Pacem in Terris

«Pacem in Terris» - bakgrunn og struktur

Av Erik Gunnes O.P.

En pave - biskop av Roma og apostelen Peters efterfølger - har ifølge katolsk tro en dobbel oppgave: Det er ham betrodd å styre den kristne kirke, å veilede de troende i alt som angår tanke og livsførsel: «Vokt mine får.» Men han er også ansvarlig for evangeliets forkynnelse over hele verden. Alle mennesker er Guds skapninger, hans barn, kalt til det evige liv; derfor vet en pave seg i en viss forstand ansvarlig for dem alle. Hele menneskehetens velferd må ligge ham på hjerte. Evangeliets fulle utfoldelse er en betingelse for, men også avhengig av, at verden har fred, i dette ords dypeste betydning. Ved sitt ord og ved sin gjerning å stifte fred blir da den fornemste oppgave for ham som anser seg å være Kristi stedfortreder på jorden.

I likhet med sine forgjengere har Johannes XXIII gjort sitt til å skape slike forhold menneskene imellom at freden kan bli en realitet. Man kjenner hans innsats for å skape harmoni og enhet mellom de kristne; det er et av hovedformålene med det kirkemøte han har sammenkalt, og som nå pågår. I 1961 utsendte han sin store encyklika om de sosiale spørsmål, Mater et Magistra, som også har freden som sitt endelige siktepunkt: fred innen de enkelte samfunn gjennom rettferdige forhold og levevilkår; fred nasjonene imellom virkeliggjort ved en storstilet og uegennyttig innsats fra de velstilte lands side overfor utviklingslandene. Under den alvorlige Cuba-krisen i oktober 1962 utsendte han en brennende appell til de impliserte makter om besinnelse. Våren 1963 mottok han en nystiftet internasjonal fredspris, Balzan-prisen. En kan nesten se encyklikaen Pacem in terris som et svar på denne tildelingen - og det beste svar noen kunne gi.

Pacem in terris ( «Fred på jorden» - navnet er hentet fra begynnelsesordene i den latinske tekst) er henvendt til alle «mennesker av god vilje». Allerede det skulle være grunn nok til å legge den frem for et norsk publikum. Som antydet, er det grunn til å se den som en pendant til Mater et Magistra, som utviklet konkrete synspunkter angående den sosiale rettferd - sett i både nasjonalt og internasjonalt perspektiv. Men Pacem in terris fremstår da i videreføring og en fordypelse av denne. Den griper dypere ned, og hever seg høyere opp, ser lengere frem. Den graver seg ned til klippegrunn: de naturgitte menneskerettigheter - for på dem reise det konkrete byggverk, den universelle fred, realisert gjennom det internasjonale og overnasjonale samfunn, verdensfellesskapet.

Pavens resonnement er enkelt nok. I encyklikaens første del legger han frem en menneskerettighetserklæring: Mennesket har av naturen visse ufortapelige rettigheter, som et samfunn ikke kan komme utenom, skal en varig fred kunne etableres. Men til disse rettigheter svarer en rekke plikter. Mennesket er et samfunnsvesen, og må anerkjenne de andres rettigheter for å kunne hevde sine egne. Paven avslutter denne første delen av encyklikaen med trekke frem noen karakteristiske «tegn i tiden», som gir håp: Arbeidernes frigjørelse, kvinnenes emansipasjon og den økende likestilling av alle nasjoner og raser - alt sammen ting som viser at idéen om den naturgitte likhet nå er blitt alminnelig utbredt. Men når menneskene på denne måten blir seg sine rettigheter bevisst, vil det samtidig si at de finner frem til sin verdighet. Og med sansen for menneskets verdighet kommer respekten for andres rettigheter.

Annen del begrunner nødvendigheten av at samfunnet styres av en myndighet: Det er myndighetenes oppgave sørge for at disse rettigheter og plikter blir harmonisert og respektert. Ny årsak til optimisme: Det faktum at flere og flere blir i stand til og ytrer krav om å få delta i statens styre og stell, betyr en økende ansvarsbevissthet. Et nytt «tegn i tiden», som gir håp for fremtiden.

