Porta Fidei

Troens årAPOSTOLISK BREV

“MOTU PROPRIO DATA”

PORTA FIDEI

AV PAVE BENEDIKT XVI

I ANLEDNING FORKYNNELSEN AV TROENS ÅR

1. «Troens dør» (Apg 14,27) er alltid åpen for oss. Den fører oss inn i livet i felleskap med Gud og gir adgang til hans Kirke. Det er mulig å gå over denne terskelen når Guds ord forkynnes og hjertet lar seg bli formet av forvandlende nåde. Å gå inn gjennom den døren er å legge ut på en reise som varer et helt liv. Den begynner ved dåpen (se Rom 6,4) hvorigjennom vi kan henvende oss til Faderen, og den ender med ferden gjennom døden til evig liv, frukten av Herren Jesu oppstandelse, hvis vilje det var, ved Den Hellige Ånds gave, å dra dem som tror på ham, inn hans egen herlighet (se Joh 17,22). Å bekjenne troen på Treenigheten – Fader, Sønn og Hellig Ånd – er å tro på én Gud som er kjærlighet (se Joh 4,8): Faderen, som i tidenes fylde sendte sin Sønn for vår frelses skyld; Jesus Kristus, som i sin død og oppstandelses mysterium forløste verden; Den Hellige Ånd, som leder Kirken gjennom århundrene imens vi venter på Herrens gjenkomst i herlighet.

2. Helt siden begynnelsen på min tjeneste som Peters etterfølger har jeg talt om behovet for å gjenoppdage troens ferd for å kunne kaste et stadig klarere lys over gleden og den fornyede entusiasmen som følger av møtet med Kristus. Under prekenen ved innvielsesmessen til mitt pontifikat sa jeg: «Kirken som et hele, og alle hennes hyrder, må i likhet med Kristus gi seg i vei med å lede folk ut av ørkenen mot livets sted, mot vennskap med Guds Sønn, mot den ene som gir oss liv og liv i overflod» [1]. Det hender ofte at kristne er mer opptatt av de sosiale, kulturelle og politiske konsekvensene deres engasjement fører til, samtidig som de fortsetter å tenke på troen som en selvsagt forutsetning for samfunnslivet. Det er ikke nok med at denne forutsetningen ikke lenger kan tas for gitt. Den fornektes faktisk åpenlyst [2]. Mens det tidligere var mulig å anerkjenne et enhetlig kulturelt opphav, med bred aksept for dets henvisning til troens innhold og de verdier troen inspirerer til, ser dette i dag ikke lenger ut til å være tilfelle i store deler av samfunnet. Årsaken er en dyp troskrise som har påvirket mange mennesker.

3. Vi kan ikke godta at saltet mister sin smak eller at lyset holdes skjult (se Matt 5,13-16). Dagens mennesker kan fortsatt oppleve behovet for å gå til brønnen, som den samaritanske kvinnen, for å kunne lytte til Jesus, som innbyr oss til å tro på ham og hente opp vann fra den kilden til levende vann som veller frem i ham (se Joh 4,14). Vi må gjenoppdage sansen for å livnære oss med Guds ord, som trofast er gitt videre ved Kirken, og med livets brød som gis som føde for disiplene hans (se Joh 6,51). Ja, Jesu lære gir gjenklang i vår tid med samme kraft: «Arbeid ikke for den mat som forgår, men for den mat som består og gir evig liv» (Joh 6,27). Spørsmålet som stilles av hans tilhørere, er det samme som vi stiller i dag: «Hvilke gjerninger er det da Gud vil vi skal gjøre?» (Joh 6,28). Vi kjenner Jesu svar: «Dette er den gjerning Gud vil dere skal gjøre: Tro på ham som Gud har sendt» (Joh 6,28). Troen på Jesus Kristus er da den sikre veien til frelse.

