Åpningen av rettsåret 2010
Pave Benedikt XVIs tale til domstolen den romerske rota i anledning av åpningen av rettsåret [2010]*
Les også Rettsapparatet innen Den katolske kirke
Originalens tittel: Discorso del Santo Padre Benedetto XVI in occasione dellinaugurazione dellanno giudiziario del Tribunale della Rota Romana. Holdt Torsdag [fredag] 29. januar 2010 i Sala Clementina. Norsk oversettelse ved dr.iur.can. Torbjørn Olsen.
Kjære medlemmer av domstolen Den romerske rota!
Jeg er glad for å møte dere enda en gang for åpning av rettsåret. Hjertelig hilser jeg auditørprelatkollegiet anført av dekanen, msgr. Antoni Stankiewicz, som jeg takker for ordene han rettet til meg på vegna av de tilstedeværende. Jeg lar min hilsen gå videre til påtaleadvokatene, båndforsvarerne, de øvrige embetsmenn, advokatene og alle medarbeiderne ved denne apostoliske domstol, så vel som til medlemmene av Studium Rotale. Jeg benytter gjerne anledningen til på nytt å gi uttrykk for min dype aktelse og min oppriktige takknemlighet for deres kirkelige tjeneste samtidig som jeg på nytt vil understreke nødvendigheten av deres rettsaktivitet. Det verdifulle arbeid som auditørprelatene er kalt til å gjennomføre med aktpågivenhet i Den apostoliske stols navn og under dens mandat, er støttet av denne domstols ansette og godt befestede tradisjoner hvis respekt hver enkelt av dere må føle seg personlig forpliktet av.
I dag ønsker jeg å stanse ved den essensielle kjerne i deres tjeneste ved å søke å utdype tjenestens forhold til rettferdigheten, nestekjærligheten og sannheten. Fremfor alt vil jeg referere til noen betraktninger fremsatt i encyklikaen Caritas in veritate som selv om det her er betraktninger gjort med Kirkens sosiallære som kontekst, også kan belyse andre kirkelige områder. Det er nødvendig å merke seg den utbredte og rotfestede tendens, selv om den ikke alltid er manifest, til å stille rettferdigheten opp som motsetning til nestekjærligheten, som om det ene utelukker det andre. Langs denne linje, mens man mer spesifikt henviser til Kirkens liv, holder noen frem at den pastorale nestekjærlighet vil kunne rettferdiggjøre ethvert skritt i retning av nullitetserklæring av ekteskapsbånd for å komme de personer i møte som befinner seg i en irregulær ekteskapssituasjon. Selve sannheten, også om den figurerer som begrep, vil slik kunne tendere til å bli sett gjennom en manipulerbar brille som fra gang til gang vil kunne tilpasses forskjellige behov som viser seg.
Med utgangspunkt i uttrykket «justisforvaltning» vil jeg til å begynne med minne om at deres tjeneste essensielt er arbeid for rettferdighet: en dyd – «som består i varig og fast vilje til å gi Gud og nesten det som tilkommer dem» (KKK, nr. 1807) – den menneskelige og kristne verdi av det slag at den er viktigere enn noensinne å gjenoppdage, også for Kirkens indre forhold. Til somme tider er den kanoniske rett undervurdert som om den skulle være et rent teknisk redskap til tjeneste for en hvilken som helst subjektiv interesse, også en som ikke er fundert på sannheten. I stedet er det nødvendig at en slik rett alltid blir betraktet ut fra dens essensielle kontakt med rettferdigheten, i erkjennelse av at den juridiske aktivitet i Kirken har sjelenes frelse som mål og at den «gir en særlig delaktighet i Kristus hyrdens sendelse… ved det å realisere den orden