Åpningen av rettsåret 2011

Pave Benedikt XVIs tale til domstolen den romerske rota i anledning av åpningen av rettsåret [2011]*

Les også Rettsapparatet innen Den katolske kirke

Originalens tittel: Discorso del Santo Padre Benedetto XVI in occasione dell’inaugurazione dell’anno giudiziario del Tribunale della Rota Romana. Holdt lørdag 22. januar 2011 i Sala Clementina. Norsk oversettelse ved dr.iur.can. Torbjørn Olsen.

Kjære medlemmer av domstolen Den romerske rota!

Jeg er glad for å møte dere ved denne årlige sammenkomst i anledning åpningen av rettsåret. En hjertelig hilsen retter jeg til auditørprelatkollegiet, anført av dekanen, msgr. Antoni Stankiewicz, som jeg takker for hans vennlige ord. Jeg hilser embetsmennene, advokatene og de øvrige medarbeidere ved denne domstol, så vel som alle fremmøtte. Denne anledning gir meg mulighet til å gjenta min høyaktelse for det arbeid som dere utfører i tjeneste for Kirken, og til å oppmuntre dere til stadig større iver på et så delikat og viktig område for det pastorale og for salus animarum [sjelenes frelse].

Forholdet mellom retten og det pastorale stod i sentrum for den postkonsiliære debatt om den kanoniske rett. Den velkjente påstand fra den ærverdige Guds tjener Johannes Paul II om at «det ikke er sant at retten for å være mer pastoral må være mindre juridisk» (tale til Den romerske rota, 18. januar 1990, nr. 4: AAS 82 [1990], s. 874), uttrykker den radikale overvinnelse av en tilsynelatende motsetning. «Den juridiske og den pastorale dimensjon – sa han – er uadskillelig forent i Kirken under dens pilegrimsvandring på denne jord. Snarere er noe av det harmoniske mellom dem avledet av det felles mål: sjelenes frelse» (ibidem). I mitt første møte som var med dere i 2006, søkte jeg å tydeliggjøre den autentisk pastorale mening ved ekteskaps­nulli­tetsprosessene, grunnet på kjærlighet til sannheten (jfr. tale til Den romerske rota, 28. januar 2006: AAS 98 [2006], s. 135-138). I dag vil jeg stanse for å ta i betraktning den juridiske dimensjon som er selvskreven i den pastorale virksomhet med å forberede og gi adgang til ekteskap, for å søke å trekke frem i lyset sammenhengen som går mellom slik virksomhet og de ekteskapelige rettsprosesser.

Den kanoniske dimensjon ved ekteskapsforberedelsen er kanskje ikke et umiddelbart iøynefallende element. Resultatet er at man på den ene side merker seg – som i ekteskapsforbe­redelseskursene – at de kanoniske spørsmål inntar en meget beskjeden plass, om enn ikke helt betydningsløs, for så vidt som man er tilbøyelig til å tenke at de kommende ektefeller vil ha en svært begrenset interesse for problemstillinger forbeholdt spesialistene. Selv om ingen kommer seg helt unna den nødvendige juridiske aktivitet som går forut for ekteskapet, rettet mot å komme frem til at «intet står i veien for gyldig og lovlig vigsel» (CIC, kan. 1066), er det på den andre side en utbredt mentalitet at utspørringen av brudefolkene, ekteskapslysningene og de andre hensiktsmessige måter for å gjennomføre de nødvendige undersøkelser før ekteskapsinn­gåelse (jfr. ibid., kan. 1067), blant hvilke man regner ekteskapsforberedelseskursene, tjener ut fra sin natur til oppfyllelsen av rene formaliteter. I virkeligheten fastholder man ofte at i forbindelse med det å gi parene adgang til ektevigsel må hyrdene gå frem med rundhåndethet idet den naturlige rett for menneskene til å gifte seg står på spill.