Tredje sats: Også statene har tilsvarende rettigheter og plikter overfor hverandre. Paven analyserer noen av dem, som er særlig aktuelle: Minoritetenes og de forskjellige samfunnsgruppers rettigheter (den rasemessige diskriminering og segregasjon avvises på ny), den politiske frihet og flyktningenes asylrett, nedrustningens problem, utviklingslandenes forhold. Også på dette område - det internasjonale - ser han grunner til å håpe; men det er langt frem, og hans konklusjon i fjerde del er: Statene er ikke lenger i stand til å avvikle sine innbyrdes forhold på en tilfredsstillende måte via de tradisjonelle kanaler; det nye, verdensomspennende samfunn krever en ny, verdensomspennende myndighet. Det nåværende Forenede Nasjoner gir løfter om at et slikt kan realiseres - men er vel bare et første skritt på veien.

I Johannes XXIII's prinsipielle betraktninger er der intet nytt, intet som ikke hans forgjengere har sagt før ham, og han refererer da også flittig av dem. Men formuleringene er til dels nye, måten er ny, og den faste konklusjon er ny.

Det er således første gang en pave legger frem en konsis menneskerettighetserklæring. Menneskerettighetene er riktignok ikke fremmed gods for den kristne tanke, og de har utgjort en del av grunnlaget for den katolske sosiale doktrine, siden Leo XIII for alvor begynte å utforme den i 1880-årene; i sin store sosiale encyklika Rerum Novarum (1891) understreker han sterkt arbeiderens menneskeverd og hans derav følgende rettigheter. Et annet område hvor menneskerettighetene er særlig truet, er den rasemessige likestilling; også her har katolske biskoper ved en rekke anledninger måttet fremheve Kirkens syn på menneskenes fundamentale likhet og likeverdighet, grunnlaget for deres prinsipielt like rettigheter på alle samfunnets områder. Det er alt dette som Johannes XXIII nå syntetiserer i en erklæring av betydelig rekkevidde: «Et av historiens store frihetsbrev,» erklærte en talsmann for Europarådet i Strasbourg ved encyklikaens fremkomst.

Et karakteristisk trekk ved pavens menneskerettighetserklæring er imidlertid at den samtidig understreker menneskenes tilsvarende plikter. Bare ved å anerkjenne også disse innrømmer man mennesket dets fulle verdighet.

Encyklikaens annen del er en anerkjennelse de facto av det vesterlandske sosiale demokrati som et styresett i samsvar med naturrettens prinsipper. Det er ikke dermed noen kanonisering av demokratiet - pavens holdning er rent pragmatisk, han innrømmer at forholdene for et fungerende demokrati ikke ligger til rette over alt, men han ser i dets appell til enkeltmenneskets ansvar det beste vern for freden og et stort håp for fremtiden. Tradisjonelt har katolsk teologi, i samsvar med de faktiske samfunnsforhold, tildelt statsmyndighetene vesentlig den mer faderlige oppgave, å skaffe undersåttene de nødvendige livsgoder; nå, da forholdene ligger slik til rette, vender paven stille og rolig bladet og fremhever som myndighetenes fremste oppgave idag den å harmonisere det frie spill av menneskelige rettigheter og plikter. For forøvrig fullt ut å forstå hvordan han ser på dette spill, må man søke til hans Mater et Magistra, der han gjør mer utførlig rede for forholdet mellom det frie initiativ og velferdsstatens uavviselige krav. Grunnleggende i denne forbindelse er det subsidiaritetsprinsipp, som Pius XI allerede utviklet i Quadragesimo Anno (1931), med henblikk på å sikre samfunnet mot alle tendenser til ensretting og diktatur. Kort uttrykt betyr det at på alle områder hvor en engere organisasjon, en lavere myndighet enn staten, er tilstrekkelig for å trygge et mer begrenset almenvel, skal disse fritt få utfolde seg og ta sine avgjørelser uten inngrep fra statsmaktens side; slike inngrep er da overflødige. På denne måten oppnår man best å trygge den enkeltes rett til ansvar.

Når det gjelder synet på de internasjonale forhold, kan pave Johannes støtte seg på en solid læretradisjon. Det var katolske teologer som Vitoria og Suarez som på 1500-tallet la grunnen til den internasjonale rett. Allerede i middelalderen hadde pavene en viktig oppgave som meglere i politiske tvister, en oppgave som de ikke sjelden var i dyktige til å fylle - når de da ikke selv lot seg innvikle i stridigheter. Siden Leo XII's dager har pavestolen igjen interessert seg særlig aktivt for det spirende internasjonale samarbeid; Leo selv bidrog til grunnleggelsen av domstolen i Haag, Benedikt XV gjorde store anstrengelser for å megle i den første verdenskrig; Pius XII's rekke av julebudskap under den annen verdenskrig er viktige bidrag til utformingen av et kristent syn på mellomfolkelige spørsmål, og har siden vært til stor inspirasjon for det katolske fredsarbeid. Pius XII fulgte også ivrig med i forberedelsene til grunnleggelsen av De Forenede Nasjoner, som han støttet med sitt julebudskap av 1944. Og FN's virke - såvel som de andre internasjonale organismers har siden alltid ligget pavestolen varmt på hjerte.

