Pacem in Terris

Fjerde del: Individenes og enkeltstatenes forhold til verdensfellesskapet

Landenes gjensidige avhengighet

De senere tiders fremskritt i teknikk og vitenskap har utøvet en dyptgående innflytelse på menneskene verden over og bragt dem til et stadig nærmere samarbeid, et stadig intimere fellesskap. Tanker og materielle goder blir utvekslet i stadig sterkere grad, og menneskene ferdes omkring langt mer enn får. De enkelte lands borgere, familier og sammenslutninger får stadig flere internasjonale kontakter, og i tilsvarende grad øker kontaktene mellom de forskjellige lands myndigheter. Hvert enkelt lands økonomiske situasjon blir på samme måte i stadig større grad avhengig av de andre lands. Landenes økonomiske forhold blir efter hvert så nært knyttet til hverandre at de ender med å bli deler av den ene og samme verdensomspennende økonomiske virksomhet. Endelig er hvert enkelt lands sosiale fremskritt, orden, sikkerhet og indre trygghet nå med nødvendighet avhengige av tilstandene i andre land.

Man vil av dette kunne konstatere at ett enkelt land alene ikke lenger på noen måte er i stand til å sørge skikkelig for sine behov, eller til å gjennomføre sin naturlige utvikling. Hvert enkelt lands fruktbarhet og fremskritt er på en og samme gang årsak til og virkning av alle de andres fruktbarhet og fremskritt.

De nåværende regjeringers myndighet utilstrekkelighet til å trygge det almene vel

Den menneskelige families enhet har eksistert til alle tider, efter som dens medlemmer alle har vært menneskelige vesener, likeverdige i kraft av sin felles natur. Det er altså en naturnødvendighet som fordrer at man gjør den nødvendige innsats for det universelle almenvel, det vil sil for hele den menneskelige families felles beste.

Men i våre dager er det inntrådt dype endringer i forholdet mellom enkeltstatene innbyrdes. På den ene side reiser det universelle almenvel ytterst alvorlige og vanskelige problemer, som krever en hurtig løsning - særlig når sakene gjelder et lands sikkerhet eller verdensfreden. På den annen side står de enkelte lands regjeringer juridisk sett fullstendig likt: om de holder kongresser i mengdevis eller anvender all sin skarpsindighet på finne frem til bedre juridiske hjelpemidler, lykkes det dem ikke å ta skikkelig stilling til disse problemene og løse dem på en effektiv måte. Ikke så å forstå at de selv skulle mangle god vilje, eller initiativ; det er bare slik at den myndighet de er utrustet med, ikke lenger strekker til.

Man må med andre ord konstatere: I det menneskelige samfunns nåværende situasjon svarer hverken statenes organisasjon eller funksjonsmåte eller regjeringenes myndighet på det internasjonale område, til de faktiske krav som det universelle almenvel nå stiller.

Forholdet mellom almenvellets utvikling og de offentlige myndigheters funksjoner

Der består et intimt forhold mellom almenvellet på den ene side og de offentlige myndigheters struktur og funksjonsmåte på den annen. Den moralske orden, som krever at en offentlig myndighet blir innsatt for å tjene samfunnets felles beste, fordrer samtidig at denne myndighet blir utstyrt med de nødvendige midler til å fylle sin oppgave. Det er gjennom statens organer den offentlige myndighet tar form, gir seg uttrykk og når sitt mål; av dette følger at disse organer må ha en slik form og eie en slik effektivitet at de finner de nye veier og de nye midler som kreves for å kunne trygge almenvellet i takt med samfunnets utvikling.

I våre dager stiller det universelle almenvel problemer av verdensomspennende dimensjoner. De kan ikke løses på annen måte enn gjennom en offentlig myndighet hvis fullmakter, form og virkemidler også får verdensomspennende dimensjoner, slik at den kan utøve sin gjerning over hele jorden. Det er med andre ord selve den moralske orden som krever opprettelsen av en offentlig myndighet med verdensomspennende autoritet.

En myndighet opprettet i enighet og ikke i makt

Et slikt organ med verdensomfattende myndighet og utrustet med effektive midler til å fremme sitt mål, det universelle almenvel, må være resultatet av en alminnelig enighet og ikke innføres med makt. Grunnen til dette er at denne myndigheten må være i stand til effektivt å utføre sine funksjoner; men den må samtidig være fullstendig upartisk i sin gjerning, med andre ord, den må alltid ta sikte på å oppfylle det universelle almenvels objektive krav. Dersom en slik overnasjonal eller verdensomspennende myndighet ble innsatt av de mektigere stater, kunne man frykte at den var eller ville bli et redskap for særinteresser. Og selv om dette ikke skulle hende, ville det være vanskelig for den å unngå alle mistanker om partiskhet i dens gjerning, noe som ville kompromittere dens verdi og effektivitet. Til tross for at der kan være store ulikheter mellom de enkelte stater når det gjelder deres økonomiske utviklingsgrad eller deres våpenmakt, er de alle meget følsomme når det dreier seg om deres juridiske likerett og deres moralske likeverdighet. Av denne grunn er det også rimelig at de bare uvillig aksepterer en myndighet som er dem påtvunget med makt, eller hvis opprettelse de ikke har hatt noen del i, eller som de ikke selv har kunnet underkaste seg efter fritt valg.

