Troens År – oktober

Hver måned i Troens År presenterer katolsk.no en refleksjon over trosbekjennelsen. Disse minikatekesene er skrevet av biskopene i Den nordiske bispekonferansen, og foreligger på en rekke språk.

Jeg tror på det evige liv

Artiklene i trosbekjennelsen uttrykker de viktigste aspektene ved kristendommen og gir et bilde av det som er essensielt i den kristne – og katolske – tro. Samtidig omfatter de en liste som menneskelig forstand alene ikke helt kan fatte. 

Til syvende og sist munner hver artikkel i trosbekjennelsen ut i et mysterium. Kanskje er den siste av dem, om det evige liv, særlig vanskelig for folk i dag å forstå. Apostelen Paulus ble latterliggjort i Athen fordi han forkynte de dødes oppstandelse (jfr. Apg 17,32). 

Kirkens lære om at livet overvinner døden, basert på Kristi oppstandelse fra sin død på korset og til evig liv, er selve kjernen i vår tro. Gjennom sin oppstandne sønn, viser Gud oss at alt menneskelig liv er helliget og har grenseløs verdi. I prinsippet har alt menneskelig liv en evig fremtid. Gud er Gud for både levende og døde. Han er motstander av drap og er i stand til å oppreise selv de døde til et nytt liv.

På tross av tvil og vantro er det hvert menneskes dypeste ønske å være levende, og å leve uten dødens begrensning: å leve for alltid. En del av dette er også spørsmålet om meningen med livet. Hva er egentlig meningen med livet hvis alt liv ender i dødens tomrom? Dersom både gode og onde behandles uten forskjell, som søppel som kastes i dødens intethet for alltid?

I vårt ønske om evig liv og en mening med livet blir vi møtt av en kjærlig Gud. Han gir oss hånden sin, som om han sier: «Ta i mot denne troen på meg og de mulighetene jeg tilbyr deg. Når du mottar dette livet fra mine hender, ta også imot evigheten!» Den katolske tro bygger på overbevisningen om at ethvert menneske er i besittelse av en udødelig sjel og at ingenting som er godt er tapt for alltid, men varer ved inn i evigheten. St. Johannes av Korset sier: «Ved vårt livs kveld skal vi alle bli dømt etter vår kjærlighet» (Avisos y sentencias, 57). 

Tiltro til og tanker om evig liv kan også innebefatte elementer av frykt, for etter døden står også hver person overfor dom. Du vil kanskje begynne å spørre deg selv: Hvordan kan jeg bli stående fremfor Guds ansikt? Vil Gud dømme meg og kaste meg ut i glemselen? Vil jeg måtte lide stort på grunn av mine synder?

Faren for fortapelse er reell, lærer Kirken oss. Den katolske kirkes katekisme sier: «Å dø i dødssynd uten anger og uten å ta imot Guds miskunnsrike kjærlighet betyr å bli skilt fra Ham for alltid etter eget frie valg» (KKK, 1033). «Helvetets verste straff består i å være adskilt fra Gud for alltid, fra Ham i hvem mennesket alene kan ha det liv og den lykke det er skapt for og lengter etter» (KKK, 1035). Hver dag ber Kirken om at alle skal bli frelst, og den er overbevist om at dette også er Guds vilje. Gud tiltrekker oss med sin kjærlighet, men han vil ikke tvinge oss. Han venter på at vi fritt skal ta i mot ham og vende oss bort fra ondskap.

Purgatoriet, skjærsilden, er derimot noe annet enn fortapelse. Ja, purgatoriets ild er en referanse til lidelse. Men purgatoriet er alltid et midlertidig stadium på veien til himmelen, ikke til helvete. Ordet purgatorium betegner renselse. Det er stedet hvor synderen som har tatt et prinsipielt valg for Gud, blir fullstendig helliggjort etter døden, og gjort i stand til å tre inn i himmelen. Purgatoriet handler om Guds barmhjertighet overfor mennesket, om en kjærlig Gud som møter hvert menneske etter døden og gir dem en ny sjanse til å bli renset fra syndens plett. Ingenting ufullkomment kan komme inn i himmelen. Kirkens, helgenenes og de troendes mange bønner hjelper oss å nå frem til himmelen.

Om himmelen sier Den katolske kirkes katekisme: «Dette fullkomne liv med Den Allerhelligste Treenighet, dette fellesskap i liv og kjærlighet med den, med Jomfru Maria, englene og alle de salige kalles ’himmelen’. Himmelen er det endelige mål og oppfyllelsen av alle menneskets dypeste lengsler, den høyeste og endelige lykketilstand» (KKK, 1024). «Men, som det står skrevet: ’Det intet øye så og intet øre hørte, det som ikke kom opp i noe menneskehjerte, det som Gud har gjort ferdig for dem som elsker ham’» (1Kor 2,9). Himmelen er hinsides det mennesket kan se. Dette er grunnen til at vi bare kan snakke om den ved hjelp av bilder. Bibelen sammenligner den med liv, lys og fred, sier den er som en bryllupsfest, vin i Guds rike, Faderens hus, det himmelske Jerusalem, paradiset (jfr. KKK, 1027). Den er en vedvarende kontemplasjon av Gud i hans himmelske herlighet («det salige syn», visio beatifica) (jfr. KKK 1028).

Hvert menneskes enkelte dom finner sted rett etter døden, mens den siste dom finner sted ved alle de dødes oppstandelse. Evangelisten Matteus beskriver det slik: «Når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal … alle folkeslag skal samles foran ham. Han skal skille dem fra hverandre, som en gjeter skiller sauene fra geitene … Og disse skal gå bort til evig straff, men de rettferdige til evig liv» (Matteus 25, 31ff). Da vil det onde bli atskilt fra det gode en gang for alle og Guds rike vil komme i sin fylde. «Den nye himmel» og «den nye jord» vil bli født. Den siste boken i Bibelen, Johannes’ Åpenbaring, skildrer denne nye Guds skapelse: «Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte» (Åp 21,4).
Biskop av Helsinki

+ Teemu Sippo SCJ