SCHÖNBORN Christoph, O.P. (1945– )

Kardinalprest. Erkebiskop av Wien (1995– )

Født: Christoph Schönborn ble født mandag den 22. januar 1945 i Skalsko (ty: Skalken) i bispedømmet Litomerice i Bøhmen i det daværende Tsjekkoslovakia (nå Tsjekkia). Han kommer fra den gamle adelsfamilien Schönborn-Buchheim-Wolfstahl, som i århundrenes løp har produsert to kardinaler og nitten erkebiskoper, biskoper og prester. Han er ikke en gang den første Schönborn som er primas for den østerrikske Kirken; den æren tilfalt hans grand-grandonkel, kardinal Franz Graf Schönborn, som ledet det østerrikske episkopatet under det gamle østerriksk-ungarske keiserriket fra sin stilling som erkebiskop av Praha.

Christophs foreldre var grev Maria Hugo Damian Adalbert Josef Hubertus von Schönborn (1916-1979) og baronesse Eleonore von Doblhoff (f. 1920), og hans døpenavn er Christoph Maria Michael Hugo Damian Peter Adalbert. Faren var maler, frimurer og motstandskjemper mot nazistene og deserterte i oktober 1944 til engelskmennene i Belgia. Familien måtte i september 1945 flykte til Østerrike. Fra 1951 til 1963 gikk han på folkeskole og gymnas i Schruns og Bludenz. Han har to brødre, Philipp og skuespilleren Michael Schönborn, som ble født i Østerrike i 1954. Foreldrene ble senere skilt.

Etter eksamen artium trådte den attenårige Christoph i september 1963 inn i dominikanerordenen (Ordo Fratrum Praedicatorum – OP) i Warburg i Westfalen. Han studerte filosofi og teologi ved dominikanernes studiehus i Walberberg ved Bonn, hovedstad i det daværende Vest-Tyskland, teologi ved Le Saulchoir i Paris og filosofi og psykologi ved universitetet i Wien. Ved siden av morsmålet tysk snakker han også engelsk, fransk og italiensk.

Prest: Han ble presteviet den 27. desember 1970 i Wien av kardinal Franz König (1905-2004), erkebiskop av Wien (1956-85), nesten 26 år gammel. Deretter studerte han slavisk og bysantinsk kristendom ved Ecole Practique de Hautes Études ved Sorbonne-universitetet i Paris. I 1972/73 studerte han i Regensburg, hvor den daværende kardinal Joseph Ratzinger, senere pave Benedikt XVI (2005-13), var hans lærer. I 1971 tok han lisensiatgraden i teologi, og i 1974 tok han doktorgraden i teologi ved Institut Catholique de Paris med en avhandling med tittelen L’Icone du Christ. Fondements théologiques, en første frukt av hans grundige østkirkelige studier. Avhandlingens tema var den bysantinske ikonoklastiske debatten om hellige bilder skulle forbys eller tillates. Hans habilitasjonsavhandling for å kunne bli professor hadde tittelen «Kristusikonet eller Guds menneskelige ansikt».

Fra 1973 til 1975 var Schönborn kapellan for universitetsstudenter i Graz i Østerrike. Deretter underviste han i dogmatisk og østlig kristen teologi på det teologiske fakultet ved Det katolske universitetet i Fribourg i Sveits, fra 1975 som gjesteprofessor, fra 1976 som assisterende professor i dogmatikk, fra 1977 som professor i teologi og fra 1981 til 1991 som professor i dogmatikk. Mellom 1980 og 1991 var han medlem av teologikommisjonen i den sveitsiske bispekonferansen, den sveitsiske kommisjonen for dialog mellom ortodokse og romerske katolikker (1980-87), den sveitsiske kommisjonen for dialog mellom romerske katolikker og kristkatolske (1980-84), den internasjonale teologiske kommisjonen (1980-91) og av stiftelsen Pro Oriente (1984-91).

