HUZAR Ljubomyr, M.S.U. (1933- )

HUSAR Lubomyr, M.S.U. (1933- )Kardinalprest, stor-erkeepark emeritus av Kyiv-Halytsj (2005-11), tidligere stor-erkeepark av Lviv (2000-05)

Født: Ljubomyr Huzar (ukr: Любомир Гузар) ble født den 26. februar 1933 i Lviv i Ukraina (da Lwów i Polen). Han tilhørte den ukrainsk-katolske kirken (gresk-katolsk eller unert) i landet, som er en kirke av bysantinsk ritus som er i union med Roma. Ved utbruddet av Andre verdenskrig i 1939 delte Tyskland og Sovjetunionen Polen mellom seg, og den østlige delen med Lviv ble okkupert av Sovjetunionen. På grunn av den sovjetiske okkupasjonen og forfølgelsene av den ukrainsk-katolske kirken måtte han i 1944 sammen med sine foreldre flykte fra landet. Etter et kort opphold i Salzburg i Østerrike dro de videre til USA i 1949. Da Polen etter krigen ble «flyttet vestover», havnet Lviv i Sovjetunionen (Ukraina).

Husar studerte filosofi på det ukrainske seminaret St. Basil's College i Stamford til 1954, deretter studerte han teologi på The Catholic University of America i Washington DC. Han ble amerikansk statsborger.

Prest: Han ble presteviet den 30. mars 1958 for eparkiet Stamford i Connecticut i USA, som betjener de ukrainsk-katolske troende i USA. Han underviste på St. Basil's College i Stamford (1958–1969) samtidig som han virket i sjelesorgen i USA, sist som sogneprest i Kerhonkson (1966–1969). Samtidig fortsatte han sine studier i filosofi ved Fordham University i New York. I 1967 ble han magister i filosofi. Så reiste han til Roma for å fortsette sine teologistudier ved det pontifikale universitetet Urbaniana (1969–1972). Han tok doktorgraden i teologi med avhandlingen «Metropolitt Andreas Septyckyj [Sheptytsky] – pioner for økumenikken». Fra 1972 til 1984 var han professor i ekklesiologi på Urbaniana.

I 1972 trådte han inn i klosteret «Studion» (eller St. Theodor) i Grottaferrata like utenfor Roma hos studittene (Monachi e Regula Studitarum [Monaca Studiti Ucraini] – MSU), en av de tre tradisjonelle bysantinske (gresk-katolske; «unerte») munkeordenene ved siden av Basilianerne og Redemptoristene av bysantinsk ritus. Han avla sine løfter den 24. juni 1972, og i mai 1974 ble han valgt til superior i klosteret.

Biskop: Huzar ble den 2. april 1977 bispeviet i kapellet i studittklosteret i Castelgandolfo ved Roma sammen med Ivan Choma og Stefan Czmil av kardinal Josyf Slipyj, stor-erkeepark av Lviv for ukrainerne, assistert av Ivan Prasko, titularbiskop av Zigris, og Isidore Borecky, biskop av Toronto for ukrainerne. Bispevielsene skjedde uten pavelig godkjennelse og ble sett på som et uttrykk for patriarkambisjoner. De skapte stor irritasjon i den romerske kurien, ettersom bispevielser uten pavelig tillatelse anses som ulovlig i latinsk kirkerett, men ikke i kirkeretten for de orientalske kirkene (CCEO). Husar fikk tittelen biskop av Kyiv-Vyshorod med den intensjon at han skulle bli kardinal Slipyjs koadjutor, men det var det i stedet den senere kardinal Myroslav Ivan Ljobatsjivskyj (1914–2000) som ble i 1980.

Den 23. juli 1978 ble Husar utnevnt av kardinal Slipyj til arkimandritt (erkeabbed) for studittmunkene i Europa og Amerika. Den 7. september 1984 døde kardinal Slipyj og ble etterfulgt som stor-erkeepark av Lviv av Myroslav Lubachivsky, som fremdeles residerte i eksil i Roma. Han ble kreert til kardinal den 25. mai 1985. Samme år (1985) utnevnte kardinal Lubachivsky Husar til sin generalvikar (protosincello).

Etter Sovjetunionens sammenbrudd og Ukrainas selvstendighet i 1991 kunne kardinal Lubachivsky vende tilbake til Ukraina. Biskop Husar vendte også tilbake til Ukraina i 1993, og han ga da opp sitt amerikanske statsborgerskap. Han organiserte i 1994 et nytt studittkloster i eparkiet (bispedømmet) Ternopil i Ukraina. Han ble i 1995 valgt av den ukrainske bispesynoden til eksark for det erke-eparkiale eksarkatet Kyiv-Vyshorod med sete i Kyiv (Kiev) (et erke-eparkialt eksarkat er et kirkedistrikt av lavere rang enn eparki (bispedømme) som er direkte tilknyttet stor-erkeeparkiet, den gangen Lviv). Dette valget ble den 22. februar 1996 stadfestet av pave Johannes Paul II (1978–2005), og han ble samtidig utnevnt til titularbiskop av Nisa i Lycia.

