Instruksjon om barnedåpen

En redegjørelse for foreldre, sjelesørgere, lærere og menigheter

Den Hellige Kongregasjon for Troslæren

St. Olav Forlag 1981

Lagt ut på www.katolsk.no med tillatelse av St. Olav Forlag

Originalens titel: Instructio de batismo parvulorum. Vatikanet 1980

Oversatt av Erik Mørstad

ISBN 82-7024-013-3


Innhold

Innledning
FØRSTE DEL: Læren om barnedåpen slik den er mottatt fra tradisjonen
Barnedåp - en praksis fra uminnelige tider
Læreembetet
Kirkens oppdrag
ANNEN DEL: Svar på innvendinger reist i våre dager
Dåpens forbindelse med trosakten
Dåpens overensstemmelse med den personlige tilegnelse av nåden
Dåpens overensstemmelse med barnets frihet
Dåpen og samfunnsforholdene
Barnedåpen i den Pastorale innsats som gjelder sakramentene
TREDJE DEL: Noen pastorale retningslinjer
Prinsippene for denne pastorale virksomhet
Sjelesørgernes samtale med familier som holder fast ved troen
Sjelesørgernes samtale med familier som er lite troende eller ikke kristne
Familiens og menighetens oppgave
Avslutning
Noter

Innledning

1. Den pastorale innsats som er forbundet med barnedåpen, mottok stor hjelp av det ritualet som ble offentliggjort etter å være utarbeidet ifølge retningslnjene fra det 2. Vatikankonsil (1). Likevel er ikke alle de vanskeligheter ryddet av veien som foreldre og sjelesørgere har å strides med på grunn av den raske forandring av samfunnet, og som gjør det vanskelig såvel å oppdra de unge i troen som å gi dem hjelp til å holde fast ved den.

2. Mange foreldre ser nemlig med stor bekymring på hvorledes deres barn sier farvel til troen og til mottagelsen av sakramentene, til tross for at de har forsøkt å gi dem en kristen oppdragelse; men ikke få sjelesørgere spør seg om de ikke burde være strengere med å tillate at små barn blir døpt. Noen ser det som ønskelig å utsette barnets dåp til det tidspunkt da det har gjennomgått et mer eller mindre omfattende katekumenat; andre igjen forlanger til og med at læren om dåpens nødvendighet - i det minste hva angår dåp av småbarn - må bli gjenstand for overveielse, og vil utsette feiringen av dåpen til den alder da man selvstendig kan påta seg en forpliktelse, ja, til og med frem til man blir voksen.

Men hos Kirken vekker dette nye spørsmål som blir reist vedrørende den overleverte pastorale og sakramentale lære den berettigede frykt for at en så viktig lære som den om nødvendigheten av dåpen, kan komme i fare; videre tar også mange foreldre anstøt når de er vitner til at den dåp som de i full bevissthet om sin plikt ber om for sine barn, blir avslått eller utsatt.

3. Under disse omstendigheter og som svar på en rekke henvendelser, har den Hl. Kongregasjon for Troslæren utarbeidet denne instruksjon, etter først å ha søkt råd hos tallrike bispekonferanser. Den ønsker dermed å minne om de viktigere hovedpunkter vedrørende denne lære; det viser seg her at den faste praksis som Kirken har fulgt gjennom århundrene, er legitim og beholder sin varige gyldighet, til tross for de vanskeligheter som har reist seg i dag. Til slutt følger noen hovedretningslinjer for den pastorale innsats.


FØRSTE DEL: Læren om barnedåpen slik den er mottatt fra tradisjonen

Barnedåp - en praksis fra uminnelige tider

4. Både i Øst som i Vest har skikken å døpe småbarna normativ gyldighet fra en tradisjon som går tilbake til uminnelige tider. Origenes og etter ham den hl. Augustin, holdt denne skikk for å være mottatt som «en tradisjon fra apostlene» (2). Når de første klare vitnesbyrd dukker opp i det annet århundre, betegner ingen av dem dåp av småbarn som noe nytt. Den hl. Irenæus f.eks., betrakter det som selvsagt og vanlig å regne også «spebarn og småbarn» blant de døpte, på samme måte som barn, ungdom og eldre (3). Det eldste ritualet vi kjenner til som beskriver den apostolske overlevering, fra begynnelsen av det tredje århundre, inneholder følgende forskrift: «Først skal dere døpe barna: alle som kan tale på egne vegne, gjør dét; men kan de ikke ennå tale for seg, skal deres foreldre eller en fra deres familie gjøre det». 4 Den hl. Kyprian betoner på en synode med afrikanske biskoper: «Intet menneske som er født, må nektes Guds barmhjertighet og nåde», og derfor minner samme synode om at «alle mennesker er like og likeberettiget», uansett størrelse eller alder, og erklærer det som legitimt «å døpe de nyfødte to til tre dager etter fødselen»(5).

5. I løpet av det fjerde århundre gikk nok den praksis å døpe småbarna noe tilbake. For på den tid utsatte til og med voksne sin kristne innvielse, ettersom de var redde for å pådra seg en skyld i tiden fremover, og vek tilbake for å stå frem til den offentlige botsutøvelse. Av de samme grunner utsatte mange foreldre sine barns dåp. Men det er samtidig en kjensgjerning at Fedre og Kirkelærere som Basilios, Gregor av Nyssa, Ambrosius, Johannes Krysostomos, Hieronimus og Augustin - som ut fra de samme grunner først ble døpt i voksen alder - likevel grep energisk inn overfor denslags skjødesløshet. Inntrengende ba de de voksne om ikke å utsette sin dåp, fordi den er nødvendig til frelse (6); flere av dem gikk også alvorlig inn for barnedåpen.