4. I lys av alt dette har jeg bestemt meg for å kunngjøre et Troens år. Det vil begynne den 11. oktober 2012 på femtiårsjubileet for åpningen av Det annet vatikankonsil, og det vil ende på Kristi Kongefest, den 24. november 2013. Startdatoen den 11. oktober 2012 markerer også tyvendeårsjubileet for utgivelsen av Den katolske kirkes katekisme, en tekst som ble kunngjort av min forgjenger, den salige Johannes Paul II [3], med sikte på å illustrere for alle troende hvilken skjønnhet og kraft troen innehar. Dette dokumentet, en ekte frukt av Det annet vatikankonsil, ble etterspurt av den ekstraordinære bispesynoden i 1985 som et instrument til tjeneste for katekesen [4], og den ble laget i samarbeid med alle biskopene i Den katolske kirke. Videre er temaet for generalforsamlingen av bispesynodene jeg har sammenkalt til i oktober 2012, «Den nye evangelisering til formidling av den kristne tro». Dette vil være en fin anledning til å ledsage hele Kirken inn i en tid til særlig ettertanke og gjenoppdagelse av troen. Dette er ikke første gangen at Kirken har blitt kalt til å feire et Troens år. Min ærede forgjenger, Guds tjener Paul VI, kunngjorde et i 1967 til minne om martyriet til den hellige Peter og Paulus på den 19. hundreårsdagen etter de bar sitt vitnesbyrd ved å ofre livet. Han tenkte på det som et høytidelig øyeblikk hvor hele Kirken «ekte og oppriktig [kunne] bekjenne den samme troen». Videre ville han at dette skulle bli bekreftet på en måte som var «individuell og kollektiv, fri og bevisst, indre og ytre, ydmyk og oppriktig» [5]. Han tenkte at hele Kirken på denne måten kunne gjenerverve seg en «nøyaktig kunnskap om troen, for å kunne gjenoppfriske den, foredle den, bekrefte den og bekjenne den» [6]. De store omveltningene som fant sted det året, gjorde behovet for en slik feiring enda mer tydelig. Det ble avsluttet med Guds folks credo [7], som hadde til hensikt å vise hvor mye det grunnleggende innholdet som i århundrer hadde utgjort alle troendes arv, stadig trenger å bekreftes, forstås og utforskes på nytt, for å kunne bære et konsekvent vitnesbyrd under historiske omstendigheter som er svært forskjellige fra hva de var i fortiden.

5. I noen henseender så min ærede forgjenger dette året som en «konsekvens og en nødvendighet som følge av den postkonsiliære perioden» [8]. Han var fullt bevisst denne tidens alvorlige vanskeligheter, særlig med hensyn til bekjennelsen av den sanne tro og dens rette fortolkning. Det virket for meg som om et valg av tidspunkt for lanseringen av Troens år, hvor det sammenfalt med femtiårsjubileet for Det annet vatikankonsil, ville gi en god anledning til å hjelpe folk å forstå at tekstene som er etterlatt av konsilfedrene, med den salige Johannes Paul IIs ord «ikke har tapt noe av sin verdi eller glans». De må leses rett, bli viden kjent og tas til hjertet som viktige og normative tekster fra læreembetet innenfor Kirkens tradisjon … Jeg føler meg forpliktet mer enn noen gang til å peke på konsilet som den store nåde som ble skjenket Kirken i det tyvende århundre: Der finner vi et sikkert kompass som vi kan bruke til å peile oss inn etter, i århundret som nå begynner» [9]. Jeg ønsker også tydelig å understreke hva jeg fikk anledning til å si angående konsilet noen få måneder etter min utvelgelse som Peters etterfølger: «… dersom vi tolker og gjennomfører det veiledet av en riktig hermeneutikk, kan det være og bli stadig mer kraftfullt i den alltid nødvendige fornyelsen av Kirken» [10].

6. Fornyelsen av Kirken oppnås også gjennom vitnesbyrdet som gis ved de troendes liv: Ved sin blotte eksistens i verden er kristne kalt til å utstråle sannhetens ord som Herren Jesus har etterlatt oss. Konsilet selv, i dets dogmatiske konstitusjon Lumen Gentium, sa følgende: «Mens Kristus, som var hellig, uskyldig og ren (Heb 7,26), ikke kjente til synd (2 Kor 5,21), men kom for å sone folkets synder (se Heb 2,17), rommer Kirken syndere i sitt eget skjød. Den er på en gang hellig og trenger til renselse, og derfor tilstreber den stadig bot og fornyelse. Kirken ’vandrer som en pilegrim mellom verdens forfølgelser og Guds fortrøstning’, og den forkynner Herrens kors og død, inntil han kommer (jf.1 Kor 11,26). Men den styrkes ved den oppstandne Herres kraft, så den beseirer sine sorger og vansker, både innad og utad i tålmodighet og kjærlighet. Og den kunngjør Herrens mysterium i verden, sant om enn tilsløret, inntil det endelig blir åpenbart i full klarhet» [11].