som den samme Kristus ville» (Johannes Paul II, tale til Den romerske rota, 18. januar 1990, i AAS 82 [1990], s. 874, nr. 4). I dette perspektiv må man ha klart for seg i enhver situasjon at rettergang og dom på fundamentalt vis er knyttet til rettferdigheten og stiller seg til dennes tjeneste. Rettergangen og dommen er av stor betydning, så vel for partene som for det indre kirkelige lagfellesskap, og således oppnår det noe verdifullt av helt enestående betydning når man er i ferd med å avsi noe om nullitet ved et ekteskap, hvilket direkte sikter inn på det menneskelig og overnaturlig beste for ektefellene, men videre på Kirkens offentlige vel. Utover denne dimensjon som vi kunne definere som det «objektive» ved rettferdigheten, eksisterer det en annen fra denne uadskillelig dimensjon som sikter inn på «rettspersonellet», nemlig på dem som gjør rettferdigheten realiserbar. Jeg vil gjerne understreke at disse må være kjennetegnet ved en høy oppøvelse av de menneskelige og kristne dyder, spesielt av klokskap og rettferdighet, men også av mot. Denne siste dyd blir relevantere når urettferdigheten viser seg som den lettere vei å følge, for så vidt som det innebærer å føye seg etter partenes ønsker og forventninger, eller etter det sosiale miljøs kondisjoner. I en slik sammenheng opplever dommeren som ønsker å være rettferdig og vil leve opp til det klassiske paradigme «levende rettferdighet» (jfr Aristoteles, Den nikomakiske etikk, V, 1132a [Oslo 1999, s. 93]), det store ansvar innfor Gud og mennesker ved hans funksjon som likeledes inkluderer plikten til å holde tiden i hver fase av rettergangen: «quam primum, salva iustitia» [så snart som mulig, dog så at rettferdigheten må stå urokket] (Det pavelige råd for lovtekster, instr. Dignitas connubii, art. 72). Alle de som opererer på rettens område, enhver ut fra egen funksjon, må være ledet av rettferdigheten. Jeg tenker spesielt på advokatene som ikke alene må feste all oppmerksomhet på respekt for sannheten i bevisene, men som også som pålitelige sakførere med omhu må unngå å ta på seg rettshjelpen for saker som ut fra deres samvittighet ikke er objektivt støttbare.
Videre kan ikke virksomheten til dem som bedriver justisforvaltning, avvike fra nestekjærligheten. Kjærligheten til Gud og til nesten må forme enhver aktivitet, også den tilsynelatende mer tekniske eller byråkratiske. Nestekjærlighetens perspektiv og tilnærmelsesmåte skal hjelpe til ikke å glemme at man alltid står overfor mennesker merket av problemer og lidelse. Også på justispersonellets spesifikke arbeidsområde gjelder prinsippet om at «kjærligheten når videre enn rettferdigheten» (encykl. Caritas in veritate, nr. 6). Som konsekvens må tilnærmingen til menneskene, selv om den vil ha sin spesielle form knyttet til rettergangen, komme til uttrykk i det konkrete tilfelle ved å gjøre kontakten med den kompetente domstol lettere for partene ved taktfullhet og omsorg. Samtidig er det viktig faktisk å gjøre seg den umake hver gang det dukker opp et håp om god utgang, å lede ektefellene til eventuelt å gyldiggjøre ekteskapet og gjenoppta det ekteskapelige samliv (jfr CIC, kan. 1676). I tillegg må man ikke unnlate en kraftanstrengelse for å skape et klima mellom partene av menneskelig og kristen åpenhet, fundert på søken etter sannheten (jfr instr. Dignitas connubii, art. 65 §§ 2-3).