Læreembetet

6. Ofte har såvel paver som konsiler grepet inn for å innskjerpe de kristnes plikt til å sørge for at deres barn ble døpt. Ved utgangen av det fjerde århundre fremholdes overfor pelagianerne den gamle sedvane å døpe barn og voksne «til syndenes forlatelse». Denne sedvane bekreftet - hva Origenes og den hl. Kyprian allerede forut for den hl. Augustin hadde bemerket (8). Kirkens tro på arvesynden, og følgelig trådte også nødvendigheten av å døpe barna klarere frem. Det var ut fra denne oppfatning at pavene Siricius (9) og Innocens (10) tok stilling til spørsmålet; på konsflet i Kartago i året 418 blir da også den fordømt «som sier at de nyfødte barn ikke trenger å bli døpt», og mot dette stilles denne lære: «på grunn av ... den trosregel» som Kirken fremlegger angående arvesynden, «blir også småbarn, som ennå ikke selv har kunnet begå noen synd, i sannhet døpt til syndenes forlatelse, forat dét skal renses bort ved gjenfødelse, som de har pådratt seg ved fødsel» (11)

7. I løpet av middelalderen ble denne lære stadig innskjerpet og forsvart. Allerede konsilet i Vienne i 1312 gjorde det helt klart at «både barn og voksne ved dåpen gis opplysende nåde og krefter til å gjøre det gode», og ikke alene blir tilgitt synd (12). Og konsilet i Firenze dadler i 1442 dem som vil utsette mottagelsen av dette sakrament, og minner om at småbarna, «så snart det godt lar seg gjøre, må meddeles» dåpen, «for det er ved dén at de rives ut av djevelens makt og blir tatt imot som Guds barn» (l3).

Konsilet i Trient gjentar den fordømmelse som ble uttalt av konsilet i Kartago, (14) og idet det viser til Jesu ord til Nikodemus, erklærer det at «etterat evangeliet er blitt forkynt», kan ingen rettferdiggjøres «uten ved å motta gjenfødelsens bad eller ved å eie lengsel etter det» (15) Blant de villfarelser konsilet legger under bann, er også gjendøpernes mening når de hevder at «det er bedre å la være å døpe (barna), enn å døpe dem alene på grunnlag av Kirkens tro, uten at de ved en personlig akt er troende» (16).

8. Forskjellige regionale konsiler og synoder i tiden etter konsilet i Trient, lærer med samme ettertrykk nødvendigheten av barnedåpen. Også Pave Paul VI minnet høytidelig om denne århundregamle lære vedrørende denne saken, og erklærte at «dåpen også skal meddeles de barn som ennå ikke har kunnet begå noen personlig synd, forat også de som ved fødselen ennå ikke eier den overnaturlige nåde, kan bli gjenfødt av vann og Den Hellige Ånd til guddommelig liv i Jesus Kristus» (17).

9. Læreembetets tekster som det ovenfor var tale om, skulle fremfor alt tilbakevise villfarelsen; men de uttømmer på ingen måte den fullstendige lære om dåpen, slik den er fremstilt i Det nye testamente, i Fedrenes katekeser og i Kirkelærernes undervisning: dåpen er nemlig vitnesbyrdet om Faderens forutkommende kjærlighet, den gjør menneskene delaktige i Sønnens Påskemysterium, meddeler dem det nye liv i Den Hellige Ånd, fører dem inn i arven hos Gud, og gjør dem til lemmer på Kristi legeme, som er Kirken.

10. Derfor må de ord som Kristus påminner oss i Johannesevangehet, tas imot som den universelle og ubegrensede kjærlighets innbydelse: «Uten å bh født av vann og Ånd, kan ingen komme inn i Guds rike» (18); dette er Faderens ord, Han som kaller på alle sine barn og ønsker å gi dem fylden av alt som godt er. Overfor dette ugjenkallefige og alltid påtrengende kall kan mennesket ikke forbli likegyldig eller nøytralt; fordi det er bare når det tar imot dét at mennesket er i stand til å nå frem til sin bestemmelse og sitt mål.

Kirkens oppdrag

11. Kirken er forpliktet til å utføre det oppdrag som Kristus betrodde sine apostler etter sin oppstandelse, og som Matteusevangeliet vitner om på en særlig høytidelig måte: «Meg er gitt all makt i himmel og på jord. Dra derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler. ved å døpe dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn» (19). Overleveringen av troen og meddelelsen av dåpen, som begge er nært forenet ifølge Kristi oppdrag, må betraktes som nødvendige deler av Kirkens misjonsoppdrag, som er universelt og aldri kan opphøre å være det.

12. Like fra begynnelsen av har Kirken oppfattet sitt oppdrag slik, og dette ikke bare med henblikk på voksne. Kirken har nemlig alltid forstått Kristi ord til Nikodemus slik at «barn ikke må nektes dåpen» (20). Disse Kristi ord hadde i sannhet en slik samtidig universell og absolutt karakter, så at Fedrene med rette mente de gjelder nødvendigheten av dåpen, og Læreembetet uttrykkelig anvendte dem på barna (21): også hva angår dem, må dette sakramentet gjelde som deres inntreden i Guds folk (22) og som porten til deres egen frelse.

