Tale til de nordiske katolske biskoper

Pave Johannes Paul IIs tale til de nordiske katolske biskoper ved deres «Ad limina»-besøk den 4. april 2003

(Uoffisiell oversettelse fra en engelsk original)

Kjære brødre i bispeembedet,

1. «Nåde, miskunn og fred fra Gud vår Far og fra Jesus Kristus, vår Herre!» (1 Tim 1,2).

Med broderlig hengivenhet ønsker jeg dere, Nordens biskoper, varmt velkomne. Deres første besøk "ad Limina Apostolorum" i dette nye årtusen er en anledning til å fornye deres forpliktelse til å forkynne med stadig større mot Jesu Kristi Evangelium i sannhet og kjærlighet. Som pilegrimer til apostlene Peters og Pauli graver, kommer dere for å lære å kjenne Peter (jfr. Gal 1,18) og hans medarbeidere som står i den universelle Kirkes tjeneste. Dermed bekrefter dere deres "enhet i samme tro, håp og kjærlighet, og erkjenner og skatter stadig mer den store arv av moralsk og åndelig rikdom som hele Kirken, knyttet med kommunionens bånd til den romerske Biskop, har utbredt over hele verden" (Pastor Bonus, Appendiks I, 3).

2. Som biskoper er dere blitt gitt mandat fra Kristus (jfr. Lumen Gentium, 25) til å bære vitnesbyrd om Hans frelsende Evangelium. De troende i Skandinavia ser med stor forventning hen til dere om at dere må være standhaftige troens forkynnere, uselviske i deres beredskap til å tale sannheten "i tide som i utide" (jfr. 2 Tim 2,4). Ved deres personlige vitnesbyrd om Guds levende mysterium (jfr. Catechesi Tradendae, 7), gjør dere kjent den grenseløse kjærlighet fra ham som har åpenbart seg selv og sin frelsesplan for menneskeheten ved Jesus Kristus. Slik avlegges et uttrykksfullt vitnesmål om Guds ekstraordinære "ja" til menneskeheten (jfr. 2 Kor 1,20), og dere blir selv styrket i deres forkynnelse av Jesus Kristus, som er "veien, sannheten og livet" (Joh 14,6).

Det er dette budskap som trenger å bli hørt i dag, klart og utvetydig. I en verden opprevet av skepsis og forvirring kan det for noen synes som om Kristi lys er blitt formørket. Ja, moderne samfunn og kulturer er ofte preget av en sekularisme som lett leder til at sansen for Gud går tapt, og uten Gud går da snart også den riktige sans for mennesket tapt. "Uten Skaper forsvinner skapningen i intet" (jfr. Gaudium et Spes, 36): mennesker er ikke lenger i stand til å betrakte seg selv som "underfullt annerledes enn" andre jordiske skapninger, og taper således av syne den transcendentale karakter som kjennetegner den menneskelige eksistens. Det er i denne kontekst at Kristi frigjørende sannhet må gjenlyde: "Da skal dere lære sannheten å kjenne, og sannheten skal gjøre dere fri" (Joh 8,32). Vi taler her om den livets fylde som går langt videre enn den menneskelige eksistens' rammer, og som danner grunnlaget for det Evangelium vi forkynner, "livets Evangelium". Det er i sannhet den dype og inntrengende gjenklang av denne sannhet i menneskenes hjerter - hos troende såvel som ikke-troende - som "på underfullt vis både oppfyller alle hjertets forventninger og langt overgår dem" (Evangelium Vitae, 2).

3. Et sentralt aspekt ved den "nye evangelisering" som jeg har kalt hele Kirken til, er evangeliseringen av kulturen. For "ved enhver kulturs hjerte ligger den innstilling som mennesket inntar til det største av alle mysteriet: Guds-mysteriet. Der dette spørsmål er forstummet, der forråtner nasjonenes kulturelle og moralske liv" (Centesimus Annus, 24). Utfordringen dere står overfor, kjære brødre, er å se til at kristendommens stemme høres i det offentlige rom, og at Evangeliets verdier får slå igjennom i deres samfunn og kulturer. Det gleder meg å høre om den positive innvirkning som deres hyrdebrev og uttalelser om viktige anliggender i tiden har hatt i deres land.

Det gjelder for eksempel deres ferske hyrdebrev om ekteskap og og familieliv, der dere grep fatt i mange vanskeligheter som kristne familier omgis av. Dere påpeker at ekteskapets hellighet forkludres og fordunkles når det likestilles med forskjellige former for samboerskap, og påpeker skilsmissenes negative samfunnsmessige følger, og oppmuntrer gifte par til å bevare og utvikle den ekteskapelige uoppløselighets verdi. Slik hjelper dere dem til å bli til dyrebare tegn på Kristi egen usvikelige froskap og uselviske kjærlighet (jfr. Familiaris Consortio, 20).

For ekteskapet er en institusjon som var villet av Gud helt fra begynnelsen av, og som finner sin ypperste utfoldelse i Kristi undervisning. Hvilke mer underfullt og gledefylt øyeblikk har et gift par når de tar del i Guds skaperverk, enn når deres barn blir født? Og hvilket større håpets tegn er der for menneskeheten enn nytt liv? Den menneskelige seksualitets dypeste sannhet blir klarest synlig i ektesfellenes gjensidige kjærlighet og når de sier ja til "den aller største gave, den gave som gjør dem til Guds medhjelpere til å gi liv til en ny menneskelig person" (ibid., 14). Det å oppmuntre de troende til å fremme ekteskapets verdighet, og lære dem å skatte ekteskapets uoppløselige karakter, er intet mindre enn å hjelpe dem til å ta del i Guds kjærlighet, som er fullkommen, fullstendig og alltid livgivende.

