Den hellige Josemaría Escrivá de Balaguer y Albás (1902-1975)

Minnedag: 26. juni

Josemaría Escrivá de Balaguer y Albás (1902-1975) Den hellige Josemaría Escrivá de Balaguer y Albás ble født den 9. januar 1902 i Barbastro, en by i det nordøstre Spania ikke langt fra den franske grensen. Hans foreldre var tekstilhandleren José Escrivá (Escribá), som kom fra Balaguer litt lenger sør, og hans hustru Maria Dolores Albás. José María ble døpt den 13. mai. Han var den andre av seks barn, hans søsken var Carmen (1899-1957), Santiago (1919-94) samt tre yngre søstre som døde som små barn mellom 1910 og 1913.

Foreldrene ga sine barn en dypt kristen oppdragelse. Da José María var to år gammel, ble han alvorlig syk og var ventet å dø. Hans mor ba uavbrutt til Jomfru Maria, og da krisen var over, tok foreldrene gutten med seg til helligdommen for Vår Frue i Torreciudad for å takke. Han skulle komme til å snakke om denne anledningen mange ganger senere i livet.

I 1915 gikk José Escrivás firma konkurs, og han fant seg annet arbeid. Dette innebar at familien måtte flytte til Logroño mellom Pamplona og Burgos, hvor de en tid levde i nokså trange kår. Det var som tenåring i Logroño at José María først oppdaget sitt kall. Beveget av synet av fotspor i snøen etter en barbeint karmelittmunk følte han at Gud ba ham om noe, men han visste ikke nøyaktig hva det var. Han tenkte at det å bli prest kunne hjelpe ham å oppdage og oppfylle dette kallet fra Gud. I 1918 begynte han derfor som 16-åring på sine prestestudier, først i Logroño. Etter to års teologistudier fortsatte han fra 1920 på det pavelige teologiske fakultet i Zaragoza. Etter forslag fra faren og med tillatelse fra sine kirkelige foresatte fortsatte han deretter med studier i sivilrett ved det juridiske fakultet på universitetet i Zaragoza. Her begynte han sitt apostolat blant medstudenter og professorer.

José Escrivá døde brått og uventet den 27. november 1924, og José María ble dermed familiens overhode. Han ble presteviet den 28. mars 1925 av biskop Díaz Gómora i seminarkirken St. Karl i Zaragoza, 23 år gammel. To dager senere feiret han sin første høytidelige messe i Det hellige kapell i basilikaen for Vår Frue av Pilar. Han begynte prestetjenesten i det landsens sognet Perdiguera og fortsatte i Zaragoza.

I 1927 tok han lisensiatgraden i jus og hans biskop ga ham tillatelse til å flytte til Madrid for å ta doktorgraden, som den gangen bare kunne tas på sentraluniversitetet i hovedstaden. Dette tok ham flere år, og for å tjene til livets opphold samt bidra til moren og de to søsknene, som i flere år var i alvorlige økonomiske vanskeligheter, underviste han en tid på en lærerskole. Deretter ble han kapellan for Damas Apostólicas (De apostoliske kvinner av Det hellige Hjerte), som tok seg av de syke fattige i byen. José María lærte om forholdene i storbyens slum og ga sakramentene til de alvorlig syke og døende. Men han kom også i kontakt med velstående og mektige mennesker som kunne gi ham nyttig støtte.

José María hadde en følelse av et spesielt kall, og han ba stadig Ut sit («at det må bli slik»), det vil si at det Gud hadde bestemt for ham, måtte skje. Under en åndelig retrett i utkanten av Madrid den 2. oktober 1928, idet kirkeklokkene i den nærliggende kirken Vår Frue av englene ringte ut, så han plutselig klart hva det var Gud ønsket av ham: å grunnlegge Opus Dei («Guds verk»). Etterpå nektet han å snakke om opplevelsen.

Ved starten var Opus Dei ganske enkelt en gruppe menn, de fleste videregående studenter, som ønsket å sette Evangeliet ut i livet. De var lei av det de betraktet som Kirkens snirklete og uhåndterlige strukturer, levde de i fellesskap uten en formell organisasjon, uten noen spesiell klesdrakt og uten regler, bortsett fra å forplikte seg til en total lydighet til deres grunnlegger, som var den eneste presten. I likhet med Jesu Selskap (jesuittordenen) brukte de militær terminologi. De var «Kristi armé» som arbeidet i verden, spesielt innen katolsk utdannelse i det stadig mer sekulariserte spanske utdannelsessystemet.