13. Kirken har således ved sin lære og ved sin handling vist at den utenom dåpen ikke kjenner noen annen vei å gå, for med full visshet å åpne adgang for barna til den evige salighet; derfor vokter den seg for å ringeakte det oppdrag den mottok fra Herren, nemlig å gi alle som kan bli døpt, gjenfødelsen «av vann og Den Hellige Ånd». Men når det så gjelder de barn som dør uten å være døpt, kan Kirken ikke gjøre annet enn å overgi dem til Guds barmhjertighet, slik den også gjør det i det begravelsesritualet som er fastsatt for dem (23).

14. Det at barna ennå ikke personlig kan bekjenne sin tro, hindrer på ingen måte Kirken fra å meddele dem dette sakrament; for i virkelighten døper den barna på grunnlag av den tro som er dens egen. Dette lærepunkt er allerede blitt klart uttalt av den hl. Augustin, når han skriver: «Man bærer altså frem barna, forat de skal få motta den åndelige nåde; men det er ikke så meget de som bærer dem på sine armer (selv om det også gjelder dem, såfremt de er gode troende), men snarere hele fellesskapet av de hellige og de troende som bærer dem frem ... hele Kirken som alles Mor er det derfor som handler, hun som er i de hellige; fordi det er hun som føder dem alle og hver enkelt» (24). Den hl. Thomas av Aquina og alle teologer etter ham gjentok denne læren: barnet som døpes, tror ikke på grunnlag av seg selv eller i kraft av sin egen handling, men på grunnlag av Kirkens tro som det blir skjenket» (25). Den samme lære blir også lagt frem i det nye dåpsrituale, når den som celebrerer ber foreldrene og fadderne, de mannlige som de kvinnelige, å bekjenne Kirkens tro som de små blir døpt i (26).

15. Men selv om Kirken er seg den virkekraft bevisst som dens tro har, og som er virksom i barnedåpen, og også er klar over gyldigheten av det sakrament den meddeler, kjenner den likevel i praksis til noen reservasjoner; for bortsett fra dødsfare tar den bare imot barn til dåpen når det skjer med foreldrenes samtykke, etter at den har fått visshet for at det døpte barn også blir undervist i den katolske tro (27): den tenker nemlig såvel på foreldrenes naturlige rettigheter som på at troen skal ha vekstmuligheter i barnet.


ANNEN DEL: Svar på innvendinger reist i våre dager

16. I lys av den lære det ovenfor er minnet om, må noen av de meninger underkastes en bedømmelse som for tiden blir lagt frem angående barnedåpen, og som stiller seg tvilende til denne praksis som en allmenn regel.

Dåpens forbindelse med trosakten

17. Man har pekt på situasjonen slik Det nye testamente tegner den i silte skrifter: der følger dåpen på forkynnelsen av evangeliet; den krever en forutgående indre omvendelse og er forenet med bekjennelsen av troen; videre peker man på at nådens virkninger (syndstilgivelse, rettferdiggjørelse, gjenfødelse og delaktighet i det guddommelige liv), for det meste mer avhenger av troen enn av sakramentet (28). Ut fra de forhold som her er nevnt, foreslår enkelte å opphøye rekkefølgen forkynnelse - tro - sakrament til norm, og med unntak av de tilfeller hvor det dreier seg om dødsfare, anvende denne norm også på barn og dermed forplikte dem på katekumenatet.

18. Uten tvil rettet apostlenes preken seg vanligvis til voksne, og de første som ble døpt var mennesker som hadde omvendt seg til den kristne tro. Og når Det nye testamente beretter om disse forhold, kan dette føre til den oppfatning at det her ene og alene er tale om tro hos de voksne. Men den sedvane å døpe barn støtter seg imidlertid - slik det ovenfor ble minnet om det - på en eldgammel overlevering av apostolsk opprinnelse, og hvis vekt man ikke kan tilbakevise; dessuten blir dåpen aldri meddelt uten tro, en tro som for småbarnas del er Kirkens tro.

Ennvidere er ifølge Tridentinerkonsilets lære om sakramentene dåpen ikke bare et tegn på tro, men den er troens opphav (299. Den bevirker i den døpte «en indre opplysning» og blir derfor av den byzantinske liturgi med rette betegnet som «opplysningens sakrament», eller bent frem som «Opplysning»; den mottatte tro fyller sjelen, for at blindhetens slør skal falle for Kristi lysglans (30).

Dåpens overensstemmelse med den personlige tilegnelse av nåden

19. Videre blir det hevdet at fordi nåden er tiltenkt en person, må den bli bevisst mottatt av mottageren, og gjort til eget eie; men dette er - sies det på ingen måte mulig for spebarnet.

20. Men spebarnet er i sannhet en person, og dét lenge før det kan vise dette ved frie og bevisste handlinger. Men som person kan det ved dåpens sakrament bli Guds barn og Kristi medarving. Så snart det senere er nådd frem til den første bruk av bevissthet og frihet, får disse evnene til sin rådighet de krefter som ble lagt ned i sjelen ved hjelp av dåpens nåde.

Dåpens overensstemmelse med barnets frihet

21. Dernest blir det rettet den anklage mot dåp av barn at den er et angrep på deres frihet. Det strider nemlig imot den personlige verdighet at de skal pålegges religiøse plikter for fremtiden som de selv kanskje kommer til å avvise. Derfor er det bedre om sakramentet først blir meddelt i en alder da de er i stand til å binde seg ut fra egen frihet. Inntil så skjer, må foreldre og oppdragere opptre forsiktig og unngå å gjøre sin innflytelse gjeldende.