Det er bra å ha som målsetning å reflektere over den juridiske dimensjon ved selve ekteskapet. Det er et emne som jeg har pekt på i sammenheng med en refleksjon over sannheten om ekteskapet der jeg bl.a. hevdet: «Overfor den subjektivistiske og libertinistiske relativisering av den seksuelle erfaring hevder Kirkens tradisjon med klarhet ekteskapets naturlige juridiske karakter, nemlig dets tilhørighet ut fra naturen til justisområdet mht. de interpersonale relasjoner. I dette perspektiv fletter retten seg sannelig sammen med livet og med kjærligheten som en av dens indre eksistensplikter» (tale til Den romerske rota, 27. januar 2007, AAS [2007], s. 90). Derfor eksisterer det ikke et livets ekteskap og et annet rettens ekteskap: der finnes ikke noe annet enn et eneste ekteskap, som konstitutivt er et virkelig juridisk bånd mellom mannen og kvinnen, et bånd på hvilket livets og kjærlighetens autentiske ekteskapsdynamikk støtter seg. Ektevigselen av brudefolk, enten man nå beskjeftiger seg med det pastoralt eller fokus er satt av den kanonisk lære, er en eneste naturlig og frelsesrelevant virkelighet hvis rikdom sikkert gir plass for et mangfold av tilnærmelsesmåter, likevel uten at den essensielle identitet derved blir mindre. Det juridiske aspekt er nøye forbundet med ekteskapets vesen. Følgelig må man forstå det i lys av en ikke-rettspositivistisk ide, men betraktet under synsvinkelen relasjonalitet i rettslig forstand.

Retten til å gifte seg, eller ius connubii, må bli sett i dette perspektiv. Det handler nemlig ikke om en subjektiv fordring som skal tilfresstilles av hyrdene gjennom en ren formal godkjennelse, uavhengig av forbindelsens faktiske innhold. Rettent til å inngå ekteskap forutsetter at man virkelig kan og at man virkelig har til hensikt å ektevigsles, nemlig ut fra sannheten om ekteskapets vesen slik som den er lært av Kirken. Ingen kan gjøre krav på en bryllupsseremoni. I realiteten refererer denne ius connubii seg til retten til å vigsles til et autentisk ekteskap. Følgelig vil man ikke fornekte denne ius connubii der hvor det er klart at forutsetningene for dens utøvelse ikke finnes, nemlig dersom det som er påkrevd for at man skal være i stand til å gifte seg, åpenbart mangler, eller viljen opererer med et objekt som står i motsetning til ekteskapets naturlige realitet. Med det mål vil jeg forsterke det som jeg har skrevet etter bispesynoden om Eukaristien: «Stilt overfor kompleksiteten i den kulturelle kontekst som Kirken i mange land lever i, har synoden deretter anbefalt å vise den største pastorale omsorg i formasjonen av brudefolkene og i den forutgående prøving av deres overbevisning vedrørende de ufrakommelige forpliktelser for gyldigheten av ekteskapets sakrament. Seriøs skjelning med henblikk på dette vil kunne forhindre at umotiverte impulser og overfladiske grunner leder to unge til å ta på seg et ansvar som de så ikke vil kunne innfri (jfr. forslag 40). Det gode som Kirken og samfunnet som helhet venter seg av ekteskapet og av den på det grunnlagte familie, er for stort til ikke fra grunnen av å sette alt inn på dette spesielle pastorale område. Ekteskapet og familien er innretninger som må fremmes og forsvares mot enhver mulig misforståelse med hensyn til sannheten om disse innretninger, fordi enhver skade som rammer dem, i realiteten er et sår som rammer den menneskelige sameksistens som sådan» (den postsynodale ap. formaning Sacramentum caritatis, 22. februar 2007, nr. 29: AAS 99 [2007], s. 130).