José Marías mor, søster og bror kom for å bo i Madrid. Hans mor Dolores hadde fått en arv, og de kjøpte et hus i Calle de Ferraz som var stort nok for dem selv og for de første residentene. Et kapell og et oratorium ble bygd til. Strukturen i kommuniteten var basert på familien: p. José María var kjent som Far, Dolores som Bestemor og Carmen som Tante. Gruppen søkte ikke å oppnå offentlighet, men det var kjent at de levde et strengt religiøst liv, inkludert en hengivenhet til Jomfru Maria og noen ekstreme botsøvelser. Det var der grunnleggeren skrev sine «Åndelige overveielser», publisert i 1934. Boken besto av en serie utsagn som han utvidet og bearbeidet og ga ut i 1939 som El Camino, «Veien». Den har fortsatt som en av de grunnleggende og høyt aktede tekstene i Opus Dei. Den 14. februar 1930 grunnla han bevegelsens kvinnelige gren.

Det er viktig å se utviklingen av José Marías tenkning mot bakgrunnen av de ødeleggende hendelsene i Spania på 1930-tallet. Primo de Riveras diktatur tok slutt i 1931, da det var valg og en republikansk regjering overtok. To dager senere abdiserte kong Alfonso og republikken ble proklamert. Det spanske monarkiet hadde tradisjonelt vært sterkt identifisert med Kirken, og slutten på monarkiet betydde forfølgelse av Kirken. Jesuittene ble utvist, kors og hellige bilder ble fjernet fra skolene og andre bygninger, kirkelig eiendom ble annektert og forbindelsene mellom regjeringen og Vatikanet ble brutt.

Borgerkrigen i Spania brøt ut den 18. juli 1936 med Francos militærkupp. For bakgrunn, se Martyrer fra Den spanske borgerkrigen. Dermed startet også forfølgelsen av prester og ordensfolk. Klostre og kirker ble brent over hele Spania, og prester, munker og nonner ble henrettet uten rettssak som fiender av staten. I alt møtte rundt 4.000 prester og 2.000 ordensfolk en voldelig død.

Medlemmene av Opus Dei ble spredt, og p. José Marías liv var i fare. Han gikk for å være legmann og en tid utga han seg som pasient på en psykiatrisk klinikk. Han gjemte seg på loftet og i skap da militsen kom og lette etter katolikker. Han tilbrakte flere måneder i Honduras' ambassade. Da hans mor besøkte ham, kjente hun ham ikke igjen fordi han hadde vært syk og tatt av mye vekt. Til slutt slapp han unna til Andorra og gikk til fots gjennom Pyreneene til Frankrike. Han var vant til prøvelser. Etter den opprivende flukten bosatte han seg i Burgos.

Det var uunngåelig at José María støttet Franco, som lovte et korstog for å gjenreise Spania til sin gamle prakt som den fremste katolske makten i Europa. Han var sammen med de første nasjonalistiske troppene som marsjerte inn i Madrid. Det var fra en militær observasjonspost han brukte et militært avstandsmålende teleskop til å se etter huset i Calle de Ferraz. Det lå i ruiner. Borgerkrigen sluttet i 1939 med Francos og fascistenes seier. Etter å ha vendt tilbake til Madrid kunne José María endelig ta doktorgraden i jus. I årene som fulgte, ga han mange retretter til legfolk, prester og ordensfolk, samtidig som han utrettelig arbeidet med å utvikle Opus Dei.

I Francos Spania vokste bevegelsen raskt. P. José María utviklet en doktrine av «nasjonal katolisisme», som involverte en kombinasjon av streng religiøs tro basert på thomistisk tenkning med en sterk kjærlighet ril den tradisjonelle spanske arven. Protestantismen, judaismen, agnostisismen, ateismen, sosialismen og liberalismen ble alle betraktet som fiender. Den «nasjonale katolisismen» hadde støtte fra utdanningsministeren, José Ibáñez Martín, som hadde blitt svært imponert av et medlem av Opus Dei da de begge var i en flyktningleir i Frankrike.