22. En slik fremgangsmåte er imidlertid å betrakte som en ren illusjon: ingen menneskelig frihet eksisterer i en slik ren tilstand at den kan være immun mot enhver innflytelse. Allerede betraktningen av naturens orden viser at foreldrene treffer avgjørelser på vegne av sine barn i alt som er nødvendig til deres liv, og leder dem til de sanne verdier. En handlemåte hvor familien foregir å innta en nøytral holdning vedrørende barnas religiøse liv, gjør i virkeligheten gjeldende et rettskrav som må fordømmes, fordi det fratar barnet et essensielt gode.

Den som hevder at barnets frihet blir påført vold gjennom barnedåpen, glemmer videre at alle mennesker, også de som ikke er døpt, som skapninger har plikter overfor Gud de ikke har lov å gi avkall på, og som dåpen stadfester og bringer til utfoldelse i barnekårets gave.

Man glemmer da også at i Det nye testamente blir det ikke fremstilt som noen form for slaveri og tvang å tre inn i det kristne liv, men som en adgag til den sanne frihet (31).

Vel kan det forekomme at et barn avviser de forpliktelser som følger av dåpen når det vokser til. Likevel behøver ikke dets foreldre, selv om de skulle være bedrøvet over det, å bebreide seg noe, om de ifølge sin rett og plikt sørget for at barnet ble døpt og fikk en kristen oppdragelse (32). For uavhengig av alle synlige tegn, kan en dag de såkorn av tro som er lagt ned i barnets sjel, igjen spire frem til liv, og her kan også foreldrene tre inn med sin hjelp, i tålmodighet og kjærlighet, ved bønn og i ekte trosvitnesbyrd.

Dåpen og samfunnsforholdene

23. Andre viser til den sammenheng som forener hver person med samfunnet, og mener at det i et ensartet samfunn nok kan være på sin plass å aberede døpe barna; for her utgjør verdier, vurderinger og sedvaner en sammenhengende helhet; derimot er det ikke tilrådelig i dagens såkalte pluralistiske samfunn, fordi her er oppfatningene av verdiene i stadig bevegelse, og de forskjellige meninger står i konflikt med hverandre. Under slike forhold, sier man, er det bedre å utsette dåpen inntil dåpskandidaten er tilstrekkelig moden.

24. Kirken er selvsagt klar over at den må ta den samfunnsmessige virkelighet med i betraktning. Men ensartethet og mangfold har, som kriterier, bare antydende verdi, og kan ikke gjelde som normgivende prinsipper, ettersom de slett ikke er i stand til å løse et i bunn og grunn religiøst spørsmål som ifølge sin natur angår Kirken og den kristne familie.

Det er nemlig slik at kriteriet «det ensartede samfunn» nok tillater å betrakte barnedåpen som berettiget såfremt samfunnet er kristent; men det samme kriteriet kan også føre til at man benekter denne legitimitet når kristne familier er i mindretall, enten fordi de lever i et ennå overveiende hedensk samfunn, eller under et militant ateistisk regime. Dette kriteriet kan, som man ser, på ingen måte godtas.

Og hva angår kriteriet «det pluralistiske samfunn», har det jo ikke større gyldighet enn det som nettopp ble omtalt, fordi familien og Kirken innenfor et slikt samfunn nyter godt av handlingsfrihet og derfor kan gi en kristen undervisning.

Enhver som overveier historien nøye, vet meget vel hvor sterkt Kirkens misjonsvirksomhet i de første århundrer ville vært hemmet såfremt man allerede dengang skulle ha anvendt «sosiologiske» kriterier. Dertil kommer at man i dag altfor ofte påberoper seg «pluralismen» for på en utspekulert måte å påtvinge de troende holdningsmønstre som faktisk hindrer dem i deres rett til kristen frihet.

I et samfunn hvis åndelige holdninger, sedvaner og lover ikke lenger henter sine normer fra evangeliet, kommer det derfor meget an på at man først og fremst har Kirkens vesen og særlige oppdrag for øye når man overveier de spørsmål som gjelder barnedåpen. For selv om Guds folk blander seg med det menneskelige samfunn og er sammensatt av forskjellige folkeslag og kulturer, har det likevel sin egen identitet, kjennetegnet av enheten i tro og sakramenter. Besjelet av den samme Ånd og det samme håp, utgjør det et enhetlig hele som er i stand til å skape seg de strukturer som er nødvendige for å bringe vekst midt blant de forskjellige menneskelige grupperinger.

Kirkens pastorale innsats må - og dette gjelder særlig ved barnedåpen - være tilpasset denne situasjon, og må på ingen måte avhenge av kriterier som utelukkende er hentet fra de rent humane vitenskaper.

Barnedåpen i den Pastorale innsats som gjelder sakramentene

25. Endelig blir det reist den innvending imot den skikk å døpe spebarna at den går ut fra en pastoral tenkning som mangler sans for misjon, og der det er mer om å gjøre å meddele sakramentet enn å vekke troen og la evangeliet få gjøre sin gjerning. Ved å holde på denne praksis, sier man, gir Kirken etter for den fristelse å legge vekt på tall og å opprettholde den sosiale status; den fremhever en magisk sakramentsforståelse, mens det jo er dens oppgave å rette sin oppmerksomhet mot misjorisvirksomheten, føre de kristnes tro frem til modenhet, fremme deres frie og bevisste avgjørelse, og derfor tillate forskjellige modenhetstrinn i sin pastorale tenkning om sakramentene.