Med dette perspektivet er Troens år et kall til en ekte og fornyet omvendelse til Herren, den ene verdens frelser. I mysteriet om hans død og oppstandelse har Gud åpenbart i sin fylde den kjærligheten som frelser, og kaller oss til en livsomvendelse ved syndenes forlatelse (se Apg 5,31). For Paulus fører denne kjærligheten oss inn i et nytt liv: «Vi ble begravet med ham … med denne dåpen til døden. Og som Kristus ble reist opp fra de døde ved sin Fars herlighet, skal også vi vandre i et nytt liv» (Rom 6,4). Gjennom troen former dette nye livet hele den menneskelige tilværelse i henhold til den radikale nye oppstandelsens virkelighet. I den grad det fritt samarbeider, blir menneskets tanker og følelser, holdninger og atferd gradvis foredlet og forvandlet på en reise som aldri helt fullendes i dette livet. «Tro som er virksom i kjærlighet» (Gal 5,6) blir et nytt kjennetegn på forståelse og handling som forandrer hele menneskets liv (se Rom 12,2; Kol 3,9-10; Ef 4,20-29; 2 Kor 5,17).

7. «Caritas Christi urget nos» (2 Kor 5,14): Det er Kristi kjærlighet som fyller våre hjerter, og som tilskynder oss til å evangelisere. I dag, som i fortiden, sender han oss gjennom verdens hovedveier for å forkynne hans evangelium til alle folkene på jorden (se Matt 28,19). Gjennom sin kjærlighet tiltrekker Jesus seg folkene i enhver generasjon: I enhver tidsalder sammenkaller han Kirken og betror den forkynnelsen av evangeliet ved et mandat som stadig er nytt. Også i dag er det et behov for et sterkere kirkelig engasjement for den nye evangeliseringen for å kunne gjenoppdage gleden ved å tro og gløden for å formidle troen. Ved dag for dag å gjenoppdage hans kjærlighet oppnår troendes misjonsengasjement en styrke og livskraft som aldri kan blekne. Troen vokser når den leves ut som en erfaring av kjærlighet som mottas, og når den formidles som erfaring av nåde og lykke. Den gjør oss fruktbare fordi den utvider våre hjerter i håpet og gjør oss i stand til å bære livgivende vitnesbyrd – ja, den åpner hjertene og sinnene til dem som lytter for å svare på Herrens innbydelse til å være lydig mot hans ord og bli hans disipler. Troende, forteller St. Augustin oss, «styrker seg selv ved å tro» [12]. Den fromme biskopen av Hippo hadde god grunn til å uttrykke seg på denne måten. Som vi vet, var livet hans en vedvarende søken etter troens skjønnhet inntil han fant hvile i Gud [13]. Hans omfattende tekster, hvor han forklarer viktigheten av å tro og troens sannhet, fortsetter selv i dag å skape en arv som er enestående i sin rikdom, og de hjelper fortsatt mange mennesker på leting etter Gud å finne den rette veien til «troens dør».

Bare gjennom tillit vokser da troen og blir sterkere. Det finnes ingen annen mulighet til å sikre seg en visshet om livet sitt enn ved overgivelse av selvet, i et vedvarende crescendo, i hendene på en kjærlighet som ser ut til stadig å vokse fordi den har sin opprinnelse i Gud.

8. Ved denne gledelige anledning ønsker jeg å invitere mine brødre, biskopene, rundt om i hele verden til å slutte seg til Peters etterfølger i løpet av denne åndelige nådens tid som Herren tilbyr oss, i å minnes troens dyrebare gave. Vi vil feire dette året på en verdig og fruktbar måte. Refleksjonen over troen vil måtte forsterkes for å kunne hjelpe alle troende på Kristus til å tilegne seg en mer bevisst og energisk overholdelse av evangeliet, særlig i en tid med dyptgående forandringer som dem menneskeheten nå opplever. Vi vil ha anledning til å bekjenne vår tro på den oppstandne Herre i våre katedraler og i kirkene i hele verden, i våre hjem og blant våre familier, for at alle skal kunne føle et sterkt behov for bedre å kjenne og formidle til fremtidige generasjoner alle tidsaldres tro. Ordensfellesskap så vel som menighetsfelleskap, og alle kirkelige strukturer, gamle og nye, skal finne en måte offentlig å bekjenne Credo på, i løpet av dette året.