Seieren over republikanerne etterlot mange ledige stillinger på universiteter og skoler. Katolikker med beviste høyreorienterte sympatier ble bedt om å fylle dem, og Opus Dei var en ideell kanal for å finne kandidatene. Bevegelsen fikk i løpet av få år betydelig innflytelse i det spanske utdannelsessystemet, rekrutterte både lærere og studenter og etablerte hybelhus i universiteter og kollegier. Fra 1950 aksepterte bevegelsen både kvinner og menn, men de ble holdt strengt atskilt i egne boliger og ble bare satt til å undervise elever av samme kjønn. Det meste av rekrutteringen ble gjort blant studenter ved en prosedyre som ble kalt «fisking». Rekrutter fikk ofte beskjed om ikke å diskutere sitt medlemskap med foreldrene.

Uro over Opus Deis operasjoner vokste, spesielt fordi bevegelsens medlemmer, som nå inkluderte noen prester i tillegg til legfolket, ikke lot seg identifisere. De bar ingen spesielle klær, de snakket ikke om Opus Deis praksis og de fleste arbeidet i sine egne yrker. Selv bispedømmebiskoper fant det vanskelig å oppdage hvilke av sine prester som var medlemmer av bevegelsen eller hva som foregikk i deres egne bispedømmer. Hemmelighold førte til mistenksomhet, og opposisjonen vokste. I Barcelona ble Il Camino brent, og Opus Dei-medlemmer ble fullstendig usannsynlig anklaget for å tilhøre en jødisk sekt som var alliert med frimurerne. Mer edruelige var jesuittene, de tidligere Kristi soldater, svært kritiske til en organisasjon som ikke syntes å ha noen organisatorisk struktur og som ikke sto til ansvar for noen ordentlig konstituert autoritet innen Kirken.

Opus Deis svar forandret bevegelsens karakter fullstendig. I 1943 ble det trukket opp planer for en approbert organisasjon for å utdanne dens egne medlemmer til prester, nemlig «Prestefellesskapet av Det hellige Kors». P. José María sikret seg støtte fra pave Pius XII (1939-58), og den 25. juni 1944 ble de tre første kandidatene, alle tidligere ingeniører, presteviet. En av dem var Alvaro del Portillo, som skulle etterfølge grunnleggeren som leder for Opus Dei. I 1946 hadde presteselskapet tolv prester, 250 «numerarier» eller fulltidsmedlemmer under opplæring og 400 oblater. Det var hus i alle de viktigste byene i Spania.

I 1939-45, da mye av verden var herjet av krig, var det fred i Spania. Italia overga seg til de allierte, så Tyskland og til slutt Japan. Men mens andre diktaturer forsvant, hadde Spania forblitt praktisk talt isolert under en fascistisk regjering. I 1943, etter Italias kapitulasjon, bega José María seg til Roma under vanskelige forhold for å søke approbasjon for betingelsene for at Opus Dei kunne bli en internasjonal bevegelse. På en tid da hele den vestlige verden syntes å bevege seg mot sosialismen eller kommunismen, var Vatikanet mottakelige. P. José María hadde to audienser med pave Pius XII. I 1947 etablerte den apostoliske konstitusjonen Provida Mater Ecclesia et rammeverk for sekularinstitutter, som det på det tidspunkt var en rekke av i ulike land. Instituttene ble lagt under Kongregasjonen for ordensfolk, og Opus Dei var de første som ble anerkjent.

I 1946 bosatte p. José María seg i Roma. I denne perioden tok han doktorgraden i teologi ved det pavelige Lateranuniversitetet og ble utnevnt av pave Pius XII til konsultor for to kongregasjoner i Vatikanet, til æresmedlem av Det pavelige akademiet for teologi og til «pavelig husprelat», noe som ga ham tittelen monsignore og rett til å bære fiolett. Den 16. juni 1950 fikk Opus Dei og prestefellesskapet den endelige approbasjon fra Den hellige Stol. Samtidig ble også foreningen for medarbeidere i Opus Dei, Associato Cooperatorum, godkjent, og der kunne også ikke-katolikker og sågar ikke-troende bli medlemmer.