Han deltok på den andre ekstraordinære bispesynoden i Vatikanet høsten 1985 som assistent for spesialsekretæren. Han var fakultetsmedlem ved filosofihøyskolen ved cistercienserklosteret Heiligenkreuz i Wien i Østerrike. Mellom 1987 og 1992 var han sekretær for Troslærekongregasjonens redaksjonskomité for utgivelse av den nye Katekismen for Den katolske kirke.

Biskop: Han ble den 11. juli 1991 utnevnt av den salige pave Johannes Paul II (1978-2005) til titularbiskop av Sutri og hjelpebiskop i Wien. Han ble bispeviet den 29. september 1991 i Stefansdomen i Wien av kardinal Hans Hermann Groër OSB (1919-2003). erkebiskop av Wien (1986-95), assistert av kardinal König og biskop Vojtěch Cikrle (f. 1946) av Brno (1990- ), 46 år gammel. Hans bispemotto er Vos autem dixi amicos («Jeg kaller dere venner») (Joh 15,15). Hans våpen har i felt 1 og 4 et gresk kors på hvit bjelke med rød bakgrunn, våpenet for erkebispedømmet Wien, mens felt 2 har rødbakgrunn med en gyllen løve med blå krone på tre sølvspisser, stamvåpenet til slekten Schönborn, og i felt 3 en hvit spiss på svart bakgrunn, dominikanernes våpen. I Wien arbeidet han som biskopvikar for vitenskap, kultur og kunst.

Men han ble snart involvert i den såkalte Causa Groër, «Groër-saken» (1995-98). Etter at kardinal Groër i februar 1995 offentlig erklærte at barnemisbrukere ikke ville komme inn i Guds rike, ble han anklaget av flere menn for å ha misbrukt dem seksuelt på 1970-tallet da de var hans elever på gutteseminaret i Hollabrunn. Selv om det aldri ble foretatt en offentlig granskning av anklagene, utnevnte Vatikanet raskt hjelpebiskop Schönborn til koadjutor-biskop med etterfølgelsesrett (13. april 1995). Den 14. september 1995 fratrådte Groër som erkebiskop av Wien og ble etterfulgt av Schönborn, som tok erkebispedømmet kanonisk i besittelse ved en festmesse den 1. oktober 1995. Groër trakk seg tilbake til benediktinerklosteret i Roggendorf.

I slutten av 1997 blusset anklagene mot ham opp på nytt, og nå var det hans medbrødre fra Göttweig som rettet konkrete anklager mot ham om seksuelt misbruk. Kardinalen trakk seg tilbake til cisterciensersøstrene i Marienfeld. I februar 1998 gikk Schönborn og tre andre biskoper ut og sa at de regnet anklagene mot Groër for i det vesentlige å medføre riktighet og oppfordret ham til å legge ned alle biskoppelige oppgaver. Benediktinernes abbedprimas, amerikaneren Marcel Rooney, foretok en ekstraordinær visitasjon av Göttweig. Deretter oppsøkte en av de øverste kardinalene i Vatikanet kardinal Groër i Marienfeld og oppfordret ham til å trekke seg fra alle funksjoner og forlate landet. Den 4. april 1998 kom Groër med en halvhjertet unnskyldning, mens Schönborn gikk klart ut og ba ofrene om tilgivelse på vegne av erkebispedømmet Wien. I mai søkte Groër tilflukt i et nonnekloster i Dresden i Tyskland. Senere vendte han tilbake til benediktinernes kloster i Roggendorf. Groër-saken skaket Kirken i Østerrike, og tusener av mennesker meldte seg ut i protest. Det ble reist sterk kritikk mot Vatikanet for ikke å handle raskt nok i saken.