9. Vi ønsker at dette året skal vekke i enhver troende ambisjonen om å bekjenne troen i sin fylde med fornyet overbevisning, med tillit og håp. Det vil også være en god anledning til å forsterke feiringen av troen i liturgien, særlig i eukaristien, som er «det høydepunkt som hele Kirkens gjerning streber mot, og samtidig den kilde som all dens kraft springer ut av» [14]. På samme tid gjør vi det til vår bønn at troendes livsvitnesbyrd må vokse i troverdighet. Å gjenoppdage innholdet i den troen som bekjennes, feires, leves og bes [15], og å reflektere over troshandlingen, er en oppgave enhver troende må gjøre til sin egen, særlig i løpet av dette året.

Det er ikke uten grunn at det ble fordret av kristne i de første århundrene å lære seg trosbekjennelsen utenat. Den tjente for dem som en daglig bønn om ikke å glemme forpliktelsen de hadde påtatt seg i dåpen. Med betydningsfulle ord taler St. Augustin om dette i en preken om redditio symboli, overleveringen av trosbekjennelsen: «… symbolet på det hellige mysterium som dere alle har mottatt sammen, og som i dere i dag har fremsagt en etter en, er ordene som Moderkirkens tro er fast bygget på, over den bærekraftige grunnvoll som er Kristus Herren. Dere har mottatt det og fremsagt det, men i deres sinn og hjerter må dere holde det stadig nærværende. Dere må gjenta det i sengen, på offentlige torg, og glem det ikke under måltider: Selv når kroppene deres sover, må dere våke over det med hjertene deres» [16].

10. Her ønsker jeg å skissere en vei som har til hensikt å hjelpe oss til å få en dypere forståelse ikke bare for troens innhold, men også for troshandlingen vi valgte å overgi oss helt til Gud gjennom, i fullstendig frihet. Faktisk finnes det en dyp enhet mellom handlingen vi viser vår tro ved, og innholdet som vi samtykker i. Paulus hjelper oss til å gå inn i denne virkeligheten når han skriver: «Med hjertet tror vi så vi blir rettferdige, med munnen bekjenner vi så vi blir frelst» (Rom 10,10). Hjertet gir uttrykk for at den første handlingen man kommer til tro på Gud gjennom, er Guds gave og en nådens handling som virker på og forvandler mennesket dypt i dets indre.

Lydias forbilde er særlig betydningsfullt i denne sammenhengen. Lukas forteller at Paulus, da han var i Filippi, på sabbaten dro for å forkynne evangeliet for noen kvinner. Blant dem var Lydia, og «Herren åpnet hennes hjerte så hun tok til seg det Paulus sa» (Apg 16,14). Det ligger en viktig betydning i dette uttrykket. Lukas lærer at det ikke er tilstrekkelig å kjenne innholdet vi skal tro, med mindre hjertet, det ekte, hellige rommet inne i et menneske, åpnes ved nåden som lar øynene se under overflaten og forstå at det som har blitt forkynt, er Guds ord.

Å bekjenne med munnen gir på sin side uttrykk for at troen fordrer offentlig vitnesbyrd og engasjement. En kristen bør aldri tenke på troen som en privat handling. Troen er å velge å stå sammen med Herren for å kunne leve med ham. Dette «stå med ham» peker mot en forståelse for grunnene til å tro. Troen krever også et sosialt ansvar for hva man tror, nettopp fordi den er en fri handling. Kirken på pinsedag viser med all tydelighet denne troens offentlige dimensjon og hvordan den fryktløst bør forkynnes til ethvert menneske. Det er Den Hellige Ånds gave som gjør oss skikket til misjon, og som styrker vårt vitnesbyrd og gjør det oppriktig modig.

Å bekjenne troen er både en personlig handling og en felleskapshandling. Det er Kirken som er troens hovedsubjekt. I det kristne felleskapets tro mottar hvert individ dåpen, et effektivt tegn på inngang til troens folk for å kunne motta frelsen. Som vi leser i Den katolske kirkes katekisme: «’Jeg tror’: dette er Kirkens tro som personlig bekjennes av hver enkelt troende, særlig i dåpen. ’Vi tror’: dette er Kirkens tro, slik den bekjennes av biskopene, forsamlet til kirkemøte, eller vanligere, av de troendes liturgiske forsamling. ’Jeg tror’: dette er også Kirken, vår Mor, som svarer Gud i tro, og som lærer oss å si: ’Jeg tror’, ’vi tror’» [17].

