TAMKEVICIUS Sigitas, S.J.


TAMKEVICIUS Sigitas, S.J.Våpen Erkebiskop av Kaunas, Litauen.

Han ble født i Krikstonys (bispedømmet Vilkaviskis) i Litauen den 7. november 1938.

Han ble presteviet den 18. april 1962 til prest i jesuittordenen. Han forsvarte med stor heroisme den katolske tro under den sovjetiske okkupasjonen av Litauen. Fordi han nektet å samarbeide med KGB men fortsatte sitt prestelige virke, fjernet regimet ham mot slutten av 1960-tallet fra prestetjenesten og satt til å arbeide i metallindustrien. Men han fortsatte i all hemmelighet å lede retretter og kurs for ordensfolk, intellektuelle og for ungdommen. I 1972 var han med på å starte undergrunnspublikasjonen «Krønike for Den katolske kirke i Litauen» (Lietuvos Kataliku Baznycios Kronika). Fra 1972 til 1983 var det han som redigerte og utgav «samizdat»-tidsskriftet, som beskrev regimets religionsundertrykkelse og overgrep mot menneskerettighetene. Han klarte å spre krøniken til Moskva og til Vesten, og lyktes slik å få oppmerksomhet rundt overgrepene i Litauen. I november 1978 var han også med på å grunnlegge «komitéen for forsvar av de troendes rettigheter», sammen med to andre prester: Alfonsas Svarinskas og Juozas Antanas Zdebskis (død 1986).

I 1983 ble pater Tamkevicius arrestert, anklaget og stilt for retten for en rekke forbrytelser, blant annet for å ha overbragt dokumenter til russiske dissidenter og vestlige massemedier, undervist barn, og organisert prosesjoner. Han ble dømt etter den sovjetiske straffelovs art. 70 (litauske tilsvarende lovs art. 68) om «antisovjetisk agitasjon og handling». Den 5. mai 1983 ble han dømt til seks års hardt tvangsarbeid og fire års eksil. Han tilbragte tiden i fire sovjetiske Gulag-fangeleirer (blant annet Perm 37, 26 og 35). I leirene måtte han arbeide på sykestasjonen, men han ble også sendt ut i sumpene for å bygge kanaler, og slik pådro han seg store skader i bena i det strenge sibirske klimaet. Han hadde fått lov til å beholde sitt nytestamente, og han kunne messens kanon utenat. Det eneste han manglet for å kunne feire messen, var vin. Men som han har fortalt: «Jeg hadde lov til å motta en 5-kilos pakke hver måned, og jeg bad da om rosiner. I presteseminaret hadde jeg lært at man i ekstreme tvangssituasjoner kan lage vin av druer. Blandet med vann fermenterte rosinene i løpet av tre dager. På denne måten ble jeg i stand til å feire messen under hele fangenskapet – naturligvis i all hemmelighet, og med ryggen til døren. Av og til var det mulig for medfanger å delta. Jeg skjulte små kar i brille-etuiet mitt». KGB hadde ikke latt ham beholde rosenkransen sin. Men en cellekamerat, en sjømann, klarte å lage en rosenkrans til ham – av brød. «Denne rosenkransen var svært viktig for meg i leiren. Jeg kan ikke si med sikkerhet hvem som har bidratt til Sovjetunionens fall, men en stor takk må gå til Guds Mor. Jeg har aldri hatt så meget tid til inderlig bønn som i tvangsarbeidleiren. Etter det daglige tvangsarbeid hadde vi fri, og slik hadde jeg tre timer til bønn hver eneste dag.» Under tiden i leirene i Sibir bistod også presten andre fanger i det religiøse liv, og ved en anledning gav han trosundervisning til en russisk lege og døpte ham i all hemmelighet.

I 1988 ble ble han løslatt fra eksilet fra en arbeidsleir i Tomsk-området i Sibir. I 1989 ble han tilknyttet det katolske presteseminaret i Kaunas, og ble dets rektor i 1990.

Han ble utnevnt til titularbiskop av Tukuda og til hjelpebiskop i Kaunas 8. mai 1991 og bispeviet den 19. mai 1991. Utnevnt til erkebiskop av Kaunas den 4. mai 1996.

av Webmaster publisert 28.12.2003, sist endret 28.12.2003 - 00:01