Avlat er et uttrykk for Guds barmhjertighet

Pavens onsdagsaudiens 29. september 1999

1. Våre refleksjoner i dag dreier seg om et tema som er spesielt knyttet til feiringen av jubelåret og nært forbundet med botens sakrament: Jeg tenker på avlatens gave. Den gis i en særlig overflod i jubelåret, slik det påpekes i bullen Incarnationis mysterium og det tilhørende dekretet fra det apostoliske pønitentiarium.

Det er et følsomt tema som har lidd under historiske misforståelser som har hatt negativ innvirkning på fellesskapet mellom kristne. I den økumeniske sammenheng vi står i, er Kirken bevisst om behovet for at denne eldgamle skikken må bli forstått og akseptert som et betydningsfullt uttrykk for Guds barmhjertighet. Faktisk viser erfaringen oss at avlat noen ganger mottas med en overfladisk innstilling som i ytterste konsekvens ødelegger Guds gave og kaster en skygge over de sannheter og verdier som forkynnes av Kirken.

2. For å forstå avlaten må vi ta utgangspunkt i den overflod av Guds barmhjertighet som åpenbares i Kristi kors. Den korsfestede Jesus er den store "avlat" som Gud har gitt menneskeheten gjennom tilgivelse for synder og muligheten for å leve som barn (jfr. Joh 1,12-13) i den Hellige Ånd (jfr. Gal 4,6, Rom. 5,5 og 8,15-16).

Gud tilgir, men krever godtgjørelse

Ifølge paktens logikk, som er kjernen i hele frelsesøkonomien, når imidlertid ikke denne gaven oss uten at vi tar imot den og gir et svar.

I lys av dette prinsippet er det ikke vanskelig å forstå at det å forsone seg med Gud innebærer en tung prosess av individuell innsats og Kirkens sakramentale virke. Slik er det selv om det er basert på en gratis gave av nåde i overflod. All tilgivelse av synder etter dåpen er sentrert rundt botens sakrament, men prosessen fortsetter etter feiringen av selve sakramentet. Personen må gradvis "helbredes" for de negative konsekvensene som synden har forårsaket (som den teologiske tradisjon kaller "straff").

3. Ved første øyekast kan det virke ulogisk at man fortsetter å snakke om straff etter den sakramentale syndstilgivelsen. Men det gamle testamente viser oss hvor vanlig det er å gjøre bot etter tilgivelse. Etter at Gud har beskrevet seg selv som "en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på miskunn ? [som] tilgir synd og skyld," legger han til at "han lar ikke den skyldige slippe straff" (2 Mos 34,6-7). I 2. Samuels bok får Kong David tilgivelse for sin grove synd etter å ha bekjent den ydmykt for Gud (jfr. 2 Sam 12,13). Allikevel unnslipper han ikke straffen (jfr. 2 Sam 16,21). Guds faderlige kjærlighet utelukker ikke straff, men den må alltid sees som en del av en barmhjertig rettferdighet som gjenoppretter det som er brutt ned, til menneskets beste (jfr. Heb 12,4-11).

I denne sammenhengen er den timelige straffen et uttrykk for den lidelsen som ennå preger dem som har forsonet seg med Gud. For de er fremdeles merket av "rester" etter synden, som gjør at de ikke er fullstendig åpne for nåden. For å bli helt helbredet må synderen ut på en omvendelsesreise mot kjærlighetens fylde.

I denne prosessen får han hjelp av Guds barmhjertighet på spesielle måter. Den timelige straffen fungerer som en "medisin" hvis den enkelte lar seg utfordre til å gjennomgå en dyp omvendelse. Dette er betydningen av den "godtgjørelse" som botens sakrament krever.

4. Menneskets totale fornyelse ved nåden fra Kristus Forløseren gjennom Kirkens tjeneste er bakgrunnen for forståelse av avlatens betydning. Avlatens historiske opprinnelse finner vi i den tidlige Kirken. Der ble man klar over at det var mulig å uttrykke Guds nåde ved å mildne kanonisk bot i forbindelse med den sakramentale tilgivelsen av synder. Denne formildingen ble imidlertid gitt på betingelse av personlig og fellesskapsmessig engasjement. Dette ble et uttrykk for straffens "medisinale" hensikt.

Nå kan vi forstå hvordan avlat er "ettergivelse fra Gud av timelig straff for synder hvor skylden allerede er slettet ut, ettergivelse som den troende med den rette innstilling kan oppnå på visse betingelser gjennom en handling fra Kirkens side som, i egenskap av gjenløsningens forvalter, fordeler og ved sin myndighet anvender den skatt av godtgjørelser som Kristus og de hellige har vunnet" (Enchiridon Indulgentiarum, Normae de Indulgentiis, Libreria Editrice Vaticana, 1999, s 21, jfr. Den katolske kirkes katekisme, 1471).

Kirken har altså en skatt som så å si fordeles gjennom avlat. Denne fordelingen må ikke forstås som en slags automatisk overføring, som om det dreide seg om "ting". Det er i stedet et uttrykk for Kirkens tillit til at Faderen hører når den ber ham mildne eller utslette den smertefulle siden av straffen ved å fremme dens medisinale sider gjennom andre nådemidler. I denne prosessen holder vi for øye Kristi fortjenester og - gjennom hans gave - fortjenestene til Vår Frue og alle de hellige. Gjennom den guddommelige visdoms store mysterium kan denne forbønnen også hjelpe de avdøde. De opplever effekten av den på en måte som er tilpasset til deres situasjon.

Indre omvendelse er nødvendig for å nyte godt av avlat

Slik ser vi at avlat slett ikke er omvendelse "på billigsalg". Det er tvert imot en hjelp til å omvende seg raskt, generøst og radikalt. Dette er så viktig at den åndelige forutsetningen for å motta fullstendig avlat er at man utelukker "all tilknytning til synd, også veniell synd" (Enchiridon Indulgentiarum, s 25).

Derfor er det feil å tro at man kan motta denne gaven ved bare å gjøre visse handlinger. Tvert imot, de er et uttrykk for og en støtte til vår stadige omvendelse. De viser særlig vår tro på Guds barmhjertighet og på fellesskapets fantastiske virkelighet, som Kristus har oppnådd ved å knytte Kirken til seg selv som sitt Legeme og sin Brud.