Troens År – juli

Hver måned i Troens År presenterer katolsk.no en refleksjon over trosbekjennelsen. Disse minikatekesene er skrevet av biskopene i Den nordiske bispekonferansen, og foreligger på en rekke språk.

”De helliges samfunn”

Trosbekjennelsen betegner Kirken som de hel­li­ges sam­­funn.

Ord som ”hel­lig” eller ”hel­lig­het” fore­kom­mer ikke lenger i vår dagligtale. Hos mange frem­kaller de en bismak av søt­laten fromhet og selv­godt sne­ver­syn.

Men slik har det ikke vært alltid. Bibelen bruker ordet ’hellig’ på to forskjellige måter. På den ene siden sier den at Gud er den eneste Hellige. Denne ordbruken har vi overtatt i liturgien når vi i Gloria synger: ”Du alene er hellig!” Ingen kan sammenlignes med Gud. Han er den uendelige himmelens og jordens Skaper, mens vi bare er hans skapninger og til og med syndere. Men så erfarer vi også i bibelen at denne hellige Gud har utvalgt seg et folk og i dette folk og ved det vil han være nærværende i verden og gi alle mennesker del i sitt guddommelige liv. Derfor sier han til dem han har utvalgt: ”Vær hellige, fordi jeg er hellig!” Gud helliggjør sitt folk ved å la det få del i sin egen hellighet. Guds folk er hellig fordi det tilhører ham. Menneskenes utilstrekkelighet, deres svakheter og forsømmelser, deres synd og skyld endrer ikke noe som helst ved denne grunnleggende hellighet.

Paulus som vet om denne kjensgjerning, stiler sine brev til "alle hellige i Kris­tus Jesus, som er i Filippi", til "de kal­te hellige i Roma", "til Guds kir­ke i Ko­rint - helliget i Kris­tus Jesus", eller "til alle de hellige i hele Akaia".

Hellige, det er mennesker, kvinner og menn, gamle og unge, gifte og ugifte, lek og lærd, som er blitt truffet av Jesus Kristus, av hans budskap og gjerning.

Her er det ikke tale om så­kalte kano­niserte helge­ner, altså om men­nesker som Kirken offisielt har hel­gen­kå­ret. Når Det nye testamente ta­ler om hel­ge­ner, taler det om mennesker som deg og meg som er oss bevisste hvor lite hellige vi er. Men tross alt: Guds ord betegner oss som hellige. Hva er så me­nin­gen med denne tiltalen? Det er klart: vi kalles ikke hellige fordi vi er fullkom­ne eller feilfrie, heller ikke på grunn av prektige bedrifter eller stor­slagne pres­tasjoner, av u­klan­der­lig livsførsel eller høy etisk standard. Net­topp ikke på grunn av dét! Paulus refser de samme mennesker han be­teg­ner som helli­ge, gan­s­ke et­ter­trykkelig. Blant dem finnes stridighe­ter, utro­skap, svik og all slags klan­derverdige for­hold. Apos­telen truer endog med å komme og sette menig­he­tens medlemmer på plass. Men uan­sett: han kal­ler dem hellige.

Hellige, det er mennesker, kvinner og menn, gamle og unge, gifte og ugifte, lek og lærd, som er blitt truffet av Jesus Kristus, av hans budskap og gjerning. Det er men­nesker som alle har dette til felles: ved Jesus Kristus og ved hans Hel­li­ge Ånd er de blitt Guds el­skede barn.

Det er Gud selv som ved sin enbårne Sønn, Jesus Kristus, gjør oss hel­lige. I nå­de har han tatt imot oss. Han gjør oss hel­li­ge, ved å la sin Hel­lige Ånd bo i oss, på tross av vår avmakt, vår skrø­pelighet og vår synd. Det er denne Hel­lige Ånd som skjenker oss tro, håp og kjær­lighet. Idet han bor i oss, har vi fått del i det gud­domme­lige liv og er blitt Guds barn. Den treeni­ge Gud er all hel­lig­hets giver og kilde. Det er der­for ham vi takker for han kalte oss inn i de helliges samfunn.

Men det finnes ennå en annen betydning av ordet "hellig". Vi kjen­ner alle kir­ke­lig approberte helgener, de som står i den li­turgiske kalender og som vi fei­rer med egne fester og høytider. Vi har et eget allehelgenslitani som navngir i hvert fall noen av de mange helgener. Disse er tydelige tegn på at Guds nåde er virk­ningsfull, og at han bruker mennesker i sin frel­ses­plan. Pre­fasjonen på hel­genfester sier det slik: "Din herlig­het lyser fra hel­ge­ne­nes skare, for ved å kro­ne de­res fortje­nester, kroner du dine egne ga­ver."

Det er altså Gud vi først og fremst ærer i helgenene. Disse er og forblir vå­re brød­re og søstre, også i den forstand at de har erfart den men­nes­kelige van­makt og skrøpelighet. De er våre brød­re og søstre fordi Jesus Kristus har tatt i mot dem og gitt dem sin Hellige Ånd, på samme måte som vi ved dåpens sakrament er blitt Gud barn og et tempel for hans Hellige Ånd. Alle er kalt til hellighet. Dette er ikke noe som bare er forbeholdt noen få. Veien ditt kan være vanskelig, men de som allerede har nådd målet hjelper oss ved sin forbønn at også vi engang kommer ditt.

Vi alle er altså kalt av Gud til et liv i hellighet. Vi skal være transparen­te for hans gla­de budskap. Guds hel­li­ge Ånd bor jo i våre hjerter. For å vise oss hvor­dan vi i vår tid og i våre konkre­te om­givelser skal leve som Guds elske­de barn, gir Gud oss konkrete forbilder i helgenenes skare. For­di vi er hellige, skal vi bli hellige - og det ikke i mor­gen el­ler om noen år. Nei, vi skal begyn­ne i dag. På den måten kan vi alle være med på å sette et tegn i verden, gi ver­den et håp, fordi Gud vil at alle mennesker, uten unntak, skal bli hans hel­lige barn.

signatur.gif

+ Gerhard Schwenzer SS.CC.
Biskop emeritus av Oslo