LEHMANN Karl (1936- )

LEHMANN KarlKardinalprest, biskop emeritus av Mainz i Tyskland (1983-2016).

Født: Karl Lehmann ble født den 16. mai 1936 i Sigmaringen i Hohenzollern i erkebispedømmet Freiburg im Breisgau i delstaten Baden-Württemberg i Tyskland. Han var sønn av folkeskolelærerne Karl Lehmann (d. 1986) og Margrete f. Waldner (d. 1997). Han tok artium i 1956 på det statlige gymnaset i Sigmaringen, og deretter studerte han filosofi og teologi på Albert Ludwigs-universitetet i Freiburg im Breisgau (1956-57). I 1957 begynte han på det pontifikale Collegium Germanicum-Hungaricum i Roma. Han studerte filosofi (1957-60) og teologi (1960-64) ved Det pavelige universitetet Gregoriana i Roma. Der tok han i 1962 doktorgraden i filosofi (summa cum laude) med en avhandling om Martin Heideggers tenkning: «Vom Ursprung und Sinn der Seinsfrage im Denken Martin Heideggers».

Prest: Han ble presteviet den 10. oktober 1963 i Roma av kardinal Julius Döpfner, erkebiskop av München und Freising. Mellom 1964 og 1967 var han vitenskapelig assistent for konsilteologen, professor p. dr. Karl Rahner SJ ved seminaret for kriten verdensanskuelse og religionsfilosofi ved det filosofiske fakultet ved Ludwig Maximilians-universitetet i München. I 1967 tok han doktorgraden i teologi ved Det pavelige universitetet Gregoriana i Roma (summa cum laude) med avhandlingen «ʻAuferweckt am dritten Tag nach der Schriftʼ - Exegetische und fundamentaltheologische Studien zu 1 Kor 15,3b-5» («Oppsto den tredje dag etter Skriften» - eksegetiske og fundamentalteologiske studier av 1.Kor 15,3b-5). I 1967 var han assistent for Karl Rahner ved lærestolen for dogmatikk og dogmehistorie ved det katolsk-teologiske fakultet ved Westfälischen Wilhelms-Universität i Münster.

Han fikk habilitasjonsstipend fra det tyske forskningsrådet og ble permanent fristilt av erkebiskopen av Freiburg for en vitenskapelig løpebane og begynte på habilitasjonsskriftet «Den skjulte Gud og begrepet Åpenbaring». I 1968 ble han utnevnt til professor i dogmatikk II ved det katolsk-teologiske fakultetet ved Johannes Gutenberg-universitetet i Mainz. I 1969 ble han medlem av den økumeniske arbeidsgruppen av evangeliske (protestantiske) og katolske teologer (Jaeger-Stählin-Kreis). Fra 1975 var han vitenskapelig leder på katolsk side, og i 1989 ble han formann på katolsk side etter kardinal Hermann Volks død. Mellom 1969 og 1983 var han medlem av Sentralkomiteen for tyske katolikker (ZdK). Mellom 1971 og 1983 var han professor i dogmatikk og økumenisk teologi ved det katolsk-teologiske fakultet ved Albert Ludwigs-universitetet i Freiburg im Breisgau. I 1974 ble han medlem av Den internasjonale teologkommisjonen ved Den hellige Stol i Roma. Fra 1980 til 1984 satt han igjen i teologkommisjonen. Mellom 1975 og 1978 var han redaktør for den offisielle utgaven av samtlige dokumenter fra fellessynoden for alle bispedømmene i Vest-Tyskland (Würzburger Synode 1971-75). Den 26. mars 1979 utnevnte den hellige pave Johannes Paul II (1978-2005) ham til pavelig æresprelat med tittelen monsignore. Han avslo professorater i München i 1971 og i Tübingen i 1981. Fra 1971 var han medredaktør av det internasjonale tidsskriftet Communio.