4. De skandinaviske folk er godt kjente for sin deltagelse i fredsbevarende oppdrag, deres dype ansvarsfølelse stilt overfor økologiske kriser, og deres generøse humanitære assistanse. Men sann humanisme inkluderer alltid Gud. Ellers vil den etterhvert, om enn utilsiktet, ende opp med å fornekte menneskets rette plass i skaperverket og vil komme til kort når det gjelder å anerkjenne det verd som tilkommer enhver person (jfr. Christifideles Laici, 5). Derfor må dere hjelpe deres respektive kulturer til å la deres rike kristne arv være med på å forme deres forståelse av den menneskelige person. I Kristus er alle brødre og søstre, og våre solidariske håndslag til dem blir til kjærlighets- og troskapsgjerninger overfor Kristus, som sa at alt hva dere har gjort for den aller ringeste av disse her, har dere gjort for meg (jfr. Matt 25,45). Dette er grunnlaget for den livets kultur og kjærlighetens sivilisasjon som vi streber etter å bygge, og det er også dette perspektiv som ligger bak deres anstrengelser om å ønske velkommen det økende antall innvandrere som kommer til de nordiske land.

5. Deres lokale økumeniske prosjekter er også kilde til oppmuntring, for de kristnes samlede vitnesbyrd vil bidra sterkt til å få frem Evangeliets verdier i samfunnet, og fremme Guds rike midt iblant oss. Bevisstheten om den historie som kristne deler i felleskap, har gitt opphav til et "gjenoppdaget broderskap", og mange av den økumeniske dialogs frukter utspringer av dette - felles uttalelser (ikke minst Felleserklæringen om rettferdiggjørelseslæren), felles bønn, solidaritet i tjenesten for menneskeheten. Rett forstått er økumenikken en del av det oppdrag som alle kristne har om å bære vitnesbyrd om sin tro.

Selv om den økumeniske vei med rette setter fokus på hva vi har til felles, må den naturligvis ikke neglisjere eller fare lett over de svært reelle vanskeligheter som fremdeles står foran oss på veien til enhet. Selv om full enhet i troen ennå ikke foreligger, må ikke det føre til fortvilelse, men bør snarere anspore alle troende til å fordype sin innsats ved iherdig bønn og resolutt arbeid for den enhet som Kristus vil for sin Kirke (jfr. Joh 17,20-21).

6. Brødre, det nye millennium kaller på en "ny giv i det kristne liv" (Novo Millennio Ineunte, 29). Kvinner og menn verden over er på søken etter en mening med sine liv; de trenger troende som ikke bare "taler" til dem om Kristus, men også "viser" Ham til dem. Det er ved vår egen betraktning av Jesu ansikt (jfr. id. 16) at vi evner å la hans lys skinne enda klarere for andre. Uunnværlig i denne sammenheng er etableringen av formasjonsprogrammer for barn, unge og voksne. Slike pastorale initiativer, tilpasset deres folks spesielle situasjon, vil bære helliggørelsens rike frukter blant dem og hjelpe dem som vet lite om Jesus Kristus, men leter etter en retning for sine liv.

Grunnleggende for deres oppdrag er den kontinuerlige formasjon av sekulargeistligheten og av ordensfolket, såvel som en velegnet opplæring av seminaristene. Videre må arbeidet for å fremme kall til prestedømmet og til ordenslivet også være høyt prioritert som dere står overfor forkynnelsens utfordinger i det tredje kristne tusenår. Slik arbeider dere for å sikre at et tilstrekkelig antall menn og kvinner svarer ja til dette Kristi kall. Noen av deres lokale kirker opplever enda idag en vekst av kall til det gudviede liv. Dette er et klart tegn på en fornyet interesse for spiritualitet, og reflekterer en lengten, særlig blant unge mennesker, til fordypet bevissthet om og forståelse av troen. Jeg oppmuntrer dere i deres hyrdeoppdrag å hegne om denne vekst, og gjøre alt hva dere kan for å legge til rette for de religiøse og kontemplative kommuniteters dynamiske nærvær i deres nasjoner, og gi deres sekularprester den menneskelige og åndelige støtte som de trenger.

7. Kjære brødre i bispeembedet: Det er med broderlig hengivenhet at jeg deler disse tanker med dere og oppmuntrer dere i deres utøvelse av den sannhetens karisma som Ånden har utstyrt dere med. Mine bønner vil følge dere som dere fortsetter å lede de hjorder som dere har fått dere betrodd. Forenet i vår forkynnelse av Jesu Kristi glade budskap, fornyet med de første kristnes pågangsmot, og rettledet av de helliges eksempel, la os skride frem fylt av håp! Måtte Maria, Kirkens Mor, i dette rosenkransens år, bli deres trygge forbilde når dere søker å gjøre alt hva Jesus ber dere om (jfr. Joh 2,5). Idet jeg anbefaler dere til hennes moderlige beskyttelse, gir jeg dere, og deres bispedømmers prester, ordensfolk og lege troende, av hjertet min apostoliske velsignelse.

Vatikanet, den 4. april 2003