Selvfølgelig er kunnskap om troens innhold essensielt for å kunne gi eget samtykke, altså for fullt ut å kunne holde fast ved det Kirken fremlegger med intellekt og vilje. Kunnskap om troen åpner døren inn til fylden av det frelsende mysterium som er åpenbart av Gud. Å gi sitt samtykke antyder at vi når vi tror, fritt tar imot hele troens mysterium, fordi sannhetens garantist er Gud som åpenbarer seg og lar oss kjenne sitt kjærlighetsmysterium [18].

På den annen side må vi ikke glemme at det i vår kulturelle sammenheng er veldig mange mennesker som ikke hevder at de har troens gave, men som likevel oppriktig søker etter den høyeste mening og den endelige sannhet i sine egne og verdens liv. Denne søken er en ekte «innledning» til troen, fordi den leder mennesker på veien som fører til Guds mysterium. Menneskets forstand bærer faktisk i seg et behov for «det alltid gyldige og uforanderlige» [19]. Dette behovet utgjør et vedvarende kall, uutslettelig preget inn i menneskehjertet, som drar ut for å finne den ene som vi ikke ville søkt etter om ikke han først hadde dratt ut for å møte oss [20]. Til dette møtet inviterer troen oss, og den åpner oss fullstendig.  

11. For å kunne nå frem til en systematisk kunnskap om troens innhold, kan alle finne et dyrebart og uunnværlig redskap i Den katolske kirkes katekisme. Den er en av de viktigste fruktene av Det annet vatikankonsil. I den apostoliske konstitusjonen Fidei Depositum, signert, ikke ved noen tilfeldighet, på trettiårsjubileet for åpningen av Det annet vatikankonsil, skrev den salige Johannes Paul II: «… denne katekisme [kommer] til å yte et meget viktig bidrag til … fornyelse av alt kirkelig liv … Jeg anerkjenner den som et gyldig og godkjent redskap for den kirkelige kommunion, og som en sikker norm for undervisning i troen» [21].

Det er i denne betydning at vi i Troens år må se en felles anstrengelse for å gjenoppdage og studere det grunnleggende innholdet i troen, som mottar sin systematiske og organiske syntese i Den katolske kirkes katekisme. Her ser vi faktisk en lærerikdom som Kirken har mottatt, bevart og fremlagt i sin to tusen år lange historie. Fra Bibelen til kirkefedrene, fra teologiske mestere til helgenene opp gjennom århundrene, gir Katekismen oss en varig opptegnelse over de mange måtene Kirken har meditert over troen på, og hvordan den har gjort fremgang i læren så den kan tilby visshet til troende i deres trosliv.

I selve sin oppbygning følger Den katolske kirkes katekisme utviklingen av troen helt frem til dagliglivets store emner. På side etter side finner vi at det som beskrives, ikke er en teori, men et møte med en Person som lever innenfor Kirken. Trosbekjennelsen følges av en redegjørelse for sakramentalt liv, som Kristus er nærværende i, og som han virker og fortsetter å bygge sin Kirke gjennom. Uten liturgien og sakramentene ville trosbekjennelsen være virkningsløs, fordi den ville mangle nåden som understøtter det kristne vitnesbyrd. Ved samme kriterium får Katekismens lære om det moralske liv sin fulle betydning dersom den settes i forbindelse med tro, liturgi og bønn.

12. I dette året vil da Den katolske kirkes katekisme tjene som et redskap til ekte støtte for troen, særlig for dem som er opptatt med formasjonen av kristne, som jo er så kritisk i vår kulturelle kontekst. Med dette som formål har jeg invitert Troskongregasjonen, med samtykke fra de rette dikasterier ved Den hellige stol, til å utarbeide et Notat som vil gi hele Kirken og individuelle troende noen retningslinjer for hvordan man kan leve dette Troens år på en virksom og egnet måte, til tjeneste for tro og evangelisering.

I større grad enn tidligere blir troen nå stilt overfor en rekke spørsmål med utgangspunkt i en forandret mentalitet som, særlig i dag, begrenser området for rasjonell visshet til vitenskapelige og teknologiske oppdagelser. Ikke desto mindre har Kirken aldri vært redd for å demonstrere at det ikke kan finnes noen konflikt mellom tro og ekte vitenskap, fordi begge, om enn ad forskjellige veier, er orientert mot sannheten [22].