Biskop: I 1983 ble han valgt til biskop av domkapitlet i Mainz og deretter utnevnt til biskop av Mainz den 23. juni 1983 av pave Johannes Paul II. Han ble bispeviet den 2. oktober 1983 i domkirken Sankt Martin i Mainz av kardinal Hermann Volk, biskop emeritus av Mainz, assistert av erkebiskop Oskar Saier av Freiburg og hjelpebiskop Wolfgang Rolly i Mainz, titularbiskop av Taborenta. Som bispemotto valgte han State in fide , «Stå fast i troen» (1.Kor 16,13). I hans bispevåpen er hjulet fra bispedømmet Mainz og nøkkelen fra bispedømmet Worms. Den åpne boken med bokstavene Alfa og Omega står for Jesu Kristi budskap gjennom Bibelen, men også for biskopens personlige begeistring for bøker. Hans nære forhold til kardinal Julius Döpfner, som viet ham til prest og som han arbeidet fortrolig sammen med i mange år, kommer til uttrykk ved at han bærer Döpfners bispering.

I 1984 ble han medlem av kontaktsamtalegruppen mellom representanter for den tyske bispekonferansen (DBK) og representanter for Den evangeliske kirke i Tysklands råd (EKD). I september 1985 ble han valgt til visepresident for den tyske bispekonferansen på deres høstplenumsmøte i Fulda. I september 1987 ble han valgt til president under høstplenumsmøtet i Fulda, og han ble gjenvalgt i september 1993 og i september 1999, og i september 2005 ble han gjenvalgt for seks nye år. Fra mars 1986 til 1988 var han medlem av og formann for (på katolsk side) de luthersk/katolske samtalene mellom Det lutherske verdensforbund og Sekretariatet for fremme av Kristen enhet. Mellom 1988 og 1998 var han medlem av den romerske Troslærekongregasjonen. Han deltok på den åttende bispesynoden i Vatikanet høsten 1990, og høsten 1991 var han spesialsekretær for den ekstraordinære Europasynoden i Vatikanet. I 1993 ble han valgt til 1. nestformann for Rådet for europeiske bispekonferanser (CCEE) og i 1996 ble han gjenvalgt. Høsten 1994 deltok han på den niende bispesynoden i Vatikanet. I 1998 ble han medlem av Bispekongregasjonen i Vatikanet for fem år.

I 1983 ble han æresprofessor i katolsk teologi ved Albert Ludwigs-universitetet i Freiburg im Breisgau, og i 1984 ble han æresprofessor i katolsk teologi ved Johannes Gutenberg-universitetet i Mainz. I 1987 ble han medlem av Akademiet for vitenskap og litteratur i Mainz. I 1988 ble han tildelt Großes Bundesverdienstkreuz. I 1991 ble han æresdoktor ved det katolsk-teologiske fakultet ved universitetet i Innsbruck og det juridiske fakultet ved The Catholic University of America i Washington DC. I 1991 ble han medlem av Det europeiske vitenskapsakademiet i Salzburg. I 1993 ble han æresdoktor ved det katolske universitetet Saint Patrick's College i Maynooth i Irland. I 1994 ble han tildelt Karl Barth-prisen av den evangeliske kirke i Berlin. I 1995 fikk han miljøvernprisen «Goldene Blume von Rheydt» av byen Mönchengladbach. I 1996 fikk han Kardinal Döpfner-prisen av Det katolske bayerske akademi i München. I 1997 ble han æresdoktor ved fakultet for historie og sosialvitenskap ved det katolsk-teologiske akademiet i Warszawa (ATK). Han deltok på den andre spesialsynoden for Europa i Vatikanet høsten 1999. I 1999 ble han medlem av senatet i Max Planck-selskapet. I 2000 ble han æresdoktor ved det katolsk-teologiske fakultet ved universitetet i Graz. I 2000 ble han tildelt Großes Bundesverdienstkreuz mit Stern und Schulterband.