26. Nå bør Kirkens apostolat avgjort strebe etter å vekke en levende tro og å fremme et ekte kristent liv. Men det som den pastorale omsorg forlanger overfor voksne ved meddelelsen av sakramentet, må man ikke uten videre overføre på små barn; disse blir jo, som det ble minnet om ovenfor, døpt «i Kirkens tro». Heller ikke må man underkjenne nødvendigheten av sakramentet, som beholder hele sin betydning og avgjørende kraft, fremfor alt fordi det jo står om dette å sørge for at barnet får del i det evige livs uendelige gode.

Men hva bekymringen for tallene angår, da er dette, rett forstått, hverken en fristelse eller et onde for Kirken, men tvertimot dens plikt og et gode. Kirken, som den hl. Paulus definerer som Kristi «legeme» og «fulle utfoldelse» (33), er jo Kristi synlige sakrament i verden; den har som oppgave å bringe alle mennesker det samme sakramentale fellesskap som forener den med sin herliggjorte Herre. Og derfor må det være et ubetinget ønske å meddele alle mennesker, barn like meget som voksne, det første og grunnleggende sakrament som dåpen er.

Oppfattet på denne måte, er den praksis å døpe de små barn, helt og fullt evangelisk, fordi den bærer vitnesbyrdets kraft i seg; den peker nemlig på at Gud kommer oss i møte på forhånd og omgir vårt liv med sin ufortjente kjærlighet: «Ikke at vi elsket Gud, men at han elsket oss ... Men vi elsker, fordi han elsket oss først» (34). Men hva de krav angår som blir stillet til de voksne for at de skal bli tatt imot til dåp (35), må man ikke glemme det som står skrevet: «(Det var) ikke på grunn av hva vi selv hadde kunnet utrette av godt han frelste oss, men ut, fra sin egen miskunn, ved det bad som lar oss fødes på ny o,-, som ved Den Hellige Ånds kraft fornyer vår natur.» (36)


TREDJE DEL: Noen pastorale retningslinjer

27. Selv om man umulig kan godta enkelte av de meninger som settes frem i dag, f.eks. slike som krever at man bent frem bør avskaffe barnedåpen, eller vil overlate det til den personlige avgjørelse hvorvidt dåpen ut fra bestemte grunner skal meddeles straks eller utsettes, kan man likevel ikke nekte nødvendigheten av et enda grundigere pastoralt arbeid av delvis fornyet karakter. I det følgende vil det bli pekt på de prinsipper og retningslinjer som må legges til grunn.

Prinsippene for denne pastorale virksomhet

28. Fremfor alt er det viktig å minne om at dåp av småbarn er å holde fast vedsom en tungtveiende forpliktelse. Spørsmål som i denne forbindelse reiser seg for sjelesørgerne, kan bare løses ved at man følger Kirkens lære og faste praksis.

Den pastorale innsats i forbindelse med barnedåpen må konkret la seg lede av to prinsipper, hvor det andre er underordnet det første.

1) Dåpen, som er nødvendig til frelse, er Guds forutkommende kjærlighets tegn og redskap som befrir for arvesynden og skjenker delaktighet i det guddommelige liv: Man har prinsipielt ikke adgang til å vente med å gi de små barn del i den gave som disse goder gir.

2) Det må sørges for at denne gave, ved hjelp av en tvers igjennom sann undervisning i den kristne tro og det kristne liv, kan vokse slik at sakramentet når frem til sin fulle «sannhet» (37). I regelen blir disse garantier gitt av foreldrene eller av slektninger, selv om det i det kristne samfunn på forskjellige måter kan finnes en erstatning. Men er disse garantier ikke alvorlig tilstede, kan dette være en grunn til å utsette meddelelsen av sakramentet; er de overhodet ikke forhånden, skal man nekte å meddele sakramentet.

Sjelesørgernes samtale med familier som holder fast ved troen

29. Det er på grunnlag av disse to prinsipper at den faktiske situasjon for de enkelte tilfellers vedkommende må klarlegges gjennom en pastoral samtale mellom presten og familien. I Forbemerkningene til Det Romerske Rituale finner man normer for arten av denne samtalen med kristne foreldre som trofast oppfyller sine religiøse plikter. Her skal det bare minnes om to vesentlige punkter.

Fremfor alt må det legges stor vekt på at foreldrene er tilstede ved dåpshandlingen og tar aktivt del i den; her har de forrang fremfor kvinnelige og mannlige faddere, hvis tilstedeværelse likevel også er påkrevet, fordi deres hjelp ved oppdragelsen er verdifull og iblant nødvendig.

Men dernest er forberedelsen til dåpen meget viktig. Foreldrene må være nøye med å underrette sine sjelesørgere om den forestående fødsel, og selv åndelig forberede seg på den. Sjelesørgerne på sin side vil besøke familiene, invitere dem til felles samvær omkring en passende katekese og gi dem de rette formaninger; endelig vil de oppmuntre dem til å be for de barn som de snart skal få (38).