Ekteskapsforberedelsen i dens forskjellige faser beskrevet av pave Johannes Paul II i den apostoliske formaning Familiaris consortio har klar som mål å komme ut over den juridiske dimensjon ettersom dens horisont er basert på det helhetlige – menneskelige og kristne – beste for ektefellene og for deres fremtidige barn (jfr. nr. 66: AAS 73 [1981], s. 159-162), med som endelige mål hellighet for deres liv (jfr. CIC, kan. 1063, nr. 2). Man må aldri glemme, uansett, at det umiddelbare mål ved slik forberedelse er det å befordre den frie inngåelse av et virkelig ekteskap, nemlig etableringen av et retts- og kjærlighetsbånd mellom ektefellene med enhet og uoppløselighet som egenskaper, innrettet til beste for ektefellene og for frembringelse og oppdragelse av avkom, og som mellom døpte danner et av Den nye pakts sakramenter. Derfor blir et par ikke møtt med et i seg selv ideologisk budskap, likeså lite som det blir pålagt en kulturell modell; heller blir de forlovede satt opp på trinnet for å oppdage sannheten ved en naturlig tiltrekning og ved en evne til å forplikte seg som de bærer innskrevet i deres relasjonelle mann-kvinne-væren. Det er herfra retten veller frem, den essensielle komponent i den ekteskapelige relasjon, rotfestet i en naturlig potensialitet for ektefellene som aktualiserer den konsensuelle givelse. Tanken og troen går sammen om å opplyse denne livets sannhet for at det uansett må forbli klart – som jo den ærverdige Johannes Paul II har lært, at «Kirken ikke avslår feiring av bryllup for den som er bene dispositus [vel beredt], heller ikke om han er ufullkomment forberedt sett fra en overnaturlig synsvinkel, skjønt han har den rette intensjon om å gifte seg ut fra ekteskapets naturlige realitet» (tale til Den romerske rota, 30. januar 2003, nr. 8: AAS 95 [2003], s. 397). Ut fra dette perspektiv må det settes inn en særskilt omsorg for å legge til rette forberedelsen til ekteskap, det være seg i fjern fremtid, når det nærmer seg og når det er umiddelbart forestående (jfr. Johannes Paul IIs ap.form. Familiaris consortio, 22. november 1981, nr. 66: AAS 73 [1981], s. 159-162).

Blant midlene for å forsikre seg om at planen om å gifte seg går på et virkelig ekteskap fremhever brudeeksamenen seg. En slik utspørring har ett prinsipielt juridisk siktemål: å forsikre seg om at intet står i veien for ektevigselens gyldighet og lovlighet. Juridisk vil dog ikke si formalistisk, som om det skulle være en byråkratisk gjennomgang bestående i å fylle ut et skjema på basis av standardspørsmål. Det handler derimot om en enestående pastoral anledning – som må verdsettes med alt det alvor og den oppmerksomhet som den krever – der hyrden under en dialog i dypeste respekt og hjertelighet søker å hjelpe personen til å forholde seg seriøst i forhold til sannheten om vedkommende selv og om vedkommendes egen menneskelige og kristne kall til ekteskapet. I denne mening krever dialogen, alltid gjennomført separat med hver av de to forlovede – uten å redusere på skikken med andre samtaler med paret –, et klima av dyp oppriktighet der man vil måtte benytte seg av det faktum at de ekteskapsstiftende selv er de som har de største interesser i og de største samvittighetsforpliktelser til å være med på en gyldig ektevigsel.

På denne måte, med de forskjellige midler til disposisjon for en omhyggelig forberedelse og prøving, kan man utvikle et effektivt pastoralt opplegg innrettet på å forebygge ekteskapsnulliteter. Det er nødvendig å gjøre seg umak for at man – med alle mulige midler – skal unngå den onde sirkel som ofte viser seg mellom en forhåndsinnkassert adgang til ektevigsel, uten en adekvat forberedelse og seriøs utspørring om de påkrevde forutsetninger for vigselen, og en stundom likeså lettvint rettslig erklæring, men med motsatte fortegn, der selve ekteskapet blir betraktet som nullitet alene på basis av konstateringen av dets sammenbrudd. Det er sant at ikke alle avgjørelsesgrunner for en eventuell nullitetserklæring kan bli spesifisert eller klargjort under ekteskapsforberedelsen. Samtidig ville det ikke være rett å legge hindringer i veien for giftermålsadgang på basis av løse formodninger, som den å tro at menneskene nå til dags generelt skulle være ute av stand til eller bare ha en vilje til ekteskapelig forbundethet. I dette perspektiv synes det viktig at der er et desto mer gjennomtrengende samvittighetsbånd vedrørende ansvaret i disse spørsmål hos dem som har sjelesørgerisk ansvar. Den kanoniske rett generelt og spesielt ekteskaps- og prosessretten krever klart en særlig utdannelse, men kjennskapen til de basale aspekter og til de umiddelbart praktiske sider ved den kanoniske rett, knyttet til egne funksjoner, danner et formasjonskrav av høyeste relevans for alle som arbeider pastoralt, i særdeleshet for dem som virker i familiepastoral sammenheng.