13. En ting som vil være av avgjørende betydning dette året, er på nytt å gjennomgå vår troshistorie, kjennetegnet som den er ved det ubegripelige mysterium som omhandler det hellige side om side med det syndige. Selv om førstnevnte understreker det store bidrag som mennesker har gitt til felleskapets vekst og utvikling gjennom sine livs vitnesbyrd, må sistnevnte vekke i hvert menneske et oppriktig og vedvarende omvendelsesverk for å kunne erfare Faderens nåde som tilbys alle.

I løpet av denne tiden må vi holde vårt blikk festet på Jesus Kristus, «ham som er troens opphavsmann og fullender» (Heb 12,2): I ham finner alle menneskehjertets kvaler og lengsler sin oppfyllelse. Kjærlighetens lykke, svaret på lidelsens og smertens drama, tilgivelsens kraft i møte med en krenkelse, og livets seier over dødens tomhet: Alt dette finner sin oppfyllelse i hans inkarnasjons mysterium, i hvordan han ble menneske, i hvordan han tok del i vår menneskelige svakhet for å kunne forvandle den gjennom sin oppstandelses kraft. I ham som døde og sto opp igjen for vår frelses skyld, bringes trosforbildene som har kjennetegnet disse to tusen årene i vår frelseshistorie, inn i lysets fylde.

Ved tro godtok Maria engelens ord og trodde budskapet at hun skulle bli Guds mor i sin fromme lydighet (se Luk 1,38). Da hun besøkte Elisabet, løftet hun sin lovprisningshymne til Den Høyeste for de underverker han utrettet i dem som stoler på ham (se Luk 1,46-55). Med glede og frykt fødte hun sin eneste sønn, og beholdt sin jomfruelighet intakt (se Luk 2,6-7). Med tillit til Josef, sin ektemann, brakte hun Jesus til Egypt for å redde ham fra Herodes’ forfølgelse (se Matt 2,13-15). Med den samme tro fulgte hun Herren i hans forkynnelse og forble med ham hele veien til Golgata (se Joh 19,25-27). Ved tro smakte Maria fruktene av Jesu oppstandelse, og bevarte hvert minne i sitt hjerte (se Luk 2,19,51). Hun ga dem videre til de tolv som var samlet i nattverdssalen for å motta Den Hellige Ånd (se Apg 1,14; 2,1-4).

Ved tro forlot apostlene alt for å følge sin Mester (se Mark 10,28). De trodde ham da han forkynte at Guds rike var nærværende og oppfylt i hans person (se Luk 11,20). De levde i et livsfelleskap med Jesus, som underviste dem i sin lære, og etterlot dem en ny leveregel som skulle kjennetegne dem som hans disipler etter hans død (Se Joh 13,34-35). Ved tro gikk de ut i hele verden i lydighet mot hans befaling om å bringe evangeliet til all skapelsen (se Mark 16,15), og til alle forkynte de fryktløst gleden over oppstandelsen, som de var trofaste vitner til.

Ved tro formet disiplene det første felleskap, samlet rundt apostlenes lære, i bønn, i feiringen av eukaristien, med alle eiendeler felles for å kunne møte brødrenes behov (se Apg 2,42-47).

Ved tro ga martyrene sine liv og bar slik vitnesbyrd om det evangeliets sannhet som hadde forvandlet dem og gjort dem i stand til å oppnå den største kjærlighetens gave: tilgivelse for sine forfølgere.

Ved tro har menn og kvinner viet sine liv til Kristus, lagt bak seg alt for å kunne leve i lydighet, fattigdom og kyskhet med evangeliets enkelhet, konkrete tegn på at de venter på Herren, som kommer uten å drøye. Ved tro har utallige kristne forkynt frihet fra undertrykkelse og et nådens år til alle (se Luk 4,18-19).

Ved tro, i århundrenes løp, har menn og kvinner av alle aldre, hvis navn er skrevet i livets bok (se Åp 7,9; 13,8), bekjent skjønnheten i å følge Herren Jesus hvor enn de ble kalt til å bære vitnesbyrd om det faktum at de var kristne: i familien, på arbeidsplassen, i det offentlige liv, i utøvelsen av nådegaver og tjenester som de ble kalt til.

Ved tro lever også vi: ved den levende anerkjennelsen av Herren Jesus som er til stede i våre liv og i vår historie.