Kardinal: Da navnene på de 37 nye kardinalene ble offentliggjort den 21. januar 2001, sto Lehmanns navn til manges skuffelse ikke på listen. Men da paven én uke senere fullstendig overraskende utnevnte enda 5 kardinaler (i tillegg til å offentliggjøre navnene på de to kardinalene som var utnevnt «in pectore» i 1998), var Lehmann en av dem. For de fleste var likevel denne utnevnelsen den mest overraskende. Ingen hadde tvilt på hans dyktighet og egnethet, men på grunn av sin frimodighet og evne til også å kritisere Roma når han fant det nødvendig, antok man at han var lite populær i den romerske kurien. Det var opplest og vedtatt i Tyskland at han aldri ville bli kardinal, i alle fall ikke i Johannes Paul IIs pontifikat og i alle fall ikke så lenge hans fiende, Troslærekongregasjonens mektige prefekt og den senere pave Benedikt XVI (2005-13), kardinal Joseph Ratzinger, fortsatt hadde innflytelse. I sine uttalelser i kontroversielle spørsmål tok Lehmann aldri «karrieremessige» hensyn, men fulgte sin samvittighet, for eksempel i kontroversielle spørsmål om behandlingen av gjengifte skilte og om abortrådgivningen. I sistnevnte spørsmål valgte han likevel til slutt å følge pavens utvetydige ordre, selv om han personlig var uenig i den, og han satte alle krefter inn for å hindre en splittelse i Kirken i Tyskland. For dette fikk han mye kritikk, men også stor anerkjennelse da han klarte å holde Kirken sammen, og utnevnelsen til kardinal kom nok som en anerkjennelse av denne prestasjonen. Noen observatører mente at utnevnelsen av Lehmann tydet på at Ratzingers innflytelse var dalende og at han snart ville få avløsning som Troens vokter i Vatikanet. Så feil kan man ta.

Lehmann ble den 21. februar 2001 kreert til kardinalprest av San Leone I av pave Johannes Paul II. I bispedømmet (tidligere erkebispedømmet) Mainz hadde det tidligere bare vært to kardinaler: erkebiskop Albrecht von Brandenburg (1490-1545), som ble kardinal i 1518, og Hermann Volk (1903-87), som ble kardinal i 1973.

Kardinal Lehmann ble den 15. mai 2001 utnevnt av paven til medlem av Kongregasjonen for Biskoper og Kongregasjonen for Østkirkene og den 18. mai 2001 til medlem av Administrasjonen av Den Apostoliske Stols patrimonium (APSA). Han deltok på den tiende ordinære bispesynoden høsten 2001. I 2001 ble han æresborger av Mainz og i 2002 ble han tildelt Ehrenring der Görres Gesellschaft. I 2004 mottok han den første Karl-Rahner-plaketten av de tyske jesuittene og Karl-Rahner-Stiftung i München. Han deltok i konklavet i april 2005 som valgte pave Benedikt XVI (2005-13). Han deltok i den ellevte bispesynoden i Vatikanet i oktober 2005. I 2005 ble han tildelt Orden wider den tierischen Ernst av Aachener Karnevalsvereins. Samme år mottok han Eugen-Biser-prisen og i 2006 Abraham-Geiger-prisen og æresborgerskap ved universitetet i Mainz. Samme år ble han utnevnt til kommandør av den franske Æreslegionen (Légion d’Honneur).

Den 15. januar 2008 annonserte kardinal Lehmann at han trakk seg som formann for den tyske bispekonferansen, tre år før hans periode var over. Grunnen var alvorlige hjerteproblemer. På konferansens vårmøte i Würzburg valgte biskopene den 12. februar 2008 erkebiskop Robert Zollitsch ISPSch av Freiburg til ny president. I 2009 war Karl Lehmann innehaver av Gutenberg-Stiftungs-professoratet ved universitetet i Mainz, og samme år ble han tildelt Hessische Kulturpreis samt Verdienstorden des Landes Rheinland-Pfalz.

Han fylte 75 år den 16. mai 2011 og leverte da inn sin avskjedssøknad i henhold til kirkeretten. Men som det er vanlig med de fremste kardinalene, ba paven ham om å fortsette enda en stund i sitt embete. I 2013 blir han tildelt Preis der Salzburger Hochschulwochen for sitt livsverk. I vintersemesteret 2012/13 er Lehmann gjesteprofessor ved Heinrich-Heine-Universität i Düsseldorf. Han deltok i konklavet i mars 2013 som valgte pave Frans som pave Benedikts etterfølger.Ved feiringen av hans åttiårsdag opplyste nuntius i Tyskland at paven hadde innvilget hans avskjedssøknad og at bispesetet dermed er vakant fra den 17. mai 2016.

Neste konklave: Han nådde aldersgrensen på åtti år den 16. mai 2016 og mistet dermed stemmeretten ved pavevalg.

Kilder: Annuario Pontificio, Salvador Miranda, aciprensa.com, Bistum Mainz, diverse pressemeldinger januar/februar 2001 - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 28. november 2003

av Webmaster publisert 28.11.2003, sist endret 16.06.2016 - 12:09