Alt dette krever imidlertid at virksomheten ved de kirkelige domstoler formidler et entydig budskap vedrørende det som er essensielt i ekteskapet, i samklang med læreembetet og den kanoniske rett, ved at de taler med en eneste røst. Under forutsetning av behovet for enhet i rettsforståelsen, knyttet til denne her domstols ansvarsområde, må de øvrige kirkelige domstoler tilpasse seg den rotale rettsforståelse (jfr. Johannes Paul IIs tale til Den romerske rota, 17. januar 1998, nr. 4: AAS 90 [1998], s. 783). Fra før av har jeg hevdet nødvendigheten av å dømme rett i de saker som er knyttet til konsensuell inkapasitet (jfr. tale til Den romerske rota, 29. januar 2009: AAS 101 [2009], s. 124-128). Spørsmålet fortsetter å være meget aktuelt og dessverre forblir ennå posisjoner ukorrekte, som den å identifisere dømmekraften påkrevd for et ekteskap (jfr. CIC, kan. 1095, nr. 2) med den ønskede klokskap i avgjørelsen om å gifte seg, idet man slik blander et spørsmål om kapasitet med et annet som ikke berører gyldigheten siden dét handler om graden av praktisk visdom som man har tatt en avgjørelse ved, og som under enhver omstendighet er virkelig ekteskapsstiftende. Mer alvorlig vil dog misforståelsen være dersom man knytter den ugyldige virkning til det å gjøre ukloke valg i løpet av det ekteskapelige liv.

På området nullitet ved utelukkelse av essensielle goder ved ekteskapet (jfr. ibid., kan. 1101, nr. 2) er likeledes et alvorlig engasjement nødvendig for at domsavsigelsene skal respektere sannheten om ekteskapet, ja selve sannheten som skal belyse øyeblikket for adgang til giftermål. Jeg tenker i særlig grad på spørsmålet om utelukkelse av bonum coniugum [det beste for ektefellene]. I relasjon til denne utelukkelse synes den samme fare å gjenta seg som truer den rette anvendelse av bestemmelsene om inkapasitet, og følgelig det å lete etter avgjørelsesgrunnene for nullitet i væremåter som ikke angår etableringen av det ekteskapelige bånd, men heller dets realisering i livet. Det er nødvendig å stå imot fristelsen til å transformere enkle mangler hos ektefellene i deres ekteskapelige væren til konsensdefekter. Den ekte eksklusjon kan i virkeligheten vise seg alene når innretningen til beste for ektefellene (jfr. ibid., kan. 1055, § 1) blir angrepet, utelukket ved en positiv viljeshandling. Uten videre handler det helt om unntakstilfeller der det går på manglende anerkjennelse av den andre som ektefelle, eller på utelukkelse av den essensielle innretning ved fellesskapet i det ekteskapelige liv til beste for den andre. Presiseringen av disse hypoteser om utelukkelse av bonum coniugum må med oppmerksomhet bli prøvet ut fra Den romerske rotas rettsforståelse.

Ved avslutningen av disse mine refleksjoner vender jeg tilbake til å betrakte forholdet mellom retten og det pastorale. Det er ofte gjenstand for misforståelser, til tap for retten, men også for det pastorale. Det er dog nødvendig å favorisere på alle områder og på særlig vis på ekteskapets og familiens felt en dynamikk i motsigelsens tegn, men ut fra dyp harmoni mellom pastoralitet og jus som sikkert vil åpenbare seg som fruktbart i tjenesten rettet inn mot dem som nærmer seg ekteskapet.

Kjære medlemmer av domstolen Den romerske rota, jeg betror dere alle til den salige Jomfru Marias mektige forbønn, for at dere aldri skal komme til å mangle guddommelig bistand når dere med troskap, tjenestens ånd og fruktbart utfører deres daglige arbeid, og velvillig lyser jeg en spesiell apostolisk velsignelse over alle.

Note

L’Osservatore Romano 151/18 (23.1.2011) 8. – Jf. s. 1: «Hvordan forebygge ekteskapsnulliteter.»