14. Troens år vil også være en fin anledning til å forsterke vitnesbyrdet om kjærlighet. Som Paulus påminner oss: «Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten» (1 Kor 13,13). Med enda sterkere ord – som alltid har vært forpliktende for kristne – sa Jakob: «Hva hjelper det, søsken, om noen sier at han har tro, når han ikke har gjerninger? Kan vel troen frelse ham? Sett at en bror eller søster ikke har klær og mangler mat for dagen, og en av dere sier til dem: ’Gå i fred, hold dere varme og spis dere mette’ – hva hjelper det, dersom dere ikke gir dem det kroppen trenger? Slik er det også med troen: i seg selv, uten gjerninger, er den død. Kanskje vil noen si: ’Du har tro, jeg har gjerninger.’ Vis meg din tro uten gjerninger, så vil jeg ut fra gjerningene vise deg min tro» (Jak 2,14-18).

Tro uten kjærlighet bærer ingen frukt, mens kjærlighet uten tro vil være en følelse som stadig er prisgitt tvilen. Både troen og kjærligheten trenger den andre på en slik måte at hver tillater den andre å legge ut langs sin respektive vei. Faktisk vier mange kristne livene sine med kjærlighet til de ensomme, marginaliserte eller utstøtte og til dem som først har krav på vår oppmerksomhet og som det er viktigst for oss å støtte, for det er i dem at vi ser gjenskinnet av Kristi eget ansikt. Ved tro kan vi gjenkjenne den oppstandne Herres ansikt i dem som ber om vår kjærlighet. «Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg» (Matt 25,40). Disse ordene er en advarsel som ikke må glemmes, og utgjør en varig innbydelse til å vende tilbake til den kjærligheten han bruker til å ta vare på oss. Det er troen som gjør oss i stand til å gjenkjenne Kristus, og det er hans kjærlighet som driver oss til å bistå ham når han måtte dukke opp som vår neste langs livets vei. Understøttet av troen, la oss se med håp på vårt engasjement i verden mens vi venter på «en ny himmel og en ny jord, hvor rettferdighet bor» (2 Pet 3,13; se Åp 21,1).

15. Ved slutten av sitt liv ber Paulus sin disippel Timoteus om å jage etter troen (se 2 Tim 2,22) med samme standhaftighet som da han var en gutt (se 2 Tim 3,15). Vi hører denne innbydelsen rettet til hver av oss, så ingen av oss blir late i troen. Den er en venn for livet som gjør det mulig å fornemme, stadig på nytt, de undere som Gud bevirker for oss. Troen er engasjert i å tyde tidens tegn her og nå, og den forplikter hver og en av oss til å bli et levende tegn på den oppstandne Herres nærvær i verden. Det verden særlig trenger i dag, er et troverdig vitnesbyrd fra mennesker som er opplyst i hjerte og sinn av Herrens ord, og som er i stand til å åpne de manges hjerte og sinn for Gud og for det sanne liv, det evige liv.

«At Herrens ord må få fritt løp» (2 Tess 3,1): Måtte dette Troens år gjøre vårt forhold til Kristus Herren stadig sterkere, siden det bare er i ham det finnes en visshet om å kunne se hen mot fremtiden og en garanti for en ekte og varig kjærlighet. Peters ord kaster lys over en siste side ved troen: «Derfor kan dere juble av glede, selv om dere nå en kort tid må ha det vondt i mange slags prøvelser, om så skal være. Slik blir troen deres prøvet. Selv forgjengelig gull blir prøvet i ild; troen, som er mye mer verd, må også prøves, så den kan bli til pris og herlighet og ære for dere når Jesus Kristus åpenbarer seg. Ham elsker dere, enda dere ikke har sett ham; ham tror dere på, enda dere nå ikke ser ham. Og dere jubler og er fylt av en glede så herlig at den ikke kan rommes i ord; for dere når troens mål: frelse for sjelene» (1 Pet 1,6-9). Det kristne liv kjenner både til opplevelsen av lykke så vel som av lidelse. Hvor mange av helgenene har vel ikke levd i ensomhet! Hvor mange troende, selv i vår egen tid, blir vel ikke prøvet gjennom Guds stillhet når de heller ville høre hans trøstende stemme! Livets prøvelser, som hjelper oss til å forstå korsets mysterium og til å ta del i Kristi lidelser (se Kol 1,24), er en opptakt til lykken og håpet som troen leder til: «… når jeg er svak, da er jeg sterk» (2 Kor 12,10). Vi tror ham med en sterk visshet om at Herren Jesus har beseiret ondskap og død. Med denne visse tillit overlater vi oss selv til ham: Han, tilstede i vår midte, overvinner den ondes kraft (se Luk 11,20); og Kirken, hans nådes synlige fellesskap, vedblir i ham som et tegn på endelig forsoning med Faderen.

