HUME George Basil, O.S.B. (1923-1999)

HUME George Basil

Født: Han ble født den 2. mars 1923 i Newcastle-upon-Tyne i bispedømmet Hexham and Newcastle i Nord-England som George Haliburton Hume. Hans far, den kjente hjertekirurgen Sir William Hume, var ikke katolsk, den katolske oppdragelsen fikk han gjennom sin franske mor. Han trådte inn i benediktinerordenen i Ampleforth Abbey med ordensnavnet Basil og avla ordensløftene i 1945

Prest: Han ble presteviet den 23. juli 1950. Han ble leder for klosterets berømte skole, Ampleforth College, og i april 1963 ble han valgt til abbed for klosteret.

Biskop: Han ble den 9. februar 1976 overraskende utnevnt til erkebiskop av Westminster av pave Paul VI (1963-78). Han ble bispeviet den 25. mars 1976 i Westminster Cathedral. Det er ingen hemmelighet at det var den daværende pavelige nuntius i London, erkebiskop Bruno Heim, som sto bak denne utnevnelsen. I boken som kom ut til kardinal Humes 75-årsdag, fortalte erkebiskop Heim at hans største prestasjon de tolv årene han var nuntius til St. James Palace (1973-85), var å foreslå for pave Paul VI å utnevne Basil Hume til erkebiskop.

Westminster er et av de fire katolske bispedømmene i Stor-London og det viktigste setet i England og Wales. Erkebiskopen av Westminster er oftest kardinal og primas for Kirken.

Kardinal: Han ble den 24. mai 1976 kreert til kardinalprest av San Silvestro in Capite av pave Paul VI. Han deltok på to pavevalg i 1978, og ble selv betraktet som mulig kandidat ved det andre valget.

Basil Hume hadde aldri søkt de høye stillingene han fikk i Kirken, og hans venner sa at han håpet en dag å få trekke seg tilbake. Da ville han tilbringe mye tid på landet med sin yndlingsbeskjeftigelse, å fiske. Vanlig pensjonsalder for katolske biskoper er 75 år, og han sendte da den obligatoriske søknaden til pave Johannes Paul II om å få trekke seg tilbake. Paven ba ham da om å fortsette i flere år til. Dette var nok et uttrykk for at det ikke har pekt seg ut noen opplagt etterfølger, men det ble også tolket som et tegn på den store respekt og anseelse kardinal Hume nøt i Kirken. Dronning Elisabeth, som er nominelt overhode for Church of England, tok i 1995 det svært uvanlige skritt å være til stede ved en vesper i Westminster Cathedral, kardinal Humes sete.

Død: Like etter påske, i midten av april 1999, fikk Hume vite at han hadde kreft i et sent stadium. Han informerte straks prester og legfolk og sa at han ville fortsette sitt arbeid så lenge han klarte, og at hans høyeste ønske var å få oppleve år 2000. Men kreftsykdommen var av en type som utvikler seg svært raskt, og den kunne ikke opereres. Legene ga ham mindre enn et halvt år å leve, og i slutten av mai ble han innlagt på sykehuset St. John and St. Elizabeth i London.

Men han var i stand til å dra til privat audiens hos dronning Elizabeth II den 2. juni, da hun tildelte ham den høythengende utmerkelsen «Order of Merit», en av de få utmerkelsene som tildeles etter dronningens eget valg, og ikke regjeringen. Ordenen ble innstiftet i 1902 og er begrenset til den regjerende kongen eller dronningen og 24 andre som utnevnes av monarken. «Jeg liker å tro at det er en anerkjennelse av den rolle som spilles i nasjonens liv av hennes majestets lojale katolske undersåtter - legfolk, presteskap og biskoper», sa kardinalen ved tildelingen. I tillegg til ordensbetegnelsen O.S.B. (Ordo Sancti Benedicti) kunne han da også sette initialene O.M. bak navnet.

Torsdag den 17. juni 1999 kl 17.20 lokal tid døde kardinal Hume, 76 år gammel. Hos ham var nevøen William Charles, privatsekretæren Fr. James Curry, Fr. Liam Kelly og en sykepleier. Han hadde nettopp mottatt sykesalvingens sakrament og de ba med ham da han døde fredelig og uten smerter. Den raske utviklingen av sykdommen gjorde at kardinalens død kom noe som et sjokk.

Kardinal Hume var en av de mest beundrede offentlige skikkelser i Storbritannia. Han var en ydmyk og humørfylt mann og innehadde en posisjon av bemerkelsesverdig innflytelse og respekt i et land hvor katolikkene utgjør et mindretall (ca 4,6 millioner i England og Wales) og den etablerte kirken er protestantisk. Enkle ting, som hans rørende bønner i forbindelse med prinsesse Dianas død og hans livslange og lidenskapelige støtte til fotballklubben Newcastle United, ga ham en plass i mange ikke-katolikkers hjerte. Han ga ut en rekke teologiske bøker, men bestselgeren var «Basil in Blunderland», en barnebok som passer like bra for voksne. Hans evne til å skjære gjennom kompliserte moralske argumenter og komme til sakens kjerne gjorde at hans stemme ble hørt langt utover hans egen kirke. Noen mener at hans innflytelse i det hovedsakelig protestantiske establishment i England kunne tilskrives det faktum at han var «upper middle class» og at han var engelsk og ikke irsk, som engelsk katolisisme lenge var preget av.

Kardinal Hume var vidsynt og inkluderende. En gang sa han: «La oss feire vår felles humanitet, mens vi husker at de ler som jeg ler, gråter som jeg gråter, er trist når jeg er trist - og det gjelder alle i hele verden». Han overrasket noen mer dogmatiske kristne i 1993 da han stadfestet homoseksuelles verdighet og ba dem om «ikke å utvikle skyldfølelse eller tenke på seg selv som utiltalende for Gud. Tvert imot, de er dyrebare for Gud».

Da den anglikanske kirke i England på 1990-tallet sydet av uro etter vedtaket om å vie kvinner til prester, vendte en rekke legfolk og prester seg til Den katolske kirke. Det var en delikat situasjon for begge kirkene. «Ingen andre kunne ha klart den omhyggelige balansen mellom å ønske velkommen de som søkte til hans kirke og en følsomhet overfor de medlemmene av den anglikanske kirke som ble igjen», sa Graham Leonard, en pensjonert anglikansk biskop som konverterte til katolisismen.

av Webmaster publisert 28.11.2003, sist endret 28.11.2003 - 14:05