Den 5. november 1995 ble Schönborn utnevnt til ordinarius for de katolske troende av bysantinsk ritus som bor i Østerrike. I 1996 holdt Schönborn fasteretrettene i Vatikanet. Den 29. juni 1996 mottok han palliet av paven i Peterskirken i Roma. Han ble almosenier eller eleemosynarius («almissesamler»), det vil si kapellan for den østerrikske ordenen Riddere av Det gylne skinn. I 2005 ble han storkorsridder i ridderordenen av Den hellige grav i Jerusalem. Han har også blitt tildelt Goldenes Komturkreuz mit dem Stern des Ehrenzeichens für Verdienste um das Bundesland Niederösterreich (1998), Großes Goldenes Ehrenzeichen am Bande für Verdienste um die Republik Österreich (2006), Großes Goldenes Ehrenzeichen für Verdienste um das Land Wien mit dem Stern (2012) og storkors av den ungarske fortjenesteordenen (2012).

Kardinal: Han ble den 21. februar 1998 kreert til kardinalprest av Gesù Divin Lavoratore («Jesus, den guddommelige arbeider») av pave Johannes Paul II. Han ble medlem av Troslærekongregasjonen, Kongregasjonen for østkirkene, Det pavelige rådet for kulturen og Den pavelige kommisjonen for bevaring av Kirkens kulturarv. Paven utnevnte ham den 15. mai 2001 også til medlem av Kongregasjonen for katolsk utdannelse. Han har vært president for den østerrikske bispekonferansen fra 30. juni 1998 etter å ha vært visepresident siden 1996. Den 10. november 2004 ble han gjenvalgt. Han deltok på den andre bispesynoden for Europa i Vatikanet høsten 1999.

I Wien fikk Schönborn tidlig en høy stjerne for å stabilisere Kirken etter skandalene under forgjengeren. Men med tiden ble inntrykket av ham mer blandet. Han ble i forbindelse med de østerrikske biskopenes Ad limina-besøk i 1998 involvert i et temmelig stygt sammenstøt med den demagogiske biskop Kurt Krenn av St Pölten, hvor mange foretrakk Krenns direkte tale fremfor Schönborns skiftende og unnvikende kommentarer. Det gikk så langt at Krenn offentlig beskyldte Schönborn for å lyve – noe  som var sant, men han ble sittende. Først i 2004 måtte han gå av etter en nettpornoskandale i presteseminaret i St Pölten. Schönborns ry fikk også en knekk da det ble kjent at han sparket sin populære generalvikar gjennom en lapp på døren hans.

Schönborn deltok i konklavet den 18. og 19, april 2005 som valgte pave Benedikt XVI. Han presiderte over den første apostoliske Verdenskongressen om Nåde i Roma i april 2008. Han var pavelig spesialutsending til feiringen av tusenårsjubileet for bispedømmet Pécs i Ungarn i august 2009 og til feiringen av 450-årsjubileet for den formelle fornyelsen av erkebispedømmet Praha i mai 2012. Den 18. september 2012 utnevnte paven ham til å delta på den trettende bispesynoden i Vatikanet i oktober 2012 om nyevangelisering.

Hans snart tyve år som erkebiskop av Wien har ikke vært lette. Som et resultat av Østerrikes historisk sterke katolske tradisjon har den etablerte Kirken – styrtrik gjennom enorme eiendommer og høy kirkeskatt – vokst seg fet and selvtilfreds, mens i ytterkantene kriger eksperimentale pastoralteologer med ultrakonservative. Østerrike er opphavssted for Wir sind Kirche («Vi er kirke»), en nå internasjonal gruppe av legfolk og prester som går inn for gifte prester, kvinnelige prester og økt involvering av legfolk. Kardinal Schönborn har måttet takle opprørske prester som vil ha lov til å gifte seg med sine husholdersker og nekter lydighet, men han møter også kritikk fra konservative som føler at han har bøyd seg for mye for folkemeningen, gitt for mange innrømmelser til de selvoppnevnte reformatorene og tillatt liturgiske utskeielser med diskoteklys og ballonger for å gjøre Kirken mer tiltrekkende for folk. Som sønn av skilte foreldre har han gått inn for at skilte og gjengifte katolikker må få motta kommunion, et viktig spørsmål for det tysktalende legfolket. Nylig har Schönborn måttet se på at hundrevis av hans egne prester har gått til åpent opprør og sendt ut et «Opprop til ulydighet» (Aufruf zum Ungehorsam) i spørsmål som sølibat og kvinnenes rolle i kirken. Selv om Schönborn ikke akkurat har hilst opprøret velkommen, har han ikke skåret av kommunikasjonslinjene heller, noe som enkelte ser som beundringsverdig pastoral følsomhet, mens andre kaller det feighet.

