Troens År – august

Hver måned i Troens År presenterer katolsk.no en refleksjon over trosbekjennelsen. Disse minikatekesene er skrevet av biskopene i Den nordiske bispekonferansen, og foreligger på en rekke språk.

«Jeg tror på syndenes forlatelse»

Siden Kirkens ble født har Guds tilgivelse av synderen blitt betraktet som et emne som er sentralt i troen. Dets fundament sees i dåpens sakrament. Den katolske kirkes katekisme sier: «Dåpen er syndsforlatelsens første og viktigste sakrament fordi den forener oss med Kristus som døde for våre synder og oppstod til vår rettferdiggjørelse, ‘for at også vi skal leve og ferdes i en ny tilværelse’ (Rom 6, 4)» (nr.977). Kristus døde på korset for syndere, slik at de som tror på ham skulle bli frelst. Ved eukaristiens offer, legger vi merke til konsekrasjonsordene: «dette er mitt blods kalk, den nye og evige pakts blod, som skal utgydes for dere og for de mange til syndenes forlatelse». I evangeliet blir Jesu verk tilkjennegitt: folk blir frigjort fra sykdom, ondskapens makt og særlig syndens og skyldens lenker. I alle disse handlingene ble hans guddommelige makt fremvist, noe som forbløffet folk. Mange ser lignelsen om den barmhjertige far og den bortkomne sønn i Lukas' evangelium (kapittel 15) som et miniatyrevangelium, et sammendrag av de gode nyhetene. Den usedvanlig barmhjertige faren i lignelsen tar i mot sønnen sin med glede, en sønn som hadde blitt fysisk og moralsk tilsmusset. Ikke desto mindre organiserer faren en stor fest for å feire sin sønns hjemkomst. Med henvisning til denne fortellingen, våget St. Augustin å si at Gud tilgir en angrende synder raskere enn en mor redder sitt barn fra ilden.

I århundrer har Kirkens lære om Guds barmhjertighet for det syndige menneske vært en frigjørende og frydefull opplevelse. Det eneste spørsmålet er hvordan folk mottar denne læren. Det virker som om budskapet om å motta syndenes forlatelse ikke rører folk noe særlig, i hvert fall ikke den store majoriteten. Grunnen til dette er ganske sikkert at mange har mistet Gud av syne, og samtidig at begrepet synd som en overtredelse mot Gud har blitt tilslørt. Hvis det ikke finnes noen Gud, finnes det ingen synd! Men dette forringer ikke det faktum at folk opplever skyld og at deres samvittighet plager dem når de har gjort seg skyld i synd. Selv om det ofte blir gjort forsøk på å utydeliggjøre forskjellene mellom godt og ondt, finnes etiske normer fortsatt. Å bryte eller se bort ifra normene kan gjøre at en utsettes for skarp kritikk, fordømmelse og skyld. Derfor blir hovedspørsmålet stilt: «Hvordan håndterer jeg lidelsen som forårsakes av min skyld?» Et menneske kan kanskje forsøke å gjøre bot for sine gale handlinger, hvilket virkelig er viktig. Han lykkes kanskje, men ofte inntil en viss grense. Ofte er bot ikke lenger mulig. Normalt forsvarer mennesket seg ved å avvise sin skyld. Det kan kanskje peke på andre mennesker, få dem til å påta seg dets skyld og si: «Ikke jeg men dem!» Det klandrer kanskje omstendighetene, den rådende sedvane, eller lidelser i dets fortid for dets gale handlinger. Men til slutt lykkes ikke mennesket med å fri seg selv fra sitt eget ansvar på denne måten.

Bare den oppriktige bekjennelsen «Jeg har gjort ondt, jeg er skyldig» kan markere en forandring for personen som lider av skyld. 

Bare den oppriktige bekjennelsen «Jeg har gjort ondt, jeg er skyldig» kan markere en forandring for personen som lider av skyld. Kirkens forkynnelse og setningen i trosbekjennelsen om syndenes forlatelse er derved alltid relevant. Den berører også oss, nåtidens mennesker. Derfor inviterer Kirken folk til å innrømme sin skyld, å ta i mot troen på Gud og, i likhet med apostelen Paulus, å la seg «forsone med Gud» (2Kor 5,20). Bare Gud kan tilgi synder og fri oss fra skylden, uansett hvor stor den måtte være. Bønn og barmhjertighetsgjerninger kan hjelpe mennesket til en hjertets omvendelse og til forbedring.

I Kirkens liturgi har botshandlingen og Guds tilgivelse, omvendelse og begynnelsen på et nytt liv, alle en viktig plass. I begynnelsen av messen, som i botsliturgiene, bekjenner de troende sin skyld til Gud og til hverandre. Hvilket annet sted finner en lignende handling sted! Etter dette ber presten som feirer messen Gud om Hans barmhjertighet. Videre omfatter feiringen av eukaristien et forsoningens og syndsforlatelsens festmåltid.

Botens sakrament er derved et stort nådemiddel som er gitt av Kristus til Hans Kirke av hensyn til en enkeltpersons syndsforlatelse, særlig i alvorlige saker. I henhold til urkirkelig tenkning, hører en tårenes dåp til botens sakrament på samme måte som en vanndåp hører til dåpens sakrament. Kristus ga apostlene sine makt til å tilgi synder. Som apostlenes etterfølgere er biskopene de faktiske vokterne av dette sakramentet. Som biskopenes medarbeidere, er det prestene som opptrer som formidlerne av Guds nåde til angrende mennesker. I likhet med den bortkomne sønnen mottar den som bekjenner sin synd Guds kjærlighet hver gang, selv om det skjer ofte, igjen og igjen. Omvendelse, syndsbekjennelse og absolusjonen som gis av skriftefaren gir den som skrifter stor fred og glede i hjertet, og gir opphav til takknemlighet og kjærlighet til Gud. Å bekjenne ens synder kan også gjøre et menneske mer tilgivende, mer barmhjertig og mer forstående overfor andre. Ved siden av å helbrede vårt forhold til Gud, kan sakramentet – og det er dets hensikt – skape en atmosfære av harmoni og godhet blant mennesker. Til alt dette er vi kalt i dette Troens År.

+Teemu Sippo SCJ
Biskop av Helsinki