BETTI Umberto, O.F.M. (1920 - 2009)

Kardinaldiakon. Tidligere rektor for Det pavelige Lateran-universitetet (1991-1995).

Født: Umberto Betti ble født den 7. mars 1922 i Pieve San Stefano i bispedømmet og provinsen Arezzo i regionen Toscana i Midt-Italia. Han var sønn av arbeideren Giuseppe Betti og hans hustru Ermelinda Valenti. Han trådte den 23. juli 1937 inn hos fransiskanerne (Ordo Fratrum Minorum – OFM) og påbegynte novisiatet i den toskanske provinsen San Francesco Stigmatizzato. Han avla sine første løfter den 2. august 1938 og sine evige løfter den 31. desember 1943.

Prest: Han ble presteviet den 4. mai 1946. Deretter tok han en doktorgrad i teologi (dogmatikk) i 1951 og fulgte spesialiserte studier ved Det katolske universitetet (Katholieke Universiteit) i Leuven/Louvain (Löwen) i Belgia.

Han var professor i dogmatisk teologi i fransiskanernes toskanske provins fra 1949 til 1963. Deretter var han fra juli 1964 til september 1991 professor i fundamental- og dogmatisk teologi ved Det pavelige Athenaeum (nå universitet) Antonianum i Roma. Han var dekanus ved Antonianums teologiske fakultet fra 1966 til 1969 og rektor (Rector magnifico) samme sted fra 1975 til 1978. Fra 1961 var han også professor i ekklesiologiske spørsmål ved Det pavelige Lateran-universitetet.

Under andre Vatikankonsil (1962-65) var han konsultor for den forberedende teologiske kommisjonen, og under selve konsilet deltok han som ekspert. Han deltok i skrivingen av konsilets dogmatiske konstitusjoner Dei Verbum og Lumen Gentium. Fra 1964 var han qualificator ved Det hellige Officium (Troslærekongregasjonen). Han var også konsultor ved Troslærekongregasjonen og også statlig konsulent.

Fra 1991 til 1995 var han rektor (Rector magnifico) ved Det pavelige Lateran-universitetet. I 1995 tildelte pave Johannes Paul II (1978-2005) ham utmerkelsen Pro Ecclesia et Pontifice. Han var akademisk ordinarius for Det pavelige romerske teologiske akademi og mottok akademiets Diploma Emeritus. Han var medlem av kommisjonen «Faith and Constitution» i Kirkenes Verdensråd. Han mottok Fiorino d'oro i Salone de'Dugento i Firenze som personlig teolog for kardinal Ermenegildo Florit, erkebiskop av Firenze (1962-77; d. 1985).

Han har skrevet en rekke betydelige bøker, blant dem Summa de sacramentis Totus homo (1955), La Costituzione dommatica Pastor aeternus del Concilio Vaticano II (1961), La dottrina sull'Episcopato del Concilio Vaticano II (1984) og La dottrina del Concilio Vaticano II sulla trasmissione della Rivelazione.

Biskop: Den salige pave Johannes XXIII (1958-63) etablerte den praksis at alle kardinaler må være biskoper. Siden 1983 er det kreert seksten eldre, fortjente teologkardinaler, og frem til 2003 hadde alle søkt og fått dispensasjon fra plikten til å bli bispeviet før de mottok kardinalhatten. Men i 2003 brøt de tre kardinalene Stanislaw Kazimierz Nagy, Gustaaf Joos og George Marie Martin Cottier OP med denne «tradisjonen» og ble bispeviet før konsistoriet. Men i 2006 søkte igjen Albert Vanhoye om dispensasjon, noe paven innvilget. I 2007 søkte både Umberto Betti og Urbano Navarrete Cortés paven om dispensasjon fra regelen om å bli bispeviet, og søknaden ble innvilget av pave Benedikt XVI.

Kardinal: Han ble kreert til kardinaldiakon i pave Benedikt XVIs andre konsistorium den 24. november 2007. Han sto som nummer 23 på listen over de nye kardinalene (den femte av de fem over åtti år). Hans titularkirke er Santi Vito, Modesto e Crescenzia. På grunn av sin alder får han ikke muligheten til å delta i noe konklave. Han bor i øyeblikket i provinsens infirmarium San Francesco i Fiesole utenfor Firenze. Under seremonien i Peterskirken ble den 87-årige nykreerte kardinalen støttet av to medbrødre da han gikk frem og fikk den røde hatten av pave Benedikt.

Død: Han døde onsdag den 1. april 2009 i Fiesole utenfor Firenze, 87 år gammel.