Etter råd fra Msgr. Montini, den fremtidige pave Paul VI (1963-78), og med hjelp fra en italiensk grevinne, Virginia Sforza Cesarini, kjøpte han den tidligere ungarske ambassaden til Den hellige Stol som hovedkvarter for Opus Dei i Roma. Ungarn var da en del av Sovjetblokken, og de offisielle forbindelsene med Vatikanet var brutt. Bygningen ble omdøpt til Det romerske kollegiet av Det hellige Kors og var populært kjent som Villa Tevere.

Roma ble bevegelsens hovedkvarter. Fra rundt 1960 begynte grunnleggeren å skrive sine to fornavn som ett ord, Josemaría, og å bruke den mer høytidelige kastiljanske formen av sitt familienavn: Escrivá de Balaguer y Albás. Men det ble vanlig å skrive alle navnene uten de aksentene som ble brukt på spansk, altså Josemaria Escriva de Balaguer y Albas. I 1968 søkte han om og fikk innvilget tittelen marki av Peralta, som var gått ut av bruk. Økonomisk støtte kom fra mange kilder i etterkrigssamfunnet, og grunnleggeren reiste ofte fra Roma til ulike europeiske land, og ved en anledning til Mexico, for å fremme Opus Deis vekst på disse stedene. I 1974 og 1975 foretok han to lengre reiser til en rekke land i Latin-Amerika, hvor han møtte mennesker og snakket med dem om det kristne kall til hellighet. Bevegelsen spredte seg til Portugal, England, Frankrike, Irland, Mexico, USA, Australia, New Zealand og Sør-Amerika. Opus Dei ble en svært innflytelsesrik og velstående organisasjon med sine egne forlagshus og radiostasjoner.

Andre Vatikankonsil (1962-65), innkalt av den salige pave Johannes XXIII, brakte liberaliserende endringer til Kirken. Selv om Msgr Escriva opprinnelig hadde ønsket konsilet velkommen. var han ikke sympatisk innstilt til mange av resultatene, og han identifiserte seg med mange av synspunktene til pave Paul VI, som snakket om faren for nedbrytningen av Kirken. Selv om Opus Dei hadde vært pionerer innen utviklingen av legfolkets arbeid, var organisasjonen sterkt mot den voksende bevegelsen for demokrati i kirkelige strukturer. Anklager om at bevegelsen var tradisjonalistisk og gammeldags ble møtt fra tilhengerne med at Opus Dei søkte å lære troen, uansett om den var upassende og for tiden umoderne. De var enda sterkere motstandere av frigjøringsteologien da den utviklet seg etter 1968.

I 1962 forslo Msgr Escriva for Vatikanet ideen om et «personalprelatur», som ville frita Opus Dei fra det katolske hierarkiets kontroll. Dette forslaget, som møtte svært sterk motstand fra de spanske biskopene, ble ikke approbert før etter hans død, men i 1978 satte den nyvalgte pave Johannes Paul II i gang prosedyrene for et personalprelatur, og det ble innført i 1983.

Msgr Escrivá døde plutselig av et hjerteattakk den 26. juni 1975 i Villa Tevere i Roma, 73 år gammel. Hans legeme hviler i kirken Maria della Pace, kirken til Opus Deis prelat i Roma. Ved hans død var Opus Dei aktive i 32 land og hadde 60.000 medlemmer. Etter hans død sendte tusenvis av mennesker, inkludert mer enn en tredjedel av verdens biskoper, brev til Roma og ba paven åpne hans saligkåringsprosess. Saken ble åpnet allerede i 1981, bare seks år etter hans død.

I 1976 var karmelittsøsteren Concepcion Boullon Rubio døende da hun plutselig og fullstendig ble helbredet for en sjelden sykdom ved navn lipomatosis etter at medlemmer av hennes familier ba til Gud om helbredelse gjennom Josemarías forbønn. Helbredelsen ble enstemmig godkjent som et uforklarlig mirakel av Helligkåringskongregasjonens legekommisjon og deretter teologkommisjonen og til slutt av pave Johannes Paul II.