Dog er det nødvendig å innprente at enhver autentisk kjærlighetsgjerning innbefatter en ufrakommelig henvisning til rettferdigheten, og det desto mer i vårt tilfelle. «Kjærligheten – ‘caritas’ [dvs. her i betydning ‘nestekjærligheten’] – er en ekstraordinær kraft som driver folk til å engasjere seg med mot og generøsitet på rettferdighetens og fredens område» (encykl. Caritas in veritate, nr. 1). «Den som med nestekjærlighet elsker de andre, er fremfor alt rettferdig mot dem. Ikke alene er rettferdigheten ikke uvedkommende i forhold til nestekjærligheten, ikke alene er den ikke en alternativ eller parallell vei til nestekjærligheten: rettferdigheten er «uadskillelig fra nestekjærligheten», den er inderlig forbundet med denne» (ibid., nr. 6). Nestekjærlighet uten rettferdighet er ikke nestekjærlighet, men bare en forfalskning fordi selve nestekjærligheten krever den objektivitet som er typisk for rettferdigheten og som ikke må bli forvekslet med umenneskelig kulde. I så henseende som det ble hevdet av min forgjenger, den ærverdige Johannes Paul II, i talen viet sammenhengen mellom det pastorale og retten: «Dommeren må… alltid vokte seg for risikoen for en misforstått medfølelse som kan forfalle til sentimentalitet, kun tilsynelatende pastoral» (18. januar 1990, i AAS, 82 [1990], s. 875, nr. 5).
Det er nødvendig å vike unna pseudopastorale fristelser som henlegger spørsmålene til et rent horisontalt plan der jo det som teller er å tilfredsstille de subjektive ønsker om for enhver pris å nå frem til nullitetserklæring med det mål å kunne overvinne bl.a. hindringene for å motta botens og eukaristiens sakramenter. Det høyeste gode ved på nytt å bli gitt adgang til den eukaristiske kommunion etter forsoningens sakrament fordrer derimot at man ser etter det autentisk gode for menneskene, som igjen er uadskillelig fra sannheten om deres kanoniske situasjon. Det ville være et fiktivt gode og en alvorlig mangel på rettferdighet og på kjærlighet å glatte ut deres og enhver vei i retning av sakramentmottagelsen, med fare for å gjøre at de lever i objektiv kontrast til sannheten om egen personlig omstendighet.
Mht. sannheten har jeg i talene rettet til denne apostoliske domstol i 2006 og 2007 innprentet muligheten av å komme frem til sannheten om eksistensen av ekteskap og om realiteten ved enhver personlig situasjon som blir underkastet domstolens bedømmelse (28. januar 2006, i AAS 98 [2006], s. 135-138; og 27. januar 2007, i AAS 99 [2007], s. 86-91); likeså vel som sannheten i ekteskapsprosessene (jfr instr. Dignitas connubii, art. 65, §§ 1-2, 95 § 1, 167, 177, 178). I dag ønsker jeg å understreke at så vel rettferdigheten som nestekjærligheten fordrer kjærlighet til sannheten og essensielt tåler søken etter det sanne. Særlig refererer nestekjærligheten til sannheten, endog med mer kraft. «Å forsvare sannheten, å bringe den frem med ydmykhet og overbevisning, å vitne om den i livet er derfor nestekjærlighetens krevende og uerstattelige form. Ut fra dette ‘gleder den seg ved sannheten’ (1 Kor 13, 6)» (encykl. Caritas in veritate, nr. 1). «Bare i sannheten stråler nestekjærligheten og kan bli autentisk levende […]. Uten sannheten forfaller nestekjærligheten til sentimentalitet. Kjærligheten blir et tomt skall for vilkårlig å bli fylt. Det er kjærlighetens fatale risiko i en kultur uten sannhet. Den blir bytte for subjektenes emosjoner og tilfeldige meninger, et misbrukt og forvridd ord, like til å betegne det motsatte» (ibid., nr. 3).
Man må holde fast på at en lignende tapping av innhold kan vise seg ikke alene i den praktiske domsaktivitet, men også i de teoretiske utlegninger som så har stor innflytelse på de konkrete dommer. Problemet blir akutt når selve ekteskapets eksistens, rotfestet i mannens og kvinnens natur, blir mer eller mindre fordunklet, ettersom det jo er selve dets eksistens som tillater at man utsier en objektiv dom over det enkelte ekteskap. I denne mening kan den eksistensielle, personalistiske og relasjonelle betraktning av den ekteskapelige forbindelse aldri være gjort til skade for uoppløseligheten, en essensiell egenskap, som i det kristne ekteskap sammen med enheten – på grunnlag av sakramentet – oppnår en særskilt fasthet (jfr CIC, kan. 1056). Likeledes må det ikke bli glemt at ekteskapet nyter rettsbegunstigelse. Følgelig må man i tvilstilfelle forstå det som gyldig inntil det motsatte er bevist (jfr CIC, kan. 1060). Ellers løper man en alvorlig risiko for å bli sittende uten et objektivt referansepunkt for avsigelse om nullitet ved at enhver ekteskapelig vanskelighet blir forvandlet til et symptom på manglende istandbringelse av en enhet hvis essensielle kjerne ut fra rettferdighet – det uoppløselige bånd – i virkeligheten blir fornektet.