Hva så angår tidspunktet for feiringen av dåpen, skal det her vises til de påminnelser ritualet gir: «Først og fremst er det om å gjøre at barnet blir frelst, så at man ikke berøver det dette sakraments velsignelse. Dernest skal man ha morens helse for øye, så hun om mulig selv kan være tilstede. Og til sist, og bare når det kan skje uten at barnet lider tap av dette allerhøyeste gode, følger de nødvendige pastorale hensyn, d.v.s.: tilstrekkelig tid til å forberede foreldrene og til å utforme høytideligheten på en rett og god måte, slik at handlingens karakter kan tre tydelig frem». Derfor skal dåpen meddeles «uten noen som helst utsettelse såfremt barnet er i livsfare», men forøvrig skal den normalt foretas «i løpet av de første uker etter at barnet er født» (39).

Sjelesørgernes samtale med familier som er lite troende eller ikke kristne

30. Det hender at sjelesørgerne blir oppsøkt av foreldre som har et svakt forhold til troen og bare leilighetsvis gjør alvor av den, eller også av ikke-kristne foreldre som ber om dåpen for sitt barn, ut fra grunner som er vel verd overveielse.

I disse tilfellene vil sjelesørgerne gjennom en klok og forståelsesfull samtale søke å tilskynde foreldrene til å studere nærmere det sakrament som de ber om og formane dem om den forpliktelse som de tar på seg.

Kirken kan nemlig ikke etterkomme ønsket fra slike foreldre såfremt de ikke gir garanti for at det døpte barn senere vil bli gitt en kristen oppdragelse i samsvar med sakramentets krav. Kirken må også ha begrunnet håp om at dåpen vil bære sine frukter (40).

Såfremt tilstrekkelige garantier er tilstede - f.eks. valg av kvinnelige og mannlige faddere som oppriktig vil ta seg av barnet, eller at man vil motta hjelp fra de troende fra menigheten - da må presten ikke motsette seg straks å meddele dåpen, slik han gjør det ved barn fra kristne familier. Er derimot garantiene utilstrekkelige, skal man på en klok måte utsette dåpen; sjelesøigerne skal likevel forbli i samtale med foreldrene, slik at man muligens kan oppnå de overenskomster som er en forutsetning for å feire sakramentet. Skulle det vise seg at heller ikke dette fører frem, kan man som en siste utvei foreslå at barnet blir påmeldt til et katekumenat som det så tar del i i løpet av den tid det går på skole.

31. Disse normer, som allerede er offentliggjort og står ved makt (41), trenger noen forklaringer.

Fremfor alt må det være klart at denne form for nektelse av dåpen, på ingen måte er å betrakte som et uttrvkk for bruk av tvang. Forøvrig dreier det seg jo hverken om et avslag eller enda langt mindre om persons anseelse, men om en pedagogisk begrunnet utsettelse med det mål for øye at familien skal nå frem til en dypere tro eller til en bedre forståelse av sine forpliktelser, alt etter den situasjon den er i.

Hva angår garantiene, er det tilstrekkelig med et løfte som gir begrunnet håp om at barna vil bli gitt undervisning i den kristne religion.

Den eventuelle innskrivning med sikte på at barnet senere vil ta del i et katekumenat, må ikke bli feiret med noen egen ritus, som lett kan bli tillagt samme betydning som sakramentet selv. Det må også råde klarhet over at en slik innskrivning ikke er noen faktisk inntreden i katekumenatet, og at de barn som slik blir innskrevet heller ikke er å oppfatte som katekumener med alle de rettigheter som gjelder for disse. De skal på et senere tidspunkt gis adgang til et katekumenat som tilsvarer deres alder. Hva angår dette punkt, skal følgende slås uttrykkelig fast: Når det i det rituale som inneholder en «feiring av innlemmelsen av voksne i Kirken» også er tatt med en «feiring av innlemmelsen av barn i skolealderen» (42), da betyr dette på ingen måte at Kirken foretrekker eller holder det for normalt å utsette dåpen til denne alder.

I de områder hvor lite troende eller ikke-kristne familier utgjør flertallet av befolkningen, slik at bispekonferansene der med rette har fastsatt som felles pastoral norm at man lar det være en lengere ventetid forut for dåpsfeiringen enn den alminnelige lov sier (43), beholder derfor de kristne familier som lever her deres fulle rett til å la sine barn døpe tidligere. Sakramentet skal altså gis dem, slik Kirken ønsker det og slik disse familiers tro og helhjertethet fortjener det.

Familiens og menighetens oppgave

32. De pastorale oppgaver som er forbundet med barnedåpen, må føyes inn i en bredere virksomhet som omfatter familiene og hele den kristne menighet.

Her er det meget viktig med en enda større pastoral innsats overfor de forlovede som kommer for å forberedes til ekteskapet, og dernest overfor dem som nylig er blitt gift. Alt etter forholdene skulle hele det kirkelige fellesskap bli vunnet for denne oppgaven, fremfor alt oppdragere, kristne ektepar, familieforeninger, ordensfebesskap og sekulære institutter.

Prestene må vie dette apostolatet stor oppmerksomhet. De må fremfor alt minne foreldrene om deres plikt til å vekke troen hos sine barn og å forme den. Det er jo foreldrene det tilkommer å begynne barnets religiøse innvielse, lære det å elske Kristus som sin nære venn, og forme dets samvittighet. Dette vil man lykkes desto mer fruktbart og lettere med jo mer man støtter seg til dåpens nåde som er inngydt i barnets hjerte.