Mye av kardinal Schönborns tilnærming har blitt formet av hans bakgrunn. Det er kjent at han privat har sukket at han tilhører to minoriteter som har tatt alt for mye for gitt alt for lenge: aristokratiet og hierarkiet.

Schönborn kan av og til være litt for frittalende etter enkeltes smak. Han var den første kardinalen som først sa høyt det alle så, men ingen turde si, at pave Johannes Paul II var døende. Han sørget for forstemmelse i Vatikanet da han i et intervju våren 2010 kom med åpen kritikk av kardinaldekan Angelo Sodano og sa at den tidligere statssekretæren for femten år siden hadde hindret opprettelsen av en undersøkelseskommisjon i Groër-saken som han selv og daværende kardinal Ratzinger gikk inn for. Hans reaksjon kom etter at Sodano under påskemessen på Petersplassen overraskende hadde kalt medieoppstyret om klerikalt misbruk av barn for «tomt sladder», Den 28. juni 2010 innkalte pave Benedikt Schönborn og Sodano til et møte, hvor han minnet Schönborn om at disiplinering av medlemmer av hierarkiet er pavens ansvar.

Konklavet i mars 2013: Schönborn sto på mange av listene over papabili som ble publisert i de travle ukene mellom pavens annonsering av sin avgang den 11. februar og konklavets åpning den 12. mars. Han ble nevnt blant de papabile også for åtte år siden, men den gangen spilte han mer rollen som kingmaker og arbeidet effektivt for Joseph Ratzingers kandidatur. For øvrig en rolle som hans forgjenger kardinal König også spilte i 1978 for valget av Karol Wojtyla.

Det er mye som taler for Schönborn, spesielt på det intellektuelle plan. Han er språkmektig og komfortabel med å diskutere komplekse spørsmål på flere språk. Dessuten er han en intellektuell protesjé av Joseph Ratzinger i Regensburg og er et aktivt medlem av Ratzinger Schülerkreis, en gruppe tidligere studenter som møtes årlig med Benedikt XVI for å diskutere teologiske spørsmål. Han har derfor tilnavnet Zauberlehrling («Trollmannens læregutt») eller pavens «elskede sønn», Men han har også en sterk pastoral side og kapasitet for nyanser. Med alle tumultene i Østerrike er han også godt vant med krisehåndtering, noe som kan være en fordel i dagens kurie i Vatikanet. Dessuten har han vært forkjemper for nyevangelisering, lenge før det fantes et ord for det, et tema som står høyt på mange ønskelister. Han er også medievant og komfortabel med pressen og store forsamlinger.

Men det er også mye som taler mot ham.  Hans sammenstøt med den fortsatt mektige Sodano kan ha gitt ham fiender i kardinalkollegiet. Han har heller ikke arbeidet innenfor systemet i Vatikanet, noe som kan være et minus for dem som ønsker en opprydning i kurien. Dessuten ville han være den andre tysktalende paven på rad, og det kunne være for mye for mange av kardinalene.

Ved pave Frans’ omorganisering av kongregasjonenes medlemmer i november/desember 2013 ble kardinal Schönborn stadfestet som medlem av Utdanningskongregasjonen (30. november).

Neste konklave: Schönborn når aldersgrensen på åtti år den 22. januar 2025.

Kilder: Boberski, Miranda, dailycatholic.org, catholic-pages.com, insidethevatican.com, vatican.va, pfarre.felixdorf, natcath.com, stephanscom.at, de.wikipedia.org, catholic-hierarchy.org, Catholic Herald: The men who could be pope, 6 March 2013, John L. Allen jr: Papabile of the Day, Feb. 25, 2013 – Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet 22. april 2005

av Webmaster publisert 22.04.2005, sist endret 01.05.2015 - 16:05