Ærede auditørprelater, embetsmenn og advokater, jeg betror dere disse refleksjoner, fullt bevisst den troskapens ånd som besjeler dere og forpliktelsen som dere forøker ved fullt å implementere Kirkens bestemmelser i søken etter det sant gode for Guds folk. Til trøst for deres verdifulle aktivitet nedkaller jeg over hver enkelt av dere og over deres daglige arbeid det moderlige vern fra den hellige Maria, Speculum iustitiae [rettferdighetens speil], og i hengivenhet lyser jeg den apostoliske velsignelse.
Note
L'Osservatore Romano 150/24 (30.1.2010) 7. – Jf. s. 1: «Paven anbefalter Den romerske rota å vike unna pseudopastorale fristelser – Kjærligheten fundert på sannheten og rettferdigheten favoriserer ekteskapets uoppløselighet – Uoppløseligheten forblir et essensielt element ved det kristne ekteskap og det finnes ikke eksistensielle, personalistiske eller relasjonistiske betraktninger som kan underminere det. Paven innprentet det kristne ekteskaps sakralitet med alle dets ufrakommelige egenskaper. For medlemmene av Den romerske rota anbefalte han å vike unna pseudopastorale fristelser som eksklusivt tar sikte på å nå frem til nullitetserklæring for ekteskap og, selv dersom det er i nærvær av mennesker merket av problemer og lidelser, bedrive justisforvaltning uten å avvike fra kjærligheten og sannheten. Anledningen til å legge frem disse tanker forelå for Benedikt XVI ved møtet med medlemmene av Den romerske rota som inntraff fredag formiddag, 29. januar, i anledning åpningen av rettsåret. Paven unnlot heller ikke å vende seg til rotaadvokatene som han bad om som pålitelige sakførere med omhu [å] unngå å ta på seg rettshjelpen for saker som ut fra deres samvittighet ikke er objektivt støttbare. Kort før hadde dekanen, monsignore Antoni Stankiewicz, i talen rettet til paven ved begynnelsen av audiensen bl.a. på nytt lagt vekt på rotaens vilje til å bekjempe utbredte tendenser som relativiserer sannheten fremfor alt i ekteskapssakene og som indirekte bekrefter overbevisningen om at den pastorale kjærlighet vil kunne rettferdiggjøre ethvert skritt i retning av nullitetserklæring av ekteskapsbånd for å komme de personer i møte som befinner seg i en irregulær ekteskapssituasjon. Paven er på dette punkt ekstremt klar: Det høyeste gode ved på nytt å bli gitt adgang til den eukaristiske kommunion etter forsoningens sakrament fordrer – sa han – derimot at man ser etter det autentisk gode for menneskene, som igjen er uadskillelig fra sannheten om deres kanoniske situasjon. Det ville være et fiktivt gode og en alvorlig mangel på rettferdighet og på kjærlighet å glatte ut deres og enhver vei i retning av sakramentmottagelsen, med fare for å gjøre at de lever i objektiv kontrast til sannheten om egen personlig omstendighet. Til slutt minnet paven om at ekteskapet nyter rettsbegunstingelse og derfor må man i tvilstilfelle holde fast på dets gyldighet inntil det motsatte er bevist. Ellers mister man et objektivt referansepunkt og enhver ekteskapelig vanskelighet vil kunne forvandles til et symptom på manglende istandbringelse av en enhet hvis essensielle kjerne ut fra rettferdighet – det uoppløselige bånd – i virkeligheten blir fornektet.»