fem måneder senere, neddopet og halvnakne. Kidnappingen av prestene Yorio og Jalics ble undersøkt som en del av rettssakene for forbrytelser mot menneskeheten, og kardinalen ble innkalt som vitne i 2010. Der forklarte han at han under diktaturet hadde grepet inn til fordel for flere truede seminarister og prester, og i den forbindelse hadde han også snakket med juntalederne general Jorge Videla og Emilio Massera. Han ble aldri formelt siktet i saken. Den argentinske menneskerettighetsforkjemperen under militærdiktaturet og vinneren av Nobels fredspris, Adolfo Pérez Esquivel, har forsikret at Bergoglio ikke hadde noen bånd til diktaturet.

Bergoglio deltok på den ellevte bispesynoden i Vatikanet i oktober 2005 og ble valgt til medlem av det post-synodale rådet. Den 9. november 2005 ble han valgt til president for den argentinske bispekonferansen for perioden 2005-08, og han ble gjenvalgt den 11, november 2008 for perioden 2008-11. Han deltok på den femte generalkonferansen for de latinamerikanske biskopene (CELAM) i mai 2007 i Aparecida i Brasil. Etter to perioder som president for den argentinske bispekonferansen kunne han ikke velges for en tredje periode og ble i november 2011 etterfulgt som president av erkebiskop José María Arancedo (71) av Santa Fe de la Vera Cruz, fetter av den avdøde argentinske presidenten Raúl Alfonsín (1983-90) og inntil da andre visepresident for bispekonferansen. I 2010 gjennomgikk kardinalen en alvorlig influensa, som han imidlertid kom seg etter.

Bergoglio regnes som teologisk konservativ, men kirkepolitisk moderat og dialogorientert og ingen forsvarer av klerikale privilegier. Han er heller ikke ufølsom for pastorale realiteter. Han har støttet den latinamerikanske katolisismens holdning til sosial rettferdighet, inkludert et sterkt forsvar for de fattige. Under de latinamerikanske biskopenes møte i 2007 sa Bergoglio: «Den urettferdige fordelingen av godene fortsetter, noe som skaper en situasjon av sosial synd som roper ut til Himmelen og begrenser mulighetene til et rikere liv for så mange av våre brødre».

Tidligere forsøkte Bergoglio å holde størst mulig avstand til politisk strid, men etter hvert økte konfliktene med den daværende presidenten Nestor Kirchner (2003-07), som kardinalen kritiserte offentlig for manglende respekt for de demokratiske institusjonene og for å handle konfronterende og autoritært. For eksempel avsatte Kirchner mot Vatikanets ønske en argentinsk militærbiskop som hadde ytret seg kritisk til landets abortpolitikk. Etter Kirchners død i 2010 hersker det stort sett en vennskapelig tone mellom kardinalen og Kirchners enke Cristina Fernández de Kirchner, dagens argentinske president (2007- ).

Men kardinalen var en sterk motstander av den lovgivningen som regjeringen innførte i 2010 for å tillate ekteskap mellom mennesker av samme kjønn og kalte den et «reelt og fryktelig antropologisk tilbakeslag». Han har også insistert på at adopsjon av homofile par er en form for diskriminering mot barn. Dette synet førte til en irettesettelse fra president Cristina Fernández de Kirchner, som sa at Kirkens tone minnet om «middelalderske tider og Inkvisisjonen».

Den 17. desember 2011 fylte han 75 år, og i henhold til kirkeretten leverte han da sin avskjedssøknad til paven. Det er vanlig at kardinalerkebiskoper av større erkebispedømmer blir bedt om å fortsette en stund til, noe som også skjedde med Bergoglio. Han ble den 23. februar 2013 utnevnt til medlem av Den pavelige kommisjonen for Latin-Amerika av pave Benedikt XVI, fem dager før han gikk av. Han beskrives som en «konservativ med stor medfølelse». I september 2012 leverte han et glødende angrep på prester som nekter å døpe barn født utenfor ekteskap og kalte det en form for «rigorøs og hyklersk neo-klerikalisme».

Pave: Før konklavet den 12. og 13. mars 2013 ble Bergoglio ikke regnet med blant de største favorittene, selv om en del kommentatorer hadde ham med på en utvidet liste (bookmakerne skal ha hatt ham på 41. plass). I diskusjonen om en europeisk pave eller en fra et utviklingsland var Bergoglio en kandidat som bandt sammen den første og den tredje verden i sin egen person: Han er en latinamerikaner med italienske røtter (både argentinsk og italiensk statsborger) som studerte i Tyskland. Han ble respektert av både konservative og moderate for sin sterke pastorale sans, sin intelligens og sin personlige ydmykhet. Han anses også som en genuint åndelig mann av dyp bønn. Den alminnelige oppfatningen var imidlertid at han hadde hatt sin sjanse i 2005 og nå var blitt for gammel med sine 76 år.

Men om kvelden den 13. mars ble han valgt til pave i femte valgomgang og tok navnet Frans (lat: Franciscus; sp: Francisco; it: Francesco). Dette navnet er ikke brukt før, og de fleste mediene begynte å kalle ham Frans I. Tidligere var det ikke vanlig at paven fikk ordenstallet I før han fikk det posthumt når det kom en ny pave med samme navn, men da pave Johannes Paul I ble valgt i 1978, tok han uttrykkelig ordenstallet I som den første i pavehistorien. Den 14. mars gjorde Vatikanets talsmann, p. Federico Lombardi SJ, det klart at den nye paven ikke skal kalles Frans I, men bare Frans. Som jesuitt kunne kardinal Bergoglio også ha valgt navnet Ignatius, men Lombardi, som selv er jesuitt, sa at han hadde avstått fra dette for å vise sin intensjon om å «stå i tjeneste for hele Kirken». På spørsmål fra pressen opplyste Lombardi at den nye paven i tillegg til morsmålet spansk også behersker italiensk, tysk, engelsk og fransk, og at han formodentlig også kan lese og forstå portugisisk.

Han er første amerikaner på Peters stol og den første ikke-europeer på 1272 år siden den hellige syreren Gregor III (731-41). Han er også første jesuitt, første ordensmann siden kamaldulenseren Gregor XVI OSBCam (1831-46), den første spanskspråklige pave siden den beryktede Alexander VI (1492-1503), den første til å velge et tidligere ubenyttet pavenavn siden pave Lando (913-14) og som sagt den første Frans. Mange kommentatorer tenkte straks på Jesu ord til Frans av Assisi: «Frans, sett i stand mitt hus, som du ser forfaller».

Paverekken – Kilder: Annuario Pontificio, Salvador Miranda, aciprensa.com, jesuits-europe.org, aica.org, Arzobispado de Buenos Aires, aicaold.com.ar, en.wikipedia.org, es.wikipedia.org, catholic-hierarchy.org, John L. Allen jr: Papabile of the Day, March 3, 2013, Kathpress: Persönlichkeiten des Konklaves, 8.3.2013 – Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 18. april 2005

av Webmaster publisert 18.04.2005, sist endret 13.09.2017 - 17:39