Husar ble den 14. oktober 1996 utnevnt av bispesynoden i den ukrainsk-katolske Kirken til hjelpebiskop for stor-erkeeparken av Lviv for ukrainerne, kardinal Myroslav Ivan Lubachivsky, som koadjutor med spesialdelegasjoner i den pastorale ledelsen av stor-erkeeparkiet. På grunn av kardinalens langvarige sykdom betydde det at han hadde hånd om administrasjonen av stor-erkeeparkiet Lviv, og dermed i praksis ledelsen av den ukrainsk-katolske kirken. Han deltok på den andre bispesynoden for Europa i Vatikanet i oktober 1999.

Etter kardinalens død den 14. desember 2000 utnevnte pave Johannes Paul II den 23. desember Husar til apostolisk administrator sede vacante et ad nutum Sanctae Sedis av stor-erkeeparkiet Lviv (sede vacante = ledig sete; ad nutum Sanctae Sedis = så lenge Den hellige Stol bestemmer). Den 25. januar 2001 valgte den ukrainsk-katolske bispesynoden Husar til stor-erkeepark av Lviv, og valget ble stadfestet av paven den 26. januar 2001, noe som er påkrevd i henhold til kirkeretten for de orientalske kirkene. Han ble innsatt i katedralen St. Georg i Lviv søndag den 28. januar.

Synoden besto av 26 biskoper fra Ukraina, Australia, Canada, USA, Latin-Amerika og Europa. Når det gjelder teologisk uttrykk, liturgi og disiplin, tilhører de ukrainsk-katolske troende den samme tradisjon som de slaviske ortodokse kirkene, som de deler historiske og kulturelle røtter med. Men de anerkjenner dessuten pavens autoritet. Da en del av Ukraina på slutten av 1700-tallet ble innlemmet i habsburgerriket, innførte byråkratene i Wien terminologien «gresk-katolsk» om denne kirken for å skjelne den fra den romersk-katolske. Men kirken har ingen spesiell forbindelse med Hellas, og det som i dag kalles orientalsk eller østlig kristendom, kom via Bysants. I likhet med lignende kirker av bysantinsk ritus som er i kommunion med paven i Roma, kalles den ofte for en «unert» kirke – et begrep fra slutten av 1500-tallet. Men dette begrepet er svært belastet i de landene det gjelder, siden de ortodokse flertallskirkene bruker det i sterkt nedsettende betydning, så disse kirkene selv vil helst at begrepet «unert» ikke brukes. «Den ukrainske katolske kirke av bysantinsk ritus i enhet med Roma» er vel det mest korrekte navnet, selv om det ikke er særlig praktisk.

Kardinal Lubachivsky ledet gjenfødelsen av denne kirken, som var blitt forbudt under Stalin i 1946, men som i desember 1989 igjen ble tillatt etter president Mikhail Gorbatsjovs besøk hos pave Johannes Paul II. Det finnes rundt fem millioner katolikker av ukrainsk ritus i selve Ukraina, mens ytterligere over to millioner er spredt i resten av verden – mange bor i USA og Canada.

Kardinal: Den 21. januar 2001 hadde pave Johannes Paul II kunngjort at han den 21. februar 2001 ville kreere 37 nye kardinaler. Etter at han den 26. januar hadde stadfestet valget av Husar til stor-erkeepark, kunngjorde han overraskende den 28. januar at han i tillegg ville kreere ytterligere syv kardinaler, blant dem Husar. To av de syv, den latviske erkebiskopen Jan Pujats av Riga og den polsk-ukrainske latinske erkebiskopen Marian Jaworski av Lviv, var de to kardinalene som han hadde utnevnt i hemmelighet («in pectore») ved konsistoriet tre år tidligere.

I konsistoriet den 21. februar 2001 ble Husar kreert til kardinalprest av Santa Sofia a Via Boccea av pave Johannes Paul II. Han ble den 15. mai 2001 utnevnt av paven til medlem av Kongregasjonen for Østkirkene og den 18. mai 2001 til medlem av Det pavelige råd for fremme av kristen enhet. Han deltok på den tiende ordinære bispesynoden i Vatikanet i oktober 2001.