33. Som ritualet tydelig sier, må menigheten og fremfor alt den gruppe av kristne som er nære naboer av denne familien og knyttet til den, ta del i denne pastorale gjerning som hører til dåpen. For «forberedelsen til dåpen og den kristne undervisning angår på særlig måte Guds folk, d.v.s. Kirken som overleverer den tro som er mottatt fra apostlene og gir den videre» (44). Denne aktive deltagelse av det kristne folk som allerede blir praktisert hvor det gjelder voksne, er likeledes påkrevet ved barnedåpen, hvor «Guds folk, d.v.s. Kirken, representert av stedets menighet, har en viktig oppgave» (45). Forøvrig vil menigheten selv høste stor åndelig og apostolsk velsignelse ved feiringen av dåpen. Og i tiden etter den liturgiske feiring, vil menighetens oppgave gå enda videre, når nemlig de voksne hjelper til med å gi de unges tro en god vekst gjennom deres livs vitnesbyrd, og ved sin deltagelse i de forskjellige kateketiske virksomheter.


Avslutning

Kongregasjonen for Troslæren vender seg til biskopene med uttrykk for sin fulle tillit til at de under utøvelsen av det embete de har mottatt fra Herren, vil dra omsorg for å minne om Kirkens lære om barnedåpens nødvendighet, fremme en tilsvarende pastoral holdning, og føre dem som kan hende ut fra aktverdige pastorale overveielser er veket bort fra den, tilbake til den overleverte praksis. Den ønsker også at alle sjelesørgere, kristne foreldre og kirkelige menigheter blir informert om denne instruksjons lære og normer, slik at alle kan bli seg sin forpliktelse bevisst, og gjennom barnas dåp og deres kristne undervisning kan stå sammen i arbeidet for å styrke Kirken, som er Kristi legeme.

Denne Instruksjon som ble fastsatt i denne Hellige Kongregasjons ordentlige møte, har Pave Johannes Paul II godkjent og anordnet offentliggjørelsen av i den audiens han gav den undertegnede Kardinalprefekt.

Roma, ved den Hl. Kongregasjon for Troslæren, den 20. oktober 1980.

FRANJO Kardinal SEPER
Prefekt

+ Jerome Hamer, O.P.
Titulærerkebiskop
Sekretær


Noter

1 Ordo baptismi parvulorum, cd. typica, Roma, 15. mai 1969.

2 Origenes, In Romanos, lib. 5, 9, PG 14, 1047; smlg. den hl. Augustin, De Genesi ad litteram 10, 23, 39, PL 34, 426; De peceatorum meritis et remissione et de baptismo parvulorum ad Marcellinum 1, 26, 39, PL 44, 131. Faktisk heter det allerede på tre steder i Apostlenes gjerninger: Hun ble døpt «sammen med hele sitt hus» (16, 15), «deretter ble han døpt sammen med hele sin familie» (16, 33), eller «sammen med hele sitt hus» (18,8).

3 Adv. Haereses 2, 22, 4, PG 7, 784, Harvey 1, 330. - I tallrike innskrifter blir barn allerede fra 2. årh. av kalt «Guds barn», en betegnelse som bare ble gitt døpte, eller det tales åpent ut om deres dåp; smlg. f.eks. Corpus inscriptionum graecarum III, nn. 9727, 9801, 9817; E. Diehl, Inscriptiones latinae christianae veteres, Berlin, 1961, nn. 1523 (3), 4429 A.

4 Latinsk tilbakeoversettelse fra ed. B. Borte, La Tradition apostohque de saint Hippolyte, Münster, Aschendorff, 1963 (LQF 39), s. 44.

5 Epist. 59, Cyprianus et ceteri collegae qui in Concilio adfuerunt numero LXVI Fido fratri, PL 3, 1013-1019, ed. Hartel (CSEL 3), s. 717-721. I den afrikanske kirke var denne praksis særlig fast, til tross for Tertullians oppfatning: han tilrådet utsettelse av barnedåpen på grunn av deres alders uskyld og av frykt for det frafall som kanskje kunne inntreffe i deres ungdom. Smlg. De baptismo, XVIII, 3-XIX, 1, PL 1, 1220-1222; De anima, 39-41, PI 2, 719ff.

6 Smlg. den hl. Basilios, Homilia XIII exhortatoria ad sanctum baptisma, PG 3 1, 424-436; den hl. Gregor av Nyssa, Adversus eos qui differunt baptismum oratio, PG 46, 424; den hl. Augustin, In loannem Tractatus 13, 7, P 35, 1496, CCL 36, s. 134.

7 Smlg. den hl. Arnbrosius, De Abraham II, 11, 81-84, PL 14, 495-497, CSEL 32, 1. s. 632-635; den hl. Johannes Krysostomos, Catechesis III, 5. 6. ed. A. Wenger, SC 50, s. 153-154; den hl. Hieronymus, Epist. 107, 6, PL 22, 873, ed. Labourt (coll. Budé), t. 5, s. 151-152. Gregor av Nazianz oppfordrer riktignok mødrene til å la sine barn døpe når de er små, men nøyer seg med å fastsette 3 års alderen. Smlg. Oratio XL in sanctum baptisma, 17 og 28, PL 36, 380 og 399.

8 Origenes, In Leviticum horn. 8, 3 PL 12, 496; In Lucam hom, 14, 5, PG 13, 1835; den hl. Kyprian, Epist. 59, 5, PL 3, 1018 B, ed. Hartel (CSEL 3) s. 720; den hl. Augustin, De peccatorum meritis et remissione et de baptismo parvulorum 1, 17-19, 22-24, PL 44, 121-122; De gratia Christi et de peceato originali lib. 1, 32. 35. sm. sted 377; De praedestinatione sanctorum 13, 25, sm. sted, 978; Opus imperfectum contra Iulianum, lib. 5, 9, sm. sted 1439.