La oss overgi denne nådens tid til Guds mor, som det forkynnes om: «… salig er hun som trodde» (Luk 1,45).

Gitt i Roma, på St. Peters plass,
den 11. oktober i året 2011,
det syvende året i mitt pontifikat.

signatur.gif

Benedikt XVI

 

[1] Preken ved begynnelsen på Peters tjeneste som biskop av Roma (den 24. april 2005): AAS 97 (2005), 710. (24. april 2005): AAS 97 (2005), 710.

[2] Jf. Benedikt XVI, Preken under Den hellige Messe i Lisboas ’Terreiro do Paço’ (den 11. mai 2010): Insegnamenti VI:1 (2010), 673

[3] Jf. Johannes Paul II, apostolisk konstitusjon Fidei Depositum (den 11. oktober 1992): AAS 86 (1994), 113-118.

[4] Jf. Sluttrapport fra Den andre ekstraordinære bispesynode (den 7. desember 1985), II, B, a, 4 i Enchiridion Vaticanum, ix, n. 1797.

[5] Paul VI, apostolisk formaning Petrum et Paulum Apostolos i det 19. århundre etter Peter og Paulus’ martyrium (den 22. februar 1967): AAS 59 (1967), 196.

[6] Ibid., 198.

[7] Paul VI, Credo of the People of God, jf. preken i messen for det 19.århundre etter Peter og Paulus’ martyrium i forbindelse med avslutningen på ‘Troens År’ (den 30. juni 1968):AAS 60 (1968), 433-445.

[8] Paul VI, Generalaudiens (den 14. juni 1967): Insegnamenti V (1967), 801.

[9] Johannes Paul II, apostolisk rundskriv Novo Millennio Ineunte (den 6. januar 2001), 57: AAS 93 (2001), 308.

[10] Tale til Den romerske kurie (den 22. desember 2005): AAS 98 (2006), 52.

[11] Det annet vatikankonsil, dogmatisk konstitusjon Lumen Gentium, 8.

[12] De Utilitate Credendi, I:2.

[13] Jf. Den hellige Augustins Bekjennelser, I:1

[14] Det annet vatikankonsil, konstitusjon om den hellige liturgi Sacrosanctum Concilium, 10.

[15] Jf. Johannes Paul II, apostolisk konstitusjon Fidei Depositum (den 11. oktober 1992): AAS 86 (1994), 116.

[16] Preken 215,1

[17] Den katolske kirkes katekisme, 167.

[18] Jf. Det første vatikankonsil, dogmatisk konstitusjon om katolsk tro Dei Filius, kap. III: DS 3008-3009: Det annet vatikankonsil, dogmatisk konstitusjon om Den guddommelige Åpenbaring, Dei Verbum, 5.

[19] Benedikt XVI, Tale i Collège des Bernardins, Paris (den 12. september 2008): AAS100 (2008), 722.

[20] Jf. Den hellige Augustin, Bekjennelser, XIII:1.

[21] Johannes Paul II, apostolisk konstitusjon Fidei Depositum (den 11. oktober 1992): AAS 86 (1994), 115 og 117.

[22] Jf. Johannes Paul II, encyklikaen Fides et Ratio (den 14. september 1998), 34, 106: AAS 91 (1999), 31-32, 86-87.

BREVET PÅ ANDRE SPRÅK FINNER DU HER:

Polsk:
http://www.vatican.va/holy_father/benedict_xvi/motu_proprio/documents/hf_ben-xvi_motu-proprio_20111011_porta-fidei_pl.html

Spansk:
http://www.vatican.va/holy_father/benedict_xvi/motu_proprio/documents/hf_ben-xvi_motu-proprio_20111011_porta-fidei_sp.html

Fransk:
http://www.vatican.va/holy_father/benedict_xvi/motu_proprio/documents/hf_ben-xvi_motu-proprio_20111011_porta-fidei_fr.html

Engelsk:
http://www.vatican.va/holy_father/benedict_xvi/motu_proprio/documents/hf_ben-xvi_motu-proprio_20111011_porta-fidei_en.html