Det universelle almenvel og menneskerettighetene

Den enkelte stats almenvel kan ikke defineres uten at man tar den menneskelige person i betraktning; og det samme gjelder det universelle almenvel. Derfor må verdensfellesskapets myndigheter anse som sitt grunnleggende mål å få anerkjent, respektert, beskyttet og utviklet menneskets rettigheter. Dette kan oppnås enten ved direkte inngripen, dersom det trenges, eller ved på verdensplanet å skape vilkår som tillater de enkelte lands regjeringer å fylle sin oppgave på en bedre måte.

Subsidiaritetsprinsippet

Det er subsidiaritetsprinsippet som må få regulere forholdene mellom styresmaktene på den ene side og de enkelte borgere, familier og sammenslutninger på den annen. Det er naturlig at forholdet mellom verdensmyndigheten og enkeltstatenes regjeringer følger det samme prinsipp. Verdensmyndighetens oppgave er å undersøke og løse de problemer som det universelle almenvel frembyr på det økonomiske, sosiale, politiske og kulturelle område. Dette fordi disse problemene er så sammensatte, så omfattende og så påtrengende at de enkelte staters regjeringer ikke kan løse dem på tilfredsstillende måte.

Det er da ikke verdensmyndighetens sak å begrense enkeltstatenes makt på deres eget område eller å erstatte dem. Tvert imot må den i samtlige land søke å fremme vilkår som gjør det lettere ikke bare for regjeringene, men også for individene og sammenslutningene å utføre sine funksjoner, overholde sine plikter og nyde sine rettigheter under trygge forhold.

Tegn i tiden

Som alle vet ble De Forenede Nasjoner grunnlagt 26.juni 1945. Til denne organisasjon er efter hvert blitt knyttet en rekke interstatlige organismer. Disse er blitt betrodd store oppgaver av internasjonal karakter, på det økonomiske og sosiale plan såvel som på det kulturelle, utdannelsesmessige og helsemessige område. De Forenede Nasjoners vesentlige formål er å opprettholde og befeste freden mellom folkene, å begunstige og utvikle vennskapelige forhold dem imellom, forhold grunnet på slike prinsipper som likhet, gjensidig respekt og den videste grad av samarbeid på alle den menneskelige virksomhets områder.

En av FN's viktigste handlinger har vært vedtagelsen av den Universelle Menneskerettighetserklæring, besluttet av De Forenede Nasjoners generalforsamling l0. desember 1948. I innledningen til denne Erklæring slår man fast at det felles mål som alle folk og nasjoner må søke å fremme, er anerkjennelse av og effektiv respekt for alle de rettigheter og friheter som er nevnt i erklæringen.

Vi er ikke uvitende om at enkelte punkter i denne erklæringen har vakt innvendinger og er blitt gjenstand for berettigede forbehold. Imidlertid anser Vi erklæringen som et skritt på veien mot en politisk-juridisk organisering av verdensfellesskapet. Erklæringen anerkjenner høytidelig at alle mennesker uten unntagelse har del i den samme verdighet; den hevder hver enkelts rett til fritt å søke sannheten, til å følge moralens normer, til å praktisere de plikter som rettferdigheten foreskriver, til å kreve menneskeverdige levevilkår; den hevder dessuten andre rettigheter knyttet til disse.

Det er da Vårt inderligste ønske at De Forenede Nasjoners organisasjon i større og større grad får tilpasse sine strukturer og sine virkemidler til dens oppgaves omfang og høye verdighet. Måtte den dag snart komme, da denne organisasjon på en effektiv måte kan garantere den menneskelige persons rettigheter - disse rettigheter som direkte utspringer av vår naturgitte verdighet og som av denne grunn er universelle, ukrenkelige og ufortapelige. Dette ønske er desto mer brennende som menneskene idag har større del enn for i forvaltningen av sine respektive lands affærer, viser en økende interesse for de verdensomfattende problemer og blir seg stadig mer levende bevisst sin egenskap av aktive medlemmer i den universelle menneskelige familie.