9 Epist. «Directa ad decessorem» ad Himerium episc. Tarraconensem, 10. febr. 385, nr. 2, Denz.-Schön. (= Denzinger-Schönmetzer, Enchiridion symbolorum ... I Herder, ed. 1965), nr. 184.

10 Epist. «Inter ceteras Ecclesiac Romanae» ad Silvanum et ceteros Synodi Milevitanae Patres, 27. jan. 417, § 5, Denz.-Schdn., nr. 219.

11 Can. 2, Mansi 3, 811-814 og 4, 327 AB, Denz.-Schön., nr. 223.

12 Konsilet i Vienne, Mansi 25, 411 CD, Denz.-Schön., nr. 903-904.

13 Konsilet i Firenze, sesjon I 1, Denz.-Schön, nr. 1349.

14 Sesjon 5, kanon 4, Denz.-Schön., nr. 1514. Sn-dg. Carthaginiense Concilium ann. 418, se ovenfor nr. I 1.

15. Sesjon 6, kap. 4, Denz.-Schön., nr. 1524.

16 Sesjon 7, kanon 13, Denz.-Schön., nr. 1626.

17 Sollemnis professio fidei, n. 18, AAS 60 (1968), s. 440.

18 Joh 3,5.

19 Matt 28,19; Mark 16,15-16.

20 Ordo baptisnii parvulorum, Praenotandae, nr. 2, s. 15.

21 Smlg. ovenfor, nr. 8, henvisningene til Fedrene og, nr. 9-13, til konsilene. Man kan tilføye trosbekjennelsen til patriarken Dosithaeus av Jerusalem (fra 1672 e. Kr.), Mansi 34, 1746.

22 «Når de små barn blir døpt, er det dét som skjer, at de blir innlemmet i Kirken, d.v.s.: de blir føyet til Kristi legeme som lemmer på det», skriver den hl. Augustin (De peccatorum meritis et remissione et de baptismo parvulorum, lib. 3, c. 4,n. 7, PL 44, 189; smlg. lib. 1, c. 26, n. 38, sm. sted 131).

23 Ordo excequiarum, ed. typica, Roma, 15. aug. 1969, nr. 82, 231-237.

24 Epist. 98, 5, PL 33, 362, CSEL 34, s. 526; smlg. Sermo 176, e. 2, n. 2, PL 38, 950.

25 Summa theologica, IIIa pars, qu. 69, art. 6, ad 3; smlg. qu. 68, art. 9 ad 3.

26 Ordo baptismi parvulorum, Praenotanda, nr. 2; sn-flg. nr. 56.

27 Det foreligger nemlig en fast overlevering, hvis autoritet den hl. Thomas av Aquina påberoper seg, IIa IIae qu. 10, art. 12 corp., og Benedikt XIV, (Instr. Postremo mense, av 28. febr. 1747, nr. 4-5, Denz.-Schön., nr. 2552-2553); ifølge denne er det ikke tillatt å døpe barn av ikke-troende eller av jødiske foreldre imot deres vilje, unntatt ved dødsfare (C I C, can. 750, § 2), hvor foreldrene må be om den og gi garantier for den.

28 Smlg. Matt 28,19; Mark 16,16; Apg 2,37-41; 8,35-38; Rom 3,22.26; Gal 3,26.

29 Konsilet i Trient, sesjon 7, Decr. de sacramentis, can. 6, Denz.-Schön., nr. 1606.

30 Smlg. 2 Kor 3,15-16.

31 Joh 8,36; Rom 6,17-22; 8,2 1; Gal 4,3 1; 5, 1.13; I Per 2,16, osv.

32 Denne plikt og rett som er blitt utredet av det 2. Vatikankonsil i dets erklæring «Om religionsfriheten», blir anerkjent av statene: Den alminnelige menneskerettighetserklæring, art. 26, nr. 3.

33 Ef 1,23.

34 l Joh 4,10.19.

35 Smlg. konsflet i Trient, sesjon 6, De justificatione, kap. 5-6, kan. 4 og 9, Denz.Schön., nr. 1525-1526, 1554, 1559.

36 Tit 3,5.

37 Smlg. Ordo baptismi parvulorum, Praenotanda, nr, 3, s. 15.

38 Smlg. sm. sted, nr. 8, § 2, s. 17; nr. 5, §§ I og 5, s. 16.

39 Sm. sted, nr. 8, § 1, s. 17.

40 Snilg. sm. sted, nr. 3, s. 15.

41 Disse normer ble første gang gitt i et brev fra denne Kongregasjon for Troslæren som svar på en anmodning fra Msgr. Bartholomaeus Hanrion, biskop av Dapanga i Togo, og offentliggjort sammen med biskopens anmodning i tidsskriftet Notitiae, 61, 1971 (7. årg.), s. 64-70.

42 Smlg. Ordo initiationis christianae adultorum, Roma, ed. typica, 6. jan. 1972, kap. 5, s. 125-149.

43 Smlg. Ordo baptismi parvulorum, Praenotanda, nr. 8, §§ 3-4, s. 17.

44 Sm. sted, De initiatione christianae, Praenotanda generalia, nr, 7, s. 9.

45 Sm. sted, Praenotanda, nr. 4, s, 15.

av Webmaster publisert 06.11.2002, sist endret 06.11.2002 - 00:44