I 2004 bestemte kardinal Husar i henhold til canon 57 i den orientalske kirkeretten (CCEO) at den ukrainske kirkens hovedsete skulle flyttes fra Lviv til hovedstaden Kyiv. Bakgrunnen var at kirkeretten spesifikt foreskriver at Kirkens overhode skal presidere i den viktigste byen. Lviv er tyngdepunktet i den gresk-katolske Kirken, men fra ukrainsk synspunkt ligger i periferien, og det historiske, politiske og kirkelige senteret i landet er Kyiv. Vedtaket ble stadfestet av bispesynoden i den ukrainsk-katolske kirken som fant sted i Kyiv fra 5. til 12. oktober 2004. Kardinal Husar opplyste senere at dette vedtaket «svært eksplisitt» ble godkjent av pave Johannes Paul II i en audiens med prefekten for Østkirkekongregasjonen, kardinal Ignace Moussa I Daoud den 6. desember 2004, men dette ble ikke offentliggjort.

Søndag den 21. august 2005 ble kirkens hovedkvarter offisielt flyttet til Kyiv. Den dagen feiret kardinal Husar liturgien i en kirke som var under bygging i den ukrainske hovedstaden. Samtidig ble tittelen for overhodet for den ukrainsk-katolske kirken endret fra «stor-erkeepark av Lviv» til «stor-erkeepark av Kyiv og Halytsj». Metropolitt Vladimir av Kiev og Hele Ukraina (av Moskva-patriarkatet) sendte et åpent brev til pave Benedikt XVI i Roma og ba ham trekke tilbake «dekretet som din forgjenger undertegnet». Kardinal Husar tilbakeviste protestene fra ortodokse kirker med at hans kirke nå ganske enkelt vendte tilbake til Kyiv etter å ha blitt fordrevet derfra for 200 år siden. Flyttingen skyldes pastorale behov og er ikke ment å fornærme noen.

Ukrainske katolikker har etter at deres kirke kom opp av «katakombene» i 1990, presset stadig sterkere på for at Kyiv-Halytsj må bli klassifisert som et patriarkat i stedet for et «stor-erkebispedømme». Vatikanet har aldri avvist denne muligheten, men til nå har de vært tilbakeholdne med å gi stor-erkeeparken tittelen patriark, delvis fordi et slikt skritt trolig ville utvide de eksisterende spenningene mellom katolikker og ukrainske ortodokse. Den russisk-ortodokse kirke og de øvrige ortodokse kirkene har gjentatte ganger fordømt planene om et patriarkat som en fornærmelse, og den nye katedralen som var under bygging i Kyiv, ble påtent av ukjente gjerningsmenn i desember 2005. Kardinal Husar blir likevel ofte kalt patriark av sine tilhengere, og allerede nå blir det kirkelige overhodet minnet liturgisk som patriark over hele Ukraina.

Roma offentliggjorde ikke sin tilslutning til flyttingen av stor-erkebispesetet fra Lviv til Kyiv, noe som er påkrevet etter kirkeretten. De ga likevel stilltiende sin tilslutning, noe som ble klart da de i desember 2005 offentliggjorde andre bispeutnevnelser i Ukraina og da omtalte kardinal Husar som «stor-erkeepark av Kyiv-Halytsj».

Kardinal Husar deltok i konklavet fra 18. til 19. april 2005 som valgte pave Benedikt XVI. Han deltok også på den ellevte ordinære bispesynoden i Vatikanet i oktober 2005. Husar sier at da han møtte pave Benedikt for første gang, oppmuntret paven ham til å fortsette arbeidet med patriarkatspørsmålet. I oktober 2007 ble Husar utnevnt til æresdoktor ved The Catholic University of America i Washington DC i anledningen av hundreårsjubileet for den første utnevnelsen av en biskop for den ukrainsk-katolske Kirke for USA. I februar 2008 ble det feiret en festliturgi i basilikaen Santa Sophia i Roma i anledning kardinal Husars 75-årsdag og hans femtiårsjubileum som prest.

Den 10. februar 2011 innvilget pave Benedikt XVI hans avskjedssøknad av helsemessige årsaker. Det var snakk om en øyesykdom som ble dårlig behandlet. Den 24. mars 2011 valgte synoden i Lviv Svjatoslav Sjevtsjuk (f. 1970) til ny storerkeepark av Kyiv-Halytsj. Konklavet åpnet mandag den 21. mars med førti av de rundt femti biskopene til stede. De første tre dagene ble det gjennomført tolv valgomganger uten at noen kandidat fikk det nødvendige 2/3 flertall. Det ble da foretatt et valg mellom de to kandidatene som hadde fått flest stemmer, ettersom statuttene sier at det da bare var nødvendig med absolutt flertall.Valget ble gyldig da pave Benedikt stadfestet det.

Neste konklave: Kardinal Husar fylte åtti år den 26. februar 2013 og mistet dermed stemmeretten ved pavevalg.

Kilder: Annuario Pontificio, Salvador Miranda, catholic-hierarchy.org, aciprensa.com, Zenit, The Tablet, en.wikipedia.org, kircheinnot.at - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

av Webmaster publisert 06.06.2008, sist endret 13.11.2015 - 18:14