Deretter ble Josemaría Escrivá de Balaguer y Albás saligkåret den 17. mai 1992 av pave Johannes Paul II på Petersplassen i Roma sammen med den (senere) hellige Josefine Bakhita. Rundt 300.000 mennesker var til stede. Men samtidig var denne saligkåringen en av historiens mest kontroversielle. Det var gått bare 17 år siden han døde, men pavens beundring for bevegelsen og dens grunnlegger gjorde at prosessen ble drevet gjennom på rekordtid. Fra hele verden kom det voldsom kritikk, vesentlig mot bevegelsens og grunnleggerens påståtte hang til hemmeligholdelse, maktsøking og ekstremt høyreorienterte holdninger og metoder. Mange kritiserte også bevegelsens ekstreme botsøvelser. Det kom også velfunderte protester mot åpenbare uregelmessigheter i saligkåringsprosessen.

Selv om han hadde mektige støttespillere, nevner saligkåringsdekretet «bakvaskere» og det faktum at Josemaria Escriva led under «vekten av motsigelser» i sitt jordiske liv. Prefekten og sekretæren for Helligkåringskongregasjonen utstedte en lengre erklæring som ble publisert i L'Osservatore Romano, for å fortelle de troende at de var klar over «disharmoniske stemmer» innen Kirken som hadde uttrykt motstand mot saligkåringen, og for å forsikre dem at korrekte prosedyrer var «fulgt omhyggelig». Opus Dei hadde gitt ut en faktabrosjyre som refererte til «kritikk uten substans» av «politisk motivasjon og åndelig formalisme».

Den 20. desember 2001 godkjente Vatikanet et andre mirakel på hans forbønn. Det var den uforklarlige helbredelsen av den spanske kirurgen Manuel Nevado Rey i 1992. Dr. Nevado, som i dag er 69 år gammel, var blitt rammet av en form for hudkreft etter å ha vært utsatt for røntgenstråling. I 1992 avsto han fra behandling etter å ha sett flere kolleger dø av samme uhelbredelige sykdom, men etter å ha bedt om Escrivás forbønn, ble han fullstendig helbredet.

Dermed kunne Josemaría Escrivá bli helligkåret den 6. oktober 2002 på Petersplassen i Roma av pave Johannes Paul II. Helligkåringen møtte langt mindre protester enn saligkåringen hadde gjort. Josemaría Escrivás minnedag er dødsdagen 26. juni. Av hans skrifter har den lille boken Veien fått størst utbredelse.

Det har vært mye strid rundt Opus Dei og grunnleggeren. Men kontroversene er mer og mer konsentrert om Opus Deis posisjon i dag, som fortsetter å utvikle seg, enn om livet til bevegelsens grunnlegger, som med nødvendighet var influerte av tiden og stedene hvor han levde. Josemarias hengivenhet til Kirken og hans massive bidrag til opprettholdelsen av dens tradisjonelle holdninger og praksis kan ikke benektes. Noen kommentatorer mener at hans motstand mot enhver liberalisering skyldes hans erfaringer fra det polariserte Spania på 1920-tallet, da det å være venstreorientert eller til og med liberal betydde å være en fiende av Kirken. Opus Deis medlemmer er ivrige etter å avvise implikasjonene av det de kaller «det spanske spørsmål», og argumenterer med at grunnleggerens flytting til Roma i 1946 i praksis skilte bevegelsen fra sine spanske røtter.

Opus Dei har som formål å søke Gud i arbeidet og i det hverdagslige livet, og deres oppdrag er å hjelpe kristne til å leve sin tro i verden og fremme en kristen livsførsel i alle sfærer i samfunnet. En av Msgr Escrivás bærende ideer var å helliggjøre seg selv og andre ved sitt arbeid, og han la vekt på hvordan alle, også legfolk, var kalt og kunne nå frem til hellighet i hverdagen gjennom sitt ordinære arbeid. Dette ble før Andre Vatikankonsil betraktet som alt for radikalt av mange innen Den katolske kirke. På den annen side er bevegelsen svært konservativ på områder som familieliv og kjønnsroller, og i likhet med jesuittene har Opus Dei blitt oppfattet som særlig kompromissløse i sin kristne iver.

Opus Dei har i dag rundt 84.000 medlemmer i verden, av dem rundt 2.000 prester. Opus Dei finnes i Sverige og har også norske sympatisører. Bevegelsen rekrutterer spesielt blant en akademisk elite.

av Webmaster publisert 04.06.2003, sist endret 28.11.2015 - 02:56