Det er også Pius XII man kan takke for en klarere analyse av de krav som må stilles for at en krig kan kalles rettferdig, altså være en berettiget forsvarskrig. De betingelser han i sin tid la frem, gjorde praktisk talt automatisk en atomkrig til en forbrytelse. Det er denne tankegangen Johannes XXIII nå forer videre; med hyrdens kraft uttaler han hva Pius, med teologens omsorg for nyansene, lot forstå.

Endelig er å merke Johannes XXIII's store omsorg for utviklingslandene, som allerede kom så klart til uttrykk i Mater et Magistra, hvor et av de viktigste kapitlene var viet dem. Han understreker på ny at bistand til dem fra de mer velstilte lands side er et viktig bidrag til mellomfolkelig forståelse og fredens trivsel.

Det hele tatt mer gjennom positive tiltak enn gjennom en negativ fordømmelse av krigen at Johannes XXIII vil fremme fredens sak. Det på en gang likefremme, nesten naive, men samtidig uhyre realistiske og jordnære i både resonnement og uttrykksmåte utgjør encyklikaens gjennomgangstone, dens egentlige særpreg. Aldri tidligere var en encyklika henvendt til andre enn katolikker. Paven mener at det fellesmenneskelige i og for seg er grunnlag nok for fred, ikke bare i sameksistens, men i samarbeid. Når han bygger menneskerettighetene på naturretten, er det mange som ikke vil være enig med ham i denne teoretiske begrunnelsen: Hverken konsekvente lutheranere eller konsekvente marxister kan godta doktrinen. Men den store mengde er mer interessert i praksis enn i doktrine, og menneskerettighetene, slik som paven har utformet dem, torde være et godt arbeidsgrunnlag, som kan forene de forskjelligste doktriner og religioner i praktisk innsats.

Nær forbundet med pavens betoning av menneskets naturgitte verdighet er hans tillit til mennesket, hans tro på at menneskene med Guds hjelp kan nå frem til å organisere seg så fornuftig at de kan leve fredelig sammen. Menneskene har klart å organisere seg i nasjonale samfunn; hvorfor skulle de ikke greie skrittet over i det internasjonale? Her tar paven klart avstand fra den augustinsk pregede pessimisme overfor det dennesidige, som har preget så meget av politikk og samfunnssyn på katolsk som på protestantisk og ortodoks grunn. Paven satser selv på en kristen personalisme, på thomistisk grunnlag: Den menneskelige personlighets utvikling er grunnlaget for en harmonisk utvikling av det internasjonale samfunn. Dette er det bærende element i encyklikaen, dens dynamiske kjerne.

Det er også dette dobbelte element: Tillit til det naturgitte - tillit til det fellesmenneskelige - som gir grunnlaget for encyklikaens femte og siste del, de praktiske direktiver til Kirkens egne barn. Det naturlige samfunn krever av dem deres aktive medvirkning, de må være med på å utforme dets strukturer innenfra, og det vil si, ikke ved fromme talemåter, men ved sin kompetanse og sin faglige dyktighet. Bevisstheten om det menneskelige fellesskap åpner for et samarbeid med anderledes tenkende og troende; det gjelder protestanter og marxister som det gjelder buddhister og muhammedanere. Freden må bygges her og nå, ikke i en ubestemt fremtid, når de og de betingelser er oppfylt, men ved å utnytte alle de konkrete muligheter som er for hånden.

Så hevder da paven heller ikke at alle må bli kristne, alle må bli katolikker, før freden kan bli et faktum. Men ett vet han: Freden er et åndelig gode, og den vil bare kunne fremmes dersom man har noen respekt for sannheten, gir noen plass for rettferdigheten, i noen monn er villig til la seg lede av kjærlighet mer enn av egoisme, for således skape et klima der den størst mulige grad av frihet kan herske. Derfor vet han at den sanne fred til syvende og sist bare kan skapes av ham som sa: «Fred etterlater jeg dere, fred gir jeg dere; ikke den fred verden gir, gir jeg dere.» En fred som er mer enn en kold krig, en fred som er mer enn sameksistens: En fred bygd på gjensidighet